Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
I. Innledning Skjønnet gjelder to veiparseller i Stange og Løten kommuner. Det anlegges ny parsell av Rv 3 fra Mågård (Romedal tettsted) i Stange til Haukstad i Løten. Samtidig omlegges fylkesvei 116 fra Nyhuset Bruk til Haukstad i Løten. Det vises til Vegvesenets brosjyre med kartutsnitt, som er fremlagt for lagmannsretten. Hedmarken herredsrett avhjemlet skjønn 22 april 1993. Om de nærmere enkeltheter vises det til underskjønnet. Advokat Østby har i rett tid begjært overskjønn på vegne av Tore Nordbryhn, takstnummer 26, for så vidt angår kravet om erstatning for redusert uttak av steinmasser. Advokat Johnsrud har i rett tid begjært overskjønn for enkelte av de erstatningsposter som vedrører takstnummer 10, 26, 30, 32, 45, 48, 51 og 52. Advokat Thallaug har på vegne av saksøkeren avgitt tilsvar. Hovedforhandling ble holdt i fylkeshuset i Hamar den 31 mai, 1 og 2 juni 1994. For saksøkeren møtte avdelingsingeniørene Hopland og Lundberg, men de avga ikke vitneforklaring. Under åstedsbefaringen påviste de på forespørsel enkelte punkter i marken. Det fremgår av rettsboken hvem som var til stede av de saksøkte. Under åstedsbefaringen møtte noen av de saksøkte, men det ble ikke formelt foretatt partsavhør. Det ble avhørt 6 vitner slik det fremgår av rettsboken. Partene var enige om å fremlegge en del dokumenter til støtte for skjønnsretten, selv om dokumentene formelt ikke er å anse som skriftlig bevis. Dette gjelder for eksempel notat utarbeidet av advokat Østby med diverse beregningsmodeller for utregning av erstatningskravet vedrørende takstnummer 26. Noe tilsvarende gjelder for notater/ oppstillinger som de sakkyndige vitner støttet seg til under vitneforklaringene. Saksøkerens prosessfullmektig, advokat Thallaug, har fremlagt takstbok for overskjønnet. Under hovedforhandlingen ble det her satt inn et nytt farvelagt kart vedrørende takstnummer 26. Advokat Johnsrud fremla under hovedforhandlingen kravspesifikasjoner for de parter som han representerer. Dokumentasjonen for øvrig fremgår av rettsboken. II. Skjønnsforutsetninger De alminnelige skjønnsforutsetninger er de samme som for underskjønnet. Det vises til rettsboken for herredsretten side 6-12. De spesielle skjønnsforutsetninger som er inntatt i takstboken, blir gjengitt nedenfor under hvert enkelt takstnummer. III. Partenes anførsler og påstander Som foran nevnt er overskjønnet begrenset til enkelte takstnummer og herunder til deler av de erstatningsposter som fremgår av underskjønnet. Det er ingen sammenheng mellom de anførsler som gjelder takstnummer 26, Tore Nordbryhn (representert ved advokat Østby), og de øvrige takstnummer (representert ved advokat Johnsrud). Innenfor sistnevnte gruppe er der noen anførsler av felles art, i første rekke knyttet til det såkalte differanseprinsippet ved avståelse av striper langs veien. Slik forholdene ligger an, finner lagmannsretten det mest praktisk å angi partenes anførsler i tilknytning til hvert enkelt takstnummer. Saksøkeren la i tilsvaret ned påstand om at overskjønnet fremmes, samt at saksøkeren tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Under hovedforhandlingen frafalt saksøkeren kravet om saksomkostninger. De saksøkte har lagt ned påstand om at overskjønnet fremmes, og at de tilkjennes omkostninger for lagmannsretten. Som det fremgår foran, har advokat Østby på vegne av Tore Nordbryhn lagt frem et notat som viser alternative modeller for beregningen av det krav han fremsetter. Til nærmere underbygging av sin påstand har advokat Johnsrud som forannevnt lagt frem kravspesifikasjoner for de enkelte takstnummer. Disse blir referert nedenfor. IV. Lagmannsrettens generelle bemerkninger Retten bygger sitt skjønn på bestemmelsene i lov av 6 april 1984 om vederlag ved oreigning av fast eiendom og de rettsregler som er utledet av kravet om full erstatning i Grunnloven §105. For så vidt angår kravet om ulempeerstatning er bestemmelsen i naboloven av 16 juni 1961 §2 sentral. Da ekspropirasjonsarealet er tiltrådt i løpet av 1993, legges dette tidspunkt til grunn ved erstatningsfastsettelsen, jf vederlagsloven §10. Lagmannsretten legger følgende retningslinjer til grunn for erstatningsfastsettelsen: 1. Grunnavståelse av skog/steinmasser/dyrket mark For takstnummer 26 gjelder avståelsen/båndleggelsen et steinbrudd hvor det er skog. Det er foreløpig ikke vedtatt reguleringsplan for steinbruddet. Herredsretten har fastsatt erstatningen for skoggrunn med påstående skog og venteverdi til kr 122000.-. Saksøkte krever i tillegg erstatning for redusert uttak av steinmasser. Lagmannsretten vil nedenfor under takstnummer 26 først ta standpunkt til om det her kan foreligge et tilfelle av dobbelt erstatning. Uansett vil det etter vederlagsloven §6, jf §5 annet ledd, kreves at det på tiltredelsestidspunktet var påregnelig med steinbrudd i traseen. For veiområdet er det i kraft av vegloven §12 vedtatt hovedplan og detaljplan etter gjennomført planprosess som medfører et forbud mot bebyggelse innenfor byggegrensene etter vegloven §38. Vegplanen ble vedtatt 7 juli 1992. Reguleringen medfører således at anleggsvirksomhet/bebyggelse ikke er en påregnelig utnyttelse i dette området. Erstatning av området som fjellgrunn/tomtegrunn vil det da bare være grunnlag for dersom det er adgang til å se bort fra planen ved erstatningsfastsettelsen, jf det såkalte "parkprinsipp" i ekspropriasjonsretten. I enkelte tidligere Høyesterettsavgjørelser har det foreligget uttalelser som kunne trekke i retning av at det for veier skulle ses bort fra veireguleringen. I Malviksaken ( [[Rt-1993-409]]) er det fastslått at det ikke foreligger en slik alminnelig regel for veier. Hvorvidt det i nærværende sak kan ses bort fra den arealanvendelse vegplanen har fastsatt, må derfor avgjøres etter en konkret vurdering basert på det såkalte "parkprinsipp". Av dette prinsipp følger at i områder som skal bebygges, skal arealer som avsettes til gater m.v., og som etter planen ikke kan bebygges, erstattes etter strøkspris. Det er da tale om arealer som er nødvendige for utbyggingen av området ved at de ikke kan bebygges. Det er likhets- og rettferdighetshensyn som tilsier at også eieren av disse områder får strøkspriserstatning. Det er imidlertid på det rene at parkprinsippet er begrenset til arealer som hovedsaklig skal betjene befolkningen i det utbygningsområdet de er en del av. Hvis det for eksempel gjelder friarealer som strekker seg utover et utbygningsområde og skal tjene til rekreasjon for en videre krets, blir det ifølge praksis ikke plass for noe parkprinsipp. Av Malviksaken fremgår det at dersom en motorvei ikke har karakter av en slik internvei for et utbygningsområde, blir det ikke plass for parkprinsippet. Selv om veien også tjener som adkomst til området, har den som et ledd i landets motorveisystem en helt annen hovedfunksjon. Som det fremgår av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor under takstnummer 26, har man funnet at vegplanens innvirkninger på dette takstnummer må likestilles med avgjørelsen i Malviksaken. Når det derimot gjelder takstnummer 48, Thorbjørn Skjoldhammer, er lagmannsretten etter en konkret vurdering kommet til at angjeldende fylkesvei står i en annen stilling. Det vises til det som fremgår under nevnte takstnummer. For enkelte andre takstnummer gjelder avståelsen dyrket mark, som eierne krever erstattet etter tomteverdi. Også her kreves det på samme måte at det på tiltredelsestidspunktet må ha vært påregnelig med en slik utnyttelse. 2. Avståelse av striper fra bebygget eiendom For avståelse eller båndleggelse av del av bebygget tomt er vederlaget basert på differanseprinsippet, jf [[Rt-1976-1507]]. Erstatningen skal da settes til forskjellen i salgsverdi av den enkelte eiendom med dette areal og verdien uten arealet, medregnet særulemper på gjenværende eiendom. Ved fastsettelsen av denne forskjell må det bygges på den nytte som en vanlig kjøper av eiendommen realistisk vil regne med å få av arealet. Nytten vil normalt knytte seg til anvendelse av arealet som skjerm mot vei og nabo. Tap av vegetasjon på avstått areal inngår i differanseprinsippet. Det er da ikke vegetasjonens verdi i seg selv som erstattes, men dens betydning for eiendommens omsetningsverdi. Ved denne vurdering har man i praksis ofte tatt utgangspunkt i et prisnivå eller i en såkalt strøkspris til veiledning for skjønnet. I nærværende sak er det ikke fremlagt oppgave over eller vurderinger med sikte på en slik pris. Slik forholdene ligger an, finner lagmannsretten at man ikke vil få veiledning av betydning i en såkalt strøkspris. 3. Nærføringsulemper Ulemper på grunn av økt veitrafikk er vurdert som alminnelige ulemper etter vederlagsloven §8. Erstatning ytes bare i den utstrekning eventuell verdireduksjon overstiger den naborettslige tålegrense. Dette i motsetning til de såkalte særulemper, som eventuelt erstattes uten hensyn til tålegrensen. Slik lagmannsretten ser spørsmålet, er sondringen mellom særulemper og alminnelige ulemper knyttet til årsakskravet i ekspropriasjonsretten. Utgangspunktet er at der hvor en ulempe på resteiendommen kan knyttes direkte til grunnavståelsen, foreligger det en særulempe. I slike tilfeller anses ulempen påført uavhengig av det det eksproprieres for. Da foreligger nødvendig årsakssammenheng til at det kan sies å foreligge en særulempe. Dersom ulempen ikke kan føres direkte tilbake til grunnavståelsen, men er en følge av saksøkerens bruk av det eksproprierte areal, vil kravet til årsakssammenheng (særulempe) bare være oppfylt dersom avståelsen nettopp fra denne eiendom er nødvendig for at ulempen skal kunne oppstå. Dersom ulempen også rammer andre eiendommer, betraktes den som alminnelig. Da erstattes kun den del av ulempen som eventuelt overstiger tålegrensen etter naboloven §2. Når man skal anvende disse prinsipper i praksis, oppstår lett problemer. Det synes som om det etterhvert er blitt et relativt begrenset område for hva som aksepteres som særulemper. I praksis kan det se ut som om arronderingsulemper ol er de viktigste og kanskje de eneste som med sikkerhet kan betegnes som særulemper. På den annen side er anvendelsesområdet for naboloven §2 utvidet etter tilføyelsen av et nytt fjerde ledd. Dette forhold er bare i svært liten utstrekning berørt av partene under anførslene i nærværende sak. Det følger av rettspraksis at det skal relativt meget til for å få erstatning for såkalte nærføringsulemper av alminnelig karakter. Man kan også si det slik at siden det i saken dreier seg om veier som tjener felles samfunnsinteresser og som kan gi den som har eiendom nær veien kommunikasjonsmessige fordeler, vil tålegrensen måtte legges høyt, jf Stordrange: Ekspropriasjonserstatningsloven (2 utgave) side 208. Ved den skjønnsmessige vurdering vil Miljøverndepartementets retningslinjer for veitrafikkstøy gi veiledning. For eiendommer langs eksisterende vei som opprustes til moderne standard, vil støyen fra veitrafikken være påregnelig og bare i unntakstilfelle være urimelig selv om den overstiger de veiledende støynormer. Ved anlegg av vei i ny trase vil det være påregnelig at denne legges og bygges slik at de veiledende grenser for støy ikke overskrides ved eksisterende bebyggelse. - - - Lagmannsretten går over til å behandle de enkelte takstnummer som omfattes av overskjønnet. Under hvert enkelt takstnummer angis de kravspesifikasjoner som foreligger, jf skjønnsloven §22 annet ledd. For så vidt angår takstnummer 26, Tore Nordbryhn, foreligger ikke noen egentlig kravspesifikasjon. Det vises imidlertid til forannevnte notat fra hans prosessfullmektig med alternative beregningsgrunnlag. Takstnummer: 10 Eiendom: gnr 318 bnr 21 i Stange Eier: Mona Kjeverud Kristiansen Areal som ekspropieres: Dyrket mark - ervervet (oransje farge) 1819 m2 Dyrket mark - båndlegges til støyvoll (skravur) 170 m2 Skoggrunn - erverves (grønn farge) 630 m2 SPESIELLE SKJØNNSFORUTSETNINGER: 1. Vegvesenet erverver rett til støyvoll for støyskjerm over denne eiendom iht. detaljplanlegging W2a arknr 2 - 3162 - A1. 2. Dersom grunneier ønsker det, gjennomfører vegvesenet utslaking av terrenget mellom støyskjerm og våningshus iht. vedlagt detaljplantegning C2, ark. nr 2 - 3162 - A1. 3. Støyskjerm forskyves og forlenges frem til eiendomsgrense i nord mot tnr 14 iht. vedlagt detaljplantegning C2, ark nr 2 - 3481 - A1. Tilkjent erstatning for gjerdeflytting utgår som følge av at vegvesenet anlegger støyskjerm på strekningen. SAKSØKTES KRAVSPESIFIKASJON: Erstatnig for: 1. Dyrket mark. 2. Ulempe ved nærføring og støy. 3. Tap av almenningsrett. Saksøkeren har i det vesentlige anført: Den erstatnig herredsretten har fastsatt på grunn av ulemper, er fullt ut forsvarlig. Almenningsretten er en rett i kraft av lov, her lov om bygdealmenninger av 19 juli 1992 nr 59. Retten må prejudisielt ta standpunkt til om almenningsretten var tapt før ekspropirasjonsinngrepet fordi vilkårene i §2-1 ikke lenger var oppfylt. Slik forholdene ligger an i saken, må man legge til grunn at retten var tapt før inngrepet. Det kan da ikke kreves erstatning. Saksøkte har i det vesentlige anført: Herredsrettens verdsettelse av den dyrkede mark, kr 12 pr m2, er for lav i forhold til jordens beskaffenhet. Eiendommen har en beliggenhet til så vel fylkesveien som den nye riksveien som må utløse en betydelig erstatning på grunn av ulempe ved nærføring og støy. Tapet av almenningsretten er for lavt verdsatt. Det er her vist til de vedlikeholdsarbeid som er gjort på eiendommen og til det som gjenstår for så vidt angår rehabilitering av uthus. LAGMANNSRETTENS BEMERKNINGER: Den delen av dyrket mark som erverves/båndlegges, ligger vendt mot syd-vest i lett skrånende terreng. Det er god morenejord, som bør takseres høyere enn som fastsatt av herredsretten. Lagmannsretten setter erstatningen skjønnsmessig til kr 18 pr m2. Når det gjelder kravet om ulempeerstatning ved nærføring og støy, viser man til skjønnsforutsetningene slik de ble justert under hovedforhandlingen. Det er foretatt beregninger som viser at støynivået fra riksveien etter skjermingstiltak, vil ligge på 55-56 decibel. Når det gjelder fylkesveien forbi eiendommen, blir den gående i samme retning som nå. Forskjellen er at veibanen i et område blir hevet med inntil 3 meter i form av en bro der fylkesveien skal gå over riksveien. Det legges til grunn at broelementene settes sammen uten skjøter slik at det ikke blir ekstra støy. Videre legger man til grunn at det ikke blir økning i trafikken på fylkesveien. Lagmannsretten kan ikke se at det da er grunnlag for erstatning for nærføringsulempe, idet tålegrensen i naboloven §2 ikke ansees å bli overskredet. Hva angår spørsmålet om almenningsrett, legger retten til grunn at eiendommen før inngrepet faktisk har hatt bruksrett etter almenningsstyrets retningslinjer. Denne situasjon har lenge representert en økonomisk verdi som må bli å erstatte. Lagmannsretten finner da ikke grunn til å ta standpunkt til saksøkerens anførsel som oppfattes derhen at styret har gitt saksøkte en større rett enn det som følger av lov om bygdealmenninger. Den erstatning som nå fastsettes, forutsettes først utbetalt når almenningstyret bringer nåværende rettsforhold til opphør. ERSTATING: Dyrket mark kr 18.- pr m2. Almenningsrett kr 25000.-. Takstnummer: 26 Eiendom: Gnr 44 bnr 1 i Stange EIER: Tore Nordbryhn AREAL SOM EKSPROPIERES: Skoggrunn - erverves (grønn farge) 37480 m2. Skoggrunn under høyspentlinje - erverves (grønn farge) 2750 m2. SPESIELLE SKJØNNSFORUTSETNINGER: 1. Vegvesenet anlegger traktorveg over denne eiendom i henhold til detaljplan (jf tegning W9a og W10a, for overskjønnet tegning C9 og C10a). Vegvesenet eksproprierer vegrett over denne eiendom for takstnummer 25 og 34. 2. Vegvesenet eksproprierer vegrett for denne eiendom over takstnummer 27 og 28. 3. Vegvesenet eksproprierer bruksrett for denne eiendom til velteplass som vegvesenet anlegger på takstnummer 28 i henhold til detaljplanen. 4. Vegvesenet knytter sammen avskåret driftsveg vest for ny riksveg 3. NYE SKJØNNSFORUTSETNINGER: 5. Det kan ikke foretas sprengning/uttak av fjell/masse nærmere enn 25 meter fra vegens midtlinje. 6. Vegvesenet anlegger jordvoll/støyvoll som anvist på byggeplantegning C9 datert 1/7-1993. SAKSØKTES KRAVSPESIFIKASJON: Som foran nevnt foreligger ingen egentlig kravspesifikasjon. Det følger imidlertid av overskjønnsbegjæringen og anførslene at erstatningen for redusert uttak av stein må heves betraktelig. Det vises her til det tidligere omtalte notat med beregningsmodeller som er utarbeidet av saksøktes prosessfullmektig og fremlagt under hovedforhandling. Saksøkeren har i det vesentlige anført: Nordbryhn har ikke krav på erstatning for redusert uttak av steinmasser i veitraseen og det klausulerte området. Denne anførsel er ny for lagmannsretten. Dette betyr at Nordbryhn ikke har noe krav utover den skogerstatning på kr 122000.- som er fastsatt av herredsretten. Subsidiært gjøres det gjeldende at den erstatning på kr 400000.- som herredsretten har fastsatt, er vesentlig for høy. Nordbryhn har i sine anførsler gjort gjeldende at driften av steinbruddet i alle år har vært lovlig og uten innsigelser fra offentlige myndigheter. Dette bestrides ikke, men anførselen er ikke relevant slik forholdene ligger an i nærværende sak. Nordbryhn har videre gjort gjeldende at avkastning fra steinbruddet i det ekspropierte området må karakteriseres som en påregnelig utnyttelse som det var reelt grunnlag for på stedet. Saksøkeren er uenig i disse betraktninger, idet følgende fire innsigelser gjøres gjeldende: Det eksproprierte areal var ikke tatt i bruk da vegplanen ble vedtatt i 1992. Området ville uansett ikke blitt tatt i bruk på mange år. Arealet var ikke avskoget eller avdekket eller klargjort på annen måte. Ingen investeringer var foretatt i traseen og det båndlagte område. Den aktuelle utnyttelse av området ville derfor etter stedets beskaffenhet ha vært skogbruk i en generasjon fremover. Det ekspropierte areal var heller ikke frigjort helt ut fra offentlige myndigheter. Tillatelse til bruksendring etter skogloven var ikke in blanco, men avpasset uttaket. Det er satt som vilkår for fylkeslandbrukstyrets vedtak av 23 januar 1986 at omdisponeringen ikke skal skje i raskere tempo enn nødvendig for uttak av fjellmasser. Saksøkeren har også vist til bygningssjefens vedtak av 23 mai 1986 hvor det i medhold av bygningsloven §84 ble stilt vilkår for å drive steinbruddet. Dette viser at de kommunale myndigheter har ønsket å se reguleringen i sammenheng. I stedet for å legge ned bygge- og deleforbud fikk man samtykke til å fortsette driften inntil forslag om reguleringsplan forelå. Frist for planen var satt til 31 desember 1988. Saksøkte har lenge vært klar over planer for ny riksvei i området. Allerede i 1979 ble det laget en veiutredning for hovedveinettet i Hedmark. Den ble vedtatt av fylkestinget og vegdirektoratet i 1982-83. Den mer detaljerte planprosessen startet i 1986 med fremlegging av hovedplan for området MågårdHaukstad. Alternativ 1 som siden ble valgt, går for det meste i skogterreng over Brynsåsen. I desember 1989 ble hovedplanprosessen avsluttet med vegdirektoratets godkjenning av alternativ 1. Detaljplan for prosjektet ble godkjent av vegsjefen 7 juli 1992. Det fremgår av dette at de beslutninger som ble truffet på møte 20 oktober 1985 hvor Nordbryhn var til stede, skjedde under viten om veiprosjektet. Etter vegloven §38 annet ledd kunne det vært satt forbud mot virksomheten allerede da. Med vegplanen av 7 juli 1992 følger det av vegloven §38 første ledd at grunn som ligger innenfor vedtatte byggegrenser, ikke kan benyttes på en måte som vil komme i strid med vegloven. Det følger av dette at dersom Nordbryhn etter vedtagelsen av vegplanen vil gå over til å ta ut stein i det eksproprierte/ båndlagte areal, vil dette være en bruksendring i strid med planen. De rettslige følger av dette er at man ved erstatningsfastsettelsen etter vederlagsloven §6 må legge planen til grunn. Dette betyr at erstatningen må fastsettes i overensstemmelse med den aktuelle bruk, som er skogverdien. Dersom man skal sette seg utover planen, må det være med hjemmel i det såkalte parkprinsipp slik det er utviklet i Østensjøsaken, jf [[Rt-1977-24]]. Slik forholdene ligger an i nærværende sak, er det ikke plass for et slikt unntak. Det er vist til Tessemsaken ( [[Rt-1978-190]]) og Malviksaken ( [[Rt-1993-409]]). Nordbryhn har anført at den langvarige og sammenhengende drift som foreligger i området, tilsier at hele området må anses å ha ligget under utvinning før vegplanen ble vedtatt. Saksøkeren bestrider riktigheten av denne anførsel. Det er her vist til Inge Lorange Backer: Innføring i naturressurs- og miljørett side 76-77. Saksøkeren har videre bestridt Nordbryhns anførsler om at reguleringsplanen er så omfattende at han i analogi med Grunnloven §105 må tilkjennes erstatning for rådighetsinngrepet. Denne anførsel kan ifølge saksøkeren åpenbart ikke føre frem. Det er her vist til plan- og bygningsloven §32 nr 1 som i realiteten fanger opp samme problemstilling. Det er et vilkår for erstatning at planen må være så tyngende at hele eiendommen ikke kan brukes regningssvarende. Det er langt fra tilfelle i nærværende sak, idet Nordbryhn kan fortsette i det området som ikke berøres av planen i mange år fremover. Selv etter det mest pessimistiske alternativ kan han ifølge egne beregninger fortsette i minst 16 år. Subsidiært har saksøkeren gjort gjeldende at herredsretten har lagt til grunn et altfor lite kvantum som saksøkte fortsatt kan dra nytte av etter ekspropriasjonsinngrepet. Saksøkte plikter å tilpasse seg i større utstrekning enn forutsatt av herredsretten. Etter bevisførselen for lagmannsretten må det legges til grunn at det fortsatt foreligger et nyttbart volum på mellom 1,2 og 1,4 millioner m3. Videre har herredsretten lagt til grunn et uttaksnivå som er noe høyere enn det den tidligere driver i området beregnet. Det er vist til brev av 4 desember 1992 til Nordbryhn. Retten må her ta hensyn til at utviklingen nå går i retning av større bruk av mobile knuseverk, slik at flere områder er aktuelle for utvinning. Det prisnivået som herredsretten har lagt til grunn, kr 3.- pr tonn eller kr 7.80 pr fast m3, er i overkant av det påregnelige. Saksøkeren er uenig i det beregningsgrunnlag som Nordbryhns sakkyndige vitne har lagt frem og redegjort for. Vegvesenet har foretatt egne beregninger, som er inntatt i advokat Thallaugs juridiske utdrag for lagmannsretten. Det er her særlig vist til utdragets side 54 (alternativ 1). Dersom man legger til grunn et uttaksnivå på 165 meter over havet og et årlig uttak på 70000 tonn, dvs 27000 fm3 og en grunnleie på kr 7,80 pr fm3, blir den årlige salgsverdi kr 210600.-. Som det fremgår av oppstillingen her og i de etterfølgende alternativer, må erstatningen fastsettes vesentlig lavere enn som gjort av herredsretten. Saksøkte har i det vesentlige gjort gjeldende: Det foreligger to grunnlag for Nordbryhns erstatningskrav, nemlig vederlagsloven §6 og Grunnloven §105. Dersom en reguleringsplan (vegplan) blir særlig tyngende på grunn av de vedtatte rådighetsinnskrenkninger, må dette likestilles med en grunnavståelse. Det er det da ifølge rettspraksis grunnlag for å tilkjenne erstatning etter en analogisk anvendelse av Grunnloven §105. Hvorvidt erstatning kan kreves, beror på en helhetsvurdering. Det er vist til Pedersen, Sandvik og Skaaraas: Ekspropriasjon side 60 følgende. De rådighetsinnskrenkninger som vegplanen av 7 juli 1992 påfører Nordbryhn, er av en slik karakter. Dette gjelder særlig fordi planen griper inn i en etablert virksomhet. Det kan heller ikke være særlig tvil om at inngrepet er vesentlig, selv om det må tas hensyn til den tilpasningsplikt som Nordbryhn har. Når det gjelder forholdet til vederlagsloven §6, er det grunnlag for erstatning i større utstrekning enn som fastsatt av herredsretten. Slik forholdene lå an før veiplanen ble vedtatt i 1992, var det et reelt grunnlag for å utnytte ikke bare det areal som det var gitt samtykke til omdisponering av (110 dekar) men også de felter som nå fremgår av de oppstillinger over tapsberegningen som Nordbryhn har lagt frem. Saksøkte har foretatt en detaljert gjennomgåelse av sitt syn på erstatningsutmålingen. Det vises her til den detaljerte oppstilling som fremgår av vitne Goffengs beregninger og advokat Østbys notat (hjelpedokument) som er vedlagt rettsboken. Det fremgår av dette beregningsmateriale at de årlige tap uten veiinngrepet vil variere avhengig av blant annet kapitaliseringsrente og pris pr tonn, samt det årlige uttak. Saksøkte hevder i motsetning til saksøkeren at det ikke er regningssvarende å ta ut stein på et nivå under 165 meter over havet.Selv det lavest beregnede beløp vil da vesentlig overstige den erstatning som herredsretten har fastsatt. Til saksøkerens anførsel om at Malvikdommen er til hinder for en erstatningsfastsettelse i strid med vegplanen, er det anført at påregnelighetsvurderingen stiller seg helt annerledes i nærværende sak. I Malviksaken var eieren kommet mye kortere enn Nordbryhn i planleggingen. Eieren i Malviksaken hadde ennå ikke søkt om samtykke til omdisponering av jordbruksarealet til tomter da vegplanen forelå. I nærværende sak har Nordbryhn allerede fra 1959 drevet steinbrudd med et reservelager i det området som nå ekspropieres. Det må her tas hensyn til at et steinbrudd er en virksomhet som drives i et langt perspektiv. Slik forholdene har ligget an, er det derfor riktig å hevde at Nordbryhn har hatt hele det området han nå krever erstatning for, i bruk før vegplanen ble vedtatt i 1992. Til saksøkerens anførsler er det endelig gjort gjeldende at Nordbryhn hadde fått pålegg av landbruksmyndighetene om å vise tilbakeholdenhet med hensyn til avskogingen. Det var ansett som best samfunnsøkonomi å la skogen vokse, slik at avdekkingen først skjedde når det var behov for utvidelser i steinbruddet. Grunnlaget for dette og den påregnelige utnyttelse av hele området var imidlertid lagt allerede i 1959 og forsterket ved de samtykker som ble gitt i 1985-86. LAGMANNSRETTENS BEMERKNINGER: Som det fremgår av underskjønnet, fremsatte saksøkte fem kravspesifikasjoner. Nr 1 gjaldt skog, nr 5 steinmasser. For skogen er det gitt erstatning med kr 122000.-. I avsnittet vedrørende takstnummer 26 har herredsretten ikke gitt noen begrunnelse for selve skogerstatningen. I et av de innledende avsnitt er det under punkt C (underskjønnet side 21-22) gitt en del generelle uttalelser om erstatningsberegningen, blant annet vedrørende rentefoten (4%). Det er til slutt uttalt at skogerstatningen "... fastsettes i en samlet sum omfatter både virke og grunn- og venteverdi". Etter det lagmannsretten forstår, har man dermed gitt erstatning for skogen uten tidsbegrensning ved kapitaliseringen. Det er således ikke gjort noen begrensing frem til det tidspunkt da herredsretten antar at steinuttaket vil starte i det eksproprierte området, dvs etter 33 år. I så fall er det gitt dobbelt erstatning fra det tidspunkt man regner med uttak av stein i det ekspropierte området. Siden den del av skjønnet som gjelder skogverdien er rettskraftig, kunne det være spørsmål om å avvise overskjønnsbegjæringen. Etter det standpunkt som lagmannsretten er kommet til vedrørende uttak av steinmasser, har man ingen grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet. Som det fremgår av lagmannsrettens generelle bemerkninger foran, finner man at saksøkerens prinsipale anførsel om at det ikke er grunnlag for erstatning for steinmasser, må føre frem. Saksøkte har gjort gjeldende at Nordbryhns situasjon adskiller seg fra forholdet i Malviksaken på grunn av forskjellige påregnelighetsvurderinger. Nordbryhn var kommet lenger i sin planleggingsprosess enn grunneieren i Malviksaken. Lagmannsretten er enig i at det kan se ut som om Nordbryhn under møtet med kommunen den 20 oktober 1985 og i det etterfølgende brev fra kommunen den 23 mai 1986, fikk en viss avklaring som gjør at saken i utgangspunktet er noe forskjellig fra situasjonen i Malviksaken. Retten kan imidlertid ikke se at denne forskjell får særlig betydning for avgjørelsen i nærværende sak. Det skal til denne del av saksøktes anførsel bemerkes: Som det fremgår av referatene fra ovennevnte møte og kommunens brev til Brynsåsen Steinindustri AS, ble det gitt klare signaler allerede i 1985 om at ny Rv 211 (nå Rv 3) sannsynligvis ville berøre steinbruddet. Det er på denne bakgrunn man må se fylkeslandbruksstyrets samtykke til omdisponering av arealet på 110 dekar skoggrunn og den reservasjon som fremgår av vedtaket. Det bør her understrekes at fylkeslandbruksstyrets samtykke ikke alene kunne gi forhåpninger om påregnelig drift i et slikt omfang som Nordbryhn nå gjør gjeldende. Det er i denne sammenheng man må se de klare begrensinger med hensyn til fremtidig utnyttning som fremgår av Stange kommunes brev av 23 mai 1986. Det fremgår herav at forslaget til reguleringsplan, som skulle utarbeides av grunneieren, var forutsatt ferdigbehandlet innen 31 desember 1988 (punkt 1). Noen reguleringsplan er ennå ikke utarbeidet. Det fremgår videre at det snarest måtte legges frem plan over det området der masseuttak skulle skje i perioden frem til 31 desember 1988 (punkt 3). Det er også grunn til å fremheve at det areal som landbruksmyndighetene ga samtykke til omdisponering av (110 dekar), bare er en del av det areal Nordbryhn nå legger til grunn for sine arealberegninger. Forskjellen fremgår ved å sammenligne den fargelagte del av det kart som ble fremlagt for lagmannsretten og som nå er inntatt i takstboken under nr 26, og den skraverte del på det kart som er inntatt i advokat Thallaugs juridiske utdrag side 57. Det utvidede areal som Nordbryhn legger til grunn for sine beregninger, er så vidt retten forstår basert på vurderinger i samråd med drivere i årene etter 1986. Lagmannsretten finner etter dette at Nordbryhn ikke har hatt noe reelt grunnlag etter forholdene på stedet for en slik utnytting som han nå gjør gjeldende. Man kan heller ikke se at det objektivt sett har vært grunnlag for slike vurderinger. De planer om bruksendringer som hevdes å ha foreligget da vegplanen ble vedtatt i 1992, fremstår mer som muligheter. Selv om det skulle ha vært et reelt grunnlag for utnytting av steinbruddet slik Nordbryhn hevder, er retten ikke enig i at utnyttelsen var påbegynt før vegplanen ble vedtatt slik det anføres. Lagmannsretten legger til grunn at slik forholdene lå an i steinbruddet, var driften ikke forberedt og langt mindre i virksomhet i det ekspropierte området da vegplanen ble vedtatt. Selv om et steinbrudd drives over et lengre tidsperspektiv, må man i denne relasjon se virksomheten som et igangværende bruk som forflytter seg suksessivt til nye arealer. Det legges da til grunn at vegplanen av 7 juli 1992 var bindende for de deler hvor driften ennå ikke var påbegynt. Det vises til Inge Lorange Backer: L.c. side 77. Dette leder til spørsmålet om nærværende sak under gitte forutsetninger skiller seg fra avgjørelsen i Malviksaken, slik at det blir plass for en erstatning i strid med vegplanen. Som forannevnt kan lagmannsretten ikke se at så er tilfelle. I tillegg til det som tidligere er sagt, vil man fremheve at det her gjelder en motorvei av samme klasse som E6i Malvik. Det dreier seg om en "båndlegging" av arealer av almenn karakter. Rv 3 er ment å betjene befolkningen i en større sammenheng. Veien har definitivt ikke preg av intern vei for et begrenset område. Det likhets- og rettferdighetssyn som parkprinsippet bygger på, kommer derfor ikke til anvendelse. Etter det standpunkt som lagmannsretten er kommet til, er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på ytterlige subsidiære anførsler. Man vil likevel bemerke at Nordbryhn har en tilpasningsplikt. Den tilsier i nærværende sak at han på det gjenværende areal kan drive ned til ca 140 meter over havet, eventuelt dypere, på en regningssvarende måte. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det er grunnlag for å kreve erstatning for bruksverdien basert på noe annet enn den aktuelle utnytting, som er skogbruk. Denne verdi er av herredsretten som nevnt fastsatt til kr 122000.- og avgjørelsen er på dette punkt rettskraftig. TAKTSNR: 30 EIENdom: Gnr 221 bnr 24 i Løten EIER: Arne og Finn Bekkevold AREAL SOM EKSPROPIERES: Tomtegrunn -erverves (gul farge) 340 m2 Tomtegrunn - båndlegges til støyvoll (skravur) 60 m2 SPESIELLE SKJØNNSFORUTSETNINGER 1. Uthus ved profil 10595 erverves av vegvesenet. Erstatning fastsettes av skjønnsretten. 2. Vegvesenet anlegger støyvoll med støygjerde på denne eiendom i henhold til detaljplanen (Jfr. tegning W11a). (for overskjønnet tegning C11a) 3. Denne eiendom tilbys ca 150 m2 "annet areal" som innløses fra takst nr. 27, ved profil 10590. Erstatningen fastsettes av skjønnsretten. 4. Denne eiendom tilbys ca 160 m2 (i underskjønnet oppgitt til ca 260 m2) som innløses fra gnr. 220, bnr. 15 (Løten kommune) ved profil 10550. Erstatningen fastsettes av skjønnsretten. 5. Denne eiendom tilbys ca 180 m2 dyrket mark som innløses fra takstnummer 27 ved profil 10550. Erstatningen fastsettes av skjønnsretten. 6. Statens vegvesen yter tilskudd på kr 33000.- inklusive merverdiavgift til fasadetiltak. Tilskuddet er basert på bestemmelsene i de alminnelige skjønnsforutsetninger, samt rapport med forslag til utbedring av fasade m.m. fra sivilingeniør G. Berg Knudsen av 26. august 1992. SAKSØKTES KRAVSPESIFIKASJON: 1. Prinsipalt: Tap av tomt. Subsidiært: Tomtegrunn/jordbærareal 2. Gjerde. 3. Ulempe på gjenværende eiendom på grunn av nærføring, støy og utilstrekkelig fasadetiltak. 4. Innløsning av uthus. Saksøkeren har i det vesentlige anført: Det er fastsatt for høy erstatning for tomtegrunn. Dette fremgår særlig når man sammenligner med verdien av de areal som legges til eiendommen. Herredsrettens avgjørelse av kravet om ulempeerstatning er riktig. Erstatningen for innløsning av uthuset er fullt forsvarlig. Saksøkte har i det vesentlige gjort gjeldende: Det kreves prinsipalt erstatning for tomteverdi. Det areal som avstås (400 må), kan anslås å utgjøre ca 1/2 tomt. Det må anses godtgjort at tomteverdien i distriktet ligger på ca kr 80000. Det bør derfor gis en erstatning på ca kr 40000. De saksøkte ønsker gjerdet plassert på den voll som bygges frem til tunnelåpningen. Dette er nødvendig av hensyn til den virksomheten med hund som drives på eiendommen. I motsatt fall vil eierne påføres et økonomisk tap. Det bør gis samme erstatning som under takstnummer 45, det vil si kr 350.- pr løpemeter. Som det fremgår av den nye kravspesifikasjonen, kreves det ulempeerstatning på grunn av nærføring, støy og utilstrekkelig fasadetiltak som en post. Selv om de fasadetiltak som nå gjennomføres reduserer støynivået inne til 29 decibel, tilsier en totalvurdering av eiendommen at den utsettes for en særulempe på grunn av støy. Det skal derfor gis erstatning uten hensyn til tålegrensen. Herredsretten har fastsatt verdien av uthuset for lavt. Man har allerede innhentet pris på nytt reisverk til et uthus på 42 må, det vil si ubetydelig større enn det nåværende. Dette koster kr 38000.-. I tillegg anslår man utgifter til mur, pipe og strøm til ca kr 30 000.-. I tillegg kommer utgifter til isolasjon av snekkerverksted og flytteutgifter. LAGMANNSRETTENS BEMERKNINGER: Den tomt som eventuelt kan fraskilles, er relativt liten og støyutsatt. Det er ikke sannsynlig at eierne vil legge til noe av eget areal. Tomten anses derfor ikke salgbar. Dersom man skulle fraskille en tomt, vil uthuset måtte gå med i tomtesalget. Eierne vil da få en lavere erstatning enn om uthuset og det areal som erverves, erstattes hver for seg. Lagmannsretten er skjønnsmessig kommet til samme grunnverdi som herredsretten, det vil si kr 30.- pr må. Lagmannsretten er enig med de saksøkte i at det er sannsynliggjort økonomisk tap dersom man ikke får forsvarlig innhegning av eiendommen av hensyn til den virksomhet som drives med hundeavl mv. Erstatning fastsettes skjønnsmessig til kr 350.- pr løpemeter. Når det gjelder kravet om ulempeerstatning, kan man ikke se at det foreligger noen særulempe. Det er således ingen direkte årsakssammenheng mellom det areal som avstås og de ulemper som skyldes økt trafikk mv. Etter de isolasjonstiltak som treffes, kan man ikke se at tålegrensen overskrides. Ifølge rettspraksis er det da de berørte grunneiere som må bære omkostningene med de ulemper som følger av den alminnelige trafikkutvikling. Når det gjelder verdsettelsen av huset, tar lagmannsretten utgangspunkt i prisen for nytt reisverk anslått til kr 38000.-. I tillegg kommer utgifter til legging av tak, beising, isolering, flytting m.v., som skjønnsmessig settes til kr 30000.-. Samme beløp anslås for så vidt angår utgifter til mur, strøm og pipe. Med fradrag for elde fastsettes erstatningen skjønnsmessig til kr 70000.-. ERSTATNING: 1. Tomtegrunn kr 30.- pr må. 2. Gjerdeerstatning kr 350.- pr løpemeter. 3. Ulempeerstatning kr 0.-. 4. Innløsning av uthus kr 70 000.-. TAKSTNUMMER: 32 EIENdom: Gnr 222 bnr 1 i Løten EIER: Ingeborg M. Th. Spikkerud. AREAL SOM EKSPROPIERES: 1. Riksveg 3, parsell Mågård - Haukstad: Dyrket mark - erverves (oransje farge) 3520 m2 Dyrket mark - innløses (vedprofil 10850) 1950 m2 2. Fylkesveg 116 parsell Haukstad - Nyhuset x Fv 219: TEIG 1: (ved profil 3400) Skoggrunn/annet areal - erverves (grønn farge) 2600 m2 Skoggrunn/annet areal - innløses 865 m2 dyrket mark - erverves (oransje farge) 310 m2 TEIG 2: (ved profil 3900) Dyrket mark - erverves (oransje farge) 810 m2 Dyrket mark - innløses (vedprofil 3870) 100 m2 Annet areal (kantsone) - erverves (grønn farge) 570 m2 Det erverves tilsammen 4640 m2 dyrket mark. Det innløses i alt 2050 m2 dyrket mark. Skoggrunn/annet areal som erverves og innløses blir til sammen 4035 m2. SPESIELLE SKJØNNSFORUTSETNINGER: Gjelder riksveg 3, parsell Mågård - Haukstad: 1. Denne eiendom tilbys ca 2230 m2 dyrket mark som innløses fra takstnummer 31 ved profil 10750. Erstatningen fastsettes av skjønnsretten. 2. Gammel veggrunn i Fjælgårsvegen som tilbakeføres denne eiendom, grovdyrkes av vegvesenet. Grovdyrkingen innbærer at bærelagsmasse fjernes og matjord fra ny vegtrase påføres og grovplaneres. Steinplukking/finpuss besørges av grunneieren. Gjelder fylkesveg 116 parsell Haukstad - Nyhuset x Fv 219: Ingen skjønnsforutsetninger. SAKSØKTES KRAVSPESIFIKASJON: 1. Dyrkbar mark/beite. Saksøkeren har ikke spesielle anførsler. Saksøkte har i det vesentlige anført: Det areal som herredsretten har beskrevet som skoggrunn/annet areal, er dyrkbar mark/beite. Med små kostnader kunne det blitt dyrket mark med vesentlig høyere verdi enn som fastsatt kr 1.- pr må. Naboeiendommer har fått tilkjent kr 6.- pr må. Lagmannsrettens bemerkninger: Man er enig i saksøktes vurderinger og fastsetter erstatningen til angjeldende areal til kr 6.- pr må. ERSTATNING: Dyrkbar mark/beite kr 6.- pr må. TAKSTNUMMER: 45 EIENdom: Gnr 221, bnr 42 i Løten. EIER: Kjell Johansen. AREAL SOM EKSPROPIERES Tomtegrunn - erverves (gul farge) 135 m2 INGEN SPESIELLE SKJØNNSFORUTSETNINGER. SAKSØKTES KRAVSPESIFIKASJON: 1. Tomtegrunn. 2. Beplantning. 3. Ulempe ved nærføring av støy. Saksøkeren har i det vesentlige anført: I tilsvaret er det uttalt at herredsretten har foretatt en fullt ut forsvarlig vurdering. Under hovedforhandlingen for lagmannsretten er det imidlertid gjort gjeldende at dette bare refererer seg til erstating for tomtegrunn og beplanting etter differanseprinsippet. Det er ikke grunnlag for ulempeerstatning, idet de foretatte målinger viser at man ligger under tålegrensen. Den økning som foreligger, er det eieren og ikke staten som må bære risikoen for. Naboloven §2 fjerde ledd kommer åpenbart ikke inn, idet det ikke er grunnlag for å hevde at Johansen rammes mer enn andre naboer til fylkesveien. Saksøkte har i det vesentlige anført: Herredsretten har verdsatt tomtegrunnen for lavt. Den fastsatte ulempeerstatning på grunn av nærføring av støy må settes vesentlig høyere. Det er her vist til at Johansens hus tidligere lå i annen rekke, idet man hadde et bolighus på naboeiendommen som skjermet mot daværende fylkesvei. Den nye fylkesveien går nå gjennom Johansens hage. Det er fremlagt verditakst, som anslår redusert omsetningsverdi til ca 10%, omregnet til ca kr 40 000.-. Utgangspunktet for beregningen er for lavt, idet det ikke er tatt hensyn til et mindre hus på baksiden, som inneholder en 3-roms leilighet. Subsidiært er det anført at naboloven §2 fjerde ledd kommer til anvendelse. LAGMANNSRETTENS BEMERKNINGER: Man har vurdert grunnavståelsen inkludert beplantning etter differanseprinsippet. Etter en skjønnsmessig totalvurdering er man kommet til at erstatningen bør fastsettes til kr 5000.-. Når det gjelder spørsmålet om ulempeerstatning, finner man ikke at det er grunnlag for kravet. Man finner ikke at det forventes noen særlig trafikkøkning. Den ulempe som utvilsomt ligger i å få veien nærmere inn på huset, er en alminnelig ulempe som nå vurderes i forhold til naboloven tålegrense. Lagmannsretten finner ikke at tålegrensen er overskredet. Det betyr at grunneieren må bære risikoen for denne del av samfunnsutviklingen. Man har vurdert om det likevel kan være grunnlag for erstating i medhold av naboloven §2 fjerde ledd. Retten kan ikke se at så er tilfelle. Det vises til saksøkerens anførsler. ERSTATNING: 1 og 2 kr 5000.-. 3. kr 0.-. TAKSTNUMMER: 48 EIENdom: Gnr 221, bnr 3 i Løten. EIER: Thorbjørn Skjoldhammer. AREAL SOM EKSPROPIERES: Dyrket mark - erverves (oransje farge) 1402 m2. INGEN SPESIELLE SKJØNNSFORUTSETNINGER. SAKSØKTES KRAVSPESIFIKASJON: 1. Tap av tomt 2. Beplantning Saksøkeren har i det vesentlige anført: Herredsretten har fastsatt erstatning for tap av tomt og beplanting til kr 50000.-. Det fremgår ikke hvilket prinsipp herredsretten har lagt til grunn for erstatningen, idet man ikke har omtalt veiplanens betydning. Lagmannsretten må vurdere om prinsippet i Malvikdommen slår igjennom, eller om det kan gjøre unntak fra planen etter det såkalte parkprinsippet. Det er redegjort nærmere for vurderingstemaet, idet det blant annet er pekt på forskjellen mellom riksvei/fylkesvei og lokale veier. Saksøkte har i det vesentlige anført: Som følge av veiomleggingen mister grunneieren en tomt på ca 1 402 må. Utnyttelse til tomtegrunn var eneste påregnelige utnytting dersom veien ikke hadde kommet. Prinsippet i Malvikdommen kommer ikke til anvendelse. Selv om veien er rubrisert som fylkesvei, er funksjonen som lokalvei den helt dominerende. Veien må karakteriseres som en sekundær fylkesvei, som primært virker som en lokal boliggate. Tapet av tomt må kunne vurderes etter en pris av kr 80.- pr må, idet det er tilknytningsmulighet til vann og kloakk. Lagmannsrettens bemerkninger: Lagmannsretten kan i hovedsak slutte seg til saksøktes anførsler. Selv om veien er rubrisert som en fylkesvei, og dermed også en gjennomgangsvei, kan dette ikke automatisk føre til at parkprinsippet ikke kommer til anvendelse. Lagmannsretten finner etter en konkret bevisvurdering at denne del av fylkesveien langt på vei må betraktes som en intern vei for området. Man har herunder bygget på opplysninger om gjennomgangstrafikken sammenholdt med behovet for avkjørsel til villaene i området. I relasjon til prinsippet i Malviksaken er veien snarere å sammenligne med en kommunal vei som primært har lokalfunksjoner. Lagmannsretten finner etter dette at det bør gis erstatning for tomteverdien, som skjønnsmessig fastsettes til kr 80000.-. Det er ved vurderingen tatt hensyn til nærheten til veikrysset. Man kan ikke se at det da er plass for noen egen erstatning for beplantningen, som etter det man kunne se var minimal. ERSTATNING: 1. Tap av tomt kr 80000.-. 2. Beplantning kr 0.-. TAKSTNUMMER: 51 EIENdom: Eiendommer som avstår grunn til veianlegget og som har jaktrett. EIER: Grunneiere som avstår grunn og som er medlemmer av Romedal og Vallset Grunneierforening. INGEN SPESIELLE SKJØNNSFORUTSETNINGER. SAKSØKTES KRAVSPESIFIKASJON: 1. Tapt jaktutbytte. 2. Vanskeliggjort jakt. Saksøkeren har endret sine anførsler under sakens gang. De anførsler som fremgår av tilsvaret, ble fragått under prosedyren. Det ble først prinsipalt gjort gjeldende at økonomisk tap ikke er sannsynliggjort. Saksøkeren erklærte seg uenig i de beregningsmetoder som de sakkyndige vitnene Brenna og Holthe har gjort gjeldende. Det ble også fremhevet at det areal som eksproprieres, utgjør bare ca 232 dekar av et samlet jaktareal på ca 20000 dekar. Selv om det er grunnlag for å hevde at en del dyr vil bli kjørt i hjel av biler som bruker det nye veianlegget, vil det ikke være saklig grunnlag for en redusert kvotefordeling som følge av dette. Senere under replikken ga saksøkeren uttrykk for at det må erkjennes at de grunneiere som må avstå areal, får redusert sitt jaktutbytte. De grunneiere som går inn under takstnummer 51 (og takstnummer 52), bør da tilkjennes erstatning i overensstemmelse med de prinsipper som fremgår av [[Rt-1985-1107]] (1115). Det reduserte jaktutbytte må da fastsettes skjønnsmessig i forhold til redusert areal. Dommen i [[Rt-1985-1107]] løser imidlertid ikke spørsmålet om det kan ytes erstatning utover dette på de to grunnlag som de saksøkte anfører. Dette gjelder anførslene om at veien avskjærer et uberørt jaktområde, noe som vil føre til flere drepte dyr og dermed tapt jaktutbytte. Det er videre anført at veianlegget vil føre til vanskeliggjort jakt, og herunder mindre leieinntekter. Disse anførsler kan etter saksøkerens mening ikke føre frem. Et slikt tap er ikke en følge av grunnavståelsen, men må betraktes som et avledet tap som følge av tiltaket (myndighetenes bruk av det eksproprierte areal). I rettslig henseende må man da betrakte veien som nabo til jaktområdet. At veien når den trafikkeres fører til at dyr blir drept, rammer ikke bare de berørte grunneiere og medlemmer av lagene, men også andre som ikke grenser til veien. Det må da foretas en vurdering av om kravet til årsakssammenheng er oppfylt i en slik grad at man kan si det foreligger en særulempe. Det er her vist til Pedersen, Sandvik og Skaaraas: Ekspropriasjon side 277 flg. Dersom det ikke kan anses å foreligge en særulempe, må det foretas en vurdering av tålegrensen i naboforhold. Her som ellers må det stilles strenge krav før grensen anses overskredet. Det er vist til RG-1991-977 (særlig flertallet side 990). Saksøkte har i det vesentlige anført: Det rettslige utgangspunkt for erstatningskravet er vederlagsloven §8. Dette gjelder også takstnummer 52. Det er godtgjort gjennom vitneførselen at jaktutbyttet vil bli redusert av flere grunner som følge av grunnavståelsen. Dette må anses som en ulempe på de gjenværende eiendommer, som kreves erstattet i tillegg til den avståtte skoggrunn. Det økonomiske tap som er godtgjort er en direkte konsekvens av grunnavståelsen. Kravet til årsakssammenheng må anses oppfylt, slik at det foreligger særulemper. Saksøkte har i den anledning fremhevet: Det foreligger en betydelig arronderingsulempe på grunn av gjennomskjæringen av jaktterrenget. Det er sannsynliggjort at man vil få reduserte leieinntekter fordi jaktterrenget blir mindre attraktivt. Dette gjelder særlig den vestre del av terrenget. Her blir jaktområdet så smalt at det ikke vil være forsvarlig å drive effektiv jakt. Da man ikke kan skyte mot eller langs veien eller mot bebyggelsen, blir jaktområdet her nærmest verdiløst. Det er også sannsynliggjort at de saksøkte vil få redusert sin jaktkvote på grunn av redusert skogareal. Endelig er det godtgjort at utbyttet faktisk vil bli redusert på grunn av ihjelkjørte dyr. De særulemper som foreligger skal erstattes uten hensyn til naborettslige betraktninger. Saksøkerens anførsler som bygger på en betraktning om veien som nabo og med henvisning til naboloven tålegrense, er feil rettsanvendelse. Det er for øvrig vist til en del dommer fra herredsrettene og lagmannsrettene. Hva angår avgjørelsen i RG-1991-977, er det større grunn til å legge vekt på mindretallets standpunkt, som bygger på at det forelå en særulempe (side 990). De saksøkte har henvist til de beregninger som er foretatt av de sakkyndige vitner Brenna og Holthe. Ved kapitaliseringen bør det legges til grunn en rentefot på 4% som for skog. LAGMANNSRETTENS BEMERKNINGER: Som det fremgår av de alminnelige skjønnsforutsetninger punkt 8 (inntatt i herredsrettens skjønn side 12), har saksøkeren akseptert at takstnummer 51 og 52 trer inn som parter og fremmer krav om erstatning for reduserte jaktinntekter på vegne av alle grunneiere innenfor berørte områder. Dette medfører at det ikke har vært noen partsrepresentanter til stede som har avgitt forklaring. Retten bygger derfor sin avgjørelse på prosedyren samt forklaringer av de sakkyndige vitner Brenna og Holthe. I tilknytning til forklaringene er det for lagmannsretten fremlagt skriftlige redegjørelser av henholdsvis 30 mai og 14 mars 1994. Som det fremgår foran i skjønnet, har alle de berørte grunneiere fått erstatning for selve grunnavståelsen, basert på skogverdien. Retten er enig med partene i at den rettslige vurdering må forankres i vederlagsloven §8, som et spørsmål om erstatning for ulemper på gjenværende eiendommer. Som det fremgår av saksøkerens nye anførsel for lagmannsretten, er staten innforstått med at de grunneiere som avstår areal, får redusert sitt jaktutbytte og at dette skal erstattes som en særulempe. Lagmannsretten er enig i det rettslige grunnlag for denne vurdering. Man finner imidlertid ikke å kunne følge det sakkyndige vitnets forslag til verdsetting på dette punkt. Lagmannsretten anslår verdien til kr 5,- pr dekar pr år. Ved den videre beregning av erstatningen legger lagmannsretten til grunn en rente på 5% som grunnlag for kapitaliseringen. Etter den bevisførsel som foreligger på grunn av den avtalte partskonstellasjon, er det ikke noe grunnlag for å nyansere rentefoten mellom de saksøkte. Dette tilsier en erstatning på kr 100,- pr dekar til de berørte grunneiere. Som det fremgår av saksøktes kravspesifikasjon og anførslene kreves det erstatning for tapt jaktutbytte for vilt som kjøres ihjel i trafikken. Lagmannsretten kan ikke se at det her foreligger en slik årsakssammenheng mellom ekspropriasjonsinngrepet og et eventuelt tapt jaktutbytte, som er nødvendig for å konstatere en særulempe. Lagmannsretten er således enig med saksøkeren i at man på disse punkter må anlegge en naborettslig vurdering, idet ulempen må betraktes som en alminnelig ulempe. Lagmannsretten kan på dette punkt slutte seg til flertallets vurderinger i den dom som er omhandlet i RG-1991-977 (990) og de henvisninger til litteraturen som der fremgår. Når det gjelder spørsmålet om redusert jaktkvote, vil det vestre areal fortsatt telle med etter rettens vurdering. Hva angår de saksøktes anførsel om at veianlegget har ødelagt vestre del av skogen som jaktterreng, er man enig i at det her foreligger en arronderingsulempe som har en direkte følge av grunnavståelsen. Det er derfor grunnlag for å tilkjenne erstatning uten hensyn til naboloven tålegrense. Lagmannsretten har vurdert det årlige tap i den del av terrenget som blir liggende vest for riksveien til 10 % av årlig jaktutbytte. Dette gir en erstatning på kr 0,50 pr dekar. Kapitalisert etter en rentefot på 5 % blir erstatningen kr 10,- pr dekar. ERSTATNING: 1. Tapt jaktutbytte på grunn av redusert skogareal erstattes med kr 100,- pr dekar. 2. Vanskeliggjort jakt erstattes med kr 10,- pr dekar. TAKSTNUMMER: 52 EIENdom: Løten Skogeierlag som avstår grunn til veianlegget og som har jaktrett. EIER: Grunneiere som avstår grunn og som er medlemmer av Løten Skogeierlag. INGEN SPESIELLE SKJØNNSFORUTSETNINGER. SAKSØKTES KRAVSPESIFIKASJON: 1. Tapt jaktutbytte. 2. Vanskeliggjort jakt. Saksøkeren har i det vesentlige gjort gjeldende: Det er gjort gjelden de samme anførsler som under takstnummer 51. Saksøkte har i det vesentlige gjort gjeldende: Det er gjort gjeldende de samme anførsler som under takstnummer 51. LAGMANNSRETTENS BEMERKNINGER: Det vises til lagmannsrettens vurderinger under takstnummer 51. Erstatningen for takstnummer 52 fastsettes etter samme grunnlag som under takstnummer 51. ERSTATNING: 1. Tapt jaktutbytte kr 100,- pr dekar. 2. Vanskeliggjort jakt erstattes med kr 10,- pr dekar. V. Saksomkostninger. Som det fremgår av overskjønnsbegjæringene, er overskjønn alene begjært av de to saksøktegruppene. Det er da bestemmelsene i skjønnsloven §54a som kommer til anvendelse. Hver enkelt saksøkt vurderes isolert. Ved vurderingen av om det er oppnådd en bedre avgjørelse, skal det foretas en totalvurdering. Det må være forholdsvis klart at det er oppnådd en bedre avgjørelse, men det kreves ikke at avgjørelsen er vesentlig bedre. Man kan ikke se at det foreligger endringer men hensyn til inngrepets karakter eller omfang som virker inn på omkostningsavgjørelsen. Lagmannsretten har vurdert om underskjønnet lider av slike feil eller om avgjørelsen fremstår som så tvilsom at man har hatt rimelig grunn til å begjære overskjønn, jf skjønnsloven §54a pkt b. Selv om underskjønnet er meget knapt begrunnet under enkelte takstnummer, kan man ikke se at det er grunnlag for å anvende nevnte bestemmelse. Når det gjelder takstnummer 10, er det oppnådd en bedre avgjørelse for så vidt angår erstatningen for dyrket mark. Erstatningen øker med ca kr 2000.- i forhold til herredsrettens avgjørelse. Andel av salær settes skjønnsmessig til kr 5000,-, som inkluderer andel utdrag. I tillegg erstattes 1/8 av de lovbestemte utgifter ved overskjønnet. Takstnummer 26 har fått en klart dårligere avgjørelse enn ved underskjønnet. Som det fremgår av lagmannsrettens begrunnelse, har man primært avgjort erstatningskravet etter en påregnelighetsvurdering, som lå innenfor det grunnlag som ble prosedert for herredsretten. For dette takstnummers vedkommende ble det fremsatt en ny prinsipal anførsel for lagmannsretten, jf prosesskriftet av 19 mai 1994. De spørsmål som der er berørt, er ikke imøtegått av prosessfullmektigen under den skriftlige saksforberedelse, som da for så vidt var avsluttet. Han har imidlertid imøtegått anførselen under hovedforhandlingen. Selv om de spørsmål som ble brakt opp er kompliserte, gjelder anførselen et sentralt prinsipp i ekspropriasjonsretten (parkprinsippet) som må forutsettes å være velkjent. Lagmannsretten finner derfor ikke at den nye anførsel kan tilsi noen annen vurdering av saksomkostningene enn den som følger av prinsippet i skjønnsloven §54a punkt a. Saksøkte må derfor dekke sine egne saksomkostninger. Takstnummer 30 har ikke fått medhold i sin prinsipale anførsel under kravspesifikasjon nr 1, men det er gitt høyere erstatning for tomtegrunn. Det er også et bedre resultat etter kravspesifikasjon nr 2 og 4. Selv om det ikke er gitt erstatning etter nr 3, er det totalt sett oppnådd et bedre resultat. Andel av salær for dette takstnummer settes skjønnsmessig til kr 5000.-, jf skjønnsloven §54. Beløpet forutsettes å dekke andel av utgifter til utdrag. I tillegg erstattes saksøkeren 1/8 av de samlede lovbestemte utgifter ved overskjønnet. Takstnummer 32 har oppnådd et bedre resultat enn ved underskjønnet. Prosessfullmektigens arbeid med dette takstnummer antas å ha vært helt minimal. Andel av salær settes til kr 1 500.-, som dekker eventuell andel av utgifter til utdrag. I tillegg erstattes 1/8 av de lovbestemte utgifter ved overskjønnet. Takstnummer 45 har fått en helt ubetydelig erstatningsøkning for så vidt angår kravspesifikasjon nr 1 og 2. Kravet om ulempeerstatning er imidlertid ikke tatt til følge. Da saksøkte her ble tilkjent kr 10 000.- for herredsretten, kan han ikke sies å ha oppnådd et bedre resultat for lagmannsretten. Saksøkte må derfor dekke sine saksomkostninger. Takstnummer 48 har oppnådd et bedre resultat etter kravspesifikasjon nr 1, som mer enn oppveier at kravspesifikasjon nr 2 ikke er tatt til følge. Andel av salær fastsettes skjønnsmessig til kr 10000.-, som inkluderer andel utgifter til utdrag. I tillegg erstattes 1/8 av de lovbestemte utgifter ved overskjønnet. Takstnummer 51 og 52 har oppnådd et bedre resultat enn for herredsretten hvor det ikke ble tilkjent noen erstatning. Saksøkeren har gjort innsigelser mot kravet fra de to sakkyndige vitnene. Retten antar at arbeidet her er lagt noe bredere an enn nødvendig. Salæret til Holthe settes til kr 2500.- og til Brenna settes det til kr 5000.-. Lagmannsretten finner ikke å kunne erstatte det uspesifiserte krav på kr 400.- til vitnegodtgjørelse. Derimot erstattes utgiftene til tillitsmann med kr 2500.-. Omkostningene settes skjønnsmessig til kr 25000.-, som inkluderer salær til prosessfullmektig, andel utdrag, godtgjørelse til tillitsmannen og de to sakkyndige vitnene. I tillegg erstattes hver av partene 1/8 av de lovbestemte utgifter ved overskjønnet. Overskjønnet er enstemmig. Slutning: 1. De saksøkte tilkjennes erstatning slik det fremgår av de enkelte takstnummer foran i overskjønnet. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/vegsjefen i Hedmark 5000 -femtusen-kroner til Mona Kjeverud Kristiansen, 5000 - femtusen - kroner til Arne og Finn Bekkevold i fellesskap, 1 500 - ettusenfemhundre - kroner til Ingeborg M. Th. Spikkerud, 10000 - titusen - kroner til Thorbjørn Skjoldhammer og 25000 - tjuefemtusenkroner til Romedal og Vallset Grunneierforening og Løten Skogeierlag i fellesskap v/advokat Pål Johnsrud. 3. Staten v/vegsjefen i Hedmark erstatter hver av de saksøkte som er nevnt under pkt 2, 1/8 av lovbestemte utgifter ved overskjønnet. 4. Oppfyllelsesfristen etter pkt 3 er 2 - to - uker etter meddelelse om endelig fastsettelse. Etter pkt 2 er oppfyllelsesfristen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dette skjønn. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
