Rediger Lagmannsretter: LE-1988-288

Fritekst:

Det ble avsagt slik Kjennelse: Siw Simensen og Astrid Høien ble ved brev av 12. januar 1987 avskjediget fra sine stillinger som servitører ved A/S Grand Hotel med øyeblikkelig virkning. Ved stevning av 12. februar 1987 til Oslo byrett reiste de begge søksmål mot selskapet med krav om at avskjeden ble kjent ugyldig og at de ble tilkjent erstatning. De krevet samtidig kjennelse for at de skulle bli i stillingene inntil saken er avgjort. Det sistnevnte krav ble avgjort av Oslo byrett ved kjennelse av 8. mai 1987 med slik slutning: "1. Siw Simensen og Astrid Høien skal ikke fortsette i sine stillinger hos A/S Grand Hotel under behandlingen av tvisten. 2. Saksomkostninger utstår til hovedforhandlingen." Byrettens kjennelse ble påkjært til Eidsivating lagmannsrett som den 29. juni 1987 avgjorde saken ved kjennelse med slik slutning: "Byrettens kjennelse stadfestes." Lagmannsrettens kjennelse ble ikke angrepet ved rettsmidler. Oslo byrett avgjorde hovedsaken ved dom av 4. mars 1988 med slik domsslutning: "1. Avskjeden av Astrid Høien kjennes ugyldig. 2. I erstatning til Astrid Høien betaler A/S Grand Hotel 110000 - etthundreogtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. 3. Krav om at Astrid Høien skal fratre sin stilling tas ikke til følge. 4. For øvrig frifinnes saksøkte. 5. Hver av partene bærer sine saksomkostninger." Byrettens dom ble rettidig påanket av Siw Simensen. Den ble også påanket av A/S Grand Hotel for så vidt angår Astrid Høien. Ved sitt anketilsvar motanket Astrid Høien for så vidt angår byrettens erstatningsfastsettelse. I anketilsvaret ba hun samtidig om at lagmannsretten i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §6 gir byrettens dom foregrepet tvangskraft, dette i forbindelse med at hun ønsket kjennelse for at hun "skal stå i stillingen inntil saken er avgjort". Hun har i anledning dette krav nedlagt slik påstand: "Oslo byretts dom av 4. mars 1988 i sak nr. 429/87 XVI-136 punkt 1 og 3 gis foregrepet tvangskraft." Til støtte for kravet om foregrepet tvangskraft har Astrid Høien gjort gjeldende at det må være full anledning til å anvende tvangsfullbyrdelsesloven §6 i en sak som den foreliggende. Tvangsfullbyrdelsesloven regler om midlertidige forføyninger har således vært påberopt i flere høyesterettssaker uten at Høyesterett har tatt avstand fra dette, jfr. bl.a kjennelse inntatt i [[Rt-1988-583]]. Spørsmålet om å bli stående i stilling kreves ikke tatt opp på nytt etter arbeidsmiljøloven §66 nr. 3 da dette spørsmål er rettskraftig avgjort ved lagmannsrettens kjennelse av 29. juni 1987. Kravet om å gi byrettsdommen foregrepet tvangskraft er av en annen art selv om et resultat i favør av Astrid Høien vi ha samme virkning som en kjennelse om rett til å stå i stillingen. I saken foreligger særlige omstendigheter som taler for at dommen bør gis foregrepet tvangskraft. Astrid Høien har nu vært uten arbeid siden januar 1987, noe som åpenbart må ha vært en stor påkjenning for henne. Arbeidsgiveren kan ikke bli påført noen skade ved at hun nu går tilbake til sitt arbeide. A/S Grand Hotel har motsatt seg at begjæringen om foregrepet tvangskraft tas til følge og har i anledning det fremsatte krav nedlagt slik påstand: "Astrid Høiens krav om at Oslo byretts dom av 4. mars 1988 i sak nr. 429/87-XVI-136 punkt 1 og 3 gis foregrepet tvangskraft tas ikke til følge." Selskapet har prinsipalt gjort gjeldende at tvangsfullbyrdelsesloven §6 ikke kan gis anvendelse idet retten til å stå i stillingen uttømmende er regulert i arbeidsmiljøloven §66 nr. 3. Det bestrides at retten til å stå i stillingen under sakens behandling er rettskraftig avgjort ved lagmannsrettens kjennelse av 29. juni 1987. Det er intet rettslig til hinder for at retten på ny kunne behandlet spørmålet dersom dette ble begjært fordi det forelå nye omstendigheter etter hovedforhandlingen i byretten, noe som imidlertid her ikke er tilfelle. Subsidiært gjøres gjeldende at vilkårene for foregrepet tvangskraft i tvangsfullbyrdelsesloven §6 ikke er til stede. Det foreligger ikke i saken slike ekstraordinære omstendigheter som kreves etter tvistemålsloven §148. Bakgrunnen for bestemmelsen om foregrepet tvangskraft er behovet for å sikre et krav som det er risiko for å miste, og Astrid Høien løper ikke noen slik risiko all den stund hun vil ha rett til erstatning for tapt arbeidsfortjeneste dersom hun vinner frem med sitt krav i lagmannsretten. Lagmannsretten skal bemerke: Dersom kravet om foregrepet tvangskraft tas til følge vil dette innebære at det også treffes en bestemmelse om Astrid Høiens rett til å bli i stillingen under behandlingen av den foreliggende tvist. Dette kan det ikke være adgang til. Etter lagmannsrettens mening er spørsmålet om Astrid Høiens rett til å stå i stillingen uttømmende regulert i arbeidsmiljøloven §66 nr. 3 med henvisning til §61. Dette innebærer at det ikke kan være adgang til å treffe bestemmelse om dette spørsmålet på annen måte enn foreskrevet i disse bestemmelser. Således kan det heller ikke være adgang til å treffe bestemmelse om forholdet ved en kjennelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §6 om foregrepet tvangskraft for en påanket underrettsdom. Som spesialregel for en tvist som den foreliggende, må regelen i arbeidsmiljøloven §66 nr. 3 gå foran den alminnelige regel om foregrepet tvangskraft i tvangsfullbyrdelsesloven §6, som da ikke kan få anvendelse. Lagmannsretten er innforstått med at det i arbeidstvister som faller utenfor arbeidsmiljøloven regel om rett til å stå i stilling under tvisten, kan kreves midlertidig forføyning om dette etter tvangsfullbyrdelsesloven regler, jfr. således avgjørelser inntatt i [[Rt-1982-172]], [[Rt-1984-398]] og [[Rt-1988-583]]. Dette antas uten betydning for den aktuelle sak der bestemmelse om rett til å stå i stillingen under saken som foran påvist finnes i arbeidsmiljøloven regler, her §66 nr. 3. I en slik situasjon kan tvangsfullbyrdelsesloven regler om midlertidige forføyninger ikke komme til anvendelse. Lagmannsretten tilføyer at den rettskraftige lagmannsrettskjennelse 29. juni 1987 ikke er til hinder for at Astrid Høien kan kreve spørsmålet om å bli stående i stillingen tatt opp på nytt etter arbeidsmiljøloven §66 nr. 3. Betingelsen for dette må imidlertid være at nye omstendigheter er inntrådt etter lagmannsrettens kjennelse slik at kravet må anses som nytt. Da slik ny behandling etter §66 nr. 3 ikke er krevet, er det ikke aktuelt for lagmannsretten å komme nærmere inn på dette spørsmål. Astrid Høiens krav om at byrettsdommens pkt. 1 og 3 gis foregrepet tvangskraft tas etter dette ikke til følge. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Astrid Høiens krav om at Oslo byretts dom av 4. mars 1988 i sak nr. 429/87-XIV-136 pkt 1 og 3 gis foregrepet tvangskraft tas ikke til følge. H. Byrkjeland Nils Moe Wilhelm Omsted Bekreftes for rettsskriveren: [[Kategori:Lagmannsretter]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt