Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder kjæremål over namsrettens saksomkostningsavgjørelse i sak om midlertidig forføyning. Observer Norge AS og Observer AB fremsatte 14. november 2000 begjæring til Oslo namsrett om midlertidig forføyning overfor Contempus AS. For så vidt gjelder realiteten ble det nedlagt slik påstand: Contempus AS forbys inntil videre å forføye, ved salg eller lisensiering, over Imedias scanningsystem eller en bearbeidet versjon av dette systemet. Under muntlig forhandling i namsretten 30. november 2000 avsa retten kjennelse om avvisning i forhold til Observer AB, og viste til at partene var enige om at eventuelt omkostningsansvar knyttet til avvisningsspørsmålet for Observer AB bæres av Observer Norge AS, og at omkostningsspørsmålet avgjøres i forbindelse med begjæringen fra Observer Norge AS (som i det følgende også benevnes Observer). Deretter avsa namsretten 12. desember 2000 kjennelse i saken, som etter retting har slik slutning: 1. Begjæringen avvises. 2. Observer Norge AS betaler kr 334.340 i saksomkostninger til Contempus AS innen to uker etter forkynnelse av denne kjennelse, med tillegg av 12% årlig rente fra forfall til betaling skjer. Grunnlaget for avvisningen var for begge selskapers vedkommende at de etter namsrettens vurdering manglet rettslig interesse. Det nærmere saksforhold fremgår av namsrettens kjennelse og av lagmannsrettens bemerkninger i det følgende. Observer Norge AS har i rett tid påkjært namsrettens omkostningsavgjørelse til Borgarting lagmannsrett, og har i kjæremålserklæringen og et etterfølgende prosesskrift i det vesentlige anført: Namsrettens avvisning av begjæringen om midlertidig forføyning bygger på en uriktig lovanvendelse. Retten har dermed avgjort saksomkostningsspørsmålet i strid med loven. Omkostningsavgjørelsen kan da angripes uten at selve avvisningsavgjørelsen angripes, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Det vises til [[Rt-1987-113]]. Observer er ikke uenig i at det i forhold til tvistemålsloven §181 annet ledd er lovanvendelsen knyttet til omkostningsavgjørelsen, ikke til tvistegjenstanden, som kan prøves. Det må imidlertid også kunne tillegges vekt at det foreligger feil ved lovanvendelsen knyttet til avvisningen. Avgjørelsen i [[Rt-1993-638]] er ikke til hinder for dette. Verken etter ordlyden i tvistemålsloven §181 annet ledd eller etter rettspraksis er det noen tvil om at kjæremålsretten kan prøve om det er i strid med loven å tilkjenne omkostninger, og om utmålingen er i strid med loven. Videre kan kjæremålsretten tilsidesette skjønnsmessige elementer i utmålingen dersom skjønnet er klart uforsvarlig. Det vises til [[Rt-1964-1419]] og senere avgjørelser med samme innhold i [[Rt-1995-159]], [[Rt-1994-1181]] og [[Rt-1985-833]]. Bakgrunnen for begjæringen om midlertidig forføyning var at Observer i juni 2000 kjøpte samtlige aksjer i Imedia Norge AS og pr. november 2000 kjøpte all innmat (samtlige rettigheter og forpliktelser) i Imedia, herunder Imedias immaterielle rettigheter. Gjennom oppkjøpet ervervet Observer bl.a. Imedias rettigheter til et databasert mediaovervåkingssystem (senere benevnt Systemet). Observer ble kjent med at Contempus AS - som hadde utviklet Systemet for (og i samarbeid med) Imedia - forsøkte å selge Systemet eller en versjon av Systemet til Durrants, hovedkonkurrenten til Observers engelske søsterselskap. Dette har Contempus AS ikke adgang til uten samtykke fra Observer. Observer ba Contempus AS bekrefte at Contempus AS ikke ville selge eller lisensiere Systemet til Durrants, men mottok ingen slik bekreftelse. Umiddelbart før og under rettsmøtet i namsretten erkjente Contempus AS at selskapet hadde fullført et forprosjekt for Durrants høsten 2000. Det ble samtidig opplyst at Systemet foreløpig ikke var solgt eller lisensiert til Durrants. Så vidt Observer kjenner til, er Systemet fortsatt ikke solgt eller lisensiert til Durrants eller andre, og på grunn av den tid som er gått uten at Contempus AS har gått videre med avtaleforhandlingene, formoder Observer at Systemet (eller en versjon av dette) ikke vil bli lisensiert av Contempus AS så lenge rettstvisten med Observer verserer. I denne situasjonen er det mest hensiktsmessig å bringe saken inn for byretten i søksmåls form, i stedet for å påkjære namsrettens avvisningskjennelse. Kjæremålssaken begjæres stanset i medhold av tvistemålsloven §107 under henvisning til at Observer er i ferd med å utta stevning til Oslo byrett. Det anføres at utfallet av kjæremålet helt eller delvis avhenger av det rettsforhold som omhandles i stevningen, slik at behandlingen av kjæremålet bør utstå til saken for byretten er rettskraftig avgjort. Observer krever å få dekket saksomkostningene forbundet med namsrettens behandling av begjæringen dersom Observer får medhold i det krav som dannet grunnlag for Observers begjæring om midlertidig forføyning. Full behandling av saken vil antakelig også kaste tilstrekkelig lys over om det forelå en sikringsgrunn da begjæringen ble tatt til behandling, og iallfall om Observer hadde fyllestgjørende grunn til å la saken komme for retten, jf tvistemålsloven §172 annet ledd. Dersom Observer ikke får dom for det krav som dannet grunnlag for begjæringen om midlertidig forføyning, anføres subsidiært at det skjønn som namsretten har utvist i forbindelse med vurderingen av hvilke utgifter som har vært nødvendige til behandling av selve avvisningsspørsmålet, ikke har vært forsvarlig. Det vises her særlig til at den aktuelle avvisningsgrunnen ikke ble anført av Contempus AS før under forhandlingenes siste dag, og påstanden om avvisning ble først nedlagt under prosedyren. Observer hadde således ingen foranledning til å gå inn i detaljene omkring dette på eget initiativ, ikke minst i betraktning av den relativt komplekse problemstilling man ellers sto overfor for så vidt gjelder realiteten i saken. Hertil kommer at Observer hadde begrenset tid til rådighet. Det var imidlertid fullt mulig for Contempus AS å fremme sitt syn tidligere, enten gjennom prosesskrift, ved henvendelse til Observers prosessfullmektig eller under parts- og vitneforklaringene fredag 1. desember 2000. At Contempus AS lot det gå så vidt lang tid før anførselen ble fremmet, beror fullt og helt på forhold på Contempus AS side, som Contempus AS selv må bære de økonomiske konsekvenser av. Som påpekt av namsretten er salærkravet fra Contempus AS prosessfullmektig høyt, og det fremgår ikke av omkostningsoppgaven hvor stor andel av utgiftene som knytter seg til avvisningsspørsmålet. Det synes imidlertid klart at utgiftene på til sammen 117.840 kroner til innleid sakkyndig og tre konsulenter ikke har noe med avvisningsspørsmålet å gjøre. Salæret til prosessfullmektigen er oppgitt til 215.000 kroner. Realiteten i saken er relativt omfattende og komplisert og det antas derfor at det vesentligste av salærkravet knytter seg til realiteten, ikke til avvisningsspørsmålet. På denne bakgrunn antar Observer at namsrettens omkostningsavgjørelse ikke er forsvarlig og således i strid med loven. Under enhver omstendighet må lagmannsretten kunne ta stilling til omkostningsspørsmålet, jf tvistemålsloven §181 annet ledd 3. punktum, da saken må anses tilstrekkelig opplyst. Observer har nedlagt slik påstand: 1. Contempus AS pålegges å betale Observer Norge AS saksomkostninger forbundet med behandlingen av begjæring om midlertidig forføyning av 14. november 2000, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer. 2. Observer Norge AS tilkjennes saksomkostninger forbundet med dette kjæremålet med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer. Contempus AS har i tilsvar og et senere prosesskrift tatt til gjenmæle mot kjæremålet, og har i det vesentlige anført: Observer kan ikke påkjære namsrettens omkostningsavgjørelse på det grunnlag at avvisningsspørsmålet er avgjort på grunnlag av en uriktig lovanvendelse. Observer har ikke påkjært avvisningsavgjørelsen, og denne er derfor rettskraftig. Ved særskilt kjæremål over saksomkostningsavgjørelsen etter tvistemålsloven §181 er det da bare lovanvendelsen i forbindelse med selve saksomkostningsavgjørelsen som kan prøves, og ikke lovanvendelsen i forbindelse med tvistegjenstanden. Dette følger av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i [[Rt-1993-638]], som gjelder en sak som var helt parallell med nærværende sak. Observers kjæremål over namsrettens omkostningsavgjørelse skal derfor forkastes. Det tilføyes at kjennelsen i [[Rt-1987-113]], som Observer viser til, dreide seg om en helt annen situasjon. For ordens skyld presiseres at Contempus AS er av den oppfatning at namsrettens avgjørelse om avvisning er riktig. Det bestrides at Contempus AS overrumplet Observer når det gjaldt spørsmålet om avvisning. Spørsmålet om saksøkernes rettslige interesse ble tatt opp allerede i tilsvaret til namsretten. Spørsmålet om avvisning for en av de to saksøkerne - Observer AB - ble deretter prosedert da rettsforhandlingene startet. Det ble i den forbindelse gjort klart at Contempus AS tok forbehold om å påstå avvisning også for Observer Norge AS, men at dette var avhengig av bevisførselen om de forhold som Observer hevdet forelå til støtte for at selskapet hadde rettslig interesse. Som namsretten riktig fremhever i sin kjennelse, utsatte imidlertid Observer bevisførselen om avvisningsspørsmålet til mot slutten av bevisførselen. Først da - like før prosedyren - ble Contempus AS kjent med de faktiske forhold som var avgjørende for avvisningsspørsmålet. For øvrig skal spørsmålet om rettslig interesse vurderes av retten av eget tiltak, og det er saksøkerens oppgave å klarlegge om man har rettslig interesse i å reise søksmål. Det er meningsløst å hevde at Contempus AS skal bære kostnadsrisikoen for at Observers begjæring ble avvist. Contempus AS motsetter seg stansning av kjæremålssaken. Utfallet av kjæremålssaken avhenger ikke av utfallet av den sak for står for Oslo byrett. Saken kan naturligvis ikke stanses for å imøtekomme Observers ønske om å få utsatt sin betalingsplikt. Contempus AS har nedlagt slik påstand: Kjæremål fra Observer Norge AS forkastes og Observer Norge AS dømmes til å betale saksomkostninger med tillegg av forsinkelsesrente etter morarenteloven §3. Lagmannsretten finner det åpenbart at kjæremålet må forkastes, og at det verken er hjemmel for eller grunn til å stanse kjæremålssaken i påvente av rettskraftig dom i den sak som nå er anlagt for byretten. Kjæremålet gjelder namsrettens saksomkostningsavgjørelse, mens avvisningsspørsmålet er rettskraftig avgjort ved namsrettens kjennelser av 30. november og 12. desember 2000. Lagmannsrettens kompetanse er da etter tvistemålsloven §181 annet ledd begrenset til å prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, herunder om det foreligger feil ved saksbehandlingen eller om det skjønn som er anvendt, fremtrer som vilkårlig eller grovt urimelig. Ut over dette kan lagmannsretten ikke prøve den skjønnsmessige del av avgjørelsen. Dersom lagmannsretten finner at avgjørelsen er i strid med loven, kan den etter §181 annet ledd 3. punktum avgjøre omkostningsspørsmålet i stedet for å oppheve den påkjærte avgjørelse. Det følger av [[Rt-1993-638]] og tidligere kjennelser som det der er vist til, at kjæremålsretten ved avgjørelsen av et saksomkostningskjæremål ikke prejudisielt kan prøve underinstansens lovanvendelse vedrørende selve tvistegjenstanden, med mindre denne lovanvendelse er foretatt av underinstansen med henblikk på dens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Kjennelsen i [[Rt-1987-113]], som Observer har vist til, er et eksempel på at underinstansen hadde begått lovanvendelsesfeil ved en slik prøvelse av tvistegjenstanden som var nødvendig for å ta stilling til saksomkostningsspørsmålet. Noen slik situasjon foreligger ikke i den aktuelle saken, hvor tvistegjenstanden er rettskraftig avgjort - som i [[Rt-1993-638]]. Observer har anført at denne kjennelsen ikke er til hinder for at lagmannsretten overprøver namsrettens avvisningsavgjørelse, men har ikke gitt noen begrunnelse for dette standpunkt. Lagmannsretten viser til støtte for sitt syn også til Schei: Tvistemålsloven (1998) side 612. Etter omstendighetene finner lagmannsretten det unødvendig å gå inn på den lovanvendelsesfeil som namsretten hevdes å ha begått ved avgjørelsen av avvisningsspørsmålet. Det er noe uklart for lagmannsretten om Observer anfører at namsrettens omkostningsavgjørelse kan tilsidesettes på det grunnlag at selve ileggelsen av saksomkostninger innebærer overskridelse av grensen for et forsvarlig skjønn, eller om dette grunnlag bare anføres vedrørende utmålingen av omkostningsbeløpet. For ordens skyld bemerkes at lagmannsretten ikke kan se at ileggelsen av omkostningsansvar bygger på noen uforsvarlig vurdering fra namsrettens side. Namsretten har korrekt anvendt tvangsfullbyrdelsesloven §3-4, jf tvistemålsloven §175 første ledd, og fastslått at unntakene i §175 første ledd ikke kommer til anvendelse. Det er ikke anført at namsrettens begrunnelse er utilstrekkelig, og lagmannsretten finner heller ikke at dette er tilfellet. Dersom anførselen om at Contempus AS ventet for lenge med å påberope seg det avvisningsgrunnlag som namsrettens avvisningsavgjørelse bygges på, også påberopes i forbindelse med namsrettens skjønnsmessige avgjørelse om å tilkjenne Contempus AS saksomkostninger, bemerker lagmannsretten at heller ikke denne anførsel kan føre til tilsidesettelse av avgjørelsen om å tilkjenne Contempus AS saksomkostninger. Det vises til drøftelsen av anførselen nedenfor i forbindelse med spørsmålet om utmåling av omkostningsbeløpet. Observer har subsidiært - for det tilfelle at selskapet ikke skulle få medhold i de ordinære domstoler for det krav som dannet grunnlag for begjæringen om midlertidig forføyning - anført at namsretten har bygget på et uforsvarlig skjønn ved utmålingen av omkostningsbeløpet. Lagmannsretten antar at dette også anføres subsidiært i forhold til den tilsidesettelse av hele omkostningsavgjørelsen som må oppfattes som det prinsipale krav fra Observer. Ingen av disse krav er kommet til uttrykk i den kjærende parts påstand, men dette anses etter omstendighetene ikke avgjørende. Om utmålingen av omkostningsbeløpet heter det følgende i namsrettens kjennelse: Contempus har oppgitt sine omkostninger til kr 334.340, hvorav kr 215.000 er salær til prosessfullmektig, kr 30 000 er salær til innleid sakkyndig og kr 87 840 er salær til tre innleide konsulenter. Det er ikke spesifisert hvor stor del av omkostningene som knytter seg til avvisningsspørsmålet i forhold til Observer AB. Observer har på sin side oppgitt sine omkostninger til kr 214.000, hvorav kr 208.000 er salær til prosessfullmektig. Heller ikke Observer har spesifisert hvor stor del av omkostningene som knytter seg til avvisningsspørsmålet i forhold til Observer AB. Contempus omkostningskrav er ikke bestridt av Observer. Det følger av tvistemålsloven §176 første ledd at erstatning av saksomkostninger skal omfatte alle partens omkostninger med saken for så vidt de etter rettens skjønn var nødvendige for å få saken betryggende utført. Salærkravet fra Contempus prosessfullmektig fremstår umiddelbart som for høyt i lys av at de muntlige forhandlingene ble avviklet på tre dager og at begjæringen nå blir å avvise. Retten har likevel under tvil funnet å kunne tilkjenne hele beløpet. Det vises i den forbindelse til at saken bedømt utifra begjæringen reiste omfattende faktiske og rettslige spørsmål, og at partene etter egne vurderinger hadde betydelige økonomiske interesser i saken. Retten har også vektlagt at Observer utsatte bevisføringen og en nærmere presisering av anførslene rundt det avgjørende spørsmålet til mot slutten av bevisføringen. Det var slik retten ser det derfor nødvendig for Contempus å imøtegå også Observers øvrige anførsler. Retten legger også noe vekt på at Observers prosessfullmektig har krevd et omtrent like stort salær. Riktignok vil det normalt være mer arbeidskrevende å prosedere for saksøker enn for saksøkte i saker om midlertidig forføyning, men det er ikke situasjonen i det foreliggende tilfellet. Observers prosessfullmektig har gjennom uklar saksfremstilling bidratt til å nødvendiggjøre et mer omfattende arbeid fra Contempus prosessfullmektig enn hva tvisten i utgangspunktet skulle tilsi. De øvrige omkostningene Contempus har oppgitt er heller ikke bestridt av Observer, og omkostningsoppgaven legges til grunn. Lagmannsretten oppfatter Observers anførsler slik at det bare er forsvarligheten ved den skjønnsmessige utmåling som angripes. Den nærmere begrunnelse for anførselen kan imidlertid oppfattes som et angrep på at namsretten har tilkjent omkostninger for andre deler av saken enn den som gjelder selve avvisningsspørsmålet. Lagmannsretten bemerker at namsretten når en begjæring om midlertidig forføyning avvises, slik at namsrettssaken avsluttes, må avgjøre omkostningsspørsmålet for hele namsrettssaken. Tvistemålsloven §175 første ledd gir ingen hjemmel for å tilkjenne bare deler av omkostningene. Det er således bare tvistemålsloven §176 som kan gi grunnlag for en nedsettelse av omkostningsbeløpet, og vilkåret for dette er at omkostningene ikke anses «nødvendige for at faa saken betryggende utført». Namsretten har - riktig nok under tvil - kommet til at de omkostninger Contempus AS oppga, hadde vært nødvendige, og har gitt en utførlig begrunnelse for sitt standpunkt. Lagmannsretten er ikke bundet av den bevisbedømmelse som namsretten i denne forbindelse har lagt til grunn, jf Schei: Tvistemålsloven side 613-14. Begge parter har gitt omfattende redegjørelser for sitt syn med hensyn til bakgrunnen for at det ble nedlagt arbeid i sakens realitet før avvisningsspørsmålet var avklart, uten at lagmannsretten har funnet det nødvendig å gjengi detaljene i disse anførsler. Lagmannsretten nøyer seg med å fastslå at det foreliggende materiale ikke gir grunnlag for å fravike namsrettens vurdering av Contempus behov for å legge arbeid og andre omkostninger i realitetsspørsmålet. Lagmannsretten kan heller ikke se at Contempus kan bebreides for manglende medvirkning til sakens opplysning eller for at den konkrete anførsel som namsretten bygget avvisningen på, først ble fremsatt på et sent stadium av de muntlige forhandlinger. Det vises særlig til punkt 1.2 i kjæremålstilsvaret og til punkt 3 (fra side 3, nest siste avsnitt) i Contempus prosesskrift av 4. april 2001. Etter dette kan ikke lagmannsretten se at namsrettens utmåling av saksomkostningsbeløp bygger på et uforsvarlig skjønn eller lider av andre feil. Kjæremålet må dermed forkastes. Ut fra lagmannsrettens syn på kjæremålssaken fremgår det at utfallet av denne ikke er avhengig av de rettsforhold som foreligger til avgjørelse i byrettssaken. Stansning av kjæremålssaken med hjemmel i tvistemålsloven §107 er dermed ikke aktuelt. Kjæremålet har vært forgjeves. I overensstemmelse med tvistemålsloven §180 første ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-14, bør Observer Norge AS erstatte Contempus AS saksomkostningene i kjæremålssaken. Omkostningene fastsettes skjønnsmessig til 18.000 kroner. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Stansningsbegjæringen tas ikke til følge. 2. Kjæremålet forkastes. 3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Observer Norge AS innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse til Contempus AS 18.000 -attentusen- kroner med tillegg av rente etter morarenteloven §3 første ledd 1. punktum. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
