Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder spørsmålet om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner etter lov av 19. mars 1965. Cato Gilde, født xx.xx.1963, møtte til sesjon i mai 1982 og fikk da legekjennelsen stridende. Han ble innkalt til førstegangstjeneste våren 1983. I brev av 7. mars 1983 til Østfold infanteriregiment nr. 1 søkte han om et halvt års utsettelse. Han begrunnet søknaden med sin økonomisk vanskelige situasjon. Regimentet innvilget utsettelse. Etter innkalling møtte han 18. oktober 1983 på Evjemoen, hvor han gjennomgikk 3 måneders rekruttskole. Deretter ble han beordret til tjeneste ved Brigaden i Nord-Norge med kvarter i Harstad. Gilde søkte den 26. januar 1984 om fritaking av overbevisningsgrunner. Av denne grunn ble han den 30. januar s.å. dimittert. I ekspedisjon av 18. januar 1985 til politimesteren i Oslo meddelte Justisdepartementet at Gildes søknad var avslått. Oslo politikammer reiste deretter sak med påstand om at vilkårene for å frita Cato Gilde for militærtjeneste ikke var til stede. Oslo byrett avsa den 29. januar 1987 dom i saken med slik domsslutning: "Vilkårene for fritak av Cato Gilde for militærtjeneste etter §1 i lov av 19. mars 1965 om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er ikke til stede." Cato Gilde har ved advokat Atle Bjørnli i rett tid påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: "Vilkårene for fritak av Cato Gilde for militærtjeneste efter §1 i lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er til stede." Staten v/Eidsivating statsadvokatembeter v/førstestatsadvokat Anstein Gjengedal har tatt til motmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand: "Byrettens dom stadfestes." Under ankeforhandlingen som ble holdt den 24. november 1984, møtte Cato Gilde med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner og det som sies nedenfor. I dommen er søknaden gjengitt i sin helhet. Cato Gilde har i sin partsforklaring opplyst at han etter å ha gjennomgått 9-årig skole har hatt jobber i en rekke forskjellige firmaer, for det meste som sjåfør, inntil han ble oppsagt fra sin stilling i Melsom en gros, Drammen, i juni 1988. Han er for tiden uten fast arbeid. Gilde forklarte videre at han har hatt en pasifistisk overbevisning så lenge han vet om. Det gjorde et sterkt inntrykk på ham at en kamerat ble skutt på en T-banestasjon. Overbevisningen trådte først klart frem for ham da han fikk befatning med våpen under sin militærtjeneste. Under øvelser med skytevåpen fikk han en opplevelse av at "dette ikke var noe for ham", en følelse som ble særlig sterk når det skulle skytes mot figurer eller mennesker. Uviljen mot våpenbruk vokste gjennom rekruttskoletiden og nådde klimaks under den påfølgende tjeneste i Nord-Norge, der stridsøvelser med kanadiske soldater som deltakere gjorde sterkt inntrykk på ham og utløste søknaden om fritaking. Selv løsnet han ikke skudd mot andre under øvelsen, selv om det var løsammunisjon. Den overbevisning som han ga uttrykk for i søknaden, hadde bygget seg opp i den tid han hadde vært på rekruttskolen, og hadde derfor ikke sin bakgrunn i noen enkeltstående episode. Andre mannskaper med liknende oppfatninger var blitt dimittert allerede fra rekruttskolen, og Gilde var den eneste som søkte fritak etter overføringen til Brigade N. Gilde har ikke vært under påvirkning fra andre, men han diskuterte sine tanker med mannskapenes tillitsmann og feltpresten. Gilde har ikke vært medlem av noen organisasjon eller gått på møter med tilknytning til fredsarbeid eller forsvarspolitiske spørsmål. Han har heller ikke lest bøker eller fulgt med i aviser og blader om slike emner. Han har ikke hatt noe ønske om eller søkt å påvirke andre. Gilde er egentlig imot Forsvaret, men kan ikke anvise noe alternativ. Han tror at han kunne gjøre tjeneste i Forsvaret, men bare uten våpen. Han kunne ikke tenke seg å forsvare landet med våpen i hånd og heller ikke bruke våpen under en okkupasjon. Når det gjelder deltakelse i sabotasjehandlinger mot en inntrengende fiende, f.eks. ved vakthold, har Gilde ikke et avklart standpunkt. Våpenfri sanitetstjeneste ville han kunne utføre. Han ville ikke kunne delta i opprørsbevegelser med ideelt akseptable formål, men har ikke noe avklart standpunkt til hvordan han ville reagere i en gisselsituasjon. Han vet heller ikke hvordan han ville reagere ved angrep på ham selv eller hans nærmeste. Den overbevisning Gilde ga uttrykk for i sin politiforklaring i april 1984 og som han fortsatt har, hadde ikke nedfelt seg i klare forestillinger da han i 1982 møtte på sesjon. Han tenkte heller ikke på fritak da han i mars 1983 søkte om utsettelse med fremmøte. Den ankende part har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige anført: Det er på det rene at Cato Gildes overbevisning etter sitt innhold tilfredsstiller de krav loven stiller for å innvilge fritak. Dette er også lagt til grunn av byretten, som imidlertid har lagt en for streng norm til grunn for bedømmelsen av om loven kriterier for øvrig er oppfylt. Det har hos Gilde dannet seg en fast overbevisning, som er alvorlig nok, - ikke ved påvirkning fra andre, men som resultat av hans egne refleksjoner. Overbevisningens alvor er det springende punkt, som belyses av hans partsforklaring. Det er intet hinder for fritak at en slik overbevisning danner seg mens mannskapet er inne til tjeneste. Gildes opplevelse av nærkampsituasjonen under øvelsene nordpå utløste beslutningen om å søke fritak. Denne var ikke motivert av utenforliggende omstendigheter, som f.eks. aversjon mot befalet eller uvilje mot å bli kommandert. Han led ikke av et såkalt Nord-Norge-syndrom, noe som heller ikke er påberopt. Det er vist til RG-1984-1011. Ankemotparten ved førstestadsadvokaten i Eidsivating hevder at byrettens dom er riktig og har for øvrig i det vesentlige anført: Ut fra den helhetsvurdering som må foretas, er Gildes overbevisning ikke holdbar som grunnlag for fritak. Hans overbevisning savner den styrke, fasthet og det alvor som loven krever. Gilde søkte etter sesjonen om utsettelse med fremmøte. Han hevder selv å ha hatt en pasifistisk overbevisning allerede på dette tidspunkt, men lot ikke dette influere på sitt handlingsvalg. Han ventet med å søke fritaking til han var ferdig med rekruttskolen. I forbindelse med behandlingen av søknaden unnlot han flere ganger å møte for å avgi forklaring for politiet. Ved bedømmelsen av styrken i Gildes overbevisning må det legges vekt på hvor lenge han har hatt sin overbevisning, om han har agitert for den og om han har vist et konsekvent handlingsmønster. Det kan også stilles spørsmål om han har ofret noe. Den styrke og fasthet som man savner i Gildes overbevisning, bidrar også til å reise tvil om den har et innhold som er tilstrekkelig avklart. Manglende gjennomtenkning i de situasjoner og handlingsvalg Gilde kan bli stillet overfor, viser at hans overbevisning ikke har det alvor som kreves. Det er vist til NOU 1979:51, 316, og til [[Rt-1979-1544]], [[Rt-1976-1177]] og [[Rt-1974-674]]. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke: Det sentrale i den pasifistiske grunnoppfatning som Cato Gilde har gitt uttrykk for i sin søknad og senere fastholdt i sin forklaring til politiet, er at han tar avstand fra selv å bære våpen, som han i et gitt tilfelle kan bli tvunget til å bruke mot andre mennesker. I sin partsforklaring under ankeforhandlingen har Gilde gitt uttrykk for at det fortsatt er et grunnelement i hans overbevisning at han personlig ikke ser seg i stand til å bære våpen. Dette gjelder reservasjonsløst, bare med et mulig unntak for ekstreme nødvergesituasjoner som han selv eller hans aller nærmeste måtte bli stilt overfor. Lagmannsretten finner det godtgjort at Gilde nærer en sterk motvilje mot enhver form for våpenbruk og at denne manifesterte seg da han gjennomgikk skyteopplæring og i særlig grad da han deltok i så vidt forstås relativt realistiske øvelser i nærstrid. Det er ikke grunn til å trekke hans oppriktighet i tvil når han i sin partsforklaring har sagt at de erfaringer han slik gjorde, har formet den overbevisning som ligger til grunn for søknaden om fritak. Vikarierende motiver synes ikke å foreligge. Det kan imidlertid ikke ses at den personlige uvilje han har følt mot å bære våpen, har brakt ham i en egentlig samvittighetskonflikt. Følelser preget av motvilje mot vold og bruk av våpen som ledd i konfliktløsning vil oppleves av svært mange mennesker. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig for å fastslå at det foreligger en overbevisning av den art som loven krever. Den personlige uvilje som Gilde har følt, har for hans vedkommende ikke ført til en mer dyptgående gjennomtenkning av de konsekvenser som hans oppfatning rent generelt måtte føre til, eller hvilke følger den konkret måtte få for hans standpunkt til tenkte konfliktsituasjoner i fremtiden. Heller ikke den sterke opplevelse Gilde opplyser å ha hatt under nærstridsøvelser med kanadiere, synes å ha gitt støtet til refleksjoner i ettertid. Gilde har i sin forklaring under ankeforhandlingen vist at han makter å artikulere sin oppfatning. Han kan da i sine refleksjoner ikke ha trengt dypt nok ned i militærnekterproblemet, siden han ikke har kunnet redegjøre for sitt syn på viktige spørsmål som melder seg. En modningsprosess som nevnt, savnes fullstendig, og lagmannsretten har derfor ut fra en totalvurdering under noen tvil kommet til at Gilde ikke har en overbevisning av det alvor og med den fasthet og dybde som kreves. Vilkårene for fritaking er således ikke til stede. Etter dette blir byrettens dom å stadfeste. Dommen er enstemmig. Domsslutning: Byrettens dom stadfestes. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
