Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Det ble avsagt slik kjennelse: Mellom B og A ble det med virkning fra 1. januar 1992 inngått avtale om leie av det såkalte "Lillehuset" i - - -veien i Hamar. I henhold til den skriftlige avtalen, som ikke er datert, skulle A som leietaker betale en husleie på kr 2500,- pr. mnd. forskuddsvis, den første i hver måned. A forpliktet seg samtidig til innen 2 år fra 1. januar 1992 å kjøpe huset for kr 280000,- + omkostninger. Dersom kontrakten ikke skulle bli oppfylt, skulle det gjelde en oppsigelsesfrist på 3 måneder. Ved brev av 12. oktober 1992 fremmet advokat Stein Åge Martinsen på vegne av B påkrav for manglende betaling av husleie for oktober måned 1992. I brevet er opplyst at det vil bli begjært utkastelse i medhold av husleieloven §39 dersom skyldig husleie, kr 2500,- ikke innbetales innen 14 dager etter mottakelsen av påkravet. Begjæring om utkastelse ble deretter fremmet 2. november 1992. I tilknytning til begjæringen er opplyst at påkravet var sendt rekommandert, idet det ble anført at A nå savnet hjemmel for å bebo eiendommen. Hedmarken namsrett avsa den 1. desember 1992 kjennelse med slik slutning: 1. A kastet ut fra "Lillehuset" i - - -vn., Hamar. 2. A dømmes til å betale til B sakens omkostninger med kr 1650,00 innen 2 uker etter forkynnelsen. A har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse og har ved sin prosessfullmektig, advokat Fridtjof Mohr, i det vesentlige anført: Begjæringen om utkastelse av A ble sendt ham ved rekommandert brev av 4. november 1992 med frist for uttalelse til 30. november s.å. Namsretten har bemerket at svar ikke var innkommet og at brevet heller ikke var kommet i retur. Dette er ikke korrekt, idet den rekommanderte forsendelse ikke ble avhentet, idet A sonte en dom i Hamar kretsfengsel. Forsendelsen ble returnert fra postkontoret til sorenskriverkontoret 30. november 1992. Ved en feil ble forsendelsen ikke vedlagt saken. A har således ikke hatt anledning til å uttale seg om begjæringen før kjennelsen ble avsagt, jf tvangsfullbyrdelsesloven av 1915, §234 fjerde ledd. Begjæringen ble fremmet med grunnlag i ikke betalt husleie for oktober 1992. Namsretten har imidlertid i sin kjennelse lagt til grunn at A skyldte leie også for november og desember 1992 med tilsammen kr 7500,-. Det foreligger imidlertid ikke noen dokumentasjon for at A var skyldig leie ut over oktober måned. Leien for oktober og november ble anvist fra Hamar sosialkontor 9. november 1992. Ettersom namsretten har bygget på en uriktig oppfatning av faktum, blir også vurderingen av misligholdsvirkningen uriktig. For at utkastelse skal kunne foretas etter tvangsfullbyrdelsesloven §234 tredje ledd må det foreligge et så graverende mislighold at hjemmelen for fortsatt bruk av leieobjektet er åpenbart uholdbar, jf [[Rt-1986-317]]. Den kjærende parts anførsler må forstås slik at dette vilkår for utkastelse ikke foreligger. Den kjærende part har anmodet om at fullbyrdelsen utsettes uten sikkerhet, jf tvangsfullbyrdelsesloven §52 tredje ledd, jf første ledd. Den kjærende part har nedlagt slik påstand: 1. Hedmarken namsretts kjennelse av 1. desember 1992 i sak nr. 92.101286 D oppheves. 2. B dekker sakens omkostninger for lagmannsrett. Kjæremålsmotparten har tatt til motmæle og har ved sin prosessfullmektig, advokat Stein Åge Martinsen, i det vesentlige anført: Forut for utkastelsesbegjæringen ble det 12. oktober 1992 sendt påkrav i rekommandert forsendelse, som ble returnert den 19. november 1992 som ikke avhentet. B hadde imidlertid ved brev av 4. november 1992 fremmet krav overfor A på refusjon av fellesutgifter i henhold til leiekontraktens pkt. 11. Dette brev ble sendt med vanlig post og må ha nådd frem, idet det sees videreformidlet og stemplet inn ved Hamar sosialkontor den 16. november 1992. På denne bakgrunn gjøres gjeldende at A har unnlatt å gi postverket beskjed om ny adresse, eventuelt med vilje unnlatt å avhente rekommanderte forsendelser. A må derfor bære risikoen for at han ikke har mottatt rettens meddelelse med oppfordring om å komme med bemerkninger til utkastelsesbegjæringen. Etter bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §234 fjerde ledd er retten pålagt å meddele saksøkte begjæringen om utkastelse. Noe formkrav er ikke stilt, i motsetning til hva som er tilfellet i bestemmelsens annet ledd hvoretter oppfordring til flytting skal forkynnes før begjæringen om utkastelse tas tilfølge. Lovens krav om meddelelse må anses oppfylt når begjæringen er sendt rekommandert til saksøkte. Det er korrekt som anført av den kjærende part at det ble innbetalt kr 5000,- den 17. november 1992. Det er imidlertid ikke opplyst hvilke måneder beløpet referer seg til, men det må antas at det dreier seg om oktober og november 1992. Beløpet er under enhver omstendighet betalt etter at utkastelsesbegjæringen ble fremmet. B mottok ikke noe leiebeløp fra A i desember 1992. Imidlertid innkom kr 3500,- den 14. januar 1993. Heller ikke i denne forbindelse ble angitt hva beløpet refererte seg til, slik at det er uklart om det gjelder kravet på felleskostnader eller husleie for desember. Under enhver omstendighet dreier det seg her om mislighold av leiekontrakten både i form av manglende og for sen betaling. B hadde pr. 19. februar 1993 heller ikke mottatt leie for januar og februar s.å. Det betalingsmislighold som har funnet sted ved at husleie konsekvent er betalt etter forfall og at det fortsatt står udekket leiebeløp, er så graverende at det åpenbart må anses som vesentlig og gi rett til utkastelse. B står i fare for å bli påført tap, og det gjøres derfor gjeldende at utsettelse av fullbyrdelsen ikke bør besluttes uten at det stilles sikkerhet. Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand: 1. Hedmarken namsretts kjennelse av 01. desember 92 i sak nr. 92-01286 D stadfestes. 2. A dømmes til å betale saksomkostninger både for namsrett og lagmannsrett. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og bemerker: Som namsretten finner lagmannsretten at det for månedene oktober, november og desember er dokumentert et betalingsmislighold fra As side i form av manglende og for sen betaling av så graverende karakter at det gir grunnlag for utkastelse i medhold av husleieloven §39, jf tvangsfullbyrdelsesloven av 1915, §234 tredje ledd. Denne oppfatning forsterkes av at det også for månedene januar og februar 1993 foreligger betalingsmislighold av tilsvarende art. Det gjenstående spørsmål blir etter dette om det forhold at den rekommanderte forsendelse fra namsretten med begjæring om utkastelse ikke ble hentet av A, formentlig fordi han satt i fengsel, og visstnok kom i retur til rettens kontor. Lagmannsretten finner å kunne legge til grunn at påkrav om betaling av husleie ble sendt i samsvar med bestemmelsene i husleieloven §39 første ledd og at A således var kjent med at utkastelse ville bli begjært dersom betaling ikke skjedde innen den lovbestemte frist. A hadde således all grunn til å holde seg underrettet om henvendelser som han etter all sannsynlighet måtte regne med ville bli rettet til seg. Namsretten har gjort det som kunne forventes når det gjaldt å gjøre ham kjent med begjæringen om utkastelse. Det må da bebreides A at han ikke sørget for å få post omadressert. Det kan heller ikke sees at han har lidt noe rettstap som følge av fristoversittelser ved først å bli kjent med utkastelsesbegjæringen i forbindelse med namsrettens kjennelse. Etter dette blir namsrettens kjennelse å stadfeste. Kjæremålet har vært forgjeves og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør A erstatte Bs saksomkostninger for lagmannsretten. Disse finnes passende å kunne fastsettes til kr 1500,-. Lagmannsretten er forøvrig enig i namsrettens omkostningsavgjørelse. Kjennelsen er enstemmig. Slutning : 1. Namsrettens kjennelse stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 1500 kroner innen 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
