Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
B, født xx.xx.1950, og A, født xx.xx.1951, inngikk ekteskap den 12. september 1970. Det var tre fellesbarn i ekteskapet, nemlig sønnene C født xx.xx.1971, D født xx.xx.1975 og E født xx.xx.1979. Etter at B ved stevning av 23. november 1984 hadde reist sak mot A med påstand om separasjon, foreldreansvar for fellesbarna, bidrag og bruksrett til den felles bolig, avsa Fredrikstad byrett den 6. desember 1984 kjennelse om midlertidig separasjon. B ble tilkjent foreldreansvaret for fellesbarna så lenge saken varte. Ved rettsforlik av 29. april 1985 ble det avtalt at B skulle ha foreldreansvaret for fellesbarna, og med vanlig samværsrett for A. Ved Fredrikstad byretts dom av 2. mai 1984 ble ektefellene separert med hjemmel i ekteskapsloven §41. Det oppsto snart svært store problemer mellom partene med hensyn til praktiseringen av As samværsrett. Etter at barna den 9. januar 1986 av A ble bragt hjem til ham, ba B i brev av 10. januar 1986 til Fredrikstad namsrett om kjennelse for at barna med namsmannens hjelp skulle bringes fra faren og tilbake til moren. Den 3. mars 1986 avsa namsretten kjennelse hvoretter A skulle betale en løpende tvangsmulkt på kr. 250,- pr. dag inntil barna var bragt tilbake til B. B påkjærte denne kjennelse til Eidsivating lagmannsrett idet hun fastholdt at barna skulle bringes tilbake til henne med namsmannens hjelp. I kjennelse av 10. april 1986 frifant lagmannsretten A med den konsekvens at tvangsmulkten opphørte og barna forble hos faren. Begrunnelsen fra lagmannsrettens side var at det etter en samlet vurdering av de opplysningene som da forelå ble ansett for å være umulig å føre barna tilbake til moren. Det ble samtidig henvist til at A ved stevning av 1. november 1985 til Fredrikstad byrett hadde reist sak med påstand om at foreldreansvaret til barna skulle overføres ham. Lagmannsretten antok at byretten ville få et bedre grunnlag for å vurdere barnefordelingsspørsmålet og overflyttingskravet enn det lagmannsretten hadde i kjæremålssaken. Det lagmannsretten her siktet til, var at A ved stevning av 1. november 1985 reiste sak ved Fredrikstad byrett med krav om at foreldreansvaret skulle overføres til ham. Ved Fredrikstad byretts dom av 6. april 1987 ble det avgjort at foreldreansvaret/omsorgen for C skulle overføres til A mens B beholdt foreldreansvaret/omsorgen for D og E. Denne dom er senere påanket av A til Eidsivating lagmannsrett. Den 22. april 1988 anmodet B Fredrikstad namsrett om å avsi kjennelse for direkte fullbyrding via namsmannen av hennes rett til å ha de to yngste barna boende hos seg, jfr. barneloven §42. Kravet ble bestridt av A i prosesskrift av 10. mai 1988. Den 25. mai 1988 avsa Fredrikstad namsrett kjennelse med slik slutning: "1. D født xx.xx.1975 og E født xx.xx.1979 skal ved namsmannens hjelp bringes fra sin far A og tilbake til sin mor B. 2. A pålegges å betale til B sakens omkostninger som er kr. 700,-." A har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett og har nedlagt slik påstand: "1. A frifinnes. 2. B tilpliktes å erstatte A sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett, kr. 1500,-." Den kjærende part gjør for det første gjeldende at tvangsfullbyrdelse etter barneloven §42 ikke kan skje når byrettens dom er påanket, idet det bare er endelige avgjørelser som kan tvangsfullbyrdes. Videre gjøres det gjeldende at namsretten har gjort en saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for resultatet ved at D ikke er blitt spurt om hva han mener, jfr. [[Rt-1974-1339]]. Det gjøres videre gjeldende at det var en feil når byretten avviste påstandene om seksuelle overgrep fra B overfor sine to yngste sønner og tilføyet at A nå ikke ser noen annen utvei enn å gå til anmeldelse av B slik at saken kan bli etterforsket. Det anføres også at Bs interesse for barna ikke synes å være særlig stor. B har tatt til motmæle og har nedlagt slik påstand: "1. Namsrettens kjennelse stadfestes. 2. A betaler til B omkostninger i lagmannsrett med kr. 800,-." Kjæremotparten henviser til at hun har begjært fullbyrdelse av rettsforliket som ble inngått i Fredrikstad byrett 2. mai 1985. Rettsforliket er rettskraftig. Den omstendighet at den kjærende part reiser endringssak som ikke fører frem medfører ikke at forlikets rettskraftvirkning settes ut av kraft. Hertil kommer at byretten har gitt dom om foregrepet tvangskraft. I et senere prosesskrift av 30. juli 1988 er dette av kjæremotparten korrigert derhen at påstanden om foregrepet tvangskraft knyttet seg til hennes subsidiære påstand for byretten og at det ikke kan herske tvil om at byrettens dom forsåvidt kun gjaldt samværsretten. Kjæremotparten anfører videre at barna ble forespurt om sin oppfatning i forbindelse med byrettens behandling. Forholdet ble vurdert av byretten som etter en nøye vurdering kom til at barna på tross av eget ønske burde flyttes til moren. Kjæremotparten er av den oppfatning at kjæremålsgrunnene allerede er prøvet av byretten. Lagmannsretten har i forbindelse med kjæremålet ikke kompetanse til å overprøve byrettens vurdering på disse punkter. Lagmannsretten går utenfor sin kompetanse såfremt den under henvisning til "umulighet" endrer namsrettens kjennelse. Lagmannsretten skal bemerke: Det er under saksforberedelsen for lagmannsretten klarlagt at kjæremotpartens begjæring om utlevering av barna D og E bygger på rettsforliket av 29. april 1985, jfr. Fredrikstad byretts separasjonsdom av 2. mai 1985. Bakgrunnen for at denne begjæring er fremsatt nå er at kjæremotparten har etablert seg i X og forsåvidt oppfyller forutsetningene i Fredrikstad byretts dom av 6. april 1987 for overflytting av barna. Det er uklart for lagmannsretten om grunnlaget for namsrettens kjennelse om flytting av barna er rettsforliket av 29. april 1985, eller dommen av 6. april 1987. Såfremt det er dommen av 6. april 1987, kan denne ikke være tvangsgrunnlag fordi den er påanket til Eidsivating lagmannsrett, og således ikke rettskraftig, jfr. barneloven §42. Det er enighet mellom partene om, og lagmannsretten slutter seg til det, at byrettens domsslutning, punkt 4, om foregrepet tvangskraft, bare knytter seg til kjæremotpartens samværsrett, og således ikke gjelder overflyttingen av barna. At dette er riktig fremgår når kjæremotpartens (saksøkerens for byretten) subsidiære påstand om foregrepet rettskraft for samværsretten sammenholdes med byrettens begrunnelse for at dommen kan fullbyrdes før den er rettskraftig. Lagmannsretten kan heller ikke se at rettsforliket av 29. april 1985 nå kan kreves fullbyrdet. Det vises til at kjæremotparten allerede den 10. januar 1986 anmodet Fredrikstad namsrett om kjennelse for at barna med namsmannens hjelp skulle bringes fra sin far og tilbake til sin mor, jfr. barneloven §42. Fredrikstad namsrett avslo i kjennelse av 3. mai 1986 denne begjæring, og fastsatte i stedet en daglig tvangsmulkt som skulle løpe inntil den kjærende part hadde bragt barna til moren. Etter kjæremål frifant Eidsivating lagmannsrett i kjennelse av 10. april 1986 den kjærende part for anvendelse av tvangsmidler, herunder flytting av barna ved hjelp av namsmannen. Begrunnelsen var at det da måtte sies å være umulig å føre barna tilbake til moren. Lagmannsretten kan ikke se at situasjonen er blitt lettere nå. De to yngste barna - som saken nå gjelder - er blitt henholdsvis 13 og 9 år gamle. Begge barna vegrer seg sterkt mot å bli flyttet til moren. Beskyldningene om seksuelle overgrep fra morens side forsterker i betydelig grad inntrykket av barnas faste og vedholdende motstand mot å bli flyttet. Lagmannsretten må på denne bakgrunn konstatere at den umulighet som lagmannsretten beskrev i kjennelsen av 10. april 1986 fremdeles består, og i forsterket grad. Det vil, slik situasjonen i dag er, være en betydelig risiko for at barna påføres en vesentlig skade såfremt disse med makt og ved namsmannens hjelp skal flyttes til moren. Lagmannsretten tilføyer at det gjennom den verserende ankesak for lagmannsretten vil bli anledning til på nytt å gjennomprøve alle relevante forhold i denne barnefordelingssak. Resultatet av denne behandling vil forhåpentligvis avklare situasjonen og bringe en endelig løsning til beste for barna. Lagmannsretten bemerker i denne forbindelse at retten - i motsetning til det kjæremotparten har hevdet - under sin prøvelse av kjæremålet har full kompetanse til å bygge på de faktiske opplysninger som fremgår av de avsagte dommer og kjennelser i saken. Lagmannsretten tar derved ikke noe standpunkt til realiteten i den barnefordelingssak mellom partene som er under behandling av lagmannsretten. Lagmannsretten vil endelig bemerke at det ikke kan sees å være noen saksbehandlingsfeil at sønnen D ikke ble avhørt av namsretten. Ds mening er klarlagt tilstrekkelig på annen måte og var kjent for namsretten. Under enhver omstendighet er det ikke sannsynlig at dette forhold kan ha virket bestemmende på kjennelsens innhold. Namsrettens kjennelse av 25. mai 1988 må etter dette omgjøres derhen at begjæringen om fullbyrdelse av rettsforliket av 29. april 1985 ikke tas til følge. Dette innebærer også at omkostningsavgjørelsen endres. Lagmannsretten finner etter omstendighetene i saken at omkostninger ikke bør ilegges noen av partene for namsretten, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §2, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd. Kjæremålet har ført frem. Retten finner at sakens art og de særlige spørsmål som saken har reist bør medføre at hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd sammenholdt med §180 annet ledd, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §2. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Bs begjæring om at D og E ved namsmannens hjelp skal bringes fra sin far A og tilbake til sin mor B tas ikke til følge. 2. Hver av partene bærer sine omkostninger for namsretten og lagmannsretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
