Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder spørsmålet om i hvilken utstrekning utbetaling av erstatning til daglig leder fra arbeidsgiver skal være skattefri. A (tidligere A), født xx.xx.1931, sa i slutten av 1984 opp sin stilling som administrerende direktør ved X Servicekontor (X). A ble i 1966 ansatt som daglig leder av organisasjonen som da var nyetablert. A bygget opp kontoret slik at det i 1984 hadde ca 300 firmaer som medlemmer og et sekretariat på 10 personer. Hovedstyret i X vedtok den 7.5.1981 enstemmig å råde direktør A til å søke annen stilling. A var ikke villig til å forlate sin stilling, og et utvalg nedsatt av hovedstyret avga den 30. juni 1981 en innstilling med følgende avslutning: Begrunnelsen for det råd Hovedsstyret har gitt direktøren om å tilrå ham å søke annen stilling er i hovedsak basert på arbeidsmessige/ledermessige forhold. Men de personlige forhold som går på hans økonomiske belastninger av Servicekontoret og hans adferd er også blitt tillagt vekt. Hovedstyret finner at tiltro til arbeidsutøvelse/ledelse mangler, og at ansettelsesforholdet har personlige belastninger som har ført til tap av tillit. Dette tillitstap er så stort at Hovedstyret ikke ser noen mulighet til å kunne gjenreise det i nødvendig grad. Fremtiden mellom styrer og direktør fortoner seg perspektivløs sett fra organisasjonens side. Under slike forhold er det Hovedstyrets oppfatning at diretøren selv ikke er tjent med å fortsette i stillingen og har derfor truffet vedtak om å gi ham sitt råd som tidligere referert. A utarbeidet detaljerte kommentarer til innstillingen med følgende konklusjon: Det skulle fremgå av mine kommentarer at jeg mener å ha forklart eller tilbakevist de forhold og påstander som hovedstyrets tilråding synes å bygge på. Jeg har minnet om den vanskelige sykdomssituasjon vi har hatt i sekretariatet, og jeg har påpekt at den sterke nedvurdering av min arbeidsinnsats som jeg ble utsatt for, førte til at min motivering var lav i mesteparten av den siste presidentperioden. Jeg kan ikke se at det foreligger grunnlag for det tillitstap som omtales, og jeg mener at hovedstyret bør trekke tilbake sin tilråding som jeg ikke kan se at det ville være riktig av meg å følge. Hovedstyret ba advokat Amund Fougner om å vurdere oppsigelse av direktøren. Fougners konklusjon var at det ikke var saklig grunn til oppsigelse. Den manglende tillit til direktøren hovedstyret hadde, kunne likevel gjøre det mulig å oppnå en dom på fratredelse. Et slikt domsresultat ville imidlertid ifølge advokat Fougner medføre en betydelig erstatning til direktøren med relativt store saksomkostninger. A fortsatte som direktør. Det ble deretter utarbeidet ny stillingsinstruks for utøvelse av direktørens funksjoner. På møter den 1. og 10. desember 1984 nedsatte hovedstyret i X et forhandlingsutvalg som fikk som mandat å bringe As ansettelsesforhold til opphør. Fra protokoll fra møtet den 1. desember, undertegnet 10. desember, refereres: Protokoll fra styremøte i x forening 1. desember 1984. Styret diskuterte inngående forholdet til direktør A. Det ble enstemmig vedtatt å bringe ansettelsesforholdet til opphør og styret ga et forhandlingsutvalg bestående av B, C og D fullmakt til å innlede forhandlinger med direktør A om dette. Forhandlingsutvalget fikk også fullmakt til å oppsi ansettelsesforholdet hvis forhandlingene ikke innen rimelig tid fører frem til en minnelig ordning. Sandefjord/Oslo, den 10. desember 1984 Om kvelden den 10. desember 1984 ble A oppringt av visepresidenten i X som ba ham møte representanter fra hovedstyret den påfølgende morgen. Slikt møte ble avholdt, og etter As referat fra møtet formulert i brev til hans juridiske rådgiver, advokat Roar Bjerknes, var det på det rene at hovedstyret ville gå til oppsigelse av ham hvis forhandlingene ikke førte frem. Det ble innledet forhandlinger mellom A og representanter fra X. Det var da ikke tale om at A skulle fortsette i sin stilling. Forhandlingene omfattet utelukkende vilkårene for hans fratreden. Resultatet av forhandlingene ble nedfelt i et brev av 27. desember 1984 fra advokat Gunnar Thommesen til advokat Bjerknes. Etter brevet forutsettes A å fratre sin stilling senest 1. juni 1985. Han tilbys full lønn for hele 1985 og også visse andre av de fordeler i tillegg til lønnen han tidligere hadde hatt. Han ble videre tilbudt å overta en bil han hadde disponert, for kr 55000. Brevets punkt 2 lyder som følger: Som kompensasjon for ikke økonomisk skade (oppreisning) betaler X et beløp på kr 500000. Dette beløp forfaller til betaling ved fratredelsen. Den etterfølgende dag, 28. desember 1984, sa A opp sin stilling i X. Han fratrådte den 31. mars 1985. Lønnen og de andre fordelene A fikk etter avtalen med X, inkludert kjøp av bil, oppga han til beskatning for 1985. I tillegg kom oppreisningen på kr 500000 for ikke-økonomisk skade. Om dette forhold underrettet han ligningsmyndighetene ved et brev som ble sendt som vedlegg til selvangivelsen for 1985. Ved ligningen for 1985 ble erstatningen for ikke-økonomisk skade ikke beskattet. Ved brev av 28. juli 1987 fra Bærum ligningskontor ble imidlertid A underrettet om at man overveiet å ta ligningen opp til fornyet behandling idet man under henvisning til skatteloven §42, første ledd, pekte på at utbetalinger fra arbeidsgiver i forbindelse med oppsigelse/fratreden i utgangspunktet er skattepliktig. A besvarte brevet den 5. august 1987. Ved ekspedisjon av 5. januar 1989 ble A underrettet om at ligningsnemnda hadde vedtatt at kr 250000 av erstatningen for ikke-økonomisk skade skulle ansees som skattepliktig inntekt. På vegne av skattyteren klaget advokat Roar Bjerknes over ligningen. Dette førte til at ligningskontoret på ny tilskrev A den 7. november 1989 hvor ligningskontoret ga uttrykk for at man vurderte å foreslå for overligningsnemnda at hele kompensasjonen for ikke-økonomisk skade skulle skattlegges. Overligningsnemnda fattet vedtak i samsvar med dette. Vedtaket ble oversendt A ved ekspedisjon av 13. juni 1990. A bragte saken inn for Asker og Bærum herredsrett som den 12. februar 1992 avsa dom med slik domsslutning: 1. Ligningen av A for ligningsåret 1985 oppheves. 2. Det foretas ny ligning der det legges til grunn at kr 500000 av utbetalt erstatning fra X Servicekontor (X) ikke representerer skattepliktig inntekt. 3. Bærum kommune betaler innen 2 - to - uker A saksomkostninger med kr 60850,- - sekstitusenåttehundreogfemti. Bærum kommune har i rett tid påanket herredsrettens dom og har for Eidsivating lagmannsrett nedlagt slik påstand: 1. Der foretas ny ligning av A for inntektsåret 1985, der det legges til grunn at en del av ubetalt erstatning fra X Servicekontor, fastsatt etter rettens skjønn, ikke er skaffepliktig inntekt. 2. Partene bærer sine egne saksomkostninger for herredsretten og Bærum kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. A har tatt til motmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand: 1. Herredsrettens dom stadfestes. Til det omkostningsbeløp som A ble tilkjent i herredsrettens dom, legges 18% årlig rente fra 3. mars 1992 til betaling skjer. 2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo 6. - 8. oktober 1993. For Bærum kommune møtte juridisk konsulent Unni Vasaasen, Bærum ligningskontor. Hun avga forklaring. Ankemotparten, A, møtte og avga forklaring. Det ble ellers avhørt to vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler vises til herredsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende. Begge parter har utarbeidet juridiske utdrag og i betydelig utstrekning henvist til juridisk teori, lovforarbeider og rettspraksis. Saken står i noe annen stilling for lagmannsretten idet det nå er enighet mellom partene om at det ikke var saklig grunnlag for oppsigelse av A. Videre er kommunen, på bakgrunn av den påstand som ble nedlagt i ankeerklæringen, innforstått med at en liten del av oppreisningsbeløpet, antydningsvis kr 10000, skal betraktes som skattefri oppreisning. Den ankende part har v/sin prosessfullmektig, advokat Cato Schiøtz, i det vesentlige gjort gjeldende: Selv om skatteloven nå er endret slik at utbetalinger som dette er skattepliktige, er saken av stor prinsipiell betydning for ligningsmyndighetene. Det foreligger en rekke uoppgjorte skattesaker for arbeidstagere som har mottatt utbetalinger fra arbeidsgiver etter fratreden. Det finnes intet grunnlag for å utmåle erstatning for varig tap av ervervsevne. Dette er ikke nevnt i avtalegrunnlaget mellom partene, advokat Thommesens brev 27. desember 1984 til advokat Bjerknes, og ble ikke drøftet på møtene i desember 1984. A har for øvrig ikke fått redusert sin ervervsevne. Dette viser hans inntektsforhold i årene etter 1985. Er inntekten noe redusert, skyldes det at han frivillig har trukket seg unna alle etablerte forretningsforbindelser. Men slik inntektsreduksjon gir ikke grunnlag for skattefri kompensasjon. Erstatningen for tort og svie må settes langt lavere enn det beløp på kr 350000 herredsretten er kommet til. Det rettslige utgangspunkt er at enhver utbetaling fra en arbeidsgiver til en arbeidstager er skattepliktig etter skatteloven §42, første ledd. Unntak gjelder for erstatning for ikke-økonomisk skade ved oppsigelser. A ble imidlertid ikke sagt opp. Derfor gjelder ikke arbeidsmiljøloven §62. Partene kom frem til en minnelig ordning som innebar meget store utbetalinger til A, og som dertil fastsetter at langt over halvparten av totalbeløpet skal betraktes som erstatning for ikke-økonomisk skade. Avtalen binder ikke ligningsmyndighetene, som må være berettiget til å skjære igjennom de valgte formuleringer. Særlig gjelder det når partene som her har felles økonomiske interesser i at det skattefrie beløp blir høyest mulig. Ordningen må betraktes som et skattearrangement. Det er skattyter som har bevisbyrden for at utbetalingene er kompensasjon for ikke-økonomisk skade. Slikt bevis er ikke ført. Skattyter har ikke fremlagt noen dokumentasjon for eller bevis på lidelser eller overlast ut over det som er vanlig når en motvillig må slutte på et arbeidssted. Arbeidsgiveren ønsket å oppnå en minnelig ordning for snarest å få avsluttet ansettelsesforholdet og unngå rettssak. Man ville dertil opptre generøst overfor A med dennes lange tjenestetid. Av disse grunner tilbød X A et meget gunstig sluttoppgjør. Av totalbeløpet må utbetalingen på kr 500000 karakteriseres som avfinnelsessum eller "plaster på såret". Slik betaling er skattepliktig etter hovedregelen i skatteloven §42, første ledd. Dertil kommer at oppreisning for ikke-økonomisk skade krever klanderverdig forhold fra arbeidsgiverens side ut over at det ikke foreligger saklig grunn for oppsigelse. Intet slikt klanderverdig forhold foreligger i saken. Tvert imot har arbeidsgiver opptrådt maksimalt hensynsfullt og menneskelig. Etter rettspraksis skal oppreisningsbeløp settes lavt, langt lavere enn A krever. Dette gjelder så vel utenfor arbeidsretten, f.eks. ved ærekrenkelser eller seksuelle overgrep, som innenfor dette området. Det vises til Arne Fanebust, Oppsigelse i Arbeidsforhold, 1989 37 ff. Ved oppsigelser i arbeidsforhold ligger oppreisningsbeløpet gjerne på kr 5000 - 15000. Det foreligger noen dommer med høyere beløp, men da har det gjort seg gjeldende spesielle forhold. Ofte har den ansatte fått svært hårdhendt behandling. Den avtalte oppreisning er så vidt vites den største norsk rettspraksis kjenner. Dertil er oppreisningsandelen av den totale betaling, kr 500000 av kr 780000, ekstremt høy. Det er ingen reelle hensyn som tilsier at A skal bli satt i en skattemessig særstilling. Også han må akseptere at utbetalinger fra arbeidsgiver blir skattepliktige etter vanlige regler. De lovendringer som nå er vedtatt, viser at dette også er lovgiverens oppfatning. As subsidiære anførsel om at vedtaket om hevning av inntekten med kr 250000 til kr 500000 er truffet for sent etter bestemmelsen i ligningsloven §9-6 nr. 5 b, er ikke holdbar. Fristen på 4 måneder gjelder således ikke når skattyteren har klaget. Dette følger av ligningsloven §9-5 nr. 6. Ankemotparten har v/sin prosessfullmektig, advokat Roar Bjerknes, i det vesentlige anført: Det er nå enighet mellom partene om at det hverken i 1981 eller 1984 var saklig grunn for oppsigelse av A. Ønsket fra styret i X om at A skulle slutte som leder, skyldtes styrets tro på at man trengte en mer dynamisk person som direktør. Det følger også av den påstanden kommunen har lagt ned for lagmannsretten, at partene er enige om at i alle fall noe av beløpet på kr 500000 er erstatning for ikke-økonomisk tap og skattefritt. Asker og Bærum herredsretts vurdering er riktig når retten kom til at hele beløpet på kr 500000 er skattefritt. Det er dette spørsmål lagmannsretten må ta stilling til. Det bestrides at saken har særlig prinsipiell betydning. Det er nå kommet helt nye regler. Saken er dertil så spesiell at den er dårlig egnet som prejudikat. Det er riktig at skattyter som anført av kommunen har en form for bevisbyrde for at godtgjørelse fra arbeidsgiver er av en slik karakter at skatteplikt ikke oppstår. Dette begrenser seg imidlertid til at skattyter plikter å gi opplysninger og svare på spørsmål på korrekt og utfyllende måte. Ligningsmyndighetene må deretter lojalt anvende gjeldende rett på de gitte opplysninger. Det bestrides at erstatning for ikke-økonomisk tap krever klanderverdig forhold fra arbeidsgiver ut over usaklig oppsigelse. Det er rettsstridig å gå til oppsigelse uten saklig grunn eller å tvinge arbeidstager til å slutte. Dette følger av arbeidsmiljøloven §60 nr.1. Erstatning kan kreves etter §62, annet ledd. Det er heller ikke av betydning for retten til krav om erstatning for ikke-økonomisk skade om arbeidstageren sies opp eller slutter på grunnlag av avtale med arbeidsgiver, bortsett fra at ligningsmyndighetene i sistnevnte tilfelle har særlig grunn til å vurdere om partene har opptrådt skattemessig lojalt. Den erstatning arbeidstagere er berettiget til etter arbeidsmiljøloven §62, annet ledd, er enten dekning for økonomisk tap, da er erstatningen skattepliktig, eller dekning for ikke-økonomisk tap eller varig nedsatt ervervsevne. I sistnevnte tilfeller er betalingen skattefri. Skattefriheten forutsetter at arbeidstageren har rettslig krav på erstatningen. Betales avfinnelsesbeløp eller andre ytelser arbeidsgiver ikke er forpliktet til, foreligger skatteplikt. Slik betaling uten plikt forekommer sjelden og bare med små beløp. Betalingen A fikk var svært stor og klart noe X var rettslig forpliktet til å yte. Størrelsen på arbeidstagers erstatning for ikke-økonomisk skade er avhengig av den skaden han er blitt påført. For A var skadevirkningene betydelige. Han fikk et udugelighetsstempel. Det føles langt mer infamerende enn om man må fratre en stilling eksempelvis på grunn av at bedriften har omsetningssvikt. Udugelighetsstempelet fikk han dertil etter å ha ledet X i 18 år. Saken og bakgrunnen ble kjent i vide kretser, etter alt å dømme ble alle 300 medlemsbedriftene i X med flere tusen ansatte klar over forholdet. Konsekvensen av presset fra styret i X var at A i en alder av over 50 år fikk avbrutt den karriere han hadde satset alt på. Avbruddet var totalt og definitivt. Han var blitt stemplet som ubrukelig i det eneste miljø han kunne arbeide i. Dertil innebar As fratreden fra stillingen i X også at familiens sosiale nettverk falt sammen siden omgangskretsen var personer fra X-miljøet. Endelig ble A rammet av en psykologisk sperre slik at han trakk seg helt ut av dette miljøet og derfor mistet verdifull bransjekontakt for fremtidig næringsvirksomhet. Disse forhold innebærer at As situasjon er helt spesiell. I andre tilsvarende saker har vedkommende arbeidstager etter en viss tid kunnet få arbeid i en annen bedrift i bransjen, den mulighet forelå ikke for A. Det viste seg også at hans inntekter som rådgivende ingeniør etter noen år viste klart synkende tendens. Det fastholdes at X etter arbeidsmiljøloven §62, annet ledd, var klart forpliktet til å yte erstatning på kr 500000 for ikke-økonomisk tap og for varig redusert ervervsevne. Herredsrettens domsresultat, skattefrihet, er således riktig selv om forholdet mellom de to typer tap kan være vanskelig å fastslå eksakt. Den uvanlig sene saksbehandling fra ligningsmyndighetenes side innebærer at fristbestemmelsen i ligningsloven §9-6 nr. 5 b må få anvendelse. Overligningsnemndas vedtak av 13. juni 1990 hvor hele erstatningsbeløpet på kr 500000 ble ansett skattepliktig, må være i strid med denne bestemmelse og derved ugyldig. Slik ugyldighet rammer imidlertid ikke ligningsnemndas ansettelse av halve beløpet som skattepliktig. Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn herredsretten og skal bemerke: Retten er enig i ankemotpartens anførsel om at usaklig oppsigelse av arbeidstager i seg selv er rettsstridig og at den oppsagte har rett til erstatning, herunder for ikke-økonomisk skade, etter arbeidsmiljøloven §62, annet ledd. Dette gjelder selv om arbeidsgiver for øvrig ikke har opptrådt klanderverdig. Arbeidstageren må ha krav på slik erstatning enten han sies opp, presses av arbeidsgiver til selv å si opp eller slutter etter avtale mellom partene foranlediget av press fra arbeidsgiveren. Om arbeidstager foretrekker å fratre i stedenfor å reise sak, kan ikke være avgjørende for hvilke krav han kan gjøre gjeldende. Etter avtalen om As fratredelse fra X skulle han utbetales lønn som sammen med andre ytelser av ligningsmyndighetene ble stipulert til kr 280000. Dette må ansees som skattepliktig erstatning for økonomisk tap i 1985. Beløpet på kr 500000, som etter avtalen skulle utgjøre kompensasjon for ikke-økonomisk skade (oppreisning), må undergis konkret og kritisk vurdering med sikte på å bringe på det rene om A ble påført så store lidelser og krenkelser at det var rettslig grunnlag for avtalens bestemmelser, eller om deler av beløpet var ment å dekke økonomisk tap i årene etter 1985. Lagmannsretten legger til grunn at A ble presset ut av stillingen først og fremst fordi hovedstyret ønsket en ny leder som bedre kunne møte tidens krav. Det var for alle impliserte på arbeidsgiversiden på det rene at A var usedvanlig sterkt knyttet til sitt arbeid og at også hans og ektefellens sosiale omgangskrets i betydelig grad utgikk fra X-miljøet. Å måtte forlate stillingen som leder av X etter 18 år på grunn av manglende brukbarhet eller endog dugelighet, måtte representere en meget sterk påkjenning for A. Særlig gjelder det når han måtte regne med at medlemmene i X etter hvert ble kjent med årsaken til at han sa opp sin stilling. På den måten ble forholdet kjent i det miljøet han hadde mulighet til å få nytt arbeid i. Da A fratrådte var han 53 år, en vanskelig alder for etablering av yrkeskarriere, særlig i et teknisk yrke preget av rask utvikling. Disse forhold medførte etter lagmannsrettens syn at A ble påført en belastning ut over det som er vanlig for ledere i en lignende situasjon. Lagmannsretten finner det sannsynlig at partene la til grunn at A ville lide et visst økonomisk tap også etter 1985 og at en del av beløpet på kr 500000 var ment som kompensasjon for dette. Denne kompensasjon fastsettes til kr 150000 som blir skattepliktig. Retten finner ikke at A har fått varig svekket ervervsevne som tilsier betaling av erstatning. Avtalen omtaler ikke slik erstatning og bevisførselen under ankeforhandlingen gir ikke holdepunkt for at man kan legge til grunn at forholdet ble drøftet på møtene i desember 1984. Spørsmålet blir om resten av beløpet på kr 500000, kr 350000, helt eller delvis må ansees som avfinnelsessum ytet uten at X var forpliktet til det. I så fall er denne del av beløpet skattepliktig. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at det må legges til grunn at arbeidsgiveren var av den oppfatning at As fratreden ville innebære så sterk personlig påkjenning at det var rimelig å yte erstatning for et ikke-øokonomisk tap på kr 350000 i form av oppreisning. Bærum kommune har hevdet at rettspraksis i arbeidsrettssaker har etablert et vesentlig lavere nivå når det gjelder erstatning for ikke-økonomisk tap enn dette beløp. Lagmannsretten understreker at spørsmålet om ikke-økonomisk skade må vurderes individuelt og at rettspraksis varierer. Retten viser eksempelvis til avgjørelser referert i [[Rt-1991-236]], NARD III, 1984 - 85, side 722 (Eidsivating) Utv. 1987 1 (Eidsivating), Utv. 1993 13 (Eidsivating) og til Asker og Bærum herredsretts dom av 15. august 1988. Et oppreisningsbeløp på kr 350000 avviker etter lagmannsrettens oppfatning ikke fra de retningslinjer som er trukket opp i denne rettspraksis. Dette beløp blir å legge til grunn som skattefritt ved ligningen. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, er det ikke nødvendig å ta stilling til mulig anvendelse av fristbestemmelsen i ligningsloven §9-6 nr. 5 b, siden dette spørsmål bare ville ha hatt betydning hvis den skattefrie erstatning ble satt lavere enn kr 250000. Ankesaken er dels vunnet og dels tapt. Skattyteren har likevel etter domstolsbehandling av saken oppnådd skattefrihet for det vesentligste av erstatningsbeløpet på kr 500000, mens ligningsmyndighetene fant alt skattepliktig. Lagmannsretten finner derfor at den ankende part bør ilegges delvise saksomkostninger, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 annet ledd. Omkostningsbeløpet fastsettes etter rettens skjønn til kr 100000 som inkluderer renter av delvise saksomkostninger for herredsretten. Dommen er enstemmig. Slutning: 1. Ligningen av A for ligningsåret 1985 oppheves. 2. Det foretas ny ligning der det legges til grunn at 350000 - trehundreogfemtitusen - kroner av utbetalt erstatning fra X Servicekontor (X) ikke representerer skattepliktig inntekt. 3. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Bærum kommune 100000 - hundretusen - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
