Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder den skattemessige behandling av gevinst ved inndrivning av fordring på eget aksjeselskap. Steinar Øverbye var hovedaksjonær i Øverbye Eiendom AS. Han eide 80 % av aksjene og hans kone og datter innehadde de øvrige. Øverbye Eiendom AS drev med eiendomsutvikling. Selskapets viktigste aktiva var tomter, utbyggingsrettigheter og opsjoner. I slutten av 1980-årene kom selskapet i en alvorlig likviditetskrise som følge av fall i eiendomsprisene og liten etterspørsel etter fast eiendom. Den 21.06.1990 inngikk selskapet og dets aksjonærer en moratorieavtale med sin hovedkreditor, Den norske bank AS. Avtalen ble misligholdt. Øverbye arbeidet med å skaffe finansiell bistand utenfra, eventuelt ved å få nye partnere inn i selskapet, men uten at dette lyktes. Blant de mulige partnere og finansieringskilder Øverbye hadde kontakt med var Tom Ellingsen med firmaet Smestad Forretningsgård AS. Den 07.11.1990 ble det inngått en oppgjørsavtale mellom Øverbye Eiendom AS og Dnb. Steinar Øverbye og de øvrige aksjonærer har også undertegnet avtalen. Øverbye Eiendoms gjeld til Dnb var på dette tidspunkt ca kr 8,5 mill. Låneforholdet til Dnb ble i henhold til avtalen avviklet ved at en større del ble dekket gjennom salg av selskapets mest omsettelige verdier. Det stod da igjen en rest på kr 2695000. Restfordringen, i form av et gjeldsbrev, ble kjøpt av Steinar Øverbye og de øvrige aksjonærene for kr 250000. Da eiendomsmarkedet snudde, bedret økonomien i Øverbye Eiendom AS seg. I 1992 begynte Øverbye Eiendom AS å betale avdrag og renter til Steinar Øverbye på fordringen som var kjøpt fra Dnb. Det er foretatt følgende innbetalinger fra selskapet til Steinar Øverbye: - 1992: kr 674.617 som avdrag kr 0 som renter tilsammen kr 674.617 - 1993: kr 394 814 som avdrag kr 140.000 som renter tilsammen kr 534.814 - 1994: kr 723.825 som avdrag kr 70.000 som renter tilsammen kr 793.825 - 1995: kr 637.357 som avdrag kr 0 som renter tilsammen kr 637.357 I alt er det betalt: kr 2430613 som avdrag kr 210.000 som renter tilsammen kr 2640613. Øverbye Eiendom AS ble solgt ut av familien i 1996. Ved ligningen for 1992 ba Eidsvoll ligningskontor ved brev av 18.08.1993 om bistand fra Akershus fylkesskattekontor til å vurdere saken. Ligningskontoret stilte spørsmål ved om betalingen fra selskapet til Øverbye kunne skje skattefritt. I svaret fra fylkesskattekontoret, datert 24.11.1994, sies det at den opprinnelige fordringen i realiteten må anses å være avskrevet fra Dnb's side. Transaksjonen med salg av restfordringen til aksjonærene ble antatt ikke å ha hatt noen egenverdi ut over å spare skatt. Dette medførte at det var grunnlag for beskatning etter den særlige gjennomskjæringsregelen i skattelovens §54 første ledd. Vederlaget for fordringen - kr 250.000 - måtte regnes som lån til aksjeselskapet. Uttak fra selskapet ut over dette måtte bli å anse som lønn eller utbytte. Ved ligningen for 1992 og 1993, som ligningsnemnda behandlet under ett, foretok nemnda en skjønnsmessig fordeling hvor kr 250.000 av avdragsutbetalingene for hvert år ble beskattet som lønn og det overskytende, henholdsvis kr 174.617 og kr 144.814 ble beskattet som ulovlig utdelt utbytte. Det er vist til aksjeskattelovens §3-2, jf. §3-4 og skattelovens §42 første ledd som hjemmel for beskatningen. Ved 1992-ligningen er det tatt hensyn til kjøpesummen for fordringen - kr 250000. Overligningsnemnda behandlet saken etter klage. Overligningsnemnda bygget også på at skattelovens §43 annet ledd bokstav b kunne settes til side med hjemmel i skattelovens §54 første ledd, men foretok den endring at hele avdragsbetalingen ble sett som ulovlig uttatt utbytte. Steinar Øverbye anmodet ved brev av 23.05.1996 Akershus fylkesskattekontor om å forelegge saken for fylkesskattenemnda. Fylkesskattenemnda kom til samme resultat som overligningsnemnda og bygget i stor utstrekning på de samme premisser. Fylkesskattenemnda bygget imidlertid skatteplikten på ulovfestet gjennomskjæring og ikke på skattelovens §54 første ledd. Innbetalingene fra Øverbye Eiendom AS til Steinar Øverbye i årene 1994 og 1995 er ligningsmessig behandlet med samme resultat som for de to tidligere år. Steinar Øverbye hadde reist sak for Eidsvoll herredsrett før saken var behandlet i fylkesskattenemnda og saken ble stanset inntil nemndas resultat forelå. Eidsvoll herredsrett avsa dom i saken den 28.05.1997 med slik domsslutning: 1. Ligningen for Steinar Øverbye for inntektsårene 1992, 1993, 1994 og 1995 oppheves, og ved ny ligning skal beløp mottatt som avdrag anses som innfrielsesgevinst på fordringen. 2. Staten ved Akershus fylkesskattekontor betaler til Steinar Øverbye saksomkostninger med kr 143600,- - kroneretthundreogførtititretusensekshundre - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse. Staten v/ Akershus fylkesskattekontor anket saken inn for Eidsivating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Eidsvoll den 22. og 23. september 1998. Sammenfatning av anførslene til staten v/ Akershus fylkesskattekontor: Ved rettens behandling av saken er det uten betydning hva ligningsnemnda og overligningsnemnda har sagt. Det er fylkesskattenemndas vedtak som skal vurderes av retten. Staten gjør gjeldende at hele det beløp som er betalt fra Øverbye Eiendom AS, med unntak av de kr 250.000 som var betalt som vederlag skal beskattes etter selskapsskattelovens §3-2, d.v.s. kr 2430613. For 1992 gjaldt §3 i den eldre aksjeskattelov, men denne hadde samme innhold som nåværende §3-2. Staten bestrider ikke at transaksjonen privatrettslig er gyldig og har privatrettslige virkninger. Tilbakekjøpet av restfordringen fra Dnb var forhandlet frem av Tom Ellingsen og det er på det rene at ordningen fra Ellingsens side var skattemotivert. Da Ellingsen trakk seg og banken solgte fordringen til Øverbye, må det antas at banken anså fordringen som uten ytterligere verdi. Banken avskrev fordringen. Uansett hva som måtte være det opprinnelige motiv fra Øverbyes side, har virkningene av overdragelsen av fordringen vært at den har gitt Steinar Øverbye mulighet til å utta midler skattefritt fra selskapet gjennom tilbakebetaling på fordringen. Det som i realiteten ble oppnådd, var at Øverbye gjennom sitt aksjeselskap fikk ettergitt gjelden fra Dnb. Utbetalingene fra aksjeselskapet til Steinar Øverbye er vederlagsfrie overføringer og innebærer i realiteten at han har tatt ut utbytte fra selskapet. Etter statens oppfatning kommer forholdet direkte inn under selskapsskattelovens §32. Under enhver omstendighet er det grunnlag for beskatning etter nevnte bestemmelse gjennom ulovfestet gjennomskjæring. Om innholdet av den ulovfestede gjennomskjæringsregel vises bl.a. til Aarbakkes utredning av en mulig lovbestemmelse inntatt i Ot.prp.nr.16 (1991-92). Det foreligger også flere dommer som i noen grad kan belyse hva som kreves før gjennomskjæringsregelen kan anvendes, selv om disse ikke gjelder direkte parallelle forhold, jf. bl.a. [[Rt-1963-478]] og [[Rt-1966-1189]]. At betalingen formelt sett er nedbetaling på en fordring som faller inn under regelen om skattefrie gevinster i skattelovens §43 annet ledd bokstav b får da ikke betydning for skatteplikten. Betalingen kommer heller ikke inn under reglene om utbytte som kan uttas uten beskatning på mottakerens hånd. Staten har nedlagt slik påstand: Staten v/ Akershus fylkesskattekontor frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett, med tillegg av 12 % morarente p. a. fra forfall til betaling skjer. Sammenfatning av Steinar Øverbyes anførsler: Det fremgår av de uttalelser og vedtak som foreligger fra ligningsmyndighetene at det var resultatet - at Steinar Øverbye mottok betaling fra aksjeselskapet uten at det måtte beskattes - som myndighetene ikke likte. I starten hadde ligningsmyndighetene ikke oversikt over skattereglene. Den rettslige begrunnelse som skulle føre til beskatning kommer i etterhånd og har forandret seg flere ganger underveis. Den gevinst som Steinar Øverbye har oppnådd ved at fordringen er blitt nedbetalt går direkte inn under skattelovens §43 annet ledd bokstav b og er dermed skattefri. Regelen om skattefrihet for gevinst på fordringer kom inn i loven i 1921. Skattefriheten må sees i sammenheng med en korresponderende regel om at tap på fordringer ikke var fradragsberettiget. Reglene var begrunnet i lovgivers ønske om å forhindre at tap på slike fordringer ble fradragsberettiget. Ved dom inntatt i [[Rt-1957-929]] er det avgjort at skattefriheten ikke bare omfatter gevinst ved avhendelse men også ved innfrielse. Ved gjennomføring av skattereformen av 1992 ble ordningen med skattefritak for gevinster/ikke rett til fradrag for tap beholdt for enkeltstående obligasjoner og muntlige krav. Regelen om skattefrihet er kommet til ved et bevisst valg fra lovgivers side og kan ikke settes til side selv om skattemyndighetene ikke liker resultatet. Selv om utbetalingen sees som utbytte, slik ligningsmyndighetene har gjort, er det ikke gitt at det vil inntre skatteplikt. Etter aksjeskattelovens §3-2 er utbytte fra aksjeselskap skattepliktig. Skatteplikten er imidlertid opphevet gjennom reglene om fradrag for godtgjøring i samme lovs §3-4. Det er et vilkår for fradrag at utbyttet er "lovlig utdelt". Med lovlig utdelt menes at selskapet må ha gått frem i samsvar med aksjelovens regler. I dette tilfelle dreier det seg om en disposisjon som var sivilrettslig gyldig og som fra selskapets side ikke var ansett som utbytte. Selskapet hadde gjeld som det var sivilrettslig forpliktet til å betale. Nedbetaling på gjelden må nødvendigvis være lovlig. I aksjeskattelovens §3-4 tas det åpenbart sikte på ordinære vedtak om utbetaling av utbytte. Når skattemyndighetene i etterhånd likevel vil anse utbetalingen som utbytte selv om den fra selskapets side har hatt et annet formål, er det ikke grunnlag for å trekke den slutning at det kan stilles formelle krav til behandlingen i selskapets organer for at fradragsretten etter selskapsskattelovens §2-4 skal komme til anvendelse. Da oppgjørsavtalen med Dnb ble inngått, var Steinar Øverbyes målsetting å redde firmaet og familieøkonomien. Forhandlingene med Dnb var vanskelige og det var en nødvendighet for å bringe avtalen i havn at de siste kr 250.000 ble skaffet til veie. Kjøpet av fordringen til en betydelig underkurs var en reell transaksjon og var ikke motivert ut fra skattemessige hensyn. Lignende transaksjoner var for øvrig ikke uvanlig på den tiden hvor mange hadde gjeldsproblemer. Overdragelse av fordringen ville også gi selskapet større rett til fradrag av underskudd. Steinar Øverbye har nedlagt slik påstand: 1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Steinar Øverbye tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett, med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer. Lagmannsrettens bemerkninger: Utgangspunktet for saken er at en fordring pålydende kr 2695000 er solgt for kr 250000, d.v.s. vel 9 % av pålydende. Fordringen utgjorde den udekkede del av gjelden til Dnb på oppgjørstidspunktet. Fordringen er senere nedbetalt med i alt kr 2640613 hvorav kr 2430613 er regnet som avdrag og kr 210.000 som renter. Tvisten om skatteplikten gjelder avdragsdelen, hvor det er enighet om at kjøpesummen på kr 250.000 kommer til fradrag ved beregningen. Videre er det enighet om at rentebetalingen i alle fall er skattepliktig som renteinntekt. Det lagmannsretten skal ta standpunkt til, er om utbetalingene er skattefrie etter skattelovens §43 annet ledd bokstav b, eller om de er skattepliktige etter aksjeskattelovens §3-2 - enten direkte eller ved gjennomskjæring. Det er i formen tale om en fordring som faller inn under beskrivelsen i skattelovens §43 annet ledd bokstav b. Slik lagmannsretten ser det, kan det ikke være aktuelt å anvende aksjeskattelovens §3-2 direkte. Etter §43 annet ledd bokstav b er den gevinst som oppnås på erververens hånd skattefri. Lagmannsretten legger til grunn at såvel gevinst ved innfrielse som ved videresalg er skattefri. Salg av fordringer til underkurs er ikke unormalt innen finans- og kreditt. Salg til en pris som bare utgjør noen få prosent av pålydende må likevel anses som noe særegent. Lagmannsretten har ingen oversikt over hvor vanlig forekommende slike forretninger er, men legger til grunn at salg av fordring til en pris på linje med den som ble betalt i nærværende sak, ikke var noe helt eksepsjonelt tilfelle. Spesielt på den tid dette skjedde, med omfattende gjeldsproblemer såvel innen næringslivet som hos folk flest, antas slike forretninger å ha hatt et visst omfang. Det er også privatrettslig knyttet betenkeligher til transaksjoner av denne art. Bl. a. har problemet med ulovlige innfordringsmetoder betydelig aktualitet ved denne type fordringshandel. Det er imidlertid generelt ikke grunnlag for å frakjenne salg av fordring på vilkår som i nærværende sak privatrettslig gyldighet. For den opprinnelige kredtitor blir resultatet av en slik handel at han kan oppnå en viss ytterligere dekning etter at debitors dekningsmulighet, som den fremstår på det aktuelle tidspunkt, er uttømt. Er kjøperen en utenforstående vil motivet normalt være spekulasjon i en mulig fremtidig avkastning. Debitor forblir å hefte for gjelden og det inntrer således ingen økonomiske eller rettslige endringer for ham ut over kreditorskiftet. Lagmannsretten legger til grunn at avtalen med Dnb om kjøp av restfordringen var privatrettslig gyldig. Den har også de privatrettslige virkninger som normalt følger av en avtale av denne art. Om bakgrunnen for at den ble inngått, legger retten til grunn at det fremsto som en nødvendighet for Steinar Øverbye og for aksjeselskapet å få ordnet forholdet til Dnb. Selskapet hadde et betydelig gjeldsproblem i forhold til banken. Dnb hadde selv utstrakte problemer med misligholdte tilgodehavender og hadde iverksatt en oppryddingsaksjon som medførte et øket press fra banken for å få gjort opp og avsluttet tapsbringende engasjementer. Øverbye har forklart at hans oppmerksomhet var konsentrert om å berge selskapet fra konkurs. En konkurs i selskapet ville ha medført at han også privat sto på bar bakke. Det ville videre ha ført til mislighold av forpliktelser i forhold til grunneiere selskapet hadde kontrakter med og derigjennom ødelagt Steinar Øverbyes renommé i eiendomsbransjen på Romerike for all fremtid. Øverbye mente videre at selskapet satt inne med verdier som senere kunne bringe avkastning. Når avtalen med Dnb ble ordnet som et kjøp av restfordringen, skyldtes det ifølge Øverbye at denne avtalen var forhandlet frem mellom banken og den potensielle investoren Tom Ellingsen. Øverbye har videre forklart at han etter hvert fant at Ellingsen forsøkte å utnytte Øverbyes situasjon til å overta hele selskapet. Han anså Ellingsens opptreden som illojal og avbrøt samarbeidet med ham. Øverbye klarte selv, sammen med familien, å skrape sammen de nødvendige kr 250.000 og gikk inn på den ordning som banken var villig til å godta. Øverbye hevder at han på dette tidspunkt ikke var klar over de skattemessige fordeler som lå i ordningen og i det hele ikke hadde skattemessige forhold i tankene. Han har videre forklart at hans manglende kjennskap til de skattemessige fordeler som fulgte av ordningen, medførte at han ikke oppgav fordringen i selvangivelsen for 1990. Det er ikke fremkommet opplysninger som motsier Øverbyes fremstilling av bakgrunnen for og hensikten med avtalen. Lagmannsretten legger til grunn at avtalen om å overta fordringen fra Øverbyes side var motivert ut fra forretningsmessige hensyn og ikke skattemessige. Det er ikke noe nødvendig vilkår for å anvende gjennomskjæringsregelen at den fordel det er tale om å beskatte er resultat av en transaksjon som er skattemessig motivert. Etter lagmannsrettens oppfatning er motivasjonen imidlertid ikke uten betydning. I dette tilfelle er det et viktig element ved totalvurderingen av det som er skjedd at Øverbye var innehaver av det aksjeselskapet som var debitor for fordringen. Det er da nærliggende å være særlig på vakt mot skattemessig motiverte manipulasjoner mellom selskap og eier. Slik saken fremstiller seg, finner lagmannsretten ikke å kunne bygge på at transaksjonen hadde denne karakter. Det er på det rene at de skattemessige fordeler er blitt betydelige. Ved spørsmål om gjennomskjæring, må det etter lagmannsrettens oppfatning også sees hen til det nærmere innhold og den nærmere begrunnelse for den skatteregel som det er aktuelt å skjære igjennom overfor. I dette tilfelle gjelder det regelen om skattefritak for gevinst på visse fordringer i skattelovens §43 annet ledd bokstav b. Historikken frem til den nåværende bestemmelse er gjengitt i hovedtrekk i Ot.prp.nr.11 for 1990-91. Det fremgår av proposisjonen at ved lovendring i 1921 ble gevinst på verdipapirer gjort skattefri samtidig som fradragsretten for tap ikke ble gjort fradragsberettiget. Begrunnelsen var å forhindre fradrag for tap kombinert med prinsippet om likebehandling av tap og gevinst. Ved lovendringene i 1991 som ble fremlagt i nevnte proposisjon ble det gjort vesentlige endringer i verdipapirbeskatningen. Som hovedregel blir gevinst nå skattepliktig mens tap blir fradragsberettiget. Skatteplikten av gevinst fremgår av §43 annet ledd bokstav b som den nå lyder. Unntaket blir imidlertid beholdt for "muntlige fordringer og andre gjeldsbrev enn mengdegjeldsbrev og rettigheter til mengdegjeldsbrev". Det er gitt en nærmere begrunnelse for unntaket på side 14 i proposisjonen hvor det heter: Gevinst på enkeltstående obligasjoner, f. eks. pantobligasjoner, enkle gjeldsbrev og muntlige fordringer skal ikke være omfattet av skatteplikten. Det realiseres sjelden gevinster på slike fordringer. Derimot kan det realiseres betydelige tap som ville blitt fradragsberettiget dersom forslaget omfattet slike fordringer. Det ville også være svært vanskelig å føre kontroll med at et slikt tap virkelig var pådratt. Disse forholdene ville til sammen medføre et negativt skatteproveny for det offentlige. Departementet ser det ikke som ønskelig at det offentlige bidrar til å redusere reelle eller fiktive tap på slike fordringer gjennom skattereglene. Det fremgår av bemerkningene at unntaket i hovedsak har samme begrunnelse som i sin tid lå til grunn for lovendringen i 1921. Lovgiver har vært klar over at gevinster også kan forekomme men har ikke ønsket å fravike gjensidighetsprinsippet og har etter en avveining tatt det standpunkt at ulempen for staten ved å avstå fra beskatning av gevinstene er mindre enn fordelen ved ikke å gi fradragsrett for tap. Spørsmålet om skatteplikt av gevinster av det slag som oppsto i denne saken har således vært gjenstand for vurdering fra lovgivers side kort tid før spørsmålet om skatteplikt i vår sak ble aktuelt. Slik lagmannsretten ser det er skattefritaket for gevinst i det tilfelle retten har til prøving et resultat av en skatteregel som lovgiver etter grundig overveielse har gitt et innhold som gir et slikt resultat. Retten anser det foreliggende tilfelle for å ligge innenfor kjerneområdet for skattelovens §43 annet ledd bokstav b. At det i denne sak dreier seg om en transaksjon som har gitt en meget stor gevinst i forhold til innsatsen og ført til et svært fordelaktig resultat for skatteyteren kan da ikke være tilstrekkelig til å foreta beskatning gjennom å anvende gjennomskjæring og sette §43 annet ledd bokstav b ut av kraft. Lagmannsrettens konklusjon blir etter dette den samme som herredsretten kom frem til. Anken fører ikke frem. Ut fra det resultat saken har fått, skal saksomkostningene for lagmannsretten fastsettes etter tvistemålslovens §180 første ledd. Etter lagmannsrettens vurdering har det forhold saken gjelder slik karakter at det har vært grunnlag for betydelig refleksjon om gevinsten skulle medføre skatteplikt, men retten finner ikke at det har gjort seg gjeldende så omfattende tvil at det bør gjøres unntak fra bestemmelsens hovedregel. Staten bør dermed erstatte Øverbyes saksomkostninger for lagmannsretten. Omkostningene settes i samsvar med den fremlagte oppgave til kr 96500. Omkostningene for herredsretten skal fastsettes etter tvistemålslovens §172 og heller ikke her finner lagmannsretten at det foreligger slik tvil eller andre særlige forhold som gir grunn til å fravike hovedregelen. Staten bør også dekke Øverbyes omkostninger for herredsretten. Det foreligger tvist mellom partene om størrelsen på saksomkostningene Øverbye har krav på for herredsretten. Herredsretten tilkjente Øverbye omkostninger med kr 143600. Dette omfatter kr 62.600 for juridisk bistand under den forvaltningsmessige behandlingen av saken. Staten har gjort gjeldende at utgifter forbundet med den forvaltningsmessige behandling bare kan dekkes i den utstrekning arbeidet har kommet til nytte i rettssaken. Med de betydelige beløp det er tale om såvel for den forvaltningsmessige som den rettslige behandling, må beløpet som er henført til forvaltningssaken gå ut over det som har hatt betydning for den rettslige behandlingen. Steinar Øverbye har gjort gjeldende at såvel den faktiske side som de juridiske spørsmål i stor utstrekning ble utredet under den forvaltningsmessige behandling av saken. Den juridiske begrunnelse fra statens side endret seg underveis. Det er derfor ikke grunnlag for å gjøre noen skjønnsmessig reduksjon i omkostningene som ble fastsatt av herredsretten. Den forvaltningsmessige behandling av saken har vært omfattende. Det har foregått en langvarig diskusjon mellom Øverbye og de ulike instanser innen ligningsforvaltningen. Under sakens gang i forvaltningen har staten endret sine rettslige anførsler. Den juridiske bistand som Øverbye har benyttet seg av må antas å ha medvirket i betydelig grad til at saken fremsto i den rettslige skikkelse den hadde ved behandlingen i herredsretten. Det må også antas at skattemyndighetenes tilnærming, hvor ulike regler som kunne føre til skatteplikt har vært påberopt under de tidligere faser av den forvaltningsmessige behandling, har medført at omkostningene er blitt såvidt store. Lagmannsretten finner dermed at det ikke er grunnlag for å redusere de omkostninger som er tilkjent av herredsretten. Saksomkostningene for herredsretten fastsettes dermed til kr 143600. Dommen er enstemmig. På grunn av stor arbeidsbelastning som også har medført betydelig reisefravær for noen av rettens medlemmer, er det gått ca 2 måneder før dom er avsagt. Domsslutning: 1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Staten v/ Akershus fylkesskattekontor betaler i saksomkostninger for lagmannsretten kr 96.500 - nittisekstusenfemhundre - til Steinar Øverbye innen 2 - to - uker med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
