Rediger Lagmannsretter: LB-2002-2092

Fritekst:

Saken gjelder kjæremål over saksomkostningsavgjørelse. Den 5. mai 2002 fremmet A, ved advokat Ulf Larsen begjæring om arrest etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 14 ved Heggen og Frøland namsrett. Saksøkt etter begjæringen var B. A og B hadde levd som samboere i - - veien 11, Mysen. Etter at samboerskapet opphørte, solgte B boligen. I arrestbegjæringen gjorde A gjeldende at han var medeier i eiendommen, at han var berettiget til en halvdel av kjøpesummen og at han skulle gis arrest i denne. A gjorde gjeldende at det forelå sikringsgrunn etter tvangsfullbyrdelsesloven §14-2 første ledd. I begjæringen la han ned påstand om saksomkostninger. Den 7. mai 2002 avsa Heggen og Frøland namsrett kjennelse med slik slutning: «1. Til sikring av sitt sannsynliggjorte krav på kr 1.052.434,50,-, hvorav kr 734.687,- gjelder felles pantegjeld og kr 317.656.50 gjelder ideell andel av netto salgssum, overfor B, tillates A å ta arrest for inntil 1.052.434,50, - i salgssum for eiendommen - - vn. 11, 1850 Mysen, som selges gjennom Sparebankens eiendomsmegler AS. 2. Arresten iverksettes slik at beløpet ikke utbetales fra Sparebankens Eiendomsmegler AS, og/eller settes inn på sperret konto med unntak av beløp til dekning av felles gjeld til panthaver. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Når det gjelder saksomkostningsavgjørelsen, la namsretten vekt på at det ikke framgikk av dokumentasjonen i saken at A forut for arrestbegjæringen hadde tatt kontakt med den annen part for å finne fram til en mulig løsning av saken. A, ved advokat Ulf Larsen, har påkjært kjennelsen for så vidt gjelder saksomkostningene. Det gjøres gjeldende at omkostningsavgjørelsen er beheftet med saksbehandlingsfeil som medfører at avgjørelsen må anses avgjort i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Dette er grunnet i at namsretten har oversett og misforstått de faktiske forhold når den har lagt til grunn at A ikke har tatt kontakt med B for å finne en mulig løsning i saken før den ble brakt inn for retten. A viser i denne forbindelse til arrestbegjæringen punkt 3.2 og bilag 12, 13 og 14 hvor det framgår at A forsøkte å etablere kontakt for å finne en løsning. Namsrettens misforståelse på dette punktet representerer en saksbehandlingsfeil, jf bl a Skoghøy: Tvistemål 2 utgave side 1056 med henvisning til rettspraksis. Det vises for øvrig spesielt til [[Rt-1996-1595]]. Under en hver omstendighet er namsrettens avgjørelse vilkårlig i lys av de faktiske forhold som er anført. Atter subsidiært gjøres det gjeldende at namsrettens begrunnelse er så mangelfull på dette punkt at det ikke er mulig å prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Den kjærende part har lagt ned slik påstand: «1. B erstatter A kr 17.665,- i saksomkostninger for namsretten med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd fra forfall til betaling skjer. 2. B erstatter As saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd fra forfall til betaling skjer.» B, ved advokat Knut R Lie, bestrider at det foreligger saksbehandlingsfeil eller at namsrettens skjønn er vilkårlig. [[Rt-1996-1595]], som den kjærende part har vist til, omhandler et tilfelle der lagmannsretten uriktig hadde forutsatt at den ene part hadde betalt gebyr. Det dreide seg således om et konkret og klart konstaterbart faktisk forhold som dertil hadde sammenheng med reglene i rettsgebyrloven. Den kjærende parts anførsel om det faktiske forhold i nærværende sak ligger på et helt annet plan. Namsrettens saksomkostningsavgjørelse bygger på en skjønnsmessig bedømmelse av faktum. Denne vurdering kan kjæremålsretten ikke prøve. Det stilles heller ikke strenge krav til begrunnelsen. Kjæremålsretten kan heller ikke avsi kjennelse om ileggelse av omkostninger. I høyden kan avgjørelsen oppheves og saken hjemvises til ny behandling i underinstansen, jf [[Rt-1988-454]]. Kjæremotparten har lagt ned slik påstand: «1. Kjæremålet forkastes. 2. B, evt det offentlige, tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 1.500 med tillegg av 24 % mva. kr 360.» Lagmannsretten kan bare prøve om namsrettens saksomkostningsavgjørelse er i strid med loven, herunder om det foreligger saksbehandlingsfeil, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Namsrettens saksomkostningsavgjørelse innebar at hver av partene skulle bære sine omkostninger. I namsrettens begrunnelse for saksomkostningsavgjørelsen heter det: «Retten finner at i dette tilfellet bør hver av partene bære sine omkostninger, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §14-16, jf. tvistemålsloven §172, 2. ledd. Retten viser til den omstendighet at det av bilagene (1-14) til begjæringen ikke fremkommer noe om at saksøker har tatt kontakt med saksøkte for å finne frem til en mulig løsning av saken før den bringes inn for domstolen. Vedrørende saksomkostningsspørsmålet bør dette tillegges vekt da saksøker må sies å kunne legges til last at det er kommet til sak, slik at saksomkostninger ikke tilkjennes.» Lagmannsretten oppfatter namsrettens premisser slik at den har avgjort saksomkostningene etter tvistemålsloven §172 annet ledd tredje alternativ. Namsretten har tatt et riktig utgangspunkt ved anvendelsen av bestemmelsen når den har vurdert om det kunne legges saksøkeren til last at det var kommet til sak. Derimot synes det som namsretten har oversett faktiske opplysninger når den har lagt til grunn at «det av bilagene (1-14) til begjæringen ikke fremkommer noe om at saksøker har tatt kontakt med saksøkte for å finne frem til en mulig løsning av saken før den bringes inn for domstolen». Det framgår av brev 25. mars 2002 fra As prosessfullmektig til Sparebankenes Eiendomsmegler AS, som foresto salget av eiendommen for B, at A gjorde gjeldende at han var medeier i eiendommen og at han gjorde krav på en andel av kjøpesummen. I brevet anmodes det om at brevet forelegges B. Av brev 8. april 2002 fra B til Sparebankenes Eiendomsmegler AS framgår det at hun var kjent med henvendelsen fra As prosessfullmektig til Sparebankenes Eiendomsmegler AS. Denne korrespondansen er nærmere omtalt i arrestbegjæringen, og vedlagt begjæringen som bilag 12, 13 og 14. Lagmannsretten finner at det må anses som en saksbehandlingfeil som kan ha hatt betydning for resultatet av rettens skjønnsmessige vurdering at retten uriktig har lagt til grunn at det ikke var tatt noe initiativ fra As side for å løse saken utenrettslig. Lagmannsretten viser til sammenligning til [[Rt-1996-1595]]. Namsrettens saksomkostningsavgjørelse må derfor oppheves. I og med at lagmannsretten har begrenset kompetanse ved kjæremål over saksomkostningsavgjørelser, må saken på dette punktet hjemvises til namsretten til ny behandling. Avgjørelsen av saksomkostningene i kjæremålssaken utstår til namsrettens nye avgjørelse, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Namsrettens slutning punkt 3 oppheves og hjemvises til ny behandling. 2. Saksomkostningene i kjæremålssaken utstår til namsrettens nye avgjørelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt