Rediger Lagmannsretter: LE-1992-1376

Fritekst:

Kjæremålet gjelder spørsmålet om retten til å stå i stillingene etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd. Ved stevning av 25. februar 1992 anla Egil Gundersen og Lillian Stadsvoll oppsigelsessak ved Sør-Gudbrandsdal herredsrett, med påstand om ugyldighet. I tilsvar av 27. mars 1992 nedla Christiania Bank og Kreditkasse påstand om frifinnelse og begjærte samtidig kjennelse for fratreden under sakens gang. Ved kjennelse av 27. april 1992 ble begjæringen ikke tatt til følge. Kjennelsen er påkjært av Kreditkassen 11. mai 1992. Kjæremålet er rettidig. I kjæremålserklæringen er det nedlagt slik påstand: Egil Gundersen og Lillian Stadsvoll fratrer sine stillinger under sakens behandling. Tidspunktet for fratreden fastsettes av retten. I kjæremålstilsvaret av 20. mai 1992 er det fra kjæremotpartenes side nedlagt slik påstand: Begjæringen tas ikke til følge. Sakens bakgrunn og partenes anførsler i hovedsaken og i forbindelse med fratredelsesspørsmålet fremgår av herredsrettens kjennelse. Den kjærende part - Christiania Bank og Kreditkasse - anfører i det vesentlige: Bankens situasjon kan ikke likestilles med den bedrifter i sin almindelighet er i når det skjer bemanningsreduksjoner. Bankens situasjon er således mer alvorlig enn det som normalt er tilfellet der en nedbemanning skjer som et ledd i en langsiktig og godt planlagt endring av virksomheten. Banken kom i 1991 i en akutt økonomisk krise, som ble avverget ved tilførsel av betydelig kapital fra Forretningsbankenes Sikringsfond og Statens Banksikringsfond. Også i 1992 vil det bli behov for kapitaltilførsler for å tilfredsstille egenkapitalkravene. At banken er tilført midler fra det offentlige kan imidlertid ikke tillegges vekt i bankens disfavør ved rimelighetsvurderingen. Herredsretten har heller ikke tatt tilstrekkelig hensyn til omfanget av oppsigelsesprosessen og bankens bestrebelser på å gjennomføre prosessen korrekt. Det må også legges vekt på det sannsynlige utfallet i saken, jfr. [[Rt-1991-330]]. I dette tilfellet tilsier rimelighetsvurderingen at bankens gis medhold, og nyere rettsavgjørelser innvarsler en videre adgang til å få medhold i en fratredelsesbegjæring. Kjæremotpartene - Egil Gundersen og Lillian Stadsvoll - anfører i det vesentlige: Banken står ikke i noen annen stilling enn andre bedrifter, bortsett fra at den har fått en mer gunstig behandling fra det offentlige enn det som blir andre bedrifter til del. Arbeidstakerne er uenig med banken i at saksbehandlingen forut for oppsigelsene ikke kan kritiseres, idet dette er et sentralt tema i saken. Det sannsynlige utfallet i saken må kunne vektlegges, men saken stiller seg anderledes enn i [[Rt-1991-330]]. De aktuelle arbeidstakerne er også i fullt arbeid, og det er ikke snakk om å permittere andre fordi de står i stillingene. Tvertimot har Egil Gundersen hatt adskillig overtid. Dessuten har banken mulighet for på ny å begjære fratreden hvis den vinner hovedsaken for herredsretten. Lagmannsretten er enig med Sør-Gudbrandsdal herredsrett, og viser til og tiltrer herredsrettens begrunnelse, såvel når det gjelder forståelsen av arbeidsmiljøloven som den konkrete vurderingen av fratredelsesspørsmålet for disse arbeidstakerne. Etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd skal en oppsagt arbeidstaker som hovedregel kunne stå i stillingen under sakens gang. Denne adgangen er særlig befestet hvor oppsigelsen ikke skyldes forhold på arbeidstakersiden men derimot har sin bakgrunn i driftsinnskrenkninger eller rasjonalisering. Også i slike tilfeller kan det bli avsagt kjennelse om fratreden, som et resultat av den rimelighetsvurdering bestemmelsen gir anvisning på. Det skal imidlertid relativt mye til før dt blir utfallet. I utgangspunktet er det bankens problemer ved at de to arbeidstakerne saken gjelder får fortsette som skal vurderes opp mot arbeidstakernes situasjon hvis de må fratre. Det må imidlertid også kunne sees hen til den akkumulerte effekt for banken av at arbeidstakere, i saker som verserer ved forskjellige domstoler, eventuelt gis anledning til å stå i stillingene; det er opplyst at det totalt er oppsagt noe over 500 arbeidstakere, og at 90 av dem har reist sak. Lagmannsretten savner mer utfyllende opplysninger om den enkelte arbeidstakers situasjon, bortsett fra det som er gjengitt i herredsrettens kjennelse. Ut fra lagmannsrettens almindelige kjennskap til forholdet mellom lønn og arbeidsledighetstrygd, og til mulighetene for å skaffe seg annet arbeid, må det imidlertid kunne legges til grunn at det foreligger en betydelig økonomisk og sosial interesse i å kunne stå i stillingene. Etter den helhetsvurdering av de motstridende hensyn som arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 gir anvisning på, finner lagmannsretten - som herredsretten - at det ikke kan anses godtgjort at arbeidstakernes adgang til å stå i stillingene vil ha slike virkninger for banken at de strenge kravene som må være oppfylt for at fratredelse skal skje er tilfredsstilt. Et forhold som kan skape særlig tvil, er at hovedforhandlingen etter det opplyste er berammet først til medio desember 1992. Det skyldes visstnok berammelsesprogrammet for arbeidstakernes prosessfullmektig. I den situasjon banken befinner seg, herunder med de krav til kostnadsreduksjoner som er stilt i forbindelse med tilførsel av ny egenkapital, må det ha vekt i bankens favør at hovedforhandlingen - forsåvidt uansett årsakene til dette - ikke kan finne sted før så vidt lenge etter oppsigelsesfristenes utløp. Lagmannsretten er allikevel kommet til at dette ikke kan føre til et annet resultat. Det legges til at banken senere vil kunne få en ny vurdering av fratredelsesspørsmålet, jfr. [[Rt-1989-225]]. Det kan ikke sees å være krevet saksomkostninger i kjæremålssaken, og lagmannsretten forstår det slik at man er enige om å utsette saksomkostningsspørsmålet, jfr. tvistemålsloven §179. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Herredsrettens kjennelse stadfestes. [[Kategori:Lagmannsretter]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt