Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning og arrest med utspring i et arbeidsforhold. A ble 10. september 1990 ansatt som hovmester ved kjæremotartens restaurant "Chinatown" ved Stortinget i Oslo. Fra 1. september 1991 virket han som restaurantsjef ved samme restaurant uten at det i den forbindelse ble undertegnet ny ansettelseskontrakt. Den 30. desember 1991 ble A sykmeldt p.g.a. ryggproblemer. I sykmeldingsperioden lot Inter Meal A/S en annen person fungere som restaurantsjef. Overfor A ble foreslått at han skulle gå over i en administrativ stilling ved en annen restaurant - "Brasseriet 45" i Karl Johansgt. - som også eies av Inter Meal A/S. Sykmeldingen utløp den 6. februar 1992. Først den 12. februar meldte A seg tilbake på arbeid. Han fikk da beskjed om at han skulle overflyttes til "Brasseriet 45". Dette aksepterte han ikke, og han uteble fra arbeidet inntil 14. februar da han avviklet en ukes avtalt ferie. Deretter fungerte han noen dager ved "Brasseriet 45". Senere har han ikke vært i arbeid for Inter Meal A/S. Ved brev av 18. mars d.å. ble A meddelt avskjed. Avskjeden er grunngitt med urettmessig disponering av en postgiroblankett pålydende kr 4368 og uberettiget fravær i februar. Allerede i begynnelsen av februar mente A at han i realiteten var utestengt fra stillingen som restaurantsjef ved "Chinatown" ettersom en annen ansatt var kommet inn i hans sted. Dette oppfattet han som en oppsigelse. Han fremmet derfor den 7. februar 1992 begjæring til Oslo namsrett om midlertidig forføyning med krav om å få gjeninntre i denne stillingen med øyeblikkelig virkning. Som grunnlag for kravet ble vist til arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. Senere krevde han også namsrettens avgjørelse for tilkjennelse av lønn for februar og mars 1992. Etter forutgående muntlig forhandling der A og Inter Meal A/S v/Simen Yuen avgav partsforklaring og 7 vitner ble hørt, avsa Oslo namsrett den 30. mars 1992 kjennelse med slik slutning: 1. Begjæring av 7. februar 1992 om midlertidig forføyning tas ikke til følge. 2. Hver av partene bærer sine omkostninger i anledning saken. Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for namsretten vises til namsrettens kjennelse. A har rettidig påkjært kjennelsen til lagmannsretten. Ved sin prosessfullmektig advokat Per Danielsen, anfører han at det foreligger feil ved namsrettens saksbehandling, bevisbedømmelse og lovanvendelse. For øvrig gjøres i det vesentlige gjeldende: Avskjeden av 18. mars er en ren konstruksjon for å vanskeliggjøre den kjærende parts krav om å få bli stående i stillingen, jf arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 sammenholdt med §66 nr. 3. De anførte avskjedsgrunner er klart uholdbare. Rettslig sett forelå bare oppsigelse. Namsretten pliktet å ta stilling til hvorvidt man i realiteten stod overfor en oppsigelse eller avskjed, jf Friberg, "Arbeidsmiljøloven" 396 og [[Rt-1988-712]], der det fremgår at partenes pretensjoner ikke er avgjørende ved valg av prosessform. Uansett må arbeidstaker beskyttes mot konstruksjoner. Namsretten skulle derfor tatt stilling til om den kjærende part hadde gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold slik at det forelå avskjedsgrunn. Det er uklart om namsretten har foretatt en slik drøftelse. Visse merknader i kjennelsen tyder på at namsretten har vært mest opptatt av hva kjæremotparten har ment, og de yttre former ved brevet av 18. mars d.å. Retten bemerker også at grunnlaget for avskjeden ikke er åpenbar. I alle fall er kjennelsesgrunnene så vidt uklare at avgjørelsen må oppheves p.g.a. saksbehandlingsfeil. Spørsmålet om det reelt foreligger oppsigelse eller avskjed har også betydning for lønnskravet. I oppsigelsestilfelle har arbeidstakeren som hovedregel rett til å stå i stillingen mens sak verserer for domstolene. Dette korresponderer med en plikt for arbeidsgiveren til å betale lønn. Subsidiært anføres at namsrettens forståelse og anvendelse av arbeidsmiljøloven §66 nr. 3 i nærværende sak er uriktig. Det kan ikke være holdbart å henvise den kjærende part til først å kreve kjennelse av herreds-/byrett. Kravet om å få stå i stillingen er det samme i forhold til §61 nr. 4 som til §66 nr. 3, og det er dette kravet som må sannsynliggjøres. Ordlyden i §66 nr. 3 er heller ikke til hinder for at namsretten treffer avgjørelse om at arbeidstakeren skal stå i stillingen. Saken var allerede brakt inn for namsretten da avskjedsbrevet kom. Det forelå da et påtrengende behov for midlertidig forføyning, jf tvangsfullbyrdelsesloven §263 første ledd, annet punktum. I henhold til tvangsfullbyrdelsesloven §248 må kravet sannsynliggjøres. Ikke bare etablerte krav kan prøves av namsretten. Det må være tilstrekkelig å sannsynliggjøre kravet overfor namsretten. Under enhver omstendighet tilsier prosessøkonomiske og reale grunner at namsretten tar stilling til realiteten i et tilfelle som det foreliggende. Lønnskrav kan sikres ved arrest, jf [[Rt-1989-792]]. I denne sammenheng vil det være av avgjørende betydning om det reelt foreligger oppsigelse eller avskjed. En kan derfor ikke som namsretten har gjort, nøye seg med å bemerke at den kjærende part ikke har sannsynliggjort kravet om at han skal ha utbetalt månedlig lønn etter avskjedstidspunktet. Namsretten har også tatt feil når den kom til at det ikke forelå noen forføyningsgrunn. Namsretten konstaterte at den kjærende part har krav på lønn. Likevel er forfalt lønn hittil ikke utbetalt uten at saklig grunn er anført. Oppfølgning av kravet vil av denne grunn bli vesentlig vanskeliggjort, bl.a. fordi den kjærende part er avhengig av lønnsinntekter for å gå videre med saken. Det er for øvrig god grunn til å anta at tilbakeholdelsen av lønn er et utslag av trakassering. Den kjærende part har nedlagt slik påstand: 1. Oslo namsretts kjennelse av 30. mars 1992 i sak nr. D236/92 oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling for namsretten. 2. Saksøkte tilpliktes å betale saksøkerens omkostninger for lagmannsretten med kr 5400,- inkl. rettsgebyret. Avgjørelsen av omkostningsspørsmålet for Oslo namsrett utsettes, jfr. slutningens punkt 1. Kjæremotparten Inter Meal A/S har tatt til motmæle ved sin prosessfullmektig advokat Arne Os, som fremholder at namsrettens avgjørelse er korrekt med unntak for omkostningsspørsmålet. For øvrig anføres i hovedtrekk: Da namsretten behandlet saken, forelå det åpenbart en avskjed, både formelt og reelt. Avskjeden var grunngitt med heving av en postgiroanvisning som ble oppdaget i form av en manko. Anvisningen var hevet uten fullmakt, angivelig ved Økern postkontor der den kjærende parts far arbeidet. Dernest hadde den kjærende part et urettmessigt fravær på minst 9 dager etter at han nektet å godta omplassering til stilling som restaurantsjef ved restauranten i Karl Johansgt. Det var tale om identiske stillinger med samme lønns- og arbeidsvilkår. Omplasseringen lå innenfor arbeidsgiverens instruksjonsmyndighet. Namsretten har riktig lagt til grunn at det så vel formelt som reelt forelå avskjed. Reglene om avskjed kommer således til anvendelse. På dette grunnlag har namsretten avgjort spørsmålet om midlertidig forføyning. Namsrettens konklusjon om forholdet mellom tvangsfullbyrdelses- og arbeidsmiljøloven kompetanseregler er også korrekt. Den kjærende part er henvist til å kreve kjennelse fra byretten dersom han mener å ha et krav på å få bli stående i stillingen. For så vidt angår lønnskravet la namsretten til grunn at det ikke forelå forføyningsgrunn. Kjæremotparten er enig i denne vurderingen. Kravet er heller ikke gjort sannsynlig. Den kjærende part har - med fradrag for de dager han uteble uten sykmelding - fått fullt oppgjør. Namsrettens omkostningsavgjørelse er derimot uriktig. Det er ikke korrekt at kjæremotparten kan bebreides for at det kom til sak, jf tvistemålsloven §172 annet ledd. Begjæringen om midlertidig forføyning ble inngitt allerede den 7. februar. Utspillet var en klar overreaksjon i den daværende situasjon, og den kjærende part satte forholdene på spissen ved kategorisk å avvise enhver form for fornuftig diskusjon. Advokat Danielsens brev av 4. februar kom først frem til arbeidsgiveren den 7. februar. Det ble da bedt om samtale for å finne en løsning, men begjæringen om midlertidig forføyning ble likevel inngitt. Heller ikke da namsretten tok stilling til begjæringen forelå det noe rettslig holdbart grunnlag for kravet om midlertidig forføyning. Kjæremotparten har nedlagt slik påstand: 1. Namsrettens beslutning, jfr. pkt. 1, stadfestes. 2. A tilpliktes å betale Inter Meal A/S' saksomkostninger for namsretten med kr 18500 og for lagmannsretten med kr 2500. Lagmannsretten bemerker: Den kjærende part har bl.a. reist innvendinger mot namsrettens saksbehandling og lovanvendelse, og påstått kjennelsen opphevet. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på disse anførsler, idet det ikke kan sees å foreligge saksbehandlingsfeil som angitt i tvistemålsloven §384 annet ledd, jf tvistemålsloven §403 annet ledd og tvangsfullbyrdelsesloven §2, og det for øvrig ikke er noe til hinder for at lagmannsretten tar saken opp til realitetsbehandling etter tvistemålsloven §388. Arbeidstaker som mener seg usaklig oppsagt eller urettmessiget avskjediget, kan bringe lovligheten av arbeidsgiverens avgjørelser inn for herreds-/byrett, jf arbeidsmiljøloven §61B. Etter at sak etter arbeidsmiljøloven er anlagt, kan partene kreve at retten tar stilling til spørsmålet om arbeidstakeren skal få stå i stillingen inntil rettskraftig dom foreligger. På dette punkt er reglene forskjellige for oppsigelses- og avskjedssaker. I oppsigelsestilfelle vil arbeidstakeren som hovedregel ha krav på å få fortsette i stillingen, jf arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. Den avskjedigede derimot vil i henhold til §66 nr. 3 vanligvis måtte avfinne seg med å slutte selv om søksmål er innledet. Tvangsfullbyrdelsesloven kap. 15, jf kap. 14, inneholder regler om midlertidige forføyninger for å sikre et krav som går ut på annet enn penger. Midlertidig forføyning kan begjæres selv om søksmål om det underliggende krav ennå ikke er påbegynt. Saken skal i så fall behandles av namsretten. For å nå frem, må begjæreren sannsynliggjøre kravet, jf tvangsfullbyrdelsesloven §268 sammenholdt med §248, og det må foreligge en forføyningsgrunn etter §262. Forholdet mellom de generelle regler i tvangsfullbyrdelsesloven og de spesielle behandlingsregler i arbeidsmiljøloven, er ikke på alle punkter avklart. I teori og rettspraksis er imidlertid lagt til grunn at det - særlig for de tilfelle der søksmål etter arbeidsmiljøloven av forskjellige grunner ikke kan anlegges eller ikke vil få noen praktisk betydning - må være rom for å nytte reglene om midlertidig forføyning for å få avklart om en arbeidstaker i en akutt konfliktsituasjon skal gis rett til å fortsette i stillingen inntil videre, jf Sandvik Lov og Rett 1991 501 - 504, og f.eks. [[Rt-1982-1725]] og [[Rt-1989-792]]. Av førstnevnte avgjørelse følger også at midlertidig forføyning kan kreves selv om det allerede er anlagt arbeidsrettssak. De nevnte rettsavgjørelser gjelder oppsigelses-tilfelle. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at at det i så måte er holdepunkter for å behandle den avskjedigede prinsipielt annerledes enn den oppsagte. Også den avskjedigede må følgelig kunne begjære midlertidig forføyning som sikrer ham rett til å stå i stillingen. Med utgangspunkt i arbeidsmiljøloven §66 nr. 3, jf tvangsfullbyrdelsesloven §268 og §248, må den avskjedigede i så fall gjøre det sannsynlig at han kan kreve å få fortsette i stillingen. I tillegg må vilkårene etter §262 være til stede. Da namsretten behandlet saken forelå et brev av 18. mars 1992 som fra arbeidsgiverens side utvilsomt var ment som en avskjed, jf at brevet uttrykkelig er betegnet som en avskjed gitt med øyeblikkelig virkning. Avgjørelsen er videre begrunnet med at den kjærende part hadde gjort seg skyldig i underslag, samt at han urettmessig hadde vært fraværende i deler av perioden fra 6. til 26. februar d.å. Nevnte begrunnelse dekker forhold som det etter omstendighetene vil kunne være berettiget å anse som grovt pliktbrudd eller vesentlig mislighold av arbeidsavtalen som dermed kan gi grunnlag for avskjed i medhold av arbeidsmiljøloven §66 nr. 1. Lagmannsretten er enig med den kjærende part i at retten ikke kan legge til grunn at det foreligger en avskjed dersom det reelt er tale om en kamuflert oppsigelse, konstruert for at arbeidsgiveren skal stå sterkere overfor et krav fra arbeidstakeren om å få fortsette i stillingen. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at dette er tilfelle i nærværende sak. Selv om konflikten, herunder spørsmålet om å få bli stående i stillingen, var et faktum før den 18. mars, bærer avskjedsbrevet ikke preg av å være konstruert med tanke på den foreliggende situasjon. Det vises særlig til begrunnelsen for avskjedsvedtaket og diskusjonen mellom partene frem til 18. mars, som viser at kjæremotparten vurderte avskjed på grunn av urettmessig fravær. På denne bakgrunn er det ikke nødvendig for lagmannsretten å drøfte hvorvidt den kjærende part før 18. mars reelt var oppsagt fra sin stilling. Retten vil likevel tilføye at han pliktet å møte frem og tilby sin arbeidskraft selv om han skulle være å anse som oppsagt. Det sentrale spørsmål i saken blir etter dette om den kjærende part ville nådd frem med krav om å få bli stående i stillingen i medhold av arbeidsmiljøloven §66 nr. 3. I henhold til Ot. prp. nr. 41 (1975 - 76) 78 vil det være aktuelt å imøtekomme arbeidstakerens krav "hvor grunnlaget for avskjedigelsen synes tvilsom, og det samtidig antas å være til vesentlig ulempe for arbeidstakeren at han må fratre stillingen under sakens behandling". Ut fra det materialet som så langt foreligger, savner lagmannsretten tilstrekkelige indikasjoner for å konkludere med at avskjeden synes tvilsom. Dette innebærer imidlertid ikke at retten positivt vil betegne arbeidsgiverens tiltak som rettmessig. Uhjemlet håndtering av arbeidsgiverens midler er en alvorlig handling som - slik retten allerede har påpekt - kan gi grunnlag for avskjed selv om det i strafferettslig forstand ikke skulle foreligge noe underslag. Hvorvidt pengene ble beholdt av den kjærende part en viss tid, eventuelt når beløpet ble overført til kjæremotparten og hva som var bakgrunnen for dette, er til dels omtvistet mellom partene. De foreliggende opplysninger gir imidlertid ikke holdepunkter for å betegne anklagen som grunnløs. Retten kan videre ikke se at det vil være til vesentlig ulempe for den kjærende part om han ikke får gjeninntre i stillingen. Blant annet på bakgrunn av den uavklarede diskusjon om berettigelsen av omplasseringen, vil ny konflikt kunne oppstå dersom han gis rett til å fortsette i arbeid for kjæremotparten. Dette vil ingen av partene kunne være tjent med. Som namsretten finner lagmannsretten følgelig at begjæringen om midlertidig forføyning ikke kan føre frem. Punkt 1 i namsrettens kjennelse blir derfor å stadfeste. Den kjærende part har også krevd at kjæremotparten skal tilpliktes å utbetale angivelig restlønn for februar, samt løpende lønn for de kommende måneder. Påstanden for namsretten var formulert som om det kreves fastsettelsesdom, men det fremgår at den kjærende part i realiteten begjærer arrest. Lagmannsretten er foran kommet til at den kjærende part er gitt avskjed fra arbeid i kjæremotpartens tjeneste. Under denne forutsetning har han ikke kunnet sannsynliggjøre noe lønnskrav etter avskjedstidspunktet. Et eventuelt restkrav for tiden frem til avskjedstidspunktet går lagmannsretten ikke inn på ettersom lagmannsretten for øvrig er enig med namsretten i at arrestgrunn ikke kan antas å foreligge. Kjæremotparten mener det ikke er hold i de fremsatte lønnskrav og har derfor avslått dem. En slik betalingsnektelse kan isolert sett ikke begrunne arrest. Og det er ikke fremkommet opplysninger som tyder på at en mulig senere fullbyrdelse vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort dersom arrestbegjæringen avslås, jf tvangsfullbyrdelsesloven §245 første ledd. Den kjærende part har tapt saken fullstendig, så vel for namsretten som for lagmannsretten. Med henvisning til unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd, tredje alternativ, fant namsretten imidlertid at hver av partene selv skulle bære egne omkostninger for denne instans. På dette punkt er lagmannsretten kommet til et annet resultat og slutter seg i det alt vesentlige til kjæremotpartens synspunkter slik de fremkommer i kjæremålstilsvaret. Situasjonen var uklar i begynnelsen av februar 1992, og kjæremotparten sa seg villig til nærmere drøftelser. Likevel fremmet den kjærende part allerede 7. februar begjæringen om midlertidig forføyning. Etter lagmannsrettens vurdering må den kjærende part følgelig bære hovedansvaret for at det kom til tvist for namsretten. Ettersom ingen av de andre unntaksbestemmelsene i tvistemålsloven §172 annet ledd finnes å kunne få anvendelse, vil den kjærende part bli pålagt å dekke motpartens omkostninger for namsretten. Han vil videre måtte erstatte motpartens omkostninger for lagmannsretten i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2. Advokat Os har krevd dekning av kr 18500 for namsretten og kr 2500 for lagmannsretten. Den kjærende part har ikke kommet med merknader til disse beløp som retten godtar. Den kjærende part vil således bli pålagt samlede omkostninger med kr 21000. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Punkt 1 i Namsrettens kjennelse stadfestes. 2. Begjæringen om arrest til sikring av lønnskrav tas ikke til følge. 3. I saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett betaler A til Inter Meal A/S 21000 - tyveentusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
