Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Den 3. juni 1985 fattet ansettelsesrådet ved Y politidistrikt med to mot en stemme følgende vedtak: "Politioverkonstabel A, født xx.xx.1953 gis i medhold av Tjenestemannsloven §15b avskjed fra sin stilling i politiet." A påklaget avgjørelsen til Justisdepartementet som ikke fant å kunne ta klagen til følge. Dette ble meddelt A ved departementets brev av 18. oktober 1985. Ved stevning av 5. november 1985 anla A sak mot Staten ved Justisdepartementet for å få kjent departementets avgjørelse ugyldig. Oslo byrett avsa den 10. februar 1987 dom i saken med denne domsslutning: "1. Staten ved Justisdepartementet frifinnes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke." Dommen var enstemmig. A har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner. I dommen er det gitt en utførlig saksfremstilling, og lagmannsretten viser til denne. Saken står i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten. Som det fremgår av byrettens dom, er partene enige når det gjelder spørsmålet om domstolenes kompetanse i saken: retten kan prøve riktigheten av det faktiske forhold departementet har lagt til grunn for sin avgjørelse, saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Det domstolene ikke kan overprøve, er forvaltningsorganets skjønnsmessige avgjørelse med hensyn til om avskjed bør meddeles eller ikke. Byretten sluttet seg til dette syn under henvisning til [[Rt-1982-1729]] (Hoaasdommen). A har anført: Ved vurderingen av hans forhold må man ha for øye at politiet i dagens samfunn har en langt vanskeligere arbeidssituasjon enn bare for noen år siden. Tidligere hadde publikum større respekt for autoriteter, og klimaet blant dem som kommer i konflikt med politiet, er blitt hardere og mer truende. Spesielt vil situasjonen kunne være problematisk for en polititjenestemann som opptrer alene. Et annet moment av generell karakter har relasjon til spørsmålet om politiets bevepning. Dette spørsmål diskuteres over hele verden og er løst forskjellig i de forskjellige land. I enkelte land opptrer politiet ubevepnet. I andre land, som f.eks. Danmark og Sverige, er politiet alltid bevepnet. I Norge har man en mellomløsning. Som regel er politiet ubevepnet, men kan, og skal, i enkelte tilfelle være bevepnet. Derfor får også politiet opplæring i våpenbruk. I våpeninstruksen for politiet og i politiinstruksen er det forutsatt at situasjonen kan bli slik at det kan bli nødvendig å bruke våpen. Som regel skal polititjenestemannen innhente overordnedes samtykke til å bevepne seg. I enkelte tilfeller kan imidlertid situasjonen være slik at det ikke er tid til å innhente forhåndsinstruks, og da skal man bevepne seg selv. Det er klart at det er en god taktikk - slik politiet har instruks om - å prøve å roe situasjonen ned. Men muligheten for å kunne gjøre dette, må ofte vurderes under vanskelige forhold med uhyre kort tid til betenkning. Tar tjenestemannen i en slik situasjon feil, blir spørsmålet: har han vurdert så utilbørlig feil at det nådesløst må føre til avskjed. Politiet selv, som utøvende organ, har følt det som et problem at politiets adgang til våpenbruk ikke er lovhjemlet, og at bestemmelsene i våpeninstruksen og politiinstruksen ikke er sikre og klare nok. Det vises for så vidt til Norsk Politiforbunds brev av 18. juni 1985 til justisminister Mona Røkke i anledning saken, og til byrettsjustitiarius Sigurd Mullers artikkel i Festskrift til Høyesterettsjustitiarius Rolv Ryssdal. Når det gjelder den aktuelle sak, har alle vært enige om at B burde avvepnes. Men det er uenighet om A ved sin handlemåte i den situasjon som oppsto, har grepet så feil at han ikke kan få fortsette i sin stilling. Det er avskjedsvedtakets forhold til tjenestemannsloven §15b som skal prøves. I Justisdepartementets avgjørelse sies det at A ved det straffbare forhold han er dømt for, har vist seg uverdig til å inneha stillingen som politioverkonstabel, og at han har brudt ned den aktelse og tillit som er nødvendig for stillingen. Det er bare det tredje skuddet han var tiltalt for. Det er derfor galt, slik regjeringsadvokaten og byretten gjør, å trekke inn omstendigheter forut for det tredje skuddet. Regjeringsadvokaten har også trukket frem As tidligere atferd i polititjenesten, noen enkelttilfeller som ikke har relasjon til tjenestemannsloven §15b. Justisdepartementet har i sin avgjørelse holdt slike forhold utenfor. Tjenestemannsloven §15b setter strenge vilkår. Det er en høy terskel som må overstiges, før en avskjedigelse kan utløses. Det er bare de alvorligste forgåelser som kan medføre at man ikke får fortsette i arbeidet. Loven bruker uttrykket "bryter ned". Det er således ikke nok at den aktelse eller tillit som er nødvendig for stillingen, skades; aktelsen eller tilliten må være brudt ned, og i dette ligger det noe uopprettelig for vedkommende. Det må dreie seg om en meget graverende atferd om §15b skal kunne nyttes. Det vises for så vidt til Edvin Saastad og Jan Debes' kommentarutgave til tjenestemannsloven 88-89. Saken gjelder avskjed som følge av en spesiell handling. Det må foretas en individuell vurdering. Staten har gjort gjeldende at når en polititjenestemann blir domfelt for forbrytelse mot straffeloven §239, er dette i seg selv nok til at han ikke kan fortsette i stillingen. Dette synspunkt utelukker den individuelle vurdering. Straffeloven §239 har hovedsaklig vært anvendt ved to former for ulykker: trafikkuhell med dødelig utgang og ved jakt- og skyteulykker. Ved trafikkulykker har påtalemyndigheten i praksis som regel valgt å reise tiltale etter vegtrafikkloven §3. I graverende tilfeller har det vært reist tiltale både etter straffeloven §239 og vegtrafikkloven §3. Hvis Agder lagmannsrett i straffesaken mot A hadde hatt en tilsvarende valgmulighet, ville valget sikkert ha falt på den mindre alvorlige bestemmelse. Graderingen av As forhold fremgår av dommens premisser: hans handling ble ansett å ligge på grensen til nødverge. Den absolutt mildeste form for straffereaksjon ble anvendt (domsutsettelse). Spesielt på denne bakgrunn må det være galt å anvende en automatikk: fordi dømt uten videre avskjed. Tjenestemannsloven forutsetter en konkret avveining. Ved denne avveining er det naturlig å bygge på de samme momenter som Agder lagmannsrett har lagt til grunn, jfr. dommens sider 4 - 7. A viser til at den situasjon som oppsto, var fremkalt av B. Han peker på at hvis grensene for nødverge er overskredet på grunn av "en ved Angrebet fremkaldt Sindsbevægelse eller Bestyrtelse" er gjerningsmannen straffri, jfr. straffeloven §48 siste ledd. Tidligere justisminister Mona Røkke uttalte som vitne at saken var av politifaglig art. Bl.a. under henvisning til dette er det grunn til å legge vekt på den politifaglige vurdering av saken. Når det gjelder As nærmeste overordnede på det lokale plan, politistasjonssjef D og tidligere politiinspektør E, bemerkes at de to overhodet ikke har kritisert A. Politimesteren i Y, C, har gitt uttrykk for en annen oppfatning, men han tiltrådte i sin stilling først 1. januar 1985, og hans vurderingsgrunnlag er derfor adskillig svakere enn de to andres. Formannen i Politiforbundet, Arnold Nilsen, har som vitne uttalt at han anså As handlemåte ikke bare som korrekt, men til og med som meget modig. Av betydning ved vurderingen av saken er også at den praksis som ble fulgt ved X politikammer, var stort sett å hjelpe seg selv, jfr. politistajonssjef Ds forklaring. Praksis ved de små politikamre må nødvendigvis bli noe forskjellig fra praksis ved de større politikamre. De lokale sjefer og polititjenestemenn "på grasrota" er i en sak som denne, minst like meningsberettigede som politiembetsmenn, som f.eks. politimester Høidahl. En oppsummering viser: As foresatte, D og E, har ingen bebreidelser å rette mot A. Kolleger fordømmer ham ikke. Politiforbundet mener åpenbart at domfellelsen av A var urettferdig. Forbundet ser det som et vanskelig problem hvis A på grunn av sin handlemåte - en handlemåte som forbundet finner rettmessig - skulle anses for å mangle tillit. Fylkesmann Oddvar Berrefjord har både i brev av 10. juni 1985 til justisminister Mona Røkke og i sin vitneforklaring gitt uttrykk for at det ville være urimelig om dommen i straffesaken skulle føre til at A ble avskjediget. Med den bakgrunn som Berrefjord har som tidligere statsadvokat, fungerende lagmann i straffesaker, og som tidligere justisminister er det all mulig grunn til å legge vekt på hans vurdering. Agder lagmannsrett sier i sin dom at den uaktsomhet som A utviste, ikke er stor. Det er således ingen tung uaktsomhet som kan bebreides A. Frem til det tredje skuddet var det intet å bebreide ham. Hans feilbedømmelse gjalt ifølge dommen "en kortvaring ubetenksomhet i den helt avsluttende fase i et dramatisk og stressende handlingsforløp. Hans handling er sprunget ut av en situasjon som er av de vanskeligste en politimann kan komme ut for." Det må vurderes om aktelsen for eller tilliten til A er brudt ned ved hans handlemåte. Det er ikke spørsmål om tilliten til politietaten generelt. Vitneforklaringer fra forskjellige beboere i X som har kontakt med A i ulike sammenheng, viser at det ville være i orden om A kom tilbake i stillingen. A har tillitsverv som tyder på at han nyter aktelse og tillit i miljøet. For øvrig ville det ikke være vanskelig å få A omplassert i politietaten. Det er i denne saken vanskelig å finne noen veiledning i praksis. Staten har vist til en høyesterettsdom av 23. mai 1985 der en politioverkonstabel ble fradømt sin stilling. Den saken har imidlertid få likhetspunkter med nærværende sak. Frem for alt må man ikke legge opp til en automatikk, men foreta en individuell vurdering under hensyntagen til den høye terskel tjenestemannsloven setter. Det er As sak det dreier seg om - hans liv og fremtid - og ikke det mer abstrakte som Justisdepartementet gir uttrykk for, at aktelsen og tilliten er brudt ned ved selve det straffbare forhold. A har lagt ned denne påstand: "1. Justisdepartementets vedtak av 18. oktober 1985 om avskjedigelse av den ankende part fra stillingen som politioverkonstabel ved Y politikammer, kjennes ugyldig. 2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten." Staten v/Justisdepartementet har tatt til gjenmæle og hevder at byrettens dom er riktig både i begrunnelse og resultat. Stort sett har Staten holdt seg til sine anførsler for byretten og byrettens domsgrunner. Justisdepartementet mener at domfellelse for den handling som er beskrevet i tiltalebeslutningen, er tilstrekkelig til at alle vilkår for avskjed i henhold til tjenestemannsloven §15b må sies å være til stede. Byretten har i sin vurdering også trukket inn omstendigheter før det tredje skuddet ble avfyrt. Staten hevder at det må være riktig at man i avskjedssaken kan trekke inn alle momenter som er av betydning i relasjon til §15b. Man må se på hendelsesforløpet totalt, ellers ville man få et amputert grunnlag. Av de momenter som byretten har nevnt, vil Staten spesielt peke på det graverende i at A bevepnet seg selv i strid med våpeninstruksen. A var ikke avskåret fra å innhente forholdsordre fra sin foresatte. Vakthavende, politikonstabel F, hadde allerede telefonkontakt med politiinspektør E og forsøkte å få A til å vente, da denne løp ut. E ville neppe ha gitt tillatelse til at A bevepnet seg i den situasjon som forelå. Bakgrunnen for denne antagelsen er at det var vel kjent at A viste lite skjønnsomhet i stressede situasjoner. Av denne grunn hadde politimesteren i Y like forut for hendelsen i forståelse med A besluttet at A skulle tjenestegjøre ved utrykningspolitiet. Det nevnes også at politimesteren hadde uttalt, at A ikke ville få tillatelse til å bruke sin schæferhund i tjeneste selv om den ble sertifisert som politihund. Dette hører med som en del av det totale bilde. Selv om man holder seg strikte til tiltalebeslutningen og domfellelsen, er dette tilstrekkelig til at man må si at A har vist utilbørlig atferd og ved denne brudt ned den aktelse og tillit som er nødvendig for stillingen. For å bli domfelt etter straffeloven §239 må det foreligge en markert og utvilsom grad av uaktsomhet. Når det ikke forekommer mange domfellelser her i landet for uaktsomt drap, er det nettopp fordi det for domfellelse, i praksis stilles strenge krav til uaktsomheten. Det vises for så vidt til Johs. Andenæs: Alminnelig Strafferett (2. utg.) 237, og til Johs. Andenæs og Anders Bratholm: Spesiell Strafferett, 93 - 95. De momenter som Agder lagmannsrett nevner i premissene til straffeutmålingen, kan ikke rokke ved selve det grunnlag at lagretten kjente A skyldig i uaktsomt drap. Lagretten har således funnet at det ikke forelå en nødvergesituasjon, og heller ikke at grensene for nødverge har vært overskredet som følge av "Sindsbevægelse eller Bestyrtelse". Lagretten kan ikke ha vært i tvil, for i så fall skulle A ha vært frifunnet. Uaktsomhetskravet gjelder hvert enkelt ledd i §239, også dødsfølgen. Handlingen får derved en karakter som gjør at den må rammes av tjenestemannsloven §15b, og spesielt når det dreier seg om en politimann i tjeneste. En polititjenestemann kan "ikke bære med seg en slik dom". Tilliten til ham vil være brudt ned. Høyesterett har i en dom av 23. mai 1985 ( [[Rt-1985-600]]) lagt vekt på almene hensyn. Politiet må ha almenhetens aktelse og tillit. De vitneforklaringer av beboere i X som A har påberopt seg, kan ikke ha noen betydning for spørsmålet om vilkåret for avskjedigelse etter §15b er til stede. De kan eventuelt tillegges vekt ved vurderingen av om adgangen til å meddele avskjed skal benyttes eller ikke. Men denne vurdering kan ikke prøves av domstolene. Ansettelsesrådet og Justisdepartementet er kommet til at vilkårene etter tjenestemannsloven §15b er til stede. Staten vil hevde at domstolene bør vise tilbakeholdenhet når det gjelder å overprøve fagorganenes vurdering. Dette er kommet til uttrykk i en Høyesteretts dom inntatt i [[Rt-1975-603]]. Dommen gjalt riktignok en patentsak, men har likevel en viss almen gyldighet. Staten v/Justisdepartementet har lagt ned denne påstand: "1. Oslo byretts dom av 10. februar 1987 pkt. 1 stadfestes. 2. Staten ved Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten." Under ankeforhandlingen møtte den ankende part, A og avga forklaring. Byråsjef i Justisdepartementet, Per Oddvar Kvam, som avga vitneforklaring, var med den ankende parts samtykke til stede under hele ankeforhandlingen. Det ble avhørt i alt 23 vitner hvorav 3 nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten. Sakens faktum synes rimelig klart og er ikke omtvistet. Det har ikke vært reist innsigelse mot den administrative saksbehandling, selv om den ankende part har gitt uttrykk for at en sak av så stor betydning burde vært forelagt for departementets sjef. Det domstolene skal ta stilling til, er om departementets vedtak bygger på riktig rettsanvendelse, m.a.o. om vilkårene for å avskjedige A forelå. Ved denne prøving gjelder ingen begrensning. Lagmannsretten kan således ikke være enig med statens prosessfullmektig når denne hevder at domstolene bør vise varsomhet med å overprøve forvaltningsorganets vurdering i forhold til lovens vilkår. Den dom det er vist til, gjelder en sak av en helt annen karakter. Avskjedsgrunnlaget er tjenestemannsloven §15b. Vilkårene for å avskjedige A er at han ved utilbørlig atferd har vist seg uverdig til stillingen som politioverkonstabel eller har brudt ned den aktelse eller tillit som er nødvendig for stillingen. Ved vurdering av vilkårene etter §15b må det tas hensyn til hva slags stilling det dreier seg om og hvor viktig stillingen er. Det er naturlig å stille særlige krav til tjenestemenn i spesielle tjenestegrener, som f. eks. politiet. Politiet skal etterforske forbrytelser, foreta pågripelser, opprettholde ro og orden og kunne beherske en vanskelig situasjon. I politiinstruksens §30 sies det: "Til enhver politimann stilles det krav at han fører en ubetinget rettsskaffen vandel. Både i og utenfor tjenesten må han opptre på en aktverdig og sømmelig måte, som kan skaffe ham medborgeres respekt og tillit. Enhver politimann må huske på at resultatet av hans arbeid ofte i høy grad er avhengig av den tillit han nyter blant almenheten, og at et daddelverdig forhold fra hans side ofte ikke bare går ut over ham selv, men også skader hans kolleger og deres virksomhet." Tiltalen mot A gjaldt det tredje skuddet han avfyrte mot B, og det er dette forhold han er dømt for etter straffeloven §239. Naturlig nok har spørsmålet om det forelå en nødvergesituasjon, vært sterkt fokusert og må forutsettes å ha vært nøye overveiet av lagretten. I domfellelsen for uaktsomt drap ligger det klart at A har vist utilbørlig atferd. Justisdepartementet har funnet at han ved det straffbare forhold har vist seg uverdig til stillingen som politioverkonstabel og at han har brudt ned den aktelse og tillit som er nødvendig for stillingen. Det er et meget alvorlig forhold A er dømt for. Etter lagmannsrettens oppfatning må det foreligge helt spesielle omstendigheter om en politimann som er dømt for uaktsomt drap, skal kunne fortsette i stillingen. Det foreligger ikke slike spesielle omstendigheter for As vedkommende. Han opptrådte ved anledningen på eget initiativ, og han hadde i strid med våpeninstruksen bevepnet seg selv. Lagmannsretten legger til grunn at situasjonen ikke var slik at A ikke kunne ha avventet foresattes forholdsordre. Det kan ikke bygges på at praksis ved X politikammer hadde vært at politiet bevepnet seg selv når det ble funnet nødvendig. Selvbevepning hadde kun funnet sted i forbindelse med pengetransporter og ved post- eller bankran, og til bevepning i slike situasjoner var det gitt en generell tillatelse. Almenheten må kunne ha tillit til politiets evne til å beherske vanskelige situasjoner. Etter domfellelsen kan man ikke lenger ha en slik tillit til A. Dommen må også ha svekket As anseelse. Om man kan si det så sterkt som at han har brudt ned den aktelse som er nødvendig for stillingen, kan det være delte meninger om. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på dette spørsmålet eller på spørsmålet om A har vist seg uverdig til stillingen, idet den finner at A har brudt ned den tillit som er nødvendig, og det er tilstrekkelig. Lagmannsretten kan ikke finne at Justisdepartementet har bygget på uriktig lovanvendelse når det har funnet at lovens vilkår for avskjed foreligger. Spørsmålet om A burde avskjediges eller ikke, beror på et skjønn som ikke kan prøves av retten. Byrettens dom blir etter dette å stadfeste. Lagmannsretten er enig i byrettens saksomkostningsavgjørelse. Anken har ikke ført frem. Lagmannsretten finner imidlertid at det foreligger slike særlige omstendigheter at A også for lagmannsretten bør fritas for å betale saksomkostninger, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd i.f. Det legges vekt på at det i saken ikke har vært noen tidligere rettspraksis å støtte seg til. Saken er av stor betydning for A. Han har støtte av Norges Politiforbund som anser hans handlemåte som korrekt, og som vil se det som et problem om A blir avskjediget. På denne bakgrunn er det forståelig at A ville ha saken prøvet også i en høyere instans. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
