Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder tvist om grensene for fast eiendom mot vassdrag, og dermed om eiendommen har del i fallrettigheter etter vassdragslovgivningen. Eiendommen Dønfoss, gnr. 153 bnr. 1 i Skjåk, var i 1945 en mindre jordbrukseiendom på omlag 14,5 da som ligger ved elva Otta. Det er på det rene at eiendommen på dette tidspunkt ikke strakk seg helt ned til elva. I 1946 skrev daværende eier O. G. Øiberg en søknad til Skjåk almenning om å få kjøpe "til opdyrking det jordareal som ligger mellom gamle Dønfoss bru, gamleveien, elven og Dønfoss". Almenningen stilte seg positiv til søknaden. På denne bakgrunn målte almenningens jordkomite i 1947 opp en jordparsell på 3,255 da. Noe formelt vedtak om salg ble imidlertid ikke truffet, og det er aldri skrevet kontrakt, utstedt skjøte eller direkte betalt noen kjøpesum for arealet. O. G. Øiberg tok området i bruk. Det areal som ble oppmålt til 3,255 da, var allerede oppdyrket og inngjerdet da oppmålingen fant sted. Gregor Øiberg overtok i 1968 eiendommen Dønfoss fra sin far O. G. Øiberg. Samme år og i 1971 foretok Gregor Øiberg bl.a. hogst i området helt ned mot elva. Dette førte til protest fra almenningen i 1971 idet almenningen mente å ha eiendomsretten til området. Etter begjæring fra almenningen ble det i 1978 innledet grensegangssak for Nord-Gudbrandsdal jordskifterett for å få fastslått de private eiendommers grenser mot vassdrag innenfor almenningen. Bakgrunnen var at almenningen i 1967 hadde solgt sine fallrettigheter i Øvre Otta med sideelver til kraftlaget Opplandskraft og Tafjord. I kontrakten med kraftlaget var tatt inn en bestemmelse om at almenningen skulle innestå for oppgjør til grunneiere som var eiere av parseller utskilt fra almenningen og dermed å ha særrettigheter til andeler i fallverdiene. Flere grunneiere meldte slike krav under grensegangssaken, bl.a. Gregor Øiberg. Almenningen bestred kravet. I tvisten mellom almenningen v/eigarlaget og Gregor Øiberg avsa Nord-Gudbrandsdal jordskifterett den 30. november 1992 dom med slik Gudbrandsdal jordskifterett den 30. november 1992 dom med slik domsslutning: 1. Eigedomen til Gregor Øiberg, gnr. 153, bnr. 1 har ikkje fallrettar i Otta elv, for grensene for denne eigedomen er slike dei framgår av kart opptatt av Skjåk bygdeallmenning i 1945, 6. august 1947 og 1951. 2. Gregor Øiberg blir dømt til å betale sakskostnader til Skjåk Almenning v/eigarlaget med 6500 - sekstusenfemhundre - kroner innan 15 - femten - dagar frå forkynninga av dommen. Det nærmere saksforhold fremgår av jordskifterettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor. Gregor Øiberg har rettidig anket dommen til lagmannsretten p. g. a. feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Ankeforhandling ble holdt i Skjåk den 27. juni 1995. Gregor Øiberg møtte og avga forklaring. For eigarlaget i almenningen møtte formannen, Kristian Larsen Hosar. Videre møtte almenningstyret v/formannen Torkjell Teigen, som etter begjæring fra advokat Johs. Thallaug og med aksept fra den ankende part, ble ført opp som ankemotpart ved siden av eigarlaget. Vitner ble ikke ført. Retten foretok befaring av den ankende parts eiendom og det omtvistede område ned mot elva. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. - Saken står i hovedtrekk i samme stilling for lagmannsretten som for jordskifteretten. Den ankende part - Gregor Øiberg - har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige anført: O. G. Øiberg og almenningen inngikk i 1946-47 avtale om overdragelse av det omtvistede område mot elva. O. G. Øiberg søkte om å få kjøpe hele arealet mellom bruene, vegen og elva. Dette aksepterte almenningstyret, noe O. G. Øiberg må ha fått underretning om. Derimot fikk han ikke kjennskap til oppmålingen i 1947 eller inntegningen av det oppmålte areal på almenningens kart i 1951. Oppmålingen og inntegningen må oppfattes som en del av den interne saksbehandling i almenningen. Avtalen omfattet hele restområdet ned mot elva, ikke bare det som allerede var oppdyrket, eller som kunne dyrkes. For øvrig er på det rene at det finnes dyrkingsmuligheter utenfor den parsell som ble oppmålt. Noe av dette er også dyrket i ettertid. I tillegg kommer at O. G. Øiberg hadde en klar interesse i å erverve alt areal som ble avgrenset av elva, bruene og vegen. Først i 1971 ble O. G. Øiberg klar over at almenningen bare mente å ha solgt det arealet som var oppmålt. Gregor Øiberg ble ikke trukket inn i diskusjonen ved den anledning. Han ble først kjent med de nærmere omstendigheter i 1978. Frem til dette tidspunkt var han i god tro. Av kassereren i almenningen fikk O. G. Øiberg opplyst at kjøpesummen var ført på hans konto i almenningen. Dette fremgår av hans forklaring til almenningsstyreren i 1971. Formelle atkomstdokumenter fikk han aldri, men noe tilsvarende hadde han opplevd før i forhold til almenningen. O. G. Øiberg stolte på almenningens muntlige tilsagn. Etter avtaleinngåelsen i 1946-47 tok O. G. Øiberg hele området ned mot elva i bruk. Han hentet bl.a. grus derfra og han reise et gjerde langs vegen helt frem til gamle Dønfoss bru. Han gjerdet også inn dyrkingsområdet, men dette ble gjort som beskyttelse mot dyr m. m. Gregor Øiberg fortsatte med tilsvarende aktiviteter etter 1968, herunder hogst og utleie av en tomt til Glommens og Laagens Brukseierforening der det ble oppført et lagerhus. Dette var klart synbare aktiviteter utenfor dyrkingsopprådet. Almenningen forholdt seg passiv helt frem til 1971, noe som understøtter O. G. Øibergs forståelse av avtalen. Almenningens passivitet påberopes også som et særskilt stiftelsesgrunnlag. I denne sammenheng er vist til Hov "Avtalerett" (1993) 72, Arnholm "Privatrett" bind I (1964) 275-76 og [[Rt-1893-481]] (Sjøbudommen). Subsidiært anføres at eiendomsretten til det omtvistede område er hevdet i tiden fra 1946-47 til 1. januar 1972, jfr. tidl. NL 3-12-2 sammenholdt med §2 og §12 i hevdsloven av 9. desember 1966 nr. 1. I denne perioden har O. G. og Gregor Øiberg i god tro brukt området som sitt eget. Almenningens reaksjon i 1971 kunne ikke bringe dem ut av deres gode tro. Etter hevdsloven §6 avbrytes hevd bare ved at søksmål anlegges. Noe slikt kom først i 1978. Generelt anføres at almenningen må ha bevisbyrden for at dens oppfatning av forholdet er det korrekte. I denne forbindelse påpekes at almenningen er den profesjonelle part som har kunnskap om hvordan avtaler om eiendomsoverdragelser skal formaliseres, jfr. Hov "Rettergang i sivile saker" (1991) 427 flg. og [[Rt-1971-596]], særlig 598-99. Ifølge dommen fra 1971 som beskriver en liknende situasjon som i nærværende sak, må almenningen - for å vinne frem med sitt syn - føre bevis av en vekt som ikke etterlater rimelig tvil. Slike bevis er ikke ført. Den ankende part har nedlagt slik påstand: 1. Gregor Øiberg som eier av gnr. 153, bnr. 1, Dønfoss, er eier av arealet langs Otta elv, herunder tilhørende fallrettigheter i Otta elv. 2. Gregor Øiberg tilkjennes saksomkostninger for jordskifterett og lagmannsrett. Ankemotpartene - Skjåk almenning, eigarlaget og styret - har ved sin prosessfullmektig i hovedtrekk gjort gjeldende: Almenningen aksepterer at det ble solgt en jordparsell til O. G. Øiberg i 1946-47. Salget er ikke omhandlet i noen kjøpekontrakt eller skylddelingsforretning. Spørsmålet blir dermed hva kjøperen mente å ha kjøpt og selgeren mente å ha solgt. O. G. Øiberg ønsket å kjøpe jordareal for oppdyrking. Ikke noe av det omtvistede område kan dyrkes. Det er ellers ikke naturlig å oppfatte betegnelsen "Dønfoss" i søknaden av 18. juni 1946 som ensbetydende med fossen. O. G. Øiberg må ha siktet til sin egen eiendom. Såvel formålet, grunnforholdene som den geografiske angivelse taler dermed mot at O. G. Øiberg mente å ha kjøpt hele området mot elva. O. G. Øibergs disposisjoner i årene deretter taler i samme retning. Han gjerdet inn det oppdyrkede område som var angitt i oppmålingen i 1947, og det er ikke fremkommet sikre opplysninger om et angivelig gjerde til gamle Dønfoss bru. O. G. Øiberg må ellers antas å ha vært vel kjent med eiendomsforholdene og betydningen av å ha eiendom helt ned til elva. Det vises til at han også eide gården "Øiberget Søndre" som i henhold til skylddelingsforretning fra 1918 grenset mot Otta. Hva almenningen mente å selge, fremgår entydig av de vedtak som ble fattet og den oppmåling som ble gjennomført. Det er usannsynlig at dette var ukjent for O. G. Øiberg. Jordkomiteen foretok bl.a. flere befaringer som Øiberg trolig må ha deltatt i. For øvrig forelå det ingen rimelig grunn for å selge elvestrekningen i 1946. O. G. Øiberg tok arealet i bruk som dyrkingsjord. Denne bruken hadde almenningen ingen foranledning til å gripe inn mot. Det foreligger derfor ikke noen passivitet fra almenningens side som kan påberopes til støtte for den ankende parts standpunkt. At almenningen først reagerte i 1971, bekrefter tvert imot avtalens innhold. Av dette følger at passivitet heller ikke kan påberopes som stiftelsesgrunnlag. Vilkårene for hevd foreligger ikke. Før 1968 er det ikke tale om noen bruk som er kommet til syne ved en fast innretning i det omtvistede område. O. G. Øiberg tok rett nok ut masse fra elva, men dette må oppfattes som tålt bruk idet det ikke var uvanlig med masseuttak uten at almenningen protesterte. Tiltakene etter 1968 har nærmest karakter av å være provokasjoner. Uansett kan eierne av Dønfoss ikke ha vært i aktsom god tro. O. G. Øiberg har aldri hatt noe grunnlag for å anta at han hadde fått kjøpe en større parsell enn den som ble oppmålt. Dertil kommer at han i hvert fall ble brakt ut av en mulig god tro i 1971. Ankemotpartene har nedlagt slik påstand: 1. Jordskifterettens dom stadfestes. 2. Gregor Øiberg dømmes til å betale saksomkostninger til Skjåk Almenning v/eigarlaget. Lagmannsretten er enstemmig kommet til samme resultat som jordskifteretten og skal bemerke: Partene er enige om at eiendommen Dønfoss ikke gikk helt ned til elva i 1945. Partene er videre enige om at O. G. Øiberg i 1946-47 fikk kjøpe et tilleggsareal av almenningen, og at dette arealet idag tilhører Dønfoss selv om overdragelsen ikke er formalisert ved skylddeling eller skjøte. Almenningen hevder at kjøpet bare gjaldt dyrkingsarealet slik dette ble oppmålt til 3,255 da i 1947. Den ankende part gjør gjeldende at avtalen omfattet hele restarealet ned mot elva. Tvisten står således om et omlag 4-5 da stort område som grenser mot elva i en lengde på anslagsvis 250-300 m og med bredde varierende fra ca 15 til 50 m. Dette består for det meste av berggrunn med innslag av grus/sand enkelte steder mot elva. En del av området er bevokst med skog av relativt dårlig kvalitet. Mellom partene ble det aldri inngått noen kjøpekontrakt eller satt opp noe annet felles dokument som viste hvilket område som ble omfattet av salget. Det foreligger imidlertid en del dokumentasjon som kaster lys over hendelsesforløpet, særlig utskrift av almenningens protokoller for så vidt angår behandlingen av salget i 1946-47. Løsningen av tvisten må bero på en tolkning av denne dokumentasjon sammenholdt med den senere faktiske utvikling og de avgitte forklaringer. Det sentrale i denne forbindelse må være å søke å finne frem til partenes oppfatning den gang av avtalens innhold. At almenningen for sin del bare mente å selge arealet på 3,255 da, kan ikke være tvilsomt. For lagmannsretten er det tilstrekkelig å vise til oppmålingen den 6.-7. august 1947 med tilhørende kartriss, møtet i almenningstyret den 4. september 1947 og inntegningen av kartrisset på almenningens kart som så vidt skjønnes ble foretatt i 1951. O. G. Øiberg hevdet i 1971 at han ikke hadde vært kjent med almenningens nærmere behandling av hans søknad, og at han ikke hadde sett kartrisset fra 1947. I likhet med jordskifteretten finner lagmannsretten det mindre sannsynlig at O. G. Øiberg skulle ha vært ukjent med disse omstendigheter i så mange år. Lagmannsretten går imidlertid ikke nærmere inn på dette forhold idet øvrige tilgjengelige opplysninger gir tilstrekkelige holdepunkter for å slutte at O. G. Øiberg mest sannsynlig må ha vært av samme oppfatning som almenningen m. h. t. hva han hadde kjøpt. O. G. Øibergs søknad av 18. juni 1946 angir hans formål med kjøpet. Han ønsket å kjøpe "til opdyrking det jordareal - - " som lå innenfor et nærmere angitt område. Hans formulering viser klart at han var interessert i dyrkbar mark for oppdyrking, og det er ingen ting i søknaden som peker i retning av at han også ønsket grunn av annen beskaffenhet, spesielt i området ned mot elva, som - med helt ubetydelige unntak - er totalt uegnet for dyrkingsformål. Hvorvidt O. G. Øiberg med betegnelsen "Dønfoss" i søknaden siktet til fossen eller sin egen eiendom, er i denne sammenheng ikke noe avgjørende poeng. O. G. Øibergs faktiske disposisjoner frem til 1968 indikerer at han bare mente å ha kjøpt det oppdyrkete areal som allerede var inngjerdet i 1947. Dette arealet brukte og betraktet han som sitt eget, mens det på annen side ikke er fremkommet opplysninger om bruk av det omtvistede areal i denne perioden som kan sannsynliggjøre at han oppfattet seg som eier av dette. Rett nok har han tatt ut grus og sand fra elva til bruk på egen eiendom, men det legges til grunn at det har vært tale om uttak av mindre kvantum, en type aktivitet som almenningen regelmessig har avfunnet seg med. Retten legger heller ingen vekt på at O. G. Øiberg eventuelt dyrket opp noen få kvadratmetere utenfor det område som ble inntegnet på risset i 1947, eller det gjerde som i dag er strukket langs vegen frem til gamle Dønfoss bru. For såvidt angår gjerdet, bemerker retten at opplysningene om dette er ufullstendige og usikre. Retten savner grunnlag for å anta at dette er ført opp før 1968 eller at det avløste et tidliigere gjerde. Et eventuelt gjerde før 1968 kan for øvrig ha hatt annen rettslig forankring enn eiendomsrett. Tanken om at eiendommen Dønfoss grenset mot elva, synes først å ha oppstått i 1968. Gregor Øiberg som overtok eiendommen samme år, foretok da disposisjoner som forutsatte eiendomsrett til det omtvistede område. I den større sammenheng er disse tiltak lite egnet til å kaste lys over O. G. Øibergs oppfatning i 1946-47. Hva angår hogsten, vil lagmannsretten tilføye at denne hadde et meget begrenset omfang. Som påpekt ble det først i 1968 iverksatt tiltak i det omtvistede område som kunne gi foranledning til reaksjon fra almenningen. Slik reaksjon kom i januar 1971. Lagmannsretten konstaterer etter dette at almenningen ikke har utvist noen passivitet som kan underbygge den ankende parts forståelse av avtalen, og da klarligvis heller ikke påberopes som eget stiftelsesgrunnlag. Retten kan videre ikke se at det ved vurderingen av O. G. Øibergs oppfatning er nødvendig å trekke inn bevisbyrdebetraktninger. Retten er ellers ikke enig i at det i dette tilfelle ville ha vært på sin plass å la en eventuell tvil gå ut over almenningen. Etter omstendighetene hadde O. G. Øiberg minst like stor oppfordring som almenningen til å søke klarhet og notoritet. Anførselen om hevd kan ikke føre frem. Av drøftelsen foran fremgår at en mulig hevdsperiode først kan ha begynt å løpe i 1968, da Gregor Øiberg overtok eiendommen. Hva angår spørsmålet om aktsom god tro, nøyer retten seg med å peke på at grunnlaget for en eventuell slik tro i hvert fall falt bort i 1971. Jordskifterettens dom blir etter dette å stadfeste idet lagmannsretten også er enig i jordskifterettens omkostningsavgjørelse. Anken har vært forgjeves og det foreligger ikke noe grunnlag for å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, jfr. jordskifteloven §81 og §89. Gregor Øiberg vil følgelig bli pålagt å erstatte eigarlagets omkostninger for lagmannsretten idet bare denne ankemotpart har nedlagt påstand om saksomkostninger. Eigarlagets prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgave der samlede kostnader er oppgitt til kr 22908. I oppgaven er medtatt utlegg for jordskifteretten med kr 6500. Dette beløpet er imidlertid tilkjent ved jordskifterettens omkostningsavgjørelse som stadfestes av lagmannsretten. Beløpet må derfor trekkes ut av omkostningskravet. Det gjenstår da kr 16408, hvorav kr 14500 utgjør salær. Kravet finnes rimelig og godtas. Slutning: 1. Jordskifterettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Gregor Øiberg til Skjåk almenning v/eigarlaget 16.408 - sekstentusenfirehundreogåtte 00/100 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt