Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Det ble avsagt kjennelse : Indre Follo namsrett avsa 18. mars 1988 kjennelse med slik slutning: "1. Harry Andresen utkastes fra den bolig han besitter i Bakkeveien 18, 1417 Myrvoll i Oppegård. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke." De faktiske forhold og begrunnelsen fremgår av kjennelsen. Namsretten sendte 21. mars 1988 kjennelsen med forkynningsblankett til partenes advokater. Advokat Torleiv Midgaard vedtok forkynnelse 23. mars 1988 og advokat Carl Terje Strømberg vedtok den 6. april 1988. Harry Andresen v/advokat Strømberg påkjærte kjennelsen i udatert skriv innkommet til Indre Follo namsrett 19. april 1988. John Andresen v/advokat Midgaard har i kjæremålstilsvar av 18. mai 1988 tatt til motmæle og har prinsipalt hevdet at kjæremålet er for sent fremsatt og må avvises. Det er vist til at han selv vedtok forkynnelse 23. mars 1988 og at kjæremålsfristen derved utløp 6. april 1988, samme dag som advokat Strømberg vedtok forkynnelse. Han må således ha vært klar over at han hadde oversittet fristen, og burde eventuelt ha søkt om oppreisning. Lagmannsretten ba i brev av 26. mai 1988 til advokat Strømberg bl.a om kommentar til forkynnelsestidspunktet. I hans svarbrev av 7. juni 1988 heter det om dette: "Vedr. forkynnelsestidspunktet for namsrettskjennelsen vil jeg bemerke at jeg i tiden 18. mars - 26. mars 1988 var på Gran Canaria, reiste rett derfra på påskeferie, slik at 5. april 1988 var min første arbeidsdag etter påske. Jeg mottok derfor først namsrettens kjennelse denne dag. Samme dag ble forøvrig kopi av rettsboken med forkynnelse oversendt min klient. Jeg mener derfor å ha fylt de gjeldende regler for vedtakelse." Advokat Midgaard har i prosesskrift av 14. juni 1988 anført: "Jeg vil fastholde den tidligere anførsel om at kjæremålet er for sent fremsatt, og synes ikke den forklaring som er gitt av advokat Strømberg er akseptabel. Når det gjelder en lovbestemt frist som kjæremålsfristen, må praksisen være streng. Dersom man ved fortløpende reise- og feriefravær skal kunne utsette fristens påbegynnelse vil man de facto kunne skaffe seg en betydelig fristforlengelse. Det hele vil da kunne føre til en utglidning, som gjør at loven stipulerte frister ikke lenger er reelle. Jeg vil ikke gå mer i detaljer, men nevner at 28., 29. og 30. mars er normale arbeidsdager. Det kunne heller ikke være særlig vanskelig for advokat Strømberg å utarbeide en foreløpig kjæremålserklæring den 5. april d.å. og supplert denne senere. Bare å vedta forkynnelse den 6. april d.å. uten noen forklaringer eller kommentarer, kan jeg ikke forstå er i overensstemmelse med rettergangsloven." Advokat Strømberg har på senere forespørsler, brev av 15. juni 1988 og over telefon 22. juni 1988, fra lagmannsretten opplyst at han driver sin advokatvirksomhet alene, og at han heller ikke har ansatt fast kontorpersonale. Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet må anses som rettidig fremsatt. Utgangspunktet for rettsmiddelfristen etter domstolloven §179 første ledd er det tidspunkt da postforsendelsen er kommet frem til prosessfullmektigens kontor. I dette tilfelle skjedde dette sannsynligvis den 22. mars 1988. Det er imidlertid fast innarbeidet rettspraksis for at utgangspunktet fravikes ved reisefravær (og eventuelt sykdom) slik at fristen da regnes fra den dag advokaten ved tilbakekomst til kontoret har fått eller burde ha fått kjennskap til forkynnelsesbrevet, dersom han heller ikke har noen som under fraværet kunne vedta forkynnelse på hans vegne. Det vises til [[Rt-1977-1372]] og for så vidt også til [[Rt-1983-1433]] og [[Rt-1986-756]]. Lagmannsretten finner at advokat Strømberg har hatt slikt reisefravær før og i påsken 1988, at han først kunne gjøre seg kjent med forkynnelsen 5. april 1988. Kjæremålet er mottatt av namsretten 19. april 1988, og kjæremålsfristen på 14 dager etter tvistemålsloven §398 første ledd anses overholdt. Lagmannsretten bemerker imidlertid at advokat Strømberg allerede i kjæremålet burde ha opplyst hva som var årsaken til forsinkelsen. Når det gjelder realiteten i saken, har den kjærende part, Harry Andresen, i det vesentlige anført: Kjennelsen er både menneskelig og moralsk forkastelig, og er bygget på feil rettsanvendelse. Tvangsauksjonen er basert på et merkelig juridisk krumspring, idet Bergen Bank lot dette skje etter avtale med Harry Andresens sønn, kjæremålsmotparten, om mislighold av pantelånet. Sønnen kunne derved kjøpe hele eiendommen. Harry Andresen var ikke eier av generasjonsboligen, men bare av tomten. Tvangsfullbyrdelsesloven §167 kan derfor bare brukes for å få ham til å fravike tomten, men ikke boligen, slik at husleieloven regler kommer til anvendelse. Harry Andresen hadde ved auksjonssalget bebodd leiligheten i 2 1/2 år og han ville da ha opparbeidet seg rett til vanlig leiekontrakt. Etter tvangssalget var eier av huset og utleier den samme, og forholdet hadde derfor ikke endret seg. Under enhver omstendighet har Harry Andresen på grunn av passivitet fra kjæremålsmotpartens side rett til fortsatt leie. Han har etter tvangssalget ikke fått beskjed om å flytte før utkastelsesbegjæringen forelå 19. november 1987. Namsretten har lagt en altfor streng bruk av tvangsfullbyrdelsesloven §234 tredje ledd til grunn. At Harry Andresen ikke har betalt husleie, som han heller ikke er blitt avkrevet, har sammenheng med at John Andresen uten vederlag har fått bebygge hans tomt. Harry Andresen har derfor ikke en åpenbar uholdbar hjemmel. Det nedlegges slik påstand: "1. Begjæringen tas ikke til følge. 2. Harry Andresen tilkjennes saksomkostninger." Kjæremålsmotparten, John Andresen, har i det vesentlige anført: Kjæremålet bygger på feil faktisk og rettslig grunnlag. Den aktuelle tomt hvor John Andresen bygget generasjonsbolig, tilhørte fellesboet til foreldrene Harry Andresen og hans fraskilte hustru, Ingrid Huse, men hjemmelen sto på Harry Andresen. Det var full enighet mellom de tre om å bygge generasjonsbolig, og at sønnen skulle overta tomten. Harry Andresens vegring mot å underskrive avtalen om dette førte John Andresen opp i en håpløs situasjon, som uavvendelig førte til tvangsauksjon, som ble stadfestet av namsretten. Derved var et nytt grunnlag for John Andresens disposisjonsrett etablert, og han kunne kreve fravikelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §167 første ledd annet punktum. Det er videre klart at Harry Andresen etter tvangsauksjonen ikke har etablert noen selvstendig rett til å bebo den bolig han nå besitter. Tomten og boligen kan her ikke vurderes separat. Pantet omfatter begge deler. John Andresen har under hele sakens gang og helt til det siste søkt å komme fram til en minnelig ordning med sin far. Dette er årsaken til at det tok noen tid etter at tvangsauksjonen ble stadfestet, til begjæring om utkastelse ble fremmet. Noe husleieforhold er ikke etablert i denne perioden. Det er derfor åpenbart at Harry Andresen nå ikke har noen hjemmel til leiligheten, slik at grunnlaget for utkastelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §234, 3. og fjerde ledd er til stede. John Andresen har nedlagt slik påstand: "1. Indre Follo namsretts kjennelse av 18. mars d.å. stadfestes. 2. John Andresen tilkjennes saksomkostninger, såvel for namsrett som for lagmannsrett." Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og kan i det vesentlige slutte seg til dens begrunnelse. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr. 1 er namsrettens kjennelse av 30. mars 1987 om å stadfeste John Andresens bud ved tvangsauksjonen selvstendig tvangsgrunnlag. Fravikelse av eiendommen kan da skje etter tvangsfullbyrdelsesloven §167 første ledd annet punktum. Det vises til Christian Fr. Wyller: Boligrett 257. Lagmannsretten finner det klart at Harry Andresen hadde hjemmelen til eiendommen i sin helhet, og at spørsmålet om fravikelse ikke kan knyttes til tomten alene, etter at eiendommen ble overført til John Andresen ved tvangsauksjonsskjøte. Harry Andresen var under tvangsauksjonen saksøkt. Det boligforhold som var etablert, kan således ikke "ansees som en tredjemands ret", tvangsfullbyrdelsesloven §167, første ledd første punktum. At John Andresen faktisk hadde bygget og bekostet huset, kan heller ikke tillegges rettslig betydning, når hjemmelen til eiendommen ikke var blitt overført som forutsatt i utkastet til avtale mellom partene. Lagmannsretten er forøvrig enig med namsretten i at det for tiden etter tvangsauksjonen ikke er holdepunkter for å legge til grunn at John Andresen har akseptert sin far som leieboer etter husleieloven regler. Vilkårene for utkastelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §234 tredje ledd er følgelig til stede. Lagmannsretten stadfester etter dette namsrettens kjennelse, i det man også er enig i omkostningsavgjørelsen. Kjæremålet har ikke ført frem. På den annen side er ikke advokat Midgaards prinsipale påstand om avvisning av kjæremålet tatt til følge. Saken anses derved dels vunnet og dels tapt, og saksomkostninger for lagmannsretten ilegges ikke, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §174 første ledd. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Namsrettens kjennelse av 18. mars 1988 stadfestes. 2. Saksomkostninger ilegges ikke for lagmannsretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
