Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder erstatningskrav i forbindelse med fysikalsk behandling. Oddrun Sulutvedt er født xx.xx.1946, utdannet førskolelærer og har arbeidet som barnehavebestyrer i flere år. I 1982 sluttet hun for å være hjemme hos sine tre barn. Den 30 juni 1987 tok hun kontakt med doktor Thomas Torgalsen på grunn av smerter i venstre skulder. Han stilte diagnosen senebetennelse (tendinitt) i venstre skulder, samt nakke/skuldermyalgi, dvs muskelsmerter. Videre henviste han henne til fysikalsk behandling (12 ganger). Sulutvedt kontaktet Holtet Fysikalske Institutt og fikk timer hos fysioterapeut Fred Are Hatlebrekke, som hadde et halvt års vikariat der. Hun var på instituttet fem ganger. Første time ble hun undersøkt. De neste fire timer fikk hun behandling i form av manuell traksjon. Siste gang ble Sulutvedt dårlig, og behandlingen ble avbrutt. Etter den tid har hun ikke vært i arbeid. Hun har vært til en rekke undersøkelser. Frem til ankeforhandlingen hadde den oppfatning festet seg at det foreligger en skade på nerven thoracicus longus, som fører til delvis lammelse av muskelen som holder høyre skulderblad på plass (musculus serratus arterior). Tilstanden kalles gjerne serratus-parese. I september 1991 tok Sulutvedt ut stevning ved Oslo byrett mot Hatlebrekke og mot UNI Skadeforsikring AS, hvor Holtet Fysikalske Institutt hadde tegnet ansvarsforsikring. Under hovedforhandlingen for byretten ble det inngått rettsforlik. Sulutvedt trakk søksmålet mot UNI, som sa seg villig til å dekke Hatlebrekkes eventuelle ansvar på grunnlag av instituttets ansvarsforsikring. For byretten var det oppnevnt to sakkyndige: Overlege Karl O Nakken, spesialist i nevrologi, og overlege Truls-Eirik Mogstad, spesialist i psykosomatisk medisin og psykiatri. Oslo byrett avsa 3 desember 1993 dom med slik slutning: 1. Fred Are Hatlebrekke frifinnes. 2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger. Oddrun Sulutvedt har i rett tid påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Under ankeforberedelsen ble partene enige om å dele pådømmelsen etter tvistemålsloven §151 annet ledd, slik at saken nå kun gjelder spørsmålet om det foreligger erstatningsgrunnlag. Overlege Nakken er gjenoppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten. I tillegg er oppnevnt avdelingsoverlege Carl Fredrik Petlund, spesialist i fysikalsk medisin, og fysioterapeut Olaf Evjenth. Ankeforhandlingene fant sted 22 og 23 mai 1995. Partene og ni vitner avgav forklaring. Den ankende part, Oddrun Sulutvedt, har i det vesentlige gjort gjeldende: Hatlebrekke er ansvarlig på subjektivt grunnlag. Ved første konsultasjon oppdaget han en skakk nakkehvirvel. Han rekvirerte ikke røntgenundersøkelse, men valgte traksjonsbehandling. Det skjedde ved hjelp av en brun læraktig rem som ble lagt rundt Sulutvedts nakke, slik at ørene ble brettet. Hatlebrekke stod omtrent en meter bak henne, la seg bakover og trakk i remmen ved hjelp av sin egen kroppstyngde. Dette gjentok han 20 ganger under hver av de fire konsultasjoner som ble gjennomført. Sulutvedt oppfattet behandlingen som skremmende og smertefull. Ved fjerde behandling merket hun smerter som strålte fra nakken og følte at hun ikke fikk puste. Hun fikk brekninger og følte seg meget omtåket. Behandlingen ble avbrutt, og hun forlot straks instituttet. Sulutvedts beskrivelse av hendelsesforløpet er troverdig. Hun har hele tiden holdt fast ved sin forklaring, som er meget detaljert. Hatlebrekkes forklaring har derimot vekslet, vært selvmotsigende og uklar. Hans journalføring er kritikkverdig. De faktiske omstendigheter støtter Sulutvedts forklaring. Det oppstod en dramatisk episode som ikke ville skjedd ved vanlig traksjonsbehandling. Skaden er forenlig med den behandling som hun har beskrevet, og det foreligger sannsynlighetsovervekt for at hennes beskrivelse er korrekt. Tvil om bevisvurderingen må gå ut over Hatlebrekke, som ikke førte journal på tilfredsstillende måte, jf [[Rt-1989-674]], [[Rt-1980-1299]] og [[Rt-1988-64]], Lødrup: Lærebok i erstatningsrett (1987) side 135-136 og NOU 1992: 6 Erstatning ved pasientskader side 29. Journalen skulle ha inneholdt opplysninger om at det ble utført traksjonsbehandling, om det ble benyttet belte eller rem, samt om den dramatiske episode som inntraff. Om kravene til journalføring er ellers vist til Gretland: Fysioterapeutisk undersøkelse side 126-127. Traksjonsbehandlingen - slik den er beskrevet av Sulutvedt -var grovt uaktsom. Hatlebrekke måtte forstå at det kunne oppstå skade. Det foreligger uaktsomhet også om man legger til grunn Hatlebrekkes beskrivelse av hendelsesforløpet. Han skulle ikke ha begynt med omfattende traksjonsbehandling uten videre. Traksjon er først og fremst en del av fysioterapeutisk undersøkelse og diagnostisering av skader i nakken. Traksjonsbehandling benyttes først etter at prøvetraksjon er foretatt for å se om behandlingen hjelper eller ikke. Slik behandling skal dessuten kun benyttes når det er påvist vertebrogene forandringer (dvs i hvirvel). Kravet til årsakssammenheng er oppfylt. Begge de to medisinske sakkyndige har funnet sannsynlighetsovervekt for at den fysiske skade er forårsaket av Hatlebrekke. Erklæringene fra de sakkyndige og vitneprov fra sakkyndige vitner taler for dette. Retten må legge til grunn at Sulutvedt ble påført en serratus-parese ved Hatlebrekkes behandling, som er den eneste traumatiske påvirkning hun har vært utsatt for. Riktignok var hun gravid og hadde muskelspenninger. Slike forhold øker nervens sårbarhet. Men selv om hun i en viss grad skulle være disponert for skade, var traksjonsbehandlingen den helt dominerende skadeårsak. Skadevolder må her ta skadelidte "som hun er", jf Lødrup: Lærebok i erstatningsrett side 250 flg. Retten må se bort fra den teoretiske mulighet at skaden skyldes skulderbuenevritt. For øvrig fremheves den sterke tidsmessige sammenheng mellom behandlingen og Sulutvedts smerte. Dersom man skulle mene at det forelå samvirkende skadeårsaker, er traksjonsbehandlingen det dominerennde element i hendelsesforløpet og en nødvendig betingelse for skaden. Det bemerkes ellers at Hatlebrekkes grove uaktsomhet må få betydning også ved vurderingen av om det foreligger adekvans, jf [[Rt-1960-357]], [[Rt-1966-163]] og Lødrup side 247. Den ankende part har nedlagt slik påstand: 1. Fred Are Hatlebrekke dømmes til å erstatte Oddrun Sulutvedts utgifter og inntektstap som følge av ervervsmessig uførhet etter uaktsom feilbehandling. 2. Fred Are Hatlebrekke dømmes til å betale Oddrun Sulutvedt menerstatning i henhold til skadeserstatningsloven §3-2 etter uaktsom feilbehandling. 3. Fred Are Hatlebrekke dømmes til å betale Oddrun Sulutvedt oppreisning i henhold til skadeserstatningsloven §3-5 etter grov feilbehandling. 4. Fred Are Hatlebrekke dømmes til å betale Oddrun Sulutvedts saksomkostninger for begge retter. Ankemotparten, Fred Are Hatlebrekke, har i det vesentlige gjort gjeldende: Sulutvedt har bevisbyrden for at erstatningsvilkårene foreligger. Det erkjennes at journalen har betydelig bevisverdi, og at Hatlebrekkes journalføring ikke var god nok. Men for at det kan bli tale om snudd bevisbyrde, må det som ikke står i journalen ha betydning for bevisvurderingen, sml [[Rt-1989-674]]. Journaler skal være et hjelpemiddel for den medisinske behandling. Journalføring blir mindre viktig når det er så nær tidsmessig sammenheng mellom behandlingene som i denne sak. Sulutvedt har oppfattet det faktiske hendelsesforløp feil. Det ble ikke benyttet noe lærbelte, og det er uforklarlig at Hatlebrekke skulle igangsette den behandling som er beskrevet av henne. Den er fullstendig ukjent og ligner ikke på behandling hverken i alminnelig fysioterapi eller manuell terapi. Retten må legge til grunn at det ble foretatt ordinær traksjonsbehandling med belte. Det er ikke korrekt at Hatlebrekke oppdaget en skakk nakkehvirvel under den undersøkelse han foretok av Sulutvedt. Det var aldri noe formål å kurere betennelsen ved hjelp av traksjonsbehandling. På samme måte som ved medisinsk behandling skal det i denne sak en del til for å konstatere feilbehandling, jf [[Rt-1978-482]] og [[Rt-1980-1299]]. Hverken Norske Fysioterapeuters Forbund eller den sakkyndige fysioterapeut oppnevnt for lagmannsretten har hatt innvendinger mot behandlingen av Sulutvedt. Vitneprovene ellers illustrerer at det kan være flere faglig begrunnede oppfatninger om traksjonsbehandling, men gir ikke grunnlag for kritikk av Hatlebrekkes handlemåte. Traksjonsbehandling er en helt elementær del av fysioterapistudiet. Det er ellers vist til Nygaard: Skade og ansvar 1992 197 flg, RG-1987-1004 og Kristiansand byretts dom av 4 desember 1992. Alle som har uttalt seg i saken, er enige om at traksjonsbehandling ikke innebærer noen generell skademulighet. Det kan da ikke sees at valg av traksjonsbehandling var uaktsomt. Det foreligger ikke årsakssammenheng. Ingen har hørt om en slik skade tidligere. De sakkyndiges erklæringer taler mot at det foreligger årsakssammenheng. De som har konkludert med at årsakssammenheng foreligger, har lagt til grunn Sulutvedts beskrivelse av behandlingen. Hva særlig gjelder spørsmålet om hun kjente smerter umiddelbart, bemerkes at det er påfallende at hun ikke nevnte dette før i 1988. Men selv om hun fikk smerter den dagen, må de trolig skyldes muskelstrekk, jf den sakkyndige Petlund. Derimot er det ikke grunnlag for å fastslå årsakssammenheng mellom traksjonsbehandlingen og nerveskaden. De rettslige krav til årsakssammenheng foreligger ikke. Selv om behandlingen var ett element i årsaksrekken, har alle de sakkyndige påpekt at også andre forhold kommer inn i dette tilfelle, slik som graviditet og en særegen anatomi. Dette er helt upåregnelige samvirkende skadeårsaker, jf Nygaard: Skade og ansvar side 350 flg. Høyesterettsdommen inntatt i [[Rt-1992-64]] gjaldt flere påregnelige samvirkende skadeårsaker og er derfor ikke avgjørende her. Hverken faktisk eller rettslig foreligger det årsakssammenheng, og skadeforløpet er i alle fall ikke påregnelig. Ankemotparten har nedlagt slik påstand: 1. Oslo byretts dom av 3. september 1993 stadfestes. 2. Fred Are Hatlebrekke tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. Lagmannsretten skal bemerke: Partene er uenige om de faktiske forhold i forbindelse med traksjonsbehandlingen. Lagmannsretten tar derfor først standpunkt til hvilket hendelsesforløp som skal legges til grunn i saken. Det er på det rene at Sulutvedt hadde timer hos Hatlebrekke den 6, 7, 8, 13 og 15 juli 1987. Den første timen undersøkte han henne. Av journalen fremgår at Hatlebrekke under rubrikken "Diagnose" har oppført "tend. ve. skulder, myalgia nuchae". Dette samsvarer med den diagnose som var gitt av doktor Torgalsen. Sulutvedt har anført at Hatlebrekke også oppdaget en skakk nakkehvirvel, noe han bestemt har benektet. Journalen inneholder ingen opplysning om dette. Uansett hvorledes man ellers vil bedømme Hatlebrekkes journalføring, er det lite sannsynlig at han ville unnlatt å anmerke et slikt funn. På bakgrunn av den sakkyndige utredning fra fysioterapeut Evjenth legger lagmannsretten videre til grunn at det ved et avvik mellom fysioterapeutens og legens diagnose er praksis at terapeuten ikke påbegynner behandling, men kontakter vedkommende lege. Det er ingen holdepunkter for at Torgalsen ble kontaktet av Hatlebrekke. Lagmannsretten finner det ikke bevist at Hatlebrekke ved undersøkelsen 6 juli 1987 fant annet enn det som ble avmerket i journalen. Ifølge Sulutvedt ble traksjonsbehandlingen foretatt med en brun læraktig rem. Den ble lagt rundt nakken hennes, slik at ørene ble brettet. Hatlebrekke stod så omtrent en meter bak henne, la seg bakover og trakk i remmen ved hjelp av sin egen kroppstyngde. Lagmannsretten finner ikke et slikt hendelsesforløp bevist. Både Hatlebrekke og innehaveren av Holtet Fysikalske Institutt har forklart at det aldri har eksistert noen slik lærrem på instituttet. Den beskrevne fremgangsmåte ville dessuten være helt i strid med vanlig behandling, både i alminnelig fysioterapi og manuell terapi. Som følge av at ørene ble brettet, ville metoden innebære et ubehag for pasienten, som dessuten måtte bøye nakken bakover for at beltet ikke skulle gli under hodet. Disse forhold ville innebære at pasienten måtte anspenne seg, mens forutsetningen for at traksjonsbehandling skal kunne virke, er at pasienten slapper av. Det fremstår som usannsynlig at Hatlebrekke skulle ha valgt en så uvanlig og irrasjonell metode.. Han hadde fått opplæring i traksjonsbehandling under fysioterapistudiet, som han avsluttet i 1985. Lagmannsretten legger til grunn at Hatlebrekke utførte behandlingen på vanlig måte, og at Sulutvedts beskrivelse beror på en misforståelse. Lagmannsretten går så over til å drøfte om vilkårene for erstatning foreligger. Til spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng bemerkes først at Sulutvedt har vært undersøkt flere ganger uten at det lyktes å bringe klarhet i hva som feilte henne. Først i 1989 fant doktor Peer Halvard Staff at det med sikkerhet forelå en serratus-parese som følge av skade på nerven thoracicus longus. Han la videre til grunn at det syntes å være årsakssammenheng mellom traksjonsbehandlingen og skaden. Dette er også lagt til grunn av overlege Nakken. I sin skriftlige utredning for byretten uttalte Nakken at han anså det overveiende sannsynlig (mer enn 75 %) at det var årsakssammenheng mellom traksjonsbehandlingen og skaden. For lagmannsretten har han vurdert dette som sannsynlig, samtidig som han har fremhevet at årsaksforløpet fremtrer som gåtefullt. Uansett om man legger til grunn Sulutvedts eller Hatlebrekkes beskrivelse av traksjonsbehandlingen, må noe ha skjedd som har ført til skade på serratus-nerven. Det har også vært reist spørsmål om andre årsaksfaktorer, slik som at Sulutvedt var gravid og hadde et høyt muskulært spenningsnivå. Avdelingsoverlege Petlund har dessuten for lagmannsretten forklart at han heller mer i retning av at det foreligger en skulderbuenevritt enn en isolert skade av nerven. Når det gjelder den nærmere sannsynlighet for årsakssammenheng mellom traksjonsbehandlingen og Sulutvedts skade, er hans konklusjon at man ikke kan utelukke at nakketraksjonen kan være årsak til lammelsen og smertene hos Sulutvedt, men at årsakssammenhengen er lite sannsynlig (mindre enn 25 %). I likhet med byretten finner lagmannsretten det ikke nødvendig å gå nærmere inn på disse spørsmål, idet Hatlebrekke under enhver omstendighet må frifinnes fordi det ikke foreligger ansvarsgrunnlag. Som nevnt foran, legger lagmannsretten til grunn at Hatlebrekke ved sin undersøkelse av Sulutvedt kom til samme diagnose som doktor Torgalsen. Han valgte så traksjonsbehandling. Riktig utført ansees dette som en skånsom behandlingsform, og metoden benyttes ofte. Det er ubestridt at Sulutvedt ikke gav uttrykk for ubehag de første tre ganger hun fikk behandling. Fysioterapeut Evjenth har som sakkyndig for lagmannsretten ansett Hatlebrekkes valg av behandling som adekvat, og han har uttalt at det kan være nødvendig med mange behandlinger før man ser positive resultater. Lagmannsretten finner det heller ikke bevist at Hatlebrekkes behandling ikke ble utført med tilstrekkelig varsomhet. Først i forbindelse med Sulutvedts illebefinnende den 15 juli 1987 ble han klar over at hun hadde ubehag. Han avsluttet da behandlingen umiddelbart. Forøvrig bemerkes at selv om det skulle være delte meninger innen fysioterapimiljøet om enkelte sider ved traksjonsbehandling, gir det ikke grunnlag for å fastslå at en terapeut som velger en av flere praktiserte metoder, har handlet uaktsomt. Resultatet blir etter dette at Hatlebrekke må frifinnes for erstatningskravet, slik at byrettens dom stadfestes på dette punkt. Saksomkostningene skal vurderes for hver instans, og med utgangspunkt i det materielle resultat lagmannsretten er kommet til. Byretten tilkjente ikke omkostninger, idet den fant at saken hadde vært så tvilsom at det var grunnlag for å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig tvil i forhold til spørsmålet om ansvarsgrunnlag, som var det grunnlag saken ble avgjort på både i byrett og lagmannsrett. Særlig bemerkes at lagmannsretten i motsetning til byretten ikke har funnet det tvilsomt om Hatlebrekke skulle ha avsluttet behandlingen tidligere. Resultatet blir dermed at han skal tilkjennes omkostninger for byrettsbehandlingen, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd. Hans prosessfullmektig, advokat Holst, har fremlagt omkostningsoppgave for byretten på kr 64100, hvorav kr 59000 i salær. Hovedforhandlingen varte i tre dager. Oppgaven legges til grunn. Mens byrettens avgjørelse innebar at omkostningene til de to sakkyndige skulle deles med halvparten på hver, blir resultatet at disse omkostninger i sin helhet må dekkes av Sulutvedt, ialt kr 41105. De totale utgifter for byretten blir etter dette kr 105205. Anken har vært forgjeves, og Sulutvedt må etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd dekke omkostningene for lagmannsretten, idet det ikke er funnet grunnlag for å anvende unntakene i bestemmelsens annet ledd. Ifølge oppgave utgjør de kr 68500, hvorav kr 68000 i salær. Oppgaven legges til grunn. I tillegg er krevet dekning av eventuelle utgifter til de sakkyndige for lagmannsretten. Omkostningsbeløpet for byrett og lagmannsrett blir etter dette kr 173705, samt utgiftene til sakkyndige i lagmannsretten. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Byrettens dom punkt 1 stadfestes. 2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Oddrun Sulutvedt til Fred Are Hatlebrekke 173705 - etthundreogsyttitretusensyvhundreogfem - kroner samt utgifter til de sakkyndige for lagmannsretten etter nærmere oppgave fra lagmannsretten innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
