Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder krav om tilbakebetaling av statlige tilskudd til nedtrapping av eggproduksjon m.v. Gunnar Damengen drev da husdyrkonsesjonsloven trådte i kraft 13. juni 1975, eggproduksjon basert på 26 811 høner fordelt på 3 hus men henholdsvis 1 179, 888 og 912 bur 9 høner. Dette kunne han fortsette med konsesjonsfritt. I medhold av dyrevernloven §30 ble det med virkning fra 1. januar 1983 fastsatt forskrifter om hold av verpehøner i bur (burhønsforskriften), som medførte at Damengen lovlig bare kunne ha 8 høner pr. bur, hvilket ville redusere det samlede antall høner til 23 832 i det eksisterende anlegg. Damengen kjente imidlertid ikke til de nye forskriftene da han søkte om tilskudd til frivillig premiert nedtrapping med 10 611 høneplasser, tilsvarende de 1 179 bur som befant seg i hus nr. 1. Landbruksdepartemente innvilget 24. januar 1984 tilskuddet med kr 604827 på nærmere vilkår, blant annet at hus nr. 1 ikke kunne tas i bruk i en periode på 5 år. Videre ble Damengen på samme vilkår 25. januar 1984 innvilget tilleggsstøtte med kr 371385 fra Omsetningsrådet. Etter dette ble hus nr. 1 nedlagt, og Damengen fortsatte produksjonen i de to andre hus med samme bur og hønetall, 16200. Heller ikke Landbruksdepartementet var klar over at de burene han benyttet bare hadde plass til 8 høner etter de nye forskriftene, det vil si tilsvarende en kapasitet på 14 400 høner. Dette forholdet ble avdekket først ved en kontroll i 1985 og senere ved dyrevernnemndas kontroll, jf. brev av 18. september 1986 til Damengen hvor han ble pålagt retting. Damengen har hele tiden ment at han har rett til å ha 16 200 høner i produksjonen. Han tilpasset seg foreløpig dyrevernforskriftene ved å sette inn en ekstra forkopp i hvert bur og meddelte så 29. januar 1987 Landbrukskontoret om at han skulle skifte burinnredning. Han søkte samtidig om å få ta i bruk igjen hus nr. 1 i stedet for nr. 2. Søknaden ble anbefalt av herredsagronom og fylkesagronom, som forutsatte at antall høneplasser på 14 400 forble uendret, våren 1987. Damengen trodde søknaden ville bli innvilget og satte inn nye bur i hus nr. 1 og nr. 3 med kapasitet på 16 200 høneplasser i november/desember 1987. Ved brev av 21. desember 1987 avslo departementet søknaden om å ta i bruk hus nr. 1. Han ble gjort oppmerksom på at han bare hadde kapasitet til 14 400 i følge gjeldende regelverk og at utvidelse av kapasiteten til 16 200 var konsesjonspliktig. Han ble således pålagt å redusere hønetallet til 14 400. Ved befaring 22. januar 1989 konstaterte Fylkeslandbrukskontoret at hus nr. 1 var tatt i bruk ett år før fem-års perioden var ute og at anlegget hadde plass til 16 200 høner. Dette medførte at myndighetene endelig vedtok å kreve tilbakebetaling av 1. 1/5 del av nedtrappingstilskuddet og 1/5 del av tilleggsstøtten 195000,- 2. produksjonstillegg for 2. periode 1987 og 1. periode 1988 57491,- og å nekte utbetalt 3. produksjonstillegg for 2. halvår 1988 og hele 1989 66750,- 4. avløsertilskudd for 1988, 1989 og 1990 91983,- Damengen fastholdt at han hadde rett til å ha 16 200 høner i anlegget og har nektet å oppfylle tilbakebetalingskravet. Han har imidlertid begrenset antallet fra 1991 til 14 400 og har deretter fått utbetalt produksjonstillegg og avløsertilskudd. Staten v/Landbruksdepartementet stevnet 2. januar 1991 Damengen med påstand om tilbakebetaling av ovennevnte post 1 og 2 med renter. Damengen påsto seg frifunnet og reiste motsøksmål om at han hadde krav på post 3 og 4, alt basert på en rett til å ha 16 200 høner i produksjon. Ytre Follo herredsrett avsa 20. januar 1992 dom med slik domsslutning: I hovedsøksmålet: 1. Gunnar Damengen betaler Staten ved landbruksdepartementet kr 195000,- - kroneretthundreognittifemtusen 00/100 - med tillegg av 18 % - atten prosent - rente fra saksanlegg til betaling skjer. 2. Gunnar Damengen betaler Staten ved landbruksdepartementet kr 57491,- - kronerfemtisjutusenfirehundreognittien 00/100 - med tillegg av 18% - atten prosent - rente fra 1. mars 1989 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen for domsbeløpene er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. I motsøksmålet: 1. Staten frifinnes. For begge søksmål: 1. Gunnar Damengen dømmes til å betale Staten ved landbruksdepartementet saksomkostninger med kr 17820,- - kronersyttentusenåttehundreogtyve 00/100 - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. Damengen har i rett tid påanket herredsrettens dom. Staten har tatt til motmæle. Hovedforhandling ble holdt 26. oktober 1993. Damengen møtte sammen med sin sønn Frank, da de driver produksjonen sammen. Frank forklarte seg som vitne i stedet for partsforklaring av Gunnar Damengen. Likeledes var byråsjef Arne Kvåle til stede under ankeforhandlingen og avga forklaring som vitne. Det ble ytterligere ført ett vitne. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Herredsretten har gjort utførlig rede for de faktiske forhold, som partene er enige om. Det vises til dommen. For lagmannsretten dreier saken seg således hovedsakelig om hvorvidt statens vedtak om å kreve tilbakebetaling av tilskuddene m.v. er ugyldige på grunn av feil lovanvendelse, jf. fremstillingen nedenfor. Gunnar Damengen har ved sin prosessfullmektig, advokat Sønnik Jørgensen, nedlagt slik endelig påstand: I hovedsøksmålet: 1. Gunnar Damengen frifinnes. I motsøksmålet: 1. Gunnar Damengen har frem til 28. februar 1992 rett til å drive eggproduksjon med inntil 16200 verpehøner. 2. Staten, ved Landbruksdepartementets vedtak om avslag på produksjonstilskudd og avløsertilskudd kjennes ugyldig. I Begge søksmål: Staten, ved Landbruksdepartementet dømmes til å betale sakens omkostninger for Herredsrett og Lagmannsrett. Staten v/Landbruksdepartementet har ved sin prosessfullmektig, advokat Frode Innjord, nedlagt slik endelig påstand: Hovedsøksmålet: 1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Motsøksmålet: 1. Motsøksmålet pkt. 1 avvises. 2. For øvrig stadfestes herredsrettens dom. 3. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Gunnar Damengen har i det vesentlige anført: Damengen har, etter at nedtrappingstilskuddet m.v. ble innvilget og beløpet utbetalt, ikke hatt mer enn 16 200 høner på sitt anlegg. Da han ble klar over burhønsforskriften pr. 1. januar 1983, ble det satt inn ekstra forkopper slik at de 9 høner i hvert bur fikk den foreskrevne troplass på 12 cm. Dette har herredsretten ikke lagt vekt på. Videre oppfylte Damengen kravene i burhønsforskriften da han satte inn nye bur i hus nr. 1. Disse burene tar kun 3 høner og skulle være i samsvar med tidens syn, idet de ga mest trivsel. Noen forskrift om så lavt antall høner pr. bur foreligger visstnok ikke. Herredsretten har lagt til grunn at den rett Damengen hadde ved husdyrkonsesjonsloven ikrafttreden i 1975 kan påvirkes av forskrifter vedtatt i medhold av dyrevernloven. I så fall kan det konsesjonsfrie antall reduseres, og en økning opp til det antall han hadde da husdyrkonsesjonsloven ble vedtatt kan følgelig være en utvidelse i relasjon til dagjeldende husdyrkonsesjonsloven §2. Damengen mener at denne fortolkning, hvoretter man uthuler den ervervede rett han hadde, beror på feil lovforståelse. Husdyrkonsesjonsloven forfølger helt andre formål, blant annet særlig ønsket om å unngå fabrikkproduksjon av landbruksprodukter. Dyrevernloven har som eneste formål å sørge for at dyrene har det godt. Dette syn er under stadig forandring. Teoretisk sett kan det antall verpehøns en yrkesutøver har rett til å ha uten konsesjon reduseres til ett dyr pr. bur. Dette viser uholdbarheten av å koble forskriften etter dyrevernloven sammen med en konsesjonsfri grense etter husdyrkonsesjonsloven. Det bemerkes at husdyrkonsesjonsloven hele tiden har voldt problemer med hensyn til hva som er utvidelse. Husdyrkonsesjonsloven §2 ble innstrammet ved lovvedtak 28. februar 1992, særlig på bakgrunn av Sivilombudsmannens uttalelse i sak nr. 548/89, gjengitt i årsmeldingen for 1990. Uttalelsen og lovendringen bekrefter Damengens påstand om at han har rett til å ha 16 200 høner i anlegget. Derimot er den forståelse Sivilombudsmannen har lagt til grunn i sak nr. 158/90, gjengitt i årsmeldingen for 1991, feil. Damengen fastholder at han må kunne motvirke synkende dyretall som følge av forskrifter etter dyrevernloven ved å kjøpe seg nytt utstyr. Det er nettopp det Damengen har gjort og som både ombudsmannen og proposisjonen om endring i husdyrkonsesjonsloven §2 bygger på. Utnyttelse av bedre teknologi i tilknytning til vedlikehold er ingen konsesjonspliktig utvidelse i loven forstand. Den feilaktige lovforståelse går igjen i de to vedtakene og må medføre at de blir ugyldige. Damengen vil videre anføre at vedtakene om tilbakesøkingskrav og stopping av produksjonstillegg og avløsertilskudd er vilkårlige og urimelige. Damengen har som nevnt lojalt innrettet seg etter burhønsforskriften. Videre er det på det rene at han hadde mere enn tilstrekkelig plass i hus nr. 2 og 3, slik at han kunne opprettholde 16 200 høneplasser. Når han likevel valgte å ta i bruk hus nr. 1, var dette åpenbart det mest praktiske og mest hygieniske. Han mente søknaden ville bli innvilget og hadde således installert nye bur i hus nr. 1 da søknaden om dette ble avslått av Landbruksdepartementet. Dessuten utviste departementet en betydelig sendrektighet, hvilket var en saksbehandlingsfeil. Damengen krever fastsettelsesdom for at han hadde krav på 16 200 høner. Han er klar over at det er innført utvidet konsesjonsplikt etter lovvedtaket 28. februar 1992, og han har da også søkt om konsesjon. Det har likevel reell betydning for Damengen å få fastslått at han hadde krav på dette, både i relasjon til mulige tilskudd og hans fremtidige muligheter for å få konsesjon for dette antall høner. Staten v/Landbruksdepartementet har i det vesentlige anført: Herredsrettens dom er riktig og påstås stadfestet. Det vises til statens anførsler slik de er gjengitt i dommen. Disse kan i korthet oppsummeres slik: Da konsesjonsplikt ble innført i 1975, kunne gamle anlegg fortsette hvis anlegget ikke ble utvidet. Dette var ingen "ervervet rett". I stedet kan man tale om "en beholdt frihet". Det har vært en landbrukspolitisk strukturmålsetting å hindre ny fabrikkdrift. Konsesjonsplikten er utvidet både i 1982 og 1992. Videre ble det innført en nedtrappingsordning som tok sikte på å sørge for raskere nedbygging av de store enhetene. Damengen kunne således fortsette driften så lenge han ikke gjorde noe som var konsesjonsbelagt. Dette ga ham ingen rett til å opprettholde et bestemt antall høner. Hvor mange dyr han kunne ha løses ikke av konsesjonsloven, men av de til enhver tid gjeldende forskrifter etter dyrevernloven. Han valgte selv å nedtrappe. Dersom han ønsker å utvide antallet høneplasser fra det nedtrappede nivå, dreier det seg om en utvidelse av anlegget. Den rett Damengen måtte ha knytter seg således til anlegget og ikke til dyretallet. Økning i årsproduksjonen var ikke konsesjonspliktig, og det er det spørsmålet som drøftes i ombudsmannens årsmelding 1990 i sak nr. 548/89. Men skjer det en endring i anlegget som gir plass til flere dyr, er det en utvidelse, jf. ombudsmannens årsmelding for 1991 i sak nr. 158/90, som behandler nettopp det spørsmål man står ovenfor i denne sak. Damengen hadde pr. 1. januar 1983 bare lov til å ha 14 400 høner. Da forholdet ble avdekket, hadde han 16 200 høner. Dette er en utvidelse som er konsesjonspliktig. På denne bakgrunn var det klar hjemmel for å kreve produksjonstillegg og avløsertilskudd tilbakebetalt og å holde tilbake de samme tilskudd inntil forholdet ble rettet. Vedtaket om å kreve tilbake 1/5 del av nedtrappingstilskuddene er basert på det forhold at Damengen i strid med vilkårene for utbetalingene i 1984 hadde tatt i bruk hus nr. 1. Vilkåret var helt klart. Huset skulle ikke brukes i 5 år. Damengen var fullstendig klar over dette. Han forsto også at det var et brudd på vilkåret når han satte inn de nye burene i hus nr. 1. Dette skjedde før avslaget av 21. desember 1987 på søknad om omgjøring av vedtaket fra 1984. Nektelse av å omgjøre er ikke et forvaltningsvedtak. Det er det opprinnelige vedtak som avgjør partenes rettsstilling. Vedtaket er verken vilkårlig etter urimelig. Tilbakebetaling av 1/5 del er basert på at det sto igjen ett år av fem. At det tok lang tid før Damengen fikk en avgjørelse, har ikke hatt betydning for vedtakets innhold. Selv om dette var uheldig, gir det ikke Damengen noen rett til selvtekt. Han spurte ikke en gang departementet om hvordan saken sto. Konsekvensen av dette må han selv ta. Da han ikke hadde dispensasjon og dispensasjon heller ikke ble gitt, er det ikke urimelig å kreve støtten tilbake. Det minnes om at det var et sentralt vilkår at hus nr. 1 ble satt helt ut av produksjon. For pkt. 1 i motsøksmålet kreves avvisning, jfr. tvistemålsloven §54. Påstanden om rett til å opprettholde en produksjon basert på 16 200 høner dreier seg om et prejudisielt rettsforhold som gjelder fortiden og som det ikke kan kreves dom for. Dette spørsmålet blir det for øvrig tatt standpunkt til prejudisielt i nærværende dom av lagmannsretten under hovedsøksmålet. Det vises også til [[Rt-1984-1461]], hvoretter det ikke kan kreves dom for en faktisk kjensgjerning. Lagmannsretten har kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke: Lagmannsretten er i det vesentlige enig i herredsrettens premisser og slutter seg til disse. Lagmannsretten bemerker innledningsvis at partene i det alt vesentlige er enige om de faktiske forhold. Anken gjelder lovforståelsen i de vedtak som behandles nedenfor. 1. Landbruksdepartementets vedtak av 25.5.1989 om tilbakebetalingskrav og avslag på søknad om avløserrefusjon i årene 1988-1989. Spørsmålet i denne del av saken er om Damengens opprettholdelse av 16 200 høner var i samsvar med lov og forskrifter om regulering av ervervsmessig husdyrhold (husdyrkonsesjonsloven). Etter §3 første ledd i de generelle føresegner om produksjonstillegg i jordbruket, som også gjelder for refusjon av avløserutgifter for ferie- og fritid, er det et vilkår at "bruket vert drive i samsvar med gjeldande lover og føresegner for jordbruksdrift". Både oppfyllelse av dyrevernloven og husdyrkonsesjonsloven med forskrifter er grunnleggende vilkår for disse støtteformene. Videre er det klart og ikke bestridt at Damengen søkte å innrette seg etter burhønsforskriften da han ble kjent med denne, ved først å innsette ekstra forkopper og senere ved å installere nye bur, slik at kravene etter dyrevernloven faktisk sett var oppfylt for et hønetall på 16 200 høsten 1987. Spørsmålet blir så om lovlig dyretall allikevel var 14 400, som tilsvarte det antall høneplasser Damengen ved uendret installasjon kunne ha pr. 1. januar 1983. Dette blir å avgjøre som et spørsmål om den endring Damengen foretok for å tilfredsstille burhønsforskriften er å betrakte som en konsesjonspliktig utvidelse av anlegget, jf. husdyrkonsesjonsloven §2. Lagmannsretten legger til grunn at Damengen etter burhønsforskriften var forpliktet til å redusere hønetallet til 14 400 under uendrede driftsforhold. Den konsesjonsfrie kapasitet ble redusert tilsvarende med virkning fra 1. januar 1983. En slik reduksjon måtte Damengen finne seg i. Lagmannsretten viser til, og slutter seg til, herredsrettens begrunnelse og til uttalelse fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen i sak 158/90 i Dok.nr. 4 for 1991/92 side 148, herunder det som er uttalt om uttrykket "ervervede rettigheter" for yrkesutøvere med anlegg fra før 1975. Departementets standpunkt om at det konsesjonsfrie hønetall er 14 400 er således ikke basert på uriktig lovanvendelse. Damengens midlertidige endring og senere tilpasning av anlegget for fortsatt å få plass til 16 200 dyr var derved en konsesjonspliktig utvidelse, jf. forskriften om regulering av ervervsmessig dyrehold §2 nr. 4, jf. departementets merknader til samme. Departementet hadde følgelig hjemmel for å legge et hønetall på 14 400 til grunn for sitt vedtak om å kreve produksjonstillegg og avløserrefusjon tilbakebetalt. Tilbakebetalingsplikten gjelder uavhengig av om Damengen var i aktsom god tro, jf. nærmere §8 i forskriften om produksjonstillegg i jordbruket. Lagmannsretten finner ikke at vedtaket er vilkårlig. Lagmannsretten tilføyer at Damengens anførsel om at ombudsmannens uttalelse i sak 548/89 i Dok. nr. 4 for 1990/91 side 146 flg. er relevant, ikke kan føre frem, idet den gjelder et annet saksforhold. Det dreier seg der om en økning av produksjonsvolum som skyldes bedre produksjonsmetoder og ikke om utvidelse av anlegget, jf. nærmere Ot.prp.nr.13 (1991-92) som lagmannsretten ikke finner grunn til å gå nærmere inn på, da lovendringen under enhver omstendighet ikke har betydning i nærværende sak. Damengens krav om produksjonstillegg og avløsertilskudd for den etterfølgende periode kan således heller ikke føre frem. Herredsrettens dom blir å stadfeste på disse punkter i hovedsøksmål og motsøksmål. 2. Landbruksdepartementets brev av 20. oktober 1989 om klage til Kongen vedrørende brudd på regler for frivillig premiert nedtrapping i kraftforkrevende husdyrproduksjon, jf. vedtak av 29.5.1989. Det fremgår av lagmannsrettens standpunkt under 1 at økningen av 1 800 høneplasser innebar en konsesjonspliktig utvidelse. Videre er det på det rene at Damengen tok i bruk hus nr. 1 før søknaden om dispensasjon var blitt avgjort. Denne ble heller ikke innvilget, jf. departementets brev av 21. desember 1987. Gjenåpningen av hus nr. 1 var således klart i strid med vilkårene for kompensasjonen, jf. vedtakene sammenholdt med reglenes pkt. 3 a om 5-års fristen, jfr. pkt. 3 c. Lagmannsretten kan ikke se at det hefter feil ved behandlingen av dispensasjonssøknaden som kan føre til opphevelse av vedtaket. At behandlingen av søknaden tok lang tid, var uheldig, men kan ikke sees å ha hatt betydning. Så lenge det ikke var gitt dispensasjon, hadde Damengen ingen adgang til å gjenoppta produksjonen i hus nr. 1. Det bemerkes for øvrig at det bare kan gjøres unntak dersom særlige forhold gir grunn til det. Hjemmelen for å kreve hele eller deler av kompensasjonen tilbakebetalt er gitt i reglenes pkt. 3 f, som det er vist til i vedtaket fra 1984. Damengen var således kjent med virkningen av et eventuelt brudd på vilkårene. Lagmannsretten finner etter dette at vedtaket om å kreve tilbakebetaling av 1/5 del av kompensasjonen er gyldig, idet det heller ikke er vilkårlig. Herredsrettens dom blir å stadfeste på dette punkt. 3. Motsøksmålets pkt. 1. Spørsmålet her er om Damengen har rettslig interesse i å få fastsettelsesdom for at han hadde rett til å ha 16200 høner i anlegget frem til lovendringen i 1992. Avgjørelsen kan ha slike virkninger som Damengen har påberopt, jfr. anførslene ovenfor. Lagmannsretten finner således at det ikke alene dreier seg om et forhold uten betydning for Damengens aktuelle rettsstilling, og Damengen har etter omstendighetene rettslig interesse i en realitetsavgjørelse, jf. tvistemålsloven §54, selv om man nok her står ovenfor et grensetilfelle. Herredsrettens frifinnende dom på dette punkt blir derfor også å stadfeste. - - - - - Anken har vært forgjeves, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør staten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Man er enig i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse. Advokat Innjord har fremlagt omkostningsoppgave på kr 17500 for lagmannsretten. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til oppgaven og legger den til grunn. Dommen er enstemmig. Slutning: 1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Gunnar Damengen til Staten 17500 - syttentusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
