Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder hvem av foreldrene som skal ha daglig omsorg for et barn som er fosterhjemsplassert etter vedtak om omsorgsovertakelse med hjemmel i lov om barneverntjenester (barnevernloven). B, født *.*. 1968, og A, født *.*. 1953, flyttet sammen i november 1992. De har ett felles barn, C, født 1993, som B har hatt daglig omsorg for. De har ikke vært gift. A har en voksen sønn fra et tidligere forhold. Han hadde eneomsorgen fra sønnen var tre til han var ni år, da barnevernet overtok omsorgen for ham. B har vært innlagt ved Buskerud sentralsykehus, psykiatrisk avdeling Lier, i perioden 6. november 1990 til 15. juli 1991, 1. mars 1992 til 18. mai 1992 og fra 13. juli 1994 til 1. desember 1994. I de senere årene har hun hatt kortere opphold ved sykehuset hvert år, senest etter byrettens behandling av saken i januar 2001. Hun har opplyst at hun i dag har diagnosen schizoaffektiv lidelse og får Trilafon hver fjerde uke. Da hun ble innlagt i juli 1994, overtok hennes foreldre omsorgen for C. C ble boende hos besteforeldrene også etter at B ble utskrevet fra sykehuset, og hun har bodd der siden. B hadde først foreldreansvaret for C alene. Det ble imidlertid delt etter avtale mellom foreldrene i desember 1994. Etter oppdrag fra barnevernstjenesten utarbeidet psykolog Bjørn Berg sakkyndig rapport til bruk i barnevernsak 10. juli 1995. 2. februar 1996 ble det fattet vedtak i fylkesnemnda for sosiale saker i Buskerud og Vestfold om omsorgsovertakelse og fosterhjemsplassering av C. Morforeldrene ble godkjent som fosterforeldre. Det ble fastsatt samvær med begge foreldrene annenhver helg og en dag i uken. Fylkesnemndas vedtak ble bragt inn for Drammen byrett av foreldrene. På oppdrag fra retten ble det utarbeidet en ny sakkyndig vurdering av psykolog Bjørn Rishovd Rund datert 6. september 1996. Under hovedforhandling i rettssaken 24. september 1996 nedla foreldrene felles påstand med barnevernet om at fylkesnemndas vedtak av 2. februar 1996 skulle stadfestes. B og A fikk et noe utvidet samvær enn det som tidligere var vedtatt av fylkesnemnda. B og A flyttet fra hverandre i juni 1996. De utøvet samvær i felleskap til mars 1997. Far krevde deretter omsorgen for C tilbakeført til seg, subsidiært utvidet samvær. Barneverntjenesten i X engasjerte derfor psykolog Leif Johan Bolstad til å utrede spørsmålet om eventuell tilbakeføring eller utvidet samvær for far. Han avga rapport 21. oktober 1998. Barnevernet har fastholdt sitt standpunkt om fortsatt omsorgsovertakelse. Far har deretter reist søksmål for Drammen byrett med krav om at den daglige omsorg overføres ham fra B. Saken er reist for at han skal kunne kreve omsorgen tilbakeført fra barnevernet. Psykolog Fritz Johannessen ble oppnevnt av Drammen byrett som sakkyndig og avga rapport 30. oktober 2000. Drammen byrett avsa dom 9. januar 2001 med slik domsslutning: 1. B skal fortsatt ha den daglige omsorg for C, født 1993. 2. Partene skal ha felles foreldreansvar for C, født 1993. 3. Ingen av partene tilkjennes saksomkostninger. Dommen var i samsvar med den sakkyndiges konklusjon. A har inngitt rettidig anke til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder spørsmålet om daglig omsorg. Ankeforhandling ble holdt i Drammen tinghus 21. og 22. mai 2001. Partene møtte med sine prosessfullmektiger. Det ble avhørt 4 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. I dag har A samvær med C en ettermiddag i uken og en helg hver måned. B har samvær med C en helg hver måned. Hun har opplyst at helgesamværet sjelden strekker seg over et døgn på grunn av hennes helsetilstand. For en mer utførlig redegjørelse for faktum, vises til byrettens dom samt partenes anførsler og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Den ankende part har i det vesentligste anført: Saken er reist etter barnelovens §35a jf. §34, og hensynet til barnets beste skal være rettesnor for lagmannsrettens vurdering. Lagmannsretten må som en del av denne vurderingen ta stilling til hvorvidt omsorgsovertakelsen forventes å bli varig, jf. [[Rt-2000-1351]]. Kriteriene for tilbakeføring fra barnevernet fremgår av barnevernlovens §4-21. Retten må således ta stilling til hvorvidt disse kriteriene foreligger og om det er grunnlag for at C skal tilbakeføres til far. Etter barnevernlovens §4-21 er det ikke tilstrekkelig at omsorgsvilkårene i fosterhjemmet er bedre materielt og økonomisk. Den sakkyndige for byretten la vekt på materielle forhold, og det er det ikke adgang til. Avgjørende er hvorvidt A kan gi C forsvarlig omsorg. Selv om det i tidligere sakkyndige rapporter fremkommer at de sakkyndige har vært i tvil om hans omsorgsevne, er det ikke uttalt at han ikke har en slik evne, og det er ikke nok at det kan være tvil. Far har hatt en langt tettere samværsordning enn det som er vanlig i barnevernsaker og har et nært og godt forhold til C. Barneverntjenesten har heller ikke hatt noe å utsette på de samværene som har vært. De kriterier som er nevnt i barnevernloven §4-21 første ledd 2. setning foreligger ikke. C har en sterk tilknytning til sine fosterforeldre. De er hennes besteforeldre og hun har bodd der hele livet. Fordi det er besteforeldrene som har vært fosterforeldre, vil hun beholde kontakten med fosterforeldrene. Det gjør en tilbakeføring lettere enn det som er vanlig i denne type saker. Samtidig har hun hatt langt bedre kontakt med sin far. Ved flytting vil C ikke bytte miljø. Hun vil kunne fortsette på samme skole. Far bor i en leilighet hvor han nå har bodd i en årrekke, og det er således stabile boforhold. Far er selvstendig næringsdrivende, og det gjør at han kan være fleksibel og tilpasse arbeidet til Cs hverdag. At C er en sterk og harmonisk pike uten særlige omsorgsbehov, gjør også risikoen ved flytting mindre. Det har vært problemer i samarbeidet mellom fosterforeldrene og far. Det har sammenheng med at fosterforeldrene ikke har tillit til far, selv om han erkjenner at begge parter kan gjøre mer for å få samarbeidet til å gli lettere. I domsslutningen fra Drammen byrett av 24. september 1996 som bygget på partenes felles påstand, var det nettopp en forutsetning at barneverntjenesten skulle arbeide for at omsorgen for C kunne tilbakeføres til foreldrene. Barnevernet har imidlertid forsømt å følge opp denne forpliktelsen. Når far har tilstrekkelig omsorgsevne og vilkårene etter barnevernloven §4-21 er tilstede, må den daglige omsorgen overføres far da mor ikke har tilstrekkelig omsorgsevne. En overføring tilbake til mor vil være urealistisk i overskuelig fremtid på grunn av hennes sykdom. Det har vært en utstrakt grad av samarbeid mellom foreldrene når det gjelder utøvelse av samværsretten, og C vil beholde sin kontakt med mor etter at far har overtatt omsorgen for henne. Den ankende part har nedlagt slik påstand: 1. A skal ha den daglige omsorg for C f. 1993. 2. B dømmes til å erstatte det offentliges utgifter i saken. Ankemotparten har i det vesentlige anført: Ankemotparten er enig med den ankende part i at vurderingen skal skje etter bestemmelsene i barneloven, og at hensynet til barnets beste er avgjørende. Vurderingen av hva som er til barnets beste, er imidlertid en langt videre vurdering enn etter barnevernloven §4-21. Situasjonen er at verken far eller mor kan gi barnet forsvarlig omsorg i dag. Det vises til at det foreligger fire sakkyndige rapporter i saken som alle konkluderer med at det er best for barnet å bli i fosterhjemmet. Barnevernets vurdering i dag er at det ikke har skjedd vesentlige endringer i foreldrenes omsorgsevne, og barnevernet legger til grunn at plasseringen vil bli varig. Når det gjelder fars omsorgsevne, anføres at selv om fars samvær med C fungerer godt, har far ikke tilstrekkelig omsorgsevne til å være hovedomsorgsgiver. Han har en rekke ganger opptrådt uforsvarlig og har således vist at han ikke tar ansvaret alvorlig. Når retten må legge til grunn at plasseringen er varig, blir spørsmålet hvem av foreldrene som har best evne og vilje til å samarbeide med fosterforeldrene og barnevernet. Mor er best skikket til det. I motsetning til mor som erkjenner at hun ikke kan ta omsorgen for barnet, er far i liten grad i stand til å se sin egen manglende evne til å gi C tilstrekkelig omsorg. Hans holdning til fosterforeldrene gir grunn til bekymring for hans evne til å samarbeide med fosterhjemmet. Det første fosterhjemmet til sønnen «sprakk» i sin tid på grunn av fars oppførsel. Det ville være dramatisk for C om hun nå ble flyttet til far. Det er grunn til å anta at far ikke i tilstrekkelig grad vil ivareta hennes behov, herunder behovet for kontakt med det tidligere fosterhjemmet. Fars manglende evne til å se Cs behov reflekteres også i at han har foranlediget at saken har pågått siden 1994 uten at det er blitt ro rundt Cs omsorgssituasjon. C er nå blitt så stor at hun oppfatter hva som skjer rundt henne og det er til skade for C at hennes fremtidige situasjon ikke blir endelig avklart. Ankemotparten nedla slik påstand: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. A dømmes til å erstatte det offentliges utgifter i saken. Lagmannsretten bemerker: Barnevernet overtok den daglige omsorgen for C fra B ved fylkesnemndas vedtak av 2. februar 1996. Søksmålet er således reist for at A skal kunne komme i posisjon til å kreve omsorgen for C tilbakeført til seg i henhold til barnevernloven §4-21. Det er en forutsetning for å kunne kreve omsorgen for barnet tilbakeført at han har daglig omsorg for henne, jf. [[Rt-1998-912]]. Saken går etter barnelovens regler, og avgjørelsen skal skje etter reglene i barneloven §35a første ledd jf. §34 tredje ledd 4. punktum. Avgjørende blir således hva som er best for barnet. Avgjørelsen vil være bestemmende for hvem som skal ha den daglige omsorg dersom vedtaket om omsorgsovertakelse faller bort, og som derved kan reise sak om opphevelse av omsorgsovertakelsen. Lagmannsretten kan ikke ta stilling til hvorvidt omsorgsovertakelsen skal opprettholdes, men det vil være av betydning for avgjørelsen om omsorgsovertakelsen forventes å vare. Dersom omsorgsovertakelsen vedvarer, vil foreldrenes evne til samarbeid med barneverntjenesten og fosterhjemmet være momenter i vurderingen. Spørsmålet blir i så fall om det er til Cs beste at partsstillingen i en eventuell fremtidig barnevernsak flyttes fra mor til far. Fylkesnemndas vedtak av 2. februar 1996 bygget blant annet på den sakkyndige rapporten utarbeidet av psykolog Bjørn Berg for barneverntjenesten. Av rapporten til Berg fremkommer at han mener at fars omsorgsevne ikke er tilfredsstillende, verken isolert sett eller sammen med mor. I fylkesnemndas begrunnelse fremgår at fylkesnemnda har vurdert foreldrenes omsorgsevne samlet. Fylkesnemnda la til grunn at far ikke hadde tilstrekkelig omsorgsevne til å kompensere for de problemer mors sykdom ville medføre for Cs omsorgssituasjon. Det ble blant annet vist til at far ikke hadde oppfattet at mor hadde en psykiatrisk lidelse. I likhet med psykolog Berg så fylkesnemnda det som et utslag av en manglende evne til å se andres behov. Til spørsmålet om tidsperspektivet for en eventuell tilbakeføring, ble det påpekt at en eventuell tilbakeføring ville ha sammenheng med hvorledes mors sykdom ville utvikle seg. Psykolog Bjørn Rishovd Rund, som foretok en sakkyndig vurdering på oppdrag fra Drammen byrett i barnevernsaken i 1996, vurderte også foreldrenes omsorgsevne samlet. Også Rishovd Rund vurderte fars evne til å kompensere for mors sykdom som utilstrekkelig, og viste til at far hadde redusert evne til å se andres behov. Rishovd Rund uttalte seg ikke om varigheten av omsorgsovertakelsen. I byrettens domsslutning som bygget på partenes felles påstand, fremgår imidlertid at X kommune forpliktet seg overensstemmende med barnevernlovens prinsipper til å arbeide for at C på sikt kunne tilbakeføres til foreldrene. Lagmannsretten oppfatter imidlertid ikke dette som annet enn en generell målsetning som vil gjelde i alle barnevernsaker i tråd med prinsippene i barnevernloven §4-21. Psykolog Leif Johan Bolstad, som avga sin sakkyndige utredning 21. september 1998 etter oppdrag fra barneverntjenesten i X, vurderte fars omsorgsevne isolert. Hans vurdering var at fars omsorgsevne kunne være bra nok. Han mente imidlertid at det samlet var knyttet en del usikkerhetsmomenter til en tilbakeføring til far som gjorde at han anbefalte at C fortsatt skulle bli boende i fosterhjemmet. Psykolog Fritz Johannessen, som var oppnevnt som sakkyndig for Drammen byrett i barnefordelingssaken, uttalte i sin erklæring av 30. oktober 2000 at det var tvil knyttet til farens omsorgsevne samtidig som barnet hadde det godt i fosterhjemmet. Han anbefalte ikke tilbakeføring. Samtlige sakkyndige som har avgitt uttalelse, har beskrevet henne som et normalt og trygt barn uten spesielle omsorgsbehov. Lagmannsretten legger det til grunn. Det har ikke fremkommet opplysninger under ankeforhandlingen som gir grunnlag for å anta at det er noen endring med hensyn til foreldrenes omsorgsevne i dag i forhold til de vurderinger som tidligere er gjort, og som det er redegjort for over. Barnevernets holdning i dag, slik saksbehandler i barnevernet redegjorde for denne under ankeforhandlingen, er at plasseringen blir langvarig. Slik mors diagnose og sykdomsutvikling har vært, og fars omsorgsevne hittil er vurdert, mener lagmannsretten på den bakgrunn som nevnt over, at omsorgsovertakelsen må forventes å forbli varig. Dersom det legges til grunn at omsorgsovertakelsen fortsatt vil bestå, blir spørsmålet hvem av foreldrene som er best skikket til å ha omsorgen under de foreliggende omstendigheter. Spørsmålet blir i realiteten om det er til Cs beste at partsstillingen i en eventuelt senere barnevernsak flyttes fra mor til far. Det er opplyst fra fars side at hensikten med dette søksmålet er å komme i posisjon i forhold til barnevernet i en senere barnevernsak. Det er i dag ikke fremkommet opplysninger som tyder på at moren ikke ivaretar omsorgsansvaret på en adekvat måte. Hun gir inntrykk av å opptre ansvarlig i forhold til sin sykdom og begrenser samværet med C når det er nødvendig på grunn av sykdommen. Hennes samarbeid med barnevernet og fosterhjemmet synes å ha vært godt. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at fosterhjemmet og mor sammen har kommet frem til regler for kontakten dem imellom som fungerer bra. Far har et motsetningsforhold til fosterhjemmet. Lagmannsretten forstår det slik at det både dreier seg om uenighet om grunnleggende forhold samt uenighet om rent praktiske avtaler. Fars samarbeid med barnevernet synes imidlertid å ha fungert bra. Far har gitt uttrykk for at han ønsker omsorgen for C tilbakeført til seg og vil kreve saken opp på nytt for fylkesnemnda dersom han nå får omsorgen, jf. det som er sagt over om hensikten med søksmålet. Eter lagmannsrettens oppfatning er det ikke i samsvar med Cs beste dersom far, slik han har bebudet, reiser sak om tilbakeføring av henne, uten at det er grunnlag for det i en forandret livssituasjon eller i hans omsorgsevne. C har bodd i fosterhjemmet siden hun var noen måneder gammel. Hun er nå så vidt gammel at hun ikke lenger så lett kan skjermes for det faktum at det er usikkerhet om hennes fremtidige boforhold. Far synes ikke i tilstrekkelig grad å forstå at en tilbakeføring av C innebærer andre og større problemer for henne enn problemer av rent praktisk karakter. Det vises her til at far under ankeforhandlingen klart ga uttrykk for at han ikke så andre enn rent praktiske problemer knyttet til tilbakeføringen. Samlet mener således lagmannsretten at mor er den som i dagens situasjon best sikrer at C får den mest stabile omsorgssituasjonen uten usikkerhet om hvor hun skal bo. Det vises også til at det er naturlig å anta at konfliktnivået i forhold til fosterhjemmet øker dersom far er den av foreldrene som skal ha daglig omsorg etter barneloven. Lagmannsretten mener således at det er best for C at mor beholder den daglige omsorgen. Anken har vært forgjeves, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd pålegges den ankende part å betale det offentliges nødvendige omkostninger for lagmannsretten. Advokat Haaland har levert omkostningsoppgave på i alt kr 30.450,- som i sin helhet er salær. Det er ikke gjort innsigelse mot kravet, og oppgaven legges til grunn. Det er ikke krevet renter av omkostningskravet. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Drammen byretts dom stadfestes så langt den er påanket. 2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom betaler A til det offentlige 30.450 - trettitusenfirehundreogfemti - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
