Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Marit Holm Nilsen gjør krav på å være best odelsberettiget og dermed ha rett til å få utlagt eiendommene gnr. 85, bnr. 3 og 20 samt gnr. 98, bnr. 1 og 2 i Borge til seg på skifte etter Halvdan Lind Holm. Marit er halvsøster til Halvdan, idet Halvdan er født i farens første ekteskap med Oleane og Marit i annet ekteskap med Valborg. Marit Holm Nilsens krav bestrides av Ragnar Lind-Jenssen som mener seg å ha bedre odelsrett enn Marit. Han er sønn av Jensine Jenssen som var Halvdans eldre søster. Ragnar Lind-Jenssens søster Olaug Bråthen støtter brorens krav og gjør gjeldende at også hun har bedre odel enn Marit Holm Nilsen. Olaug Bråthen gjør dessuten i medhold av odelsloven §14 krav på å få utlagt de nevnte eiendommer, som utgjør én gård, på sin lodd. Hun hevder at når broren Ragnar overtok en annen odelsgård, gnr. 78, bnr. 7, Skallegård, på odel i 1967, har han mistet sin førsterett til flere odelseiendommer så lenge søsteren ikke har fått sin odelseiendom. For skifteretten opptrådte også Bjarne Lind og Øyvind Holm med pretensjon om å ha best odelsrett til de førstnevnte eiendommer. De er barn av Halvdans to yngre søstre. De påanket skifterettens avgjørelse, men anken er trukket tilbake under saksforberedelsen for lagmannsretten. Sarpsborg skifterett avsa 22. mai 1985 dom med slik domsslutning: "1. Ragnar Lind-Jenssen har rett til å få utlagt på sin lodd i boet etter Halvdan Lind Holm eiendommene gnr. 85 bnr. 3 og 20, samt gnr. 98 bnr. 1 og 2 i Borge, etter skiftetakst i h.t. skifteloven §62 jfr. §125 og odelsloven §49 annet ledd. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke." Marit Holm Nilsen har i rett tid påanket dommen og lagt ned slik påstand: "1. Halvdan Lind Holms dødsbo ved Sarpsborg skifterett tilpliktes å utstede skjøte på de faste eiendommer gnr. 85, bnr. 3 og 20, samt gnr. 98, bnr. 1 og 2 i Borge til Marit Holm Nilsen i henhold til skiftetakst etter skifteloven §62, jfr. §125 og odelsloven §49 annet ledd. 2. Ankemotparten dømmes til å betale Marit Holm Nilsen saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten." Ragnar Lind-Jenssen har tatt til gjenmæle og lagt ned slik påstand: "1. Ragnar Lind-Jenssen har rett til å få utlagt på sin lodd i boet etter Halvdan Lind Holm eiendommene gnr. 85 bnr. 3 og 20 samt gnr. 98 bnr. 1 og 2 i Borge etter skiftetakst i.h.t. skifteloven §62, jfr. §125 og odelsloven §49 annet ledd. 2. Marit Holm Nilsen dømmes til å betale Ragnar LindJenssen saksomkostninger for skifteretten og for lagmannsretten." Olaug Bråthen har lagt ned slik endelig påstand: "1. Olaug Bråthen kjennes berettiget til å få utlagt på sin lodd i boet etter Halvdan Lind Holm eiendommene gnr. 85, bnr. 1 og 20 samt gnr. 98, bnr. 1 og 2 alle i Borge, etter skiftetakst i henhold til skifteloven §49 annet ledd. 2. Saksomkostninger påstås ikke." Hovedforhandlingen fant sted 5. mai 1987. Partene møtte, men avga ikke forklaring. Ingen vitner ble ført. Dokumentasjonen går frem av rettsboken. Om saksforholdet vises til skifterettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor. Marit Holm Nilsen har i det vesentlige anført for lagmannsretten: Halvdan overtok alle eiendommer etter faren Herman på skifte i 1948. Marit kunne da ha krevet en deling av eiendommene i medhold av den gamle odelsloven §12 og §13. At hun ikke benyttet seg av denne rett, betyr imidlertid ikke at hun har tapt odelsretten. Det vises til [[Rt-1968-196]] og [[Rt-1972-1231]]. Marit har heller ikke mistet sin odelsrett etter preskripsjonsreglene i den gamle odelslovs §9. Riktignok har hun tapt sin innløsningsrett etter paragrafens annet punktum idet hun ikke har gjort denne gjeldende innen 3 år etter at Halvdan overtok eiendommene. Odelsretten er imidlertid i behold. Lovens ordlyd er klar på dette punkt. Etter første punktum tapes både innløsningsretten og odelsretten, mens annet punktum bare medfører tap av innløsningsrett. Tidligere rettspraksis går i motsatt retning, men Høyesteretts plenumsdom i [[Rt-1962-1145]] legger til grunn at preskripsjon av den materielle odelsrett forutsetter at eiendommen er ute av odelsætten. Det vil si at den materielle preskripsjon av odelsretten ikke kan skje etter den gamle odelslovs §9, annet punktum som bare gjelder i de tilfelle hvor eiendommen beholdes innenfor ætten. Det vises til en betenkning av professor Nils Nygaard, innhentet i anledning av saken. Når det gjelder gnr. 85, bnr. 3, Holm, overtok Oleane denne gård fra sin slekt ved skjøte av 1902. Da hun døde i 1915, ble Herman sittende med gården ved skiftet i 1916. Etter den gamle skiftelovs §16 kunne hans barn med Oleane ikke kreve at han fravek gården selv om han var odelsfremmed, så lenge han ikke giftet seg igjen. Da han giftet seg igjen i 1925, kunne imidlertid både Halvdan, som var fylt 25 år, og Jensine, som da var gift, ha krevet gården på odel. Idet de ikke benyttet seg av denne rett innen 3 år, tapte de sin odelsrett. Herman og Valborg kunne odelshevde gården, og Valborg og hennes barn var de best odelsberettigede da gården ble overtatt av Herman på skiftet i 1948. Herman hadde skiftet med barna i første ekteskap og var blitt selvstendig eier av gården. Han hadde dermed oppfylt vilkårene for å kunne hevde odel. Som best odelsberettiget kunne Marit ha krevet gården utlagt til seg på skiftet etter Herman i 1948. Hennes odelsrett ble imidlertid ikke preskribert etter odelsloven §9, annet punktum ved at hun unnlot dette. Eiendommen gnr. 85, bnr. 20, Holms teglverk, ble overført til Herman ved skjøte av 1910. Han oppnådde odelshevd på eiendommen i 1930. Han var da gift med Valborg. Barna i første ekteskap hadde prioritet foran barna i ennet ekteskap. Eiendommen må imidlertid ses som en integrert del av gnr. 85, bnr. 3, som eiendommen var blitt skilt ut fra. Da eiendommene igjen var blitt slått sammen, må odelsretten for begge følge hovedeiendommen. Marit gjør etter dette krav på at eiendommen følger hovedbølet og at den tilfaller henne. For eiendommen gnr. 98, bnr. 1 og 2 fikk barna i annet ekteskap best odelsrett ved odlingen i 1940. Dette er ikke bestridt. Marit gjør gjeldende at hennes rett ikke er tapt ved preskripsjon etter den gamle odelslovs §9, annet punktum og viser til det som er anført foran om fortolkningen av denne bestemmelse. Ragnar Lind-Jenssen har i det vesentlige gjort gjeldende for lagmannsretten: Den gamle odelslovs §12 og §13 kommer ikke til anvendelse på det tilfelle saken gjelder. Vi har bare med én gård å gjøre, mens nevnte bestemmelser bare gjelder når arvelateren etterlater seg flere gårder. Om forståelsen av hva loven mener med flere gårder, vises til Voss: Odelsretten og åsetesretten 70. Professor Nils Nygaard har ikke kunnet påvise at det er skjedd noen endring i rettsoppfatningen ved sin betenkning. Den gamle odelslovs §9, annet punktum omfatter også tap av odelsrett. Dette er det sikker rettspraksis for. Herman kunne ikke opparbeide odelsrett så lenge han satt med eiendommen beskyttet av den gamle odelslovs §16. Han hadde da ikke selvstendig eiendomsrett som kunne gi grunnlag for odelshevd fra hans side. Det vises til uttalelse fra professor Thor Falkanger, innhentet i anledning av saken. Eiendommen gnr. 85, bnr. 20, er kjøpt i 1910 og odlet i 1930. Barna i første ekteskap har best odelsrett. Både ved skiftet i 1948, hvor Halvdan hadde best prioritet, og ved skiftet i 1981, hvor både Ragnar og Olaug hadde bedre odelsrett enn Marit, er det klart at eiendommen har fulgt den linje som har hatt best rett. Når det gjelder eiendommen, gnr. 98, bnr. 1 og 2, er det enighet om at barna i annet ekteskap går foran barna i første ekteskap når det gjelder odelsrett. Valborg og hennes barn benyttet seg ikke av sin bedre odelsrett i preskripsjonstiden som varte fra 1948 til 1951. De har derved tapt sin odelsrett etter den gamle odelsloven §9, annet punktum. Eiendommen gnr. 85, bnr. 3, overtok Herman på skifte i 1916. Overtagelsen er bare utøvelse av gjenlevende odelsløse ektefelles bruksrett etter den gamle odelslovs §16 i forhold til fellesbarna. Herman ervervet aldri odelsrett til denne gården. Det er ikke bevist at det forelå grunnlag for selvstendig erverv av odelsrett. Så lenge Herman satt på gården beskyttet av odelsloven §16, kunne han ikke opparbeide odelsrett. Hans barn med Oleane beholdt sin odelsrett. Denne ble ikke preskribert ved at de unnlot å gjøre den gjeldende 3 år etter at Herman giftet seg på ny, slik som Jensine og Halvdan kunne ha gjort. Herman var videre beskyttet mot inngrep fra de 3 ugifte døtrene så lenge de var ugifte. Hele den tid som han således satt med eiendommen beskyttet av §16, kunne han ikke hevde odel. Da Halvdan overtok gården på skifte i 1948, hadde han best odelsrett. Med hensyn til Olaug Bråthens krav kan dette ikke føre frem fordi Ragnar ikke har overtatt Skallegård av foreldre eller andre slektninger i rett oppstigende linje eller av egne søsken eller foreldrenes søsken. Olaug Bråthen har i det vesentlige anført for lagmannsretten: I forhold til Marit Holm Nilsen gjør Olaug gjeldende samme anførsler som sin bror Ragnar. Den gamle odelslovs §9 annet ledd må forstås slik at også odelsretten tapes. Det vises til HRD i [[Rt-1955-856]] (spesielt 859) og Rygg/Skarpnes: Odelsloven 151. Rettspraksis må anses bindende for denne fortolkning. Plenumsdommen av 1962 gjør ingen endring i denne rettstilstand. Dommen regulerer forholdet mellom den gamle odelslovs §9 og §16 slik at §16 går foran §9. Man kan ikke utlede noe av dommen om det prinsipielle spørsmål vedrørende tolkningen av §9, annet punktum. Det var ikke dette som var oppe til pådømmelse. I forhold til Ragnar påberoper Olaug seg den nye odelslovs §14. Paragrafen er en videreføring av den gamle odelslovs §12 §13. Prinsippet er at hver av søsknene skal ha én eiendom for seg og sin linje i arvesituasjoner samt ved oppgivelsesskifte og arveliknende transaksjoner. Lovforarbeidene viser ikke klart hvor grensene går for hva som er å regne som én eiendom i denne forbindelse. Når flere eiendommer kan drives sammen som én passende driftsenhet, bør dette ses som én eiendom, jfr. Ot. prp. nr. 59 (1972-73) 54. Idet Ragnar har overtatt Skallegård, som er en driftsenhet, vil Olaug ha rett til den gjenværende eiendom i saken, Holm, idet denne er drevet som, og passende kan drives som, en driftsenhet. Spørsmålet er om eiendommene er overtatt etter foreldre eller slektninger ellers i rett oppstigende linje, jfr. §14 annet ledd. En HRD i [[Rt-1979-1139]] gjelder fortolkning av denne bestemmelse. Høyesterett har her angitt en begrensning i rekkevidden av bestemmelsen. I Odelstingsproposisjonen har imidlertid departementet ment at bestemmelsen bør få stor gjennomslagskraft. Det må være nok at eiendommen skriver seg fra Ragnars tippoldeforeldre. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og skal bemerke: Sentralt i saken står spørsmålet om hvorledes den gamle odelslovs §9, annet punktum skal fortolkes. Lagmannsretten legger til grunn at det har foreligget sikker rettspraksis for at denne bestemmelse må forstås slik at ikke bare løsningsretten, men også odelsretten som helhet går tapt. Det anses ikke nødvendig å gå nærmere inn på de forskjellige rettsavgjørelser, men nok å vise til Høyesteretts dom inntatt i [[Rt-1955-857]] hvor Høyesterett på 859 har nevnt en del dommer som fastsetter eller forutsetter nevnte fortolkning. Marit Holm Nilsen har ikke bestridt at rettspraksis tidligere gikk i denne retning, men hevder at Høyesteretts plenumsdom av 1962 inneholder et annet syn på fortolkningen. Høyesterett kom i denne dom til at løsningsadgangen etter odelsloven §16 ikke medførte løsningsplikt, og at odelsretten ikke var tapt, selv om den odelsberettigede hadde latt sin odelsløse mor og dårligere odelsberettigede stefar (hans fars yngre bror) sitte med gården ut over 3-års fristen regnet fra hans fylte 25 år. Høyesterett uttalte blant annet at odelsloven ikke anser en odelseiendom for å være ute av ættlegg når den gjenlevende odelsløse ektefelle sitter med den etter odelsloven §16, og henviste til høyesterettsdom i [[Rt-1934-927]]. I denne dom uttalte Høyesterett at gården ikke ble ansett for å ha vært ute av den førstavdødes ættlegg så lenge arvingen etter §16 var avskåret fra å fordrive lengstlevende fra gården. Ved plenumsdommen fastslo Høyesterett at det ikke skjedde noen endring i denne synsmåte når den odelsberettigede sønn fyller 25 år eller den odelsberettigede datter gifter seg. Høyesterett pekte i plenumsdommen på at §16 var utformet ut fra hensynet til at slektens og den best berettigedes rett skulle bevares selv om gården er hos ikke odelsberettigede foreldre eller steforeldre en tid. Lagmannsretten antar at Høyesterett har brukt den betraktningsmåte at odelseiendommen ikke er ute av ættlegg, for å karakterisere forholdet mellom de odelsløse foreldre og de odelsberettigede barna i den situasjon de er etter §16. Når odelseiendommen ikke anses for å være ute av ættlegg, er det fordi barna har arvet odelsrett etter førstavdøde ektefelle og sitter med en latent rett til å gjøre denne gjeldende overfor lengstlevende. Etter lagmannsrettens mening kan Høy esterett ha anvendt §16 direkte på det forhold saken gjaldt, uten nødvendigvis å forutsette en bestemt forståelse av §9. Det er nok å anse §16 som en spesialregel som går foran §9. Hvis Høyesterett hadde ment å fortolke §9, annet punktum i strid med tidligere rettspraksis, antar lagmannsretten at Høyesterett ville ha gjort dette på en annen måte. Odelsloven §9 gjelder tilfelle hvor odelseiendommen kommer ut av ætten eller over på en mindre odelsberettiget, mens §16 angår det særtilfelle at den odelsløse lengstlevende av foreldrene for en viss tid er sikret å sitte med odelseiendommen. Avgjørelsen i plenumsdommen er begrunnet ut fra de særlige hensyn som ligger bak §16. Skulle man anvende §9, annet punktum på det forhold at den odelsløse lengstlevende sitter med eiendommen, vil det måtte tas standpunkt til om løsningsretten preskriberes. Den ankende parts forutsetning er at selv om løsningsretten faller bort etter §9, annet punktum, går ikke odelsretten tapt. Høyesterett har imidlertid funnet at løsningsretten ikke ble preskribert, og dette må bygge på at §16 og ikke §9 kommer til anvendelse. Det kan etter lagmannsrettens mening ikke utledes av dommen at Høyesterett har foretatt en vurdering av §9, annet punktum slik at det er sondret mellom løsningsrett og odelsrett. Lagmannsretten antar etter dette at plenumsdommen ikke kan tas til inntekt for en annen fortolkning av odelsloven §9, annet punktum enn den som er lagt til grunn i tidligere rettspraksis. Lagmannsretten vil derfor følge den oppfatning som bygger på denne rettspraksis. Når det gjelder eiendommen gnr. 98, bnr. 1 og 2, finner lagmannsretten at Valborg og hennes linje hadde prioritet foran barna i første ekteskap ved odlingen i 1940. Valborg og Marit har imidlertid ikke gjort gjeldende sin løsningsrett innen 3 år etter skiftet etter Herman i 1948. De antas dermed å ha tapt sin odelsrett etter den gamle odelslovs §9, annet punktum. Etter morens død i 1916 var Halvdan best odelsberettiget til eiendommen gnr. 85, bnr. 3. Faren ble sittende på gården beskyttet av odelsloven §16. Da han giftet seg på ny i 1925, var Halvdan fylt 25 år og hadde løsningsrett etter §16. Halvdan antas imidlertid ikke å ha noen løsningsplikt, og han kunne la sin far sitte med eiendommen uten å tape sin odelsrett. Det vises i denne forbindelse til nevnte plenumsdom i Høyesterett. Etter lagmannsrettens mening skulle det være unødvendig å gå inn på spørsmålet om faren kan ha hevdet noen odelsrett til gården til fortrengsel for Halvdans odelsrett. Lagmannsretten finner det klart at han ikke hadde mulighet til det så lenge han satt med gården i henhold til §16 og Halvdan hadde sin løsningsrett og odelsrett i behold. Da Halvdan overtok gården på skifte i 1948, antas han å ha hatt best odelsrett og kunne ha tatt gården i besiddelse i henhold til dette. Eiendommen gnr. 85, bnr. 20, ble odelshevdet i 1930. Partene er enige om at barna i første ekteskap går foran barna i annet ekteskap etter de vanlige regler om prioritetsrekkefølge. Spørsmålet er om eiendommen er slik sammenføyet med gnr. 85, bnr. 3, at den ikke lenger er selvstendig odelseiendom. Lagmannsretten anser det lite tvilsomt at eiendommen fyller kravene til odlingsjord etter odelsloven, og den må derfor betraktes som en odelseiendom. Lagmannsretten er dermed kommet til at Ragnar Lind-Jenssen må frifinnes for Marit Holm Nilsens krav. Når det gjelder Olaug Bråthens krav på eiendommen etter odelsloven §14, avhenger det av om Ragnar kan anses for å ha overtatt Skallegård fra slektninger i rett oppstigende linje eller fra egne søsken eller fra søsken av foreldre, slik som loven forutsetter. Det vises til Høyesteretts prinsipielle forståelse av §14 i [[Rt-1979-1139]]. Gården Skallerud kom fra Ragnars tippoldefar Jørgen Kristensen og ble overtatt av dennes sønn Kristen Jørgensen og videre av dennes datter Oleane Kristine Skallegård. Etter hennes død i 1949 fikk hennes 4 barn overført hjemmelen. I 1961 utløste det ene av barna, Ole Skallegård, sine søsken og overdro ved ektepakt av 1962 eiendommen til sin ektefelle som særeie. Ragnar Lind-Jenssen tok gården på odel i 1967. Lagmannsretten antar at Ragnars erverv av Skallegård ikke fanges opp av §14 fordi eiendommen kommer fra en sidelinje i forhold til hans linje opp til tippoldefaren. Konsekvensen av dette blir at Ragnar har bedre prioritet til Holm enn Olaug. For Marit Holm Nilsen har anken vært forgjeves, og lagmannsretten finner at hun må erstatte Ragnar Lind-Jenssens saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Saksomkostningsavgjørelsen i skifteretten antas ikke å burde endres. I forholdet mellom Ragnar og Olaug har disse parter ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger. Ragnar Lind-Jenssens prosessfullmektig har innsendt saksomkostningsoppgave for lagmannsretten som viser kr. 9275,- hvorav kr. 9000,- er salær. Denne godtas. Lagmannsretten avsier etter dette dom for at skifterettens dom stadfestes og at Ragnar Lind-Jenssen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Skifterettens dom stadfestes. 2. Marit Holm Nilsen betaler 9.275 - nitusentohundreogsyttifem - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten til Ragnar LindJenssen innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
