Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Spørsmålet er om saksøkeren skal få tilkjent saksomkostninger når saken er hevet etter begjæring av begge parter, jfr. tvistemålsloven §175 fjerde ledd, jfr. annet ledd. Lise Houm gikk 1. september 1989 til søksmål mot staten v/Finansdepartementet med påstand om at hun skulle få rettet opp registreringen av pensjonspoeng for 1971 og etterbetalt for lite utbetalt alderspensjon fra folketrygden fra den begynte å løpe 1. september 1985. Hun var blitt korrekt ilignet skatt av sin inntekt for 1971, men inntekten var ikke blitt registrert i forbindelse med pensjonspoeng. Houm ble i 1985 gjort oppmerksom på feilen av trygdekontoret. Ligningskontoret nektet å rette poengberegningen under henvisning til tiårsfristen i ligningsloven §9-6, som ble antatt å ramme endring av pensjonspoeng etter folketrygdloven §17-1. Dette standpunkt ble fastholdt i klagebehandling og dessuten av Finansdepartementet og Sivilombudsmannen ved henvendelse til disse. Saken ble slått opp i Aftenposten 22.5.1989 og tatt opp i Stortingets spørretime 31.5.1989. Det ble etter dette en viss politisk bevegelse i retning av forandring av loven. Houm gikk likevel til søksmål, da hun ikke fikk noe klart svar fra staten, og pga. den tid et søksmål ville ta om det var nødvendig å gjennomføre det. I tilsvaret 9. oktober 1989 gjorde Regjeringsadvokaten bl.a. oppmerksom på at det ble arbeidet med et forslag til lovendring som antagelig ville gjøre søksmålet unødvendig. Saken ble stanset. Da den ble tatt opp igjen høsten 1991, var ligningsloven §9-6 blitt endret ved lov av 4. juli 1991, slik at paragrafens nr. 6 sa at det på nærmere angitt vilkår var adgang til å øke bl.a. pensjonspoeng også etter utløpet av den ordinære tiårsfristen. Lise Houm fikk etter dette endret pensjonspoengberegningen for 1971, som var det saken gjaldt. Houm mente at staten måtte dekke hennes saksomkostninger fordi hun hadde vunnet frem med sitt krav. I prosesskrift av 30. januar 1992 meddelte hun at dette var tatt opp underhånden med Regjeringsadvokaten, men hun ba likevel om rettens kjennelse etter tvistemålsloven §175 da hun antok at dette var hensiktsmessig for begge parter. Staten sluttet seg til dette og krevde for sin del ikke saksomkostninger tilkjent. Staten bestred plikt til å erstatte Houm hennes saksomkostninger etter §175 annet ledd da det etter statens syn ikke ved saksanlegget forelå noen plikt for myndighetene til å imøtekomme henne påstand. Oslo byrett avsa 7. april 1992 kjennelse hvoretter Houm ble tilkjent kr 29800 i saksomkostninger. Retten angav å ha truffet sin avgjørelse etter tvistemålsloven §175 fjerde ledd. Kjennelsen ble påkjært til Eidsivating lagmannsrett som opphevet den ved kjennelse av 22.5.1992. Lagmannsretten uttalte at det ikke var feil å treffe avgjørelsen etter tvistemålsloven §175 fjerde ledd, men fant at det var en avgjørende feil at byretten hverken hadde drøftet eller nevnt paragrafens annet ledd som var påberopt og anvendelig. Oslo byrett avsa ny kjennelse 21. juli 1992 med slik slutning: Hver av partene bærer sine saksomkostninger. Byrettens begrunnelse var, med henvisning til forvaltningspraksis og til uttalelse fra Sivilombudsmannen, at det resultat Houm søkte, og som hun oppnådde ved lovendringen, ikke var klart før lovendringen, og at §175 annet ledd da ikke gav hjemmel for å tilkjenne henne saksomkostninger. Lise Houm ved avokat Wilh. Henrichsen har påkjært byrettens avgjørelse og nedlagt slik påstand: 1. Oslo byretts kjennelse av 21/7-1992 oppheves. 2. Staten betaler til Lise Houm kr 29800,- i saksomkostninger. Det fremgår av prosesskriftet at de saksomkostninger som her kreves, er de som saken gjelder, og at det ikke kreves omkostninger i kjæremålssaken. Staten ved Regjeringsadvokaten har tatt til gjenmæle og nedlagt slik påstand: 1. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes. Lise Houm har i det vesentlige anført: Stevningen ble tatt ut 1. september 1989 fordi det da ikke forelå noe resultat av interpellasjonen i Stortinget 31.5.1989 og fordi departementet i korrespondanse hadde uttalt seg temmelig diffust. Saksanlegget har antagelig hatt en viss effekt iallfall på farten i lovgivningsarbeidet, selv om det er vanskelig å si noe eksakt om dette. Saken ble stanset da staten som saksøkt bekreftet at lovarbeidet ville bli ført frem til det ønskede resultat. Senere ble den hevet da staten gjennom lovendringen innrømmet det urimelige og uheldige i sitt tidligere standpunkt. Saken er så spesiell at man skal være ytterst varsom med å trekke for vidtgående konsekvenser av Høyesteretts avgjørelser i andre saker. Byrettens kjennelse er truffet på grunnlag av en uriktig forståelse av tvistemålsloven §175 annet ledd. Byrettens første kjennelse var mer i harmoni med de tanker som ligger til grunn for Høyesteretts kjennelse av 30. juni 1949, Retstidende side 588. De senere avgjørelser som er trukket frem ( [[Rt-1990-468]]), er til en viss grad farvet av at kravet om saksomkostninger bar preg av utidighet. Det kan ikke være riktig at det omstridte rettsspørsmål må ha vært helt klart i saksøkerens favør når det er saksøkte som skaper den etterfølgende omstendighet pga. forhold som er skapt av saksøkeren. Det må være tilstrekkelig at det var rimelig mulighet for saksøkeren til å nå frem med søksmålet. Også før lovendringen i 1991 hadde Houm krav på å få rettet pensjonspoengberegningen for 1971. Staten påberoper seg den henvisning til ligningsloven som måtte ligge i at folketrygdlovens §17-1 sier at pensjonspoeng m.v. skal fastsettes av ligningsmyndighetene "under ligningsbehandlingen". Det bestrides ikke at de ansettelser ligningskontoret foretar i henhold til denne henvisning kan falle inn under ligningsloven §9-6. Men i den foreliggende sak er inntektsansettelsen klar og ubestridt av partene. Det er ligningsmyndighetenes unnlatelse av å beregne pensjonspoeng og videreekspedere disse til trygdemyndighetene saken gjelder. Konsekvensene av en slik feil kan ikke gjøres til gjenstand for foreldelse. Det må ligge integrert i selve folketrygdordningen. Registreringen av pensjonspoeng på skatteseddelen er noe som vanlige mennesker ikke legger merke til. Det er snakk om en rent teknisk registrering av ligningsmyndighetenes egne utregninger. Det finnes ingen klar hjemmel for at kravet på registrering kan foreldes. Forvaltningspraksis gikk Houm imot, men den var bygget på en feilaktig rettsoppfatning. Houm valgte å ta kampen opp mot en urimelig og uriktig praksis til tross for at hennes eget utbytte er lite - en netto økning av pensjonen på ca kr 1300 pr. år. Anstrengelsene og utgiftene ved saken har vært store. Det var Houm som foranlediget lovendringen som gjorde det helt klart at hun har krav på omberegning av pensjonspoengene. Det er ikke riktig at det var unødvendig for Houm å gå til søksmål. I hennes tidsperspektiv var det av betydning at lovendringen kom noenlunde raskt. Saken ble stanset da man fikk en noe klarere bekreftelse på en viss fortgang i arbeidet med lovendring. Selve saksanlegget utgjør forøvrig en mindre del av saksøkerens innsats, idet stevningen på mange måter er en oppsummering av saksforløpet så langt. Staten v/Finansdepartementet har i det vesentlige anført: Byrettens avgjørelse er riktig og må stadfestes. Lagmannsretten kan etter tvistemålsloven §181 annet ledd bare prøve om avgjørelsen er i strid med loven, eller om den lider av slike feil at lovanvendelsen ikke kan prøves. Slik motstrid eller slike feil foreligger ikke. Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Bøhn og Eriksen, er kommet til at kjæremålet må forkastes og bemerker: Lagmannsrettens kompetanse er begrenset i samsvar med tvistemålsloven §181 annet ledd. Saken er hevet, og lagmannsretten er da ikke bundet av byrettens bevisbedømmelse, jfr. §181 annet ledd, annet punktum. Det fremgår av Regjeringsadvokatens prosesskrift 28. januar 92 at ligningskontoret har foretatt endring av Houms pensjonsgivende inntekt for 1971. Vedtaket innebærer at Houm har oppnådd det hun krevet ved saksanlegget. Hun hadde da ikke lenger behov for å få dette fastslått ved dom. Søksmålet var etter dette gjenstandsløst, og byretten skulle av eget tiltak heve saken i medhold av tvistemålsloven §100, jfr. [[Rt-1970-1375]], [[Rt-1982-1499]] og [[Rt-1983-1435]]. Saksomkostningsspørsmålet må etter dette avgjøres i medhold av tvistemålsloven §175 første eller annet ledd, jfr. Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, bind I side 361. Det er da uten betydning for saksomkostningsavgjørelsen at saken senere ble begjært hevet både ved advokat Henrichsens prosesskrift 30. januar 92 og Regjeringsadvokatens prosesskrift 14. februar 92 samtidig som det ble krevet at byretten traff avgjørelse om saksomkostningene. Regjeringsadvokaten gjorde i dette prosesskriftet gjeldende at omkostningsspørsmålet måtte avgjøres etter §175 annet ledd, hvilket etter flertallets syn var en riktig vurdering. Det var da ikke noe grunnlag for å oppfatte situasjonen slik at det forelå en begjæring om saksomkostningsavgjørelse etter §175 fjerde ledd, og denne bestemmelsen kommer ikke til anvendelse i dette tilfellet. For at Houm skal tilkjennes saksomkostninger må det etter §175 annet ledd ved saksanlegget ha foreligget en forpliktelse for staten til å etterkomme Houms påstand. Byretten har i sin kjennelse 21. juli 92 funnet at dette ikke var tilfelle og at statens forpliktelse først oppsto ved lovendringen 4. juli 91. Flertallet er enig i dette. Flertallet er videre enig med byretten i at vilkårene for å anvende §175 annet ledd dermed ikke er oppfylt. Tvistemålsloven §175 første ledd gir ikke hjemmel for å tilkjenne saksøkeren (Houm) saksomkostninger. Flertallet kan etter dette ikke se at det hefter noen feil ved byrettens kjennelse 21. juli 92. Kjæremålet blir å forkaste. I anledning dissensen bemerker flertallet at dersom saksøkte velger å opfylle saksøkerens krav framfor å forlike saken, vil vilkårene for å ilegge saksøkte saksomkostninger normalt være til stede i medhold av §175 annet ledd. Flertallet kan derfor vanskelig se at saksøkte vil kunne bedre sin posisjon gjennom å oppfylle. Ingen av partene har krevet saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsrettens mindretall, kst. lagdommer Heffermehl, er kommet til at byrettens kjennelse må oppheves, og bemerker: Det må være riktig å anvende tvistemålsloven §174 fjerde ledd i denne saken. Saken er hevet etter begjæring av begge parter. Dette omfatter også, etter forarbeidene, jfr. Ot.prp. nr. 49 (1986-87) 47, tilfelle hvor den ene part gir sin tilslutning til en hevningsbegjæring fra den annen. Når retten har plikt til å heve eller avvise saken, vil partenes hevningsbegjæringer ikke ha selvstendig betydning, men ha karakter av "tilslutning". Byretten hadde plikt til å heve eller avvise saken da Houms rettslige interesse bortfalt som følge av at ligningskontoret etterkom hennes krav, eller saken ble "gjenstandsløs" som flertallet uttrykker det. §175 fjerde ledd er ment å få anvendelse i et slikt tilfelle, når begge parter er enige om at saken skal heves. Om dette ikke skulle være tilfellet, ville en part som så han stod svakt, og av en eller annen grunn ikke så seg tjent med anvendelse av fjerde ledd, som f.eks. i denne saken, kunne unngå slik rettsanvendelse ved å oppfylle saksøkerens krav istedenfor å inngå forliksavtale. Den reelle løsning på sakens realitet ville likevel være den samme. Men etter fjerde ledd skal hver av partene ha krav på at retten avgjør saksomkostningsspørsmålet ved skjønn. Denne saken ligger meget nær opp til et forlikstilfelle. Fjerde ledd kommer til anvendelse også i tilfelle hvor det ikke foreligger noe forlik om tvistegjenstanden, jfr. forarbeidene l.c. De tre rettsavgjørelsene flertallet nevner, som er fra før de vesentlige endringene av tvistemålsloven §175, gjelder tilfelle hvor den ene part motsatte seg hevning av saken. Forarbeidene l.c. sier at det er i slike tilfelle paragrafens første og annet ledd heretter vil få anvendelse. Avgjørelsene inneholder forøvrig intet om saksomkostninger. Anvendelse av fjerde ledd forutsetter krav fra den ene av partene, dvs. krav om at retten ved skjønn treffer avgjørelse om saksomkostningene. Selv om begge parter før byrettens første kjennelse gjorde henvisninger til annet ledd, men ikke til fjerde ledd, var Houms argumentasjon i prosesskriftene av 9. desember 1991, 30. januar 1992 og 19. februar 1992 nærmest av en slik art at retten ble invitert til å treffe avgjørelsen etter skjønn. Etter at byretten og lagmannsretten i sine første kjennelser uttalte at fjerde ledd skulle anvendes, ble dette standpunkt omtalt, men ikke angrepet, av Regjeringsadvokaten. Mindretallet finner etter dette at fjerde ledd skal anvendes. Dette innebærer at avgjørelsen skal treffes etter et bredt skjønn hvor også rene rimelighetsbetraktninger kan anvendes, jfr. forarbeidene. Som et moment i vurderingen kan det komme inn at det foreligger en situasjon som paragrafens annet ledd gir en løsning på når det leddet skal anvendes alene. Byrettens kjennelse må etter mindretallets syn oppheves fordi den utelukkende har basert sin avgjørelse på annet ledd, som om dette skulle anvendes uavkortet. I det brede skjønn som skal utøves etter fjerde ledd, må man bl.a. overveie betydningen av at Houm ville ha vunnet saken dersom ligningskontoret ikke hadde etterkommet hennes krav, sammen med momenter er aktuelle også etter annet ledd. I anledning disse finner mindretallet grunn til å tilføye at de "efterfølgende omstændigheter" som medførte at forpliktelsen falt bort, ikke var lovendringen, men ligningskontorets etterkommelse av Houms krav, ved retting av pensjonspoeng. Det må etter rettspraksis anses som en betingelse for tilkjennelse av saksomkostninger etter annet ledd at forpliktelsen har bestått (selv om en uttalelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg i [[Rt-1986-701]], jfr. ordet "vanligvis" 703, tredje siste avsnitt, kan tyde på at dette ikke gjelder absolutt). Det var lovendringen i 1991 som enten gjorde det helt klart at forpliktelsen bestod, eller som gjorde at den oppstod. Forpliktelsen har bestått før den falt bort. Lovteksten gir ikke noe svar på hvilken betydningen det har at forpliktelsen er oppstått eller blitt klar under sakens gang, og at dette eventuelt var antesipert av partene ved saksanlegget og fremkalt ved deres aktivitet. Det synes imidlertid ikke utelukket å tilkjenne saksomkostninger etter annet ledd i slike tilfelle. Finansdepartementet uttalte i brev av 21. januar 1987 at det ikke ville foreslå lovendring. Regjeringsadvokaten skrev i prosesskrift 14. februar 1992 at Houms søksmål kunne ha påskyndet lovarbeidet. Kjennelse avsies i overensstemmelse med flertallets syn. Slutning: Kjæremålet forkastes. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
