Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Kjæremålssaken gjelder spørsmålet om avvisning av søksmål. I 1986 delte Jean Crawford Haugen sin eiendom gnr 18 bnr 9 i Bærum fysisk mellom sine tre barn Eli Haugen Bunch, Per Crawford Haugen og Kjell Haugen. Den delen Eli Haugen Bunch fikk, beholdt det opprinnelige matrikkelnummeret. Ved årsskiftet 2000/2001 begynte brødrene Haugen å forberede salg av sine tomter. Ved stevning 19. oktober 2001 reiste Eli Haugen Bunch søksmål mot brødrene med krav om at de skulle dømmes til «å medvirke til at grensen for eiendommen gnr. 18 bnr. 9 i Bærum blir justert 2 meter mot vest og 2 meter mot syd og sydøst». Hun krevde samtidig midlertidig forføyning for at de saksøkte ikke skulle utstede eller tinglyse skjøter eller foreta andre rettslige disposisjoner som kunne vanskeliggjøre den grensejusteringen hun krevde. De saksøkte viste til at de allerede hadde solgt tomtene, og påsto søksmålet avvist fordi saksøkeren ikke hadde noen rettslig interesse. Asker og Bærum herredsrett avsa 30. november 2001 kjennelse med slik slutning: 1. Sak nr. 01-2275 A/01 avvises. 2. Eli Haugen Bunch skal betale saksomkostninger til Kjell Haugen og Per Crawford Haugen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen med kr 7.440 - syvtusenfirehundreogførti - med tillegg av den til en hver tid gjeldende forsinkelsesrente i henhold til morarenteloven §3 første ledd. Herredsretten mente at brødrene Haugen ikke hadde den nødvendige tilknytningen til saken på saksøktesiden, ettersom begge to hadde solgt tomtene sine. Det forelå etter dette heller ikke noe grunnlag for midlertidig forføyning. Eli Haugen Bunch har påkjært herredsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett. Hun gjør i hovedsak gjeldende: Herredsrettens avgjørelse bygger på en uriktig forståelse av den faktiske siden av saken. Moren delte eiendommen på en dårlig planlagt og lite hensiktsmessig måte, spesielt for det eksisterende huset, som Eli Haugen Bunch bor i. Dette skyldtes at moren forutsatte at ikke noen del av eiendommen skulle videreselges uten hennes samtykke, slik det går fram av skjøtene. Det kan etter dette ikke være noen tvil om at det foreligger en ny rettslig situasjon når tomtene selges til fremmede. Selv om grensejusteringen er meget beskjeden, er den av særdeles stor betydning for hennes eiendom. På den andre siden må den være fullstendig uten betydning for brødrenes tomter. Delegrensen er kommet så nær bolighuset at den medfører en betydelig verdireduksjon av den kjærende parts eiendom. Disse faktiske forholdene må tas med i vurderingen av om det foreligger rettslig interesse. Herredsretten har tatt feil når den er kommet til at de saksøkte ikke har den nødvendige tilknytningen til søksmålsgjenstanden. Brødrene har en rettslig forpliktelse til å foreta en justering av grensene når de velger å selge sine tomter til personer utenfor familien. Denne forpliktelsen kan de ikke fri seg fra ved å selge tomtene. Allerede derfor må de være parter i saken. Videre må brødrenes handlemåte være erstatningsbetingende, ettersom den påfører søsteren et økonomisk tap. Også av denne grunn må brødrene bli parter i saken. Påstanden i stevningen vil ble endret slik at det subsidiært vil bli påstått erstatning til Eli Haugen Bunch. Det er ikke fra motpartenes side lagt fram noe avgjørende bevis for at eiendomsretten til tomtene er gått over på kjøperne. Det mangler derfor endelig bevis for at brødrene som selgere er blitt kvitt forpliktelsen til å medvirke til grensejusteringen med endelig virkning. Herredsretten har tatt feil når den bare ved å konstatere at brødrene ikke lenger er eiere, slutter at de ikke kan være parter i saken. Som hjemmelsinnehavere er brødrene sentrale i den medvirkning som må finne sted for at den kjærende part skal kunne nå fram med sitt krav om grensejustering. Det anføres som et ytterligere moment at de første kjøperne bestemt hevder at kravet om grensejustering er dem uvedkommende, og hevder at kravet i tilfelle må rettes mot brødrene som selgere. Hvis både kjøperne og brødrene får medhold, blir den kjærende part rettsløs. I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand: 1. Asker og Bærum herredsretts kjennelse av 30. november 2001 i sak nr. 01-2275 A/01 oppheves. 2. Eli Haugen Bunch tilkjennes saksomkostninger med kr 12.400,- inkludert m.v.a for herredsretten og lagmannsretten med tillegg av 12% forsinkelsesrenter. Kjæremotpartene, Kjell Haugen og Per Crawford Haugen, gjør i tilsvar gjeldende at herredsrettens avgjørelse utvilsomt er riktig. Spørsmålet om avvisning må bedømmes i forhold til den påstanden saksøkeren har reist i stevningen. I stevningen opplyste saksøkeren at tomtene var solgt til Ann Kristin og Torstein Dale Sjøtveit. Senere ble også de kjøperne som har kjøpt eiendommene av Sjøtveit, trukket inn i rettssaken, uten at de var oppgitt ved navn. Til tross for dette bestred saksøkeren at eiendommen var solgt til Sjøtveit. Et krav om grensejustering må rettes mot eieren av vedkommende naboeiendom. Dette er ikke Per og Kjell Haugen. Det er riktig når herredsretten skriver at brødrene verken rettslig eller faktisk kan medvirke til en grensejustering. Det er ikke påvist eller pretendert noe grunnlag for at de skulle ha mulighet til å ha noen innflytelse på en sak om grensejustering. Saken må derfor avvises. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand: 1. Kjæremålet forkastes. 2. Kjell Haugen og Per Crawford Haugen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 3.500,-, med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer. I nytt prosesskriv gjør den kjærende part gjeldende at avvisning i dette tilfellet ikke kan finne sted under saksforberedelsen, men først under hovedforhandlingen. Også herredsretten unnlot å ta stilling til dette. Det er vist til Schei: Tvistemålsloven side 258 punkt 6. Problemet i saken er at det på det nåværende stadium er umulig å avgjøre hvem som er rett saksøkt. Kjæremotpartene hevder at kravet om grensejustering må rettes mot kjøperne, mens kjøperne mener det må rettes mot kjæremotpartene. Etter alt å dømme kan dette spørsmålet først bli klarlagt under hovedforhandlingen. Dersom kjæremotpartene utelukkes som parter allerede under saksforberedelsen, slik herredsretten har gjort, vil sluttresultatet bli at ingen kan dømmes for kravet om grensejustering. Dette alene må være tilstrekkelig grunnlag for at saken skal fremmes og kjæremålet tas til følge. Det foreligger ytterligere et prosesskriv fra Kjell og Per Haugen. Lagmannsretten ser slik på saken: Saksøkeren har etter stevningen trukket inn de personene de saksøkte har oppgitt å ha solgt eiendommene til, men det er ikke lagt ned noen særskilt påstand i forhold til disse. De er ikke gjort til parter i kjæremålssaken. Den kjærende part har varslet at hun vil kreve erstatning av de saksøkte, men noe krav om erstatning er foreløpig ikke satt fram. Et erstatningssøksmål kan ikke avvises, men dette er uten betydning for vurderingen av den rettslige interessen knyttet til den påstanden som er lagt ned i stevningen. Det er ikke grunnlag for den kjærende parts anførsel om at herredsretten ikke hadde adgang til å avgjøre avvisningsspørsmålet under saksforberedelsen. Lagmannsretten viser til tvistemålsloven §93, særlig første ledd 1. punktum. Retten har adgang til å vente med å avgjøre spørsmålet til hovedforhandlingen, særlig når spørsmålet helt eller delvis avhenger av saksforholdet ellers, jf §93 første ledd annet punktum. Men det er ikke grunn til å vente til hovedforhandlingen med avgjørelsen i denne saken. Det er på det rene at saksøkerens krav ikke gjelder grensegang eller utskifting. Det er enighet om hvor grensene går i dag. Grunnlaget for saksøkerens krav om endret grense er at når brødrene selger sine eiendommer, oppstår en bristende forutsetning som gir saksøker et rettskrav på å få endret grensene slik hun har krevet. Ved bedømmelsen av spørsmålet om rettslig interesse, må denne pretensjonen legges til grunn. Kravet i stevningen er at de saksøkte skal dømmes til «å medvirke» til at grensen for saksøkerens eiendom blir slik hun ønsker. Kravet er etter lagmannsrettens syn så ubestemt med hensyn til hvilke plikter som pålegges de saksøkte, at det ikke er adgang til å kreve dom for det. Dette er i seg selv avvisningsgrunn, men det bør likevel ikke uten videre føre til avvisning dersom saksøkeren eventuelt etter veiledning fra retten kan komme fram til en formulering av påstanden som tilstrekkelig klart gir uttrykk for hva det kreves at de saksøkte skal medvirke til. Saksøkerens faktiske og rettslige pretensjoner til støtte for det kravet det søkes dom for, skal som hovedregel ikke prøves ved vurderingen av om det foreligger rettslig interesse. Er pretensjonene ikke holdbare, fører dette til frifinnelse, ikke til avvisning. Ved fullbyrdelsessøksmål er det et vilkår for rettslig interesse at kravet er forfalt, jf tvistemålsloven §53, men ellers vil spørsmålet om passiv søksmålskompetanse sjelden oppstå i denne typen søksmål. Saksøkerens påstand om at saksøkte er forpliktet til å gjøre, tåle eller unnlate noe, vil normalt være et materielt spørsmål som må avgjøres ved dom. Men dette kan ligge annerledes an dersom det må sies å følge av saksøkerens egen framstilling at saksøkte ikke er rette adressat for kravet. På den andre siden hører det under realitetsspørsmålet å avgjøre en innsigelse fra saksøkte om at oppfyllelse ikke er mulig. Vurderingen av spørsmålet om rettslig interesse kompliseres av det forhold at den påstanden som er nedlagt av saksøkeren, som nevnt ikke er tilstrekkelig presis til at det kan gis dom for den. Lagmannsretten forstår saksøkerens krav slik at det bygger på at så lenge de saksøkte ikke har utstedt skjøte til noen kjøper, hvilket for øvrig ikke synes bestridt av de saksøkte, er de saksøkte i en posisjon hvor de kan stille krav overfor kjøperne om grenseregulering som vilkår for å utstede skjøte. Videre er pretensjonen at brødrene Haugen i forhold til sin søster er rettslig forpliktet til dette, og at kjøperne er forpliktet til å godta et slikt krav fra selgerne, ettersom saksøkeren før salgene ble gjennomført varslet kjøperne om at hun var berettiget til en grensejustering, slik at de ikke har ekstingvert hennes rett. En påstand i tråd med dette vil innebære et krav om fullbyrdelsesdom i form av en kombinasjon av et pålegg om handling og et pålegg om unnlatelse. En slik påstand vil kunne være tilstrekkelig presis til at det kan gis dom for den. Dersom saksøkeren ikke endrer sin påstand, vil søksmålet som nevnt etter lagmannsrettens mening måtte avvises. Men endres påstanden i tråd med det lagmannsretten oppfatter som saksøkerens anførsler i saken, er de pretensjonene det er gjort rede for ovenfor, alle egnet til å underbygge det kravet det kreves dom for. Ved bedømmelsen av spørsmålet om rettslig interesse skal pretensjonene da legges til grunn uprøvet, jf motsetningsvis avgjørelse i [[Rt-1986-733]]. At de saksøkte mener at anførslene er åpenbart uholdbare, kan ikke føre til avvisning. Etter dette må herredsrettens kjennelse oppheves, og saken må hjemvises til fortsatt behandling ved herredsretten. Hvis saksøkeren ved den fortsatte behandlingen opprettholder påstanden i den formen den har, må søksmålet som nevnt avvises. Hvis påstanden endres, må herredsretten vurdere avvisningsspørsmålet på nytt i lys av lagmannsrettens bemerkninger ovenfor. Herredsretten må også vurdere begjæringen om midlertidig sikring, dersom den opprettholdes. Kravet om opphevelse av herredsrettens kjennelse har ført fram, men den kjærende part har ikke fått medhold i sitt krav om at saken skal fremmes med den påstanden som foreligger. Etter dette må kjæremålssaken anses dels vunnet og dels tapt. Partene bør derfor selv bære sine saksomkostninger forbundet med kjæremålet, jf tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §174 første ledd. Omkostningene knyttet til behandlingen av avvisningsspørsmålet for herredsretten bør utsettes til den dommen eller kjennelsen som avslutter saken i herredsretten. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Herredsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til herredsretten til fortsatt behandling. 2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke. 3. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet knyttet til omkostningene ved behandlingen av avvisningsspørsmålet i herredsretten utsettes til den dommen eller kjennelsen som avslutter saken i herredsretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
