Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Det ble avsagt slik kjennelse : Saken gjelder spørsmål om tvangsfullbyrdelsesloven regler om midlertidig forføyning kan anvendes i tillegg til de bestemmelser som følger av tvistemålsloven kapitel 33. Saken gjelder et barn, C født xx.xx.1980, som Stovner Klient- og pasientutvalg hadde overtatt omsorgen for. Barnet var plassert i fosterhjem hos de kjærende parter. Sosialsjefen fattet den 5. desember 1991 følgende vedtak: 1. C, født xx.xx.80 flyttes fra A og B til et beredskapshjem. Jenta er under barnevernets omsorg etter barnevernloven §19. 2. Flyttingen skjer den 5. desember 91 før saken kommer opp i KPU den 16. desember 91. Leder av KPU er orientert om flyttingen. Barnet er flyttet i overensstemmelse med vedtaket den 5. desember 91. Klient- og pasientutvalget har stadfestet sosialsjefens vedtak den 16. desember 91. A og B begjærte ved sin prosessfullmektig advokat Bjørn Brodwall midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven regler med krav om at barnet skulle bo hos sine fosterforeldre inntil rettskraftig avgjørelse forelå i omsorgsspørsmålet. Nedre Romerike namsrett avsa den 10. desember 1991 kjennelse med slik slutning: 1. Sak nr. D 91-1284 avvises. 2. I saksomkostninger til saksøkte betaler A og B innen fjorten dager kr 8000,-. A og B har ved sin prosessfullmektig i rett tid påkjært kjennelsen og nedlagt slik påstand: 1. Nedre Romerike namsretts kjennelse i sak nr. D 91-1284 oppheves. 2. C født xx.xx.80 skal bo hos fosterforeldrene B født xx.xx.47 og A født xx.xx.47 inntil endelig vedtak eller rettskraftig avgjørelse i plasseringsspørsmålet/flyttespørsmålet foreligger. 3. Den kjærende part tilkjennes sakens omkostninger for namsretten og for lagmannsretten. Oslo kommune har ved sin prosessfullmektig advokat Gunnar Høverstad tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand: Prinsipalt: Namsrettens kjennelse stadfestes. Subsidiært: Begjæringen tas ikke tilfølge. I begge tilfelle: Namsrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes og A og B betaler sakens omkostninger for lagmannsretten. Det bemerkes at kjæremålserklæringen ikke er forkynt for Staten. Det bemerkes at det - så vidt lagmannsretten forstår - er omtvistet om Staten var gjort til part for namsretten. Namsretten har begrunnet sin avgjørelse slik: .... Det hovedkrav saksøkeren mener å ha som bakgrunn for begjæringen om midlertidig forføyning, må formentlig være at vedtaket om å endre anbringelsen av barnet er ugyldig. Et søksmål for å få dette fastslått vil ikke kunne anlegges før den administrative klageadgang er utnyttet, dvs. at klage til fylkesmannen har gått saksøkeren i mot. Når det gjelder tolkingen av tvistemålsloven §475 annet ledd 2. pkt. vises til kjennelse inntatt i [[Rt-1989-1134]]. I og med at man i den foreliggende sak foreløpig ikke har hatt noen administrativ klagebehandling, vet man heller ikke hva det endelige vedtak vil bli. Begjæringen om midlertidig forføyning er således basert på en hypotetisk situasjon, nemlig at saksøkeren heller ikke får medhold i klageomgangen. Det kan ikke innses at saksøkeren da har den nødvendige rettslige interesse av å få rettens avgjørelse. Dermed mangler en nødvendig prosessforutsetning. Det forhold at det etter saksøkerens oppfatning foreligger saksbehandlingsfeil, kan ikke ses å stille saken i noe annet lys. De kjærende parter, A og B, har i det vesentlige gjort gjeldende: Saken dreier seg om barnet skal bli boende i fosterhjemmet på vanlig måte i den tid det tar for å få en normal og forsvarlig utredning av barnets situasjon. Dette mener de kjærende parter er til barnets beste, og fosterforeldrene må ha en åpenbar rettslig interesse i en avgjørelse til barnets gavn. Det vedtak som dannet grunnlaget for at barnet ble flyttet fra fosterhjemmet var fattet av sosialsjefen. Det forelå ikke noe delegasjonsvedtak på det tidspunkt som gav sosialsjefen denne kompetanse. Sosialsjefens vedtak er nå riktignok opprettholdt av Klient- og pasientutvalget, men forarbeidet til dette vedtak er så uriktig og ufullstendig at det må være plass for en midlertidig forføyning. De kjærende parter har begjært muntlig forhandling. Kjæremålsmotparten, Oslo kommune, har i det vesentlige henholdt seg til namsrettens kjennelse som menes riktig i begrunnelse og resultat. Det er særlig fremholdt: Det aktuelle grunnlaget for den begjæring som er fremsatt, synes å måtte være tvistemålsloven §477. Denne bestemmelse kan etter §475 annet ledd kun brukes etter at klageadgangen er utnyttet. Etter barnevernsloven §53 er det bare fylkesmannens vedtak som kan bringes inn for domstolsbehandling. Tvistemålsloven kapittel 33 må anses uttømmende med hensyn til rettslig overprøving av vedtak etter barnevernsloven, jf [[Rt-1989-1134]]. Det er ikke adgang til å bruke tvangsfullbyrdelsesloven regler i kapittel 15 i tillegg til særreglene i tvistemålsloven kapittel 33. Lagmannsretten skal bemerke: De kjærende parter har begjært midlertidig forføyning. Det er ikke anlagt sak etter tvistemålsloven kapittel 33 mot det forvaltningsvedtak som foreligger under henvisning til tvistemålsovens §475 annet ledd i.f. som åpner en viss adgang til saksanlegg selv om klagesaken ikke er avgjort. Det er da heller ikke begjært at tvangsinngrepet ikke skal settes i verk med hjemmel i tvistemålsloven §477. Retten forstår da også de kjærende parter slik at begjæringen gjelder midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven regler. Det tilføyes for fullstendighets skyld at begjæringen ikke kan ses hjemlet i tvistemålsloven kapittel 33. For så vidt vises til namsrettens kjennelse og det lagmannsretten har anført ovenfor. Lagmannsretten antar at de kjærende parter i og for seg kunne ha rettslig interesse i en midlertidig beføyelse etter tvangsfullbyrdelsesloven regler. Pretensjonen er at barnet skal bo hos sine fosterforeldre inntil endelig vedtak eller rettskraftig avgjørelse foreligger i plassering/flyttespørsmålet. Hvis det først er adgang til å fatte et slikt vedtak, ses ikke tvistemålsloven krav til rettslig interesse å stenge for vedtaket. Lagmannsretten finner imidlertid at saker etter barnevernsloven må bli å behandle etter de bestemmelser som er gitt i tvistemålsloven kapittel 33. Bestemmelsene antas å være uttømmende og kan ikke suppleres med tvangsloven bestemmelser om midlertidig forføyning. Lagmannsretten viser i den anledning til de rettsavgjørelser som er fremlagt med kjæremålsmotpartens tilsvar. Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. Partene finnes imidlertid hver å burde bære sine omkostninger for begge retter. Tvistemålsloven kapittel 33 har ingen klar bestemmelse for hvorvidt tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15 kan brukes i tillegg til tvistemålsloven kapittel 33. Forarbeidene til kapittel 33 i tvistemålsloven ses ikke å ha uttalt noe klart om spørsmålet. Spørsmålet vites ikke avgjort av Høyesterett. I medhold av tvistemålsloven §172 annet ledd finnes derfor partene hver å burde bære sine omkostninger for namsretten. I medhold av tvistemålsloven §180 første ledd i.f. finnes partene også å burde bære hver sine omkostninger for lagmannsretten. Det vises for så vidt til ovenanførte og til det grunnlag lagmannsretten har truffet sin avgjørelse på. Kjennelsen er enstemmig. Slutning : 1. Namsrettens kjennelse stadfestes. 2. Partene bærer hver sine omkostninger for begge retter. Jørgen Wilberg Johannes Smit Jan Martin Flod. Bekreftes for førstelagmannen: [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
