Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Arkitekt Eugen Nielsen døde i 1963. Slektsarvinger var hans søsters fem barn. Arkitekt Nielsen etterlot seg en stor våpensamling. Samlingen var på til sammen 691 gjenstander, av dem over 100 asiatiske våpen og nærmere 200 våpen av norsk opprinnelse. Verdien av samlingen ble i 1976 anslått til over 3 millioner kroner. I testament opprettet i 1952 hadde Eugen Nielsen bestemt følgende om våpensamlingen: Når Hærmuseet har fått anskaffet seg tilstrekkelig brukbare lokaler til opphenging av samlingen i forbinnelse med Hærmuseets egne lokaler, overdras Hærmuseet min våbensamling. Betingelser er at samlingen holdes samlet og opphenges med angivelse av at det er en gave fra meg.... B. De orientalske våben i min samling skjenkes til Etnografisk museum på samme måte og under samme betingelser som nevnt med hensyn til våbensamlingen skjenket til Hærmuseet.... I brev 7 februar 1964 avslo Forsvarsdepartementet på vegne av Hærmuseet testasjonen fra arkitekt Nielsen med henvisning til at departementet av museumstekniske grunner ikke kunne ta i mot gaven på de betingelsene som var satt i testamentet. Også Etnografisk museum avslo gaven. I testamentet var det opprinnelig bestemt at bare søstersønnene Morten og Rolf Ingebrigtsen skulle ta arv etter Nielsen. Ved en endring av testamentet i 1958 ble Rolf Ingebrigtsen imidlertid utelatt som arving. Etter Eugen Nielsens død ble det flere tvister i boet, blant annet om forståelsen av dagjeldende arvelov §48 som ga bestemmelser om virkningen av at en legatar frasa seg arven. Både Nielsens fem slektsarvinger og legatarene etter testamentet var parter i tvistene. I skiftemøte 24 mai 1965 inngikk samtlige parter forlik om booppgjøret. Forliket gikk blant annet ut på at Rolf Ingebrigtsen fikk like stor arv som Morten Ingebrigtsen. Når det gjaldt våpensamlingen, ble det ved forliket opprettet en stiftelse med navnet "Stiftelsen Arkitekt Eugen Nielsens Våpensamling", der våpensamlingen gikk inn som stiftelsens forvaltnings- og grunnkapital. Om stiftelsens formål het det i §3 i de statuttene som ble vedtatt: Stiftelsens formål er å etterleve arkitekt Eugen Nielsens ønske og vilje, nemlig at hans våpensamlinger skal holdes intakte, opphenges og bevares samlet og til enhver tid - så langt gjørlig - være tilgjengelig for offentligheten til beskuelse og studier. Som styre i stiftelsen ble valgt Morten Ingebrigtsen, Rolf Ingebrigtsen og høyesterettsadvokat Baard Frøen, som var testamentsfullbyrder i boet. I statuttenes §5, som gjaldt styrets funksjon, ble det blant annet bestemt: Stiftelsens styre kan ved ensstemmig beslutning om nødvendig overdra våpensamlingene til en dertil egnet institusjon, som er villig til å oppfylle formålet i §3. Lar dette seg ikke gjennomføre, bestemmer styret ved ensstemmig beslutning hvorledes det skal forholdes med stiftelsens eiendeler. Mulig overskudd i stiftelsen etter at våpensamlingene er overdratt og stiftelsens gjeld betalt, skal gå til et veldedig formål som stiftelsens styre bestemmer. Styret besluttet at våpensamlingen skulle stilles ut i lokaler i Thorvald Meyers gate 71, en bygning familien eide. Dette ble gjennomført. Interesserte kunne få adgang til samlingen ved å vende seg til styret, som sørget for omvisning i lokalene. Det oppsto etter hvert uenighet i styret om driften av stiftelsen. Rolf Ingebrigtsen henvendte seg blant annet til Fredrikstad kommune med sikte på at samlingen kunne overdras til kommunen og stilles ut i Gamlebyen i Fredrikstad, men Morten Ingebrigtsen satte seg mot dette. Det oppsto også uenighet om husleiebetalingen fra stiftelsen til eierne av Thorvald Meyers gate 71. Rolf Ingebrigtsen var på dette tidspunktet ikke lenger medeier i eiendommen. Fra 1972 fram til Morten Ingebrigtsen døde i 1985 ble det ikke holdt styremøter i stiftelsen. Våpensamlingen befant seg fortsatt i lokalene i Thorvald Meyers gate 71. Etter Mortens Ingebrigtsen og Baard Frøens død oppnevnte eneste gjenlevende styremedlem Rolf Ingebrigtsen sin kone Helga Ingebrigtsen og høyesterettsadvokat Finn Thrana som nye styremedlemmer. De nye styremedlemmene ble godkjent av fylkesmannen i Oslo og Akershus. I styremøte 1 februar 1988 vedtok stiftelsens styre blant annet følgende: 1 Forsvarsmuseet får anledning til å utplukke gjenstander i samlingen som har tilknytting til det norske forsvar. Denne del av samlingen gis ev. som gave eller overdras rimelig til Forsvarsmuseet. 2 Gjenstander i samlingen som har tilknytting til norsk historie beholdes av stiftelsen inntil videre. 3 Gjenstander som ikke har tilknyting til Norge, realiseres på gunstigste måte. 4 Lokalene i Thv. Meyers gate 71 fraflyttes. 5 Ev. gevinst etter at gjenstandene er gitt bort eller realisert og gjelden betalt skal benyttes av stiftelsen eller et nytt legat til et veldedig formål som stiftelsens styre bestemmer i følge statuttenes pgrf. 5 siste ledd. I mellomtiden var våpensamlingen sortert slik at til sammen 492 gjenstander, som var våpen uten tilknytning til Norge eller norsk historie, skulle sendes til London for å selges på auksjon. Den delen av samlingen som var tiltenkt Forsvarsmuseet, var på til sammen 127 gjenstander. Etter begjæring fra Rolf Ingebrigtsens søster Berit Nørholmen åpnet Fylkesmannen i Oslo og Akershus ved brev av 1 februar 1988 gransking av stiftelsen under henvisning til stiftelsesloven §22. Granskingen førte ikke til tiltak fra fylkesmannens side. Den 15 februar 1988 begjærte Berit Nørholmen og hennes bror Ivar Ingebrigtsen sammen med Morten Ingebrigtsens enke Kirsten Ingebrigtsen midlertidig forføyning med krav blant annet om at stiftelsen skulle forbys å disponere rettslig over våpensamlingen. Oslo namsrett avsa 25 februar 1988 uten muntlige forhandlinger beslutning om midlertidig forføyning i samsvar med saksøkernes påstand. Forføyningen ble gitt mot at saksøkerne stilte sikkerhet med 50 000 kroner. Våpnene var da imidlertid allerede sendt til London. Etter muntlige forhandlinger avsa namsretten 14 juli 1988 kjennelse der forføyningen ble opprettholdt, mens sikkerhetsstillelsen ble økt til 150 000 kroner. Lagmannsretten stadfestet i hovedsak senere namsrettens kjennelse. Ved stevning 22 november 1988 reiste Ivar Ingebrigtsen, Berit Nørholmen og Kirsten Ingebrigtsen søksmål mot stiftelsen med påstand blant annet om at stiftelsens foretatte beslutninger om oppdeling og salg av våpensamlingene var statuttstridige og ulovlige. Stiftelsen påsto prinsipalt søksmålet avvist fordi saksøkerne ikke hadde rettslig interesse. Oslo byrett avsa 15 juni 1989 kjennelse for at saken skulle avvises. Etter kjæremål avsa Eidsivating lagmannsrett 23 november 1989 kjennelse for at søksmålet skulle fremmes for Oslo byrett. Et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg 9 mars 1990. Oslo byrett avsa så 16 november 1990 dom med slik domsslutning: 1. Stiftelsen Arkitekt Eugen Nielsens Våpensamling v/styrets formann frifinnes. 2. Ivar Ingebrigtsen, Berit Nørholmen og Kirsten Ingebrigtsen dømmes til in solidum å erstatte Stiftelsen Eugen Nielsens Våpensamling saksomkostninger med kr 46000 - førtisekstusen -. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager. Saksforholdet for øvrig går fram av byrettens dom. Ivar Ingebrigtsen, Berit Nørholmen og Kirsten Ingebrigtsen har anket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Oslo 10 og 11 desember 1991. De ankende parter møtte med sin prosessfullmektig, og Berit Nørholmen ga forklaring. For Stiftelsen Arkitekt Eugen Nielsens Våpensamling møtte styreformann Rolf Ingebrigtsen og styremedlem Finn Thrana sammen med sin prosessfullmektig, og ga forklaring. To vitner ble avhørt. Det går fram av rettsboken hva som ble dokumentert. Retten var på befaring sammen med parter og prosessfullmektiger på Forsvarsmuseet i Oslo. De ankende parter, Ivar Ingebrigtsen, Berit Nørholmen og Kirsten Ingebrigtsen, gjør i det vesentlige gjeldende: De ankende parter kjemper for å holde våpensamlingen samlet i samsvar med Eugen Nielsens ønske. Styrets vedtak om å dele opp samlingen slik at størstedelen selges på auksjon, er i strid med stiftelsens statutter. Styret har ikke gjennomført hovedregelen i statuttenes §5 sjuende ledd om å overdra samlingen til en institusjon som er villig til å oppfylle formålet i §3. Det nye styret har siden 1985 ikke gjort noe for å finne en egnet institusjon. Ingen institusjon har fått tilbud om å overta hele samlingen. Styret har vært i kontakt med Forsvarsmuseet, men heller ikke denne institusjonen har fått tilbud om å overta det hele. Det går fram både av Forsvarsmuseets brev til fylkesmannen 3 februar 1988 og av museets oppsummering av saken datert 23 mars 1988 at museet var villig til å motta hele samlingen i samsvar med stiftelsens statutter. De ankende parter erkjenner at den bruk Forsvarsmuseet vil kunne gjøre av samlingen, i form av at våpnene dels benyttes i utstillinger og for øvrig er tilgjengelige i museets magasiner, ikke direkte tilfredsstiller bestemmelsene i statuttenes §3. Forsvarsmuseets bruk av samlingen ligger imidlertid så nær opp til bestemmelsene i §3 at styret må anses forpliktet til, i samsvar med statuttenes ånd og formål, å akseptere Forsvarsmuseet som mottaker av samlingen framfor å dele den opp og selge det meste på auksjon. Det gjøres ikke gjeldende at styret i stiftelsen ikke er lovlig valgt eller at det foreligger formelle feil ved de vedtak som er gjort. Det er imidlertid statuttstridig når styret har gitt seg ut på å splitte opp og kjøpslå om samlingen. Styret har klart tatt utenforliggende hensyn. I styrets vedtak 9 februar 1988, som i realiteten er en etterfølgende begrunnelse for tidligere vedtak om deling, er det vist til at samlingen er "for stor". Det er uforståelig hva styret mener med dette, og statuttene hjemler ingen adgang til å ta et slikt hensyn. Det er videre direkte uriktig at styret legger til grunn at det var "Eugen Nielsens siste vilje at samlingen ikke hører hjemme på Forsvarsmuseet". Det er statuttene, ikke tilfeldige antagelser om Eugen Nielsens vilje, som setter grensene for hvilke vedtak styret kan fatte. Eugen Nielsens testament er av betydning for forståelsen av innholdet i statuttenes §3 og §5. Men det er ikke anledning til å bygge på rene antagelser om hva som var Eugen Nielsens ønske, enten dette er kommet fram gjennom notater fra Nielsen eller tilfeldige uttalelser fra testamentsfullbyrderen. Det må dessuten legges til grunn at Nielsens uttalelser om Hærmuseet bygget på helt andre forutsetninger enn de som foreligger idag. Det er klart tatt utenforliggende hensyn når styret begrunner sitt vedtak på denne måten. Domstolene må ha kompetanse til å fastlegge innholdet av stiftelsens statutter, og kunne prøve om styret har fulgt statuttene. Domstolene må i forbindelse med denne kontrollen også kunne prøve det skjønnet styret har utøvet, herunder om det er tatt utenforliggende hensyn. Fylkesmannens myndighet etter stiftelsesloven til å kontrollere stiftelsesstyrets disposisjoner, er meget begrenset. Domstolene er den eneste instansen de ankende parter kan vende seg til for å få gjennomført stiftelsens formål. De ankende parter har lagt ned slik endelig påstand: 1. Pkt. 1, 2, 3 og 5 i vedtak truffet 1. februar 1988 av styret i Stiftelsen Arkitekt Eugen Nielsens Våpensamling om avvikling av stiftelsen, kjennes ugyldig. 2. Ivar Ingebrigtsen, Berit Nørholmen og Kirsten Ingebrigtsen tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. Ankemotparten, Stiftelsen Arkitekt Eugen Nielsens Våpensamling, gjør i det vesentlige gjeldende: Det er tidligere avgjort at de ankende parter har den nødvendige rettslige interesse i saken. Ved avgjørelsen bør lagmannsretten likevel ta hensyn til at de ankende parters tilknytning til det saken gjelder, er svak. Deres hovedinteresse i saken er av faktisk, ikke rettslig art. Det må i denne sammenheng også legges vekt på at fylkesmannen valgte ikke å reise sak etter stiftelsesloven §13. Avgjørelsen i [[Rt-1979-254]] illustrerer etter ankemotpartens mening at det går klare grenser for domstolenes adgang til overprøving av vedtak i stiftelser. I dette tilfellet er saksbehandlingen ikke angrepet. Søksmålet gjelder vedtakets innhold. Her må det være klart at domstolene ikke kan overprøve styrets skjønnsmessige vurderinger, i hvert fall ikke med mindre skjønnet er åpenbart urimelig. Ved vurderingen av styrets vedtak, må det tas utgangspunkt i at styret hadde betydelig grad av frihet. Styret la vekt på at det allerede i Eugen Nielsens testament ble bestemt at samlingen skulle deles, i en europeisk og en asiatisk del. Det var videre et viktig moment for styret at Eugen Nielsen senere endret standpunkt og ikke ønsket at den europeiske delen av samlingen skulle gå til Hærmuseet. Dette går fram av testamentfullbyrders brev 14 oktober 1963. Viktig for styrets vurdering var det også at det ble funnet et håndskrevet notat etter Eugen Nielsen der han hadde skrevet at en del av våpnene skulle gå til Hærmuseet, mens resten skulle selges på auksjon. Styret må åpenbart ha vært berettiget til å ta hensyn til disse forholdene når det fattet sine vedtak. Det er på det rene at styret er bundet av statuttene. Styret var derfor forpliktet til å forsøke å finne en egnet institusjon som kunne oppfylle statuttenes §3. Det må anses på det rene at Forsvarsmuseet var den eneste institusjonen som kunne være aktuell. Det er imidlertid klart, noe som også er erkjent av de ankende parter, at Forsvarsmuseet ikke kunne oppfylle statuttenes §3 om samlet opphenging. Forsvarsmuseets eventuelle bruk av samlingen vil innebære en deling, ved at noe kommer på utstilling, noe kommer i magasinene og noe vil komme på lager andre steder. Det må anses klart at dette ikke er i samsvar med statuttenes §3. I samsvar med statuttenes §5 har styret derfor valgt en deling av samlingen. Dette ligger innenfor vedtektene, og avgjørelsen må anses klart saklig. Forsvarsmuseet mottar enten som gave eller for et rimelig vederlag i praksis nesten alle de gjenstandene museet er interessert i, og som har tilknytning til norsk historie. Ved at den delen av samlingen som ikke har tilknytning til norsk historie selges på auksjon, blir stiftelsens kapital omgjort til midler som kan benyttes til almennyttige formål i samsvar med statuttenes §5 siste ledd. Styrets vedtak er tidsmessig og fornuftig. Hvis de ankende parter får medhold, vil følgen bli svært uheldig for stiftelsen. Det ligger klart utenfor Eugen Nielsens og stiftelsens intensjoner at den asiatiske delen av våpensamlingen skal gis til Forsvarsmuseet. Videre vil vedtaket få uheldige økonomiske konsekvenser. Samlingen har nå i snart fire år ligget lagret hos auksjonsfirmaet Christie's i London. Hvis våpnene ikke blir solgt på auksjon, vil Christie belaste stiftelsen for leie av lokaler. Ankemotparten har lagt ned slik påstand: Byrettens dom stadfestes, og ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og kan i det vesentlige tiltre byrettens begrunnelse. Stiftelsens formål er etter statuttenes §3 at Eugen Nielsens våpensamlinger "skal holdes intakte, opphenges og bevares samlet og til enhver tid - så langt gjørlig - være tilgjengelig for offentligheten til beskuelse og studier". Stiftelsen vedtok opprinnelig selv å stå for gjennomføringen av formålet gjennom opphenging og utstilling av samlingen i lokalene i Thorvald Meyers gate 71. Her hang samlingen fra slutten av 60-årene til 1985, da det nye styret etter Morten Ingebrigtsens død vedtok å flytte den fra lokalene. De første årene ble samlingen vist fram til interesserte som vendte seg til stiftelsens styre for å få avtaler om visning. Lagmannsretten forstår det slik at antallet besøkende har vært begrenset. Etter 1972 har samlingen ikke vært vist fram for publikum på grunn av uenigheten i styret. Lagmannsretten forstår de ankende parter slik at de ikke angriper styrets vedtak om å avvikle ordningen med å ha samlingen utstilt i egen regi. De må forstås slik at de gjør gjeldende at hele samlingen skal overlates til Forsvarsmuseet. Lagmannsretten finner det under alle omstendigheter klart at avviklingsvedtaket ikke er i strid med vedtektene, og at det er saklig begrunnet. Selv under forutsetning av salg av enkelte gjenstander i samsvar med statuttenes §5 sjette ledd må det anses saklig og forsvarlig av stiftelsen ikke å beholde samlingen permanent utstilt i egen regi. Det vil bli betydelige utgifter til vakthold, forsikring og husleie. Interessen for en slik våpensamling må anses begrenset, og inntekter i form av inngangspenger ville bli ubetydelige. Når stiftelsen ikke selv skal stå for utstilling av samlingen i samsvar med §3, reguleres styrets kompetanse av statuttenes §5 sjuende og åttende ledd. Styret kan i en slik situasjon "overdra våpensamlingen til en dertil egnet institusjon, som er villig til å oppfylle formålet i §3." De ankende parter anfører at dersom styret ikke kan finne noen annen egnet institusjon, er det i hvert fall forpliktet til å overdra samlingen til Forsvarsmuseet framfor salg av deler av den på auksjon. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at Forsvarsmuseet er villig til å motta hele samlingen, også den asiatiske delen. Deler av samlingen vil bli benyttet dels i permanente utstillinger, dels i skiftende spesialutstillinger. Resten vil ligge i magasin i Forsvarsmuseets lokaler. I magasinene oppbevares våpnene katalogisert og systematisert, og magasinene er tilgjengelige for interesserte etter avtale med Forsvarsmuseet. Eventuelle dubletter vil bli lagret andre steder enn i Forsvarsmuseets lokaler. De ankende parter har under prosedyren erkjent at den oppbevaringsmåten for samlingen som Forsvarsmuseet kan tilby, ikke fullt ut tilfredsstiller bestemmelsene i statuttenes §3. Lagmannsretten er også enig i dette. Paragraf 3 må forstås slik at samlingen skal bevares som en intakt, permanent utstilling. Forsvarsmuseets plassering av store deler av samlingen i magasin vil være i strid med dette, selv om magasinene er tilgjengelige for forskere og andre interesserte. Lagmannsretten legger således til grunn at de krav til utstilling av samlingen som stilles i §3, er slik at museene ikke vil kunne akseptere dem. Det vises i denne forbindelse til avslagene fra Forsvarsdepartementet, Etnografisk Museeum og Folkemuseet. Etter den forståelsen av vedtektene som her legges til grunn, er det unødvendig for lagmannsretten å gå inn på spørsmålet om stiftelsen, der hvor vedtektene byr på tolkingstvil, har kompetanse til med endelig virkning å fastlegge innholdet av dem, eller om styrets valg mellom forsvarlige tolkingsalternativer kan overprøves av domstolene. Det følger av det som er sagt ovenfor at styret ikke kan kritiseres for manglende forsøk på å finne fram til en egnet institusjon. Det alternativet i statuttenes §5 som etter dette kommer til anvendelse, er bestemmelsen om at hvis overdragelse til institusjon ikke lar seg gjennomføre, "bestemmer styret ved enstemmig beslutning hvorledes det skal forholdes med stiftelsens eiendeler." Det følger av denne bestemmelsen at disponeringen av samlingen er overlatt til styrets frie skjønn, så lenge beslutningen er enstemmig. Lagmannsretten finner det klart at det lå innenfor styrets kompetanse å treffe vedtak om deling av samlingen. De hensyn det er lagt vekt på ved delingen, er også klart saklige. Forsvarsmuseet mottar gratis eller mot vederlag de aller fleste av gjenstandene med tilknytning til det norske forsvar, mens øvrige gjenstander med tilknytning til norsk historie beholdes av stiftelsen inntil videre. Det er de øvrige gjenstandene, som er uten særlig tilknytning til Norge, herunder den asiatiske våpensamlingen, som skal selges på auksjon. Retten har også forstått det slik at enkelte gamle gjenstander skal gis til Oldsaksamlingen. Lagmannsretten kan heller ikke se at styret har lagt vekt på hensyn som var uforenlige med styrets mandat eller stiftelsens statutter da vedtaket 1 februar 1988 ble fattet, heller ikke slik begrunnelsen er formulert i det senere styrevedtaket 9 februar 1988. På bakgrunn av den meget vide fullmakt styret hadde etter statuttene, finner retten det klart at styret hadde adgang til å legge vekt på det de oppfattet som Eugen Nielsens ønsker, også slik dette var kommet til uttrykk i brevet fra testamentsfullbyrderen av 14 oktober 1963. Det er etter dette verken grunnlag for å karakterisere styrets vedtak 1 februar 1988 som usaklig eller som åpenbart urimelig. Etter dette må herredsrettens frifinnende dom stadfestes. De ankende parter har tapt saken fullstendig, og lagmannsretten er enig i byrettens saksomkostningsavgjørelse, jf tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §172 første ledd. Det er ikke grunn til å benytte unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd. Anken har vært forgjeves, og stiftelsen tilkjennes saksomkostninger også for lagmannsretten i samsvar med §180 første ledd. Advokat Hjort har levert omkostningsoppgave på 40 500 kroner, av dette er 40 000 kroner salær. Oppgaven legges til grunn for omkostningsavgjørelsen. Dommen er enstemmig. Slutning: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten dømmes Ivar Ingebrigtsen, Berit Nørholmen og Kirsten Ingebrigtsen en for alle og alle for en til å betale 40 500 - førtitusenfemhundre - kroner til Stiftelsen Arkitekt Eugen Nielsens Våpensamling innen to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
