Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder spørsmål om Kari Heggtveit Sørensen eier halvparten av eiendommen Sollund gnr. 20 bnr. 30 i Fet, og om Tove Friis-Petersen er pliktig til å overskjøte halvparten av eiendommen til Kari Heggtveit Sørensen. Ekteparet Dagny Heggtveit, født xx.xx.1906, og Sverre Heggtveit, født xx.xx.1897, hadde fire barn; Tove Friis-Petersen, Kari Heggtveit Sørensen, Rannveig Dahl og Sverre Dag Heggtveit. Dagny Heggtveit døde 14. juni 1997, og Sverre Heggtveit døde 7. juli 1993. Dagny og Sverre Heggtveit hadde flere eiendommer, herunder boligeiendommen Sollund gnr. 20 bnr. 30 i Fet kommune. Ekteparet var opptatt av hva som skulle skje med det de eide når de døde, og de inngikk flere avtaler med sine barn om dette. Datteren Kari Heggtveit Sørensen var bosatt i USA, mens de tre andre barna var bosatt i Fet og Oslo. Sommeren 1987 var Kari Heggtveit Sørensen i Norge for å feire sin fars 90-årsdag, og arveoppgjøret ble et tema under besøket. Under et opphold på Hvaler inngikk søstrene Tove Friis-Petersen og Kari Heggtveit Sørensen en kontrakt datert 27. juli 1987 med blant annet følgende ordlyd: «1. Vi er enige om å overta eiendommen Sollund i fellesskap og slik at hver eier en halvdel. 2. Ingen av oss skal kunne pantsette den ideelle halvpart uten samtykke av den andre.» Kontrakten innholdt også regler om hvem av partene som skulle ha bruksrett til de enkelte soverom i bolighusets annen etasje. Tove Friis-Petersen foretok følgende påtegning datert 3. september 1994 på sitt eksemplar av kontrakten: «Denne avtale er senere falt bort, jf. bruksrett til K., og (?) til meg. Jeg ville ikke inngå noen nærmere avtale med K. Trakk meg. TFP.» Kontrakten av 27. juli 1987 inneholdt også bestemmelser om at Kari Heggtveit Sørensen skulle opprette testament. Dette gjorde hun neste dag, 28. juli 1987. Testamentet inneholdt blant annet følgende bestemmelse: «Undertegnede Kari Heggtveit Sørensen f. 21/3 1932 bopel Chicago U.S.A. f.t. bopel Sollund, 1900 Fetsund som ikke har livsarvinger bestemmer herved som min siste vilje, at ved min død så skal min eierandel i eiendommen, med innbo og løsøre, Sollund gnr. 20 bnr. 30, 50 og 90 i Fet som særeie tilfalle min søster Tove Friis Petersen, Fetsund.» Den påfølgende dag 29. juli 1987, ble det inngått kjøpekontrakt på Sollund mellom Dagny og Sverre Heggtveit som selgere og Tove Friis-Petersen og Kari Heggtveit Sørensen som kjøpere. Kjøperne skulle overta eiendommen med påhvilende pantegjeld, til sammen kr 45.000, og selgerne skulle ha gratis borett. Kjøpekontrakten ble undertegnet på Sollund av selgerne og Kari Heggtveit Sørensen. På dette tidspunktet var Tove Friis-Petersen fortsatt på Hvaler. Etter planen skulle hun undertegne når hun kom tilbake til Fetsund. Kari Heggtveit Sørensen returnerte til USA like etter at kjøpekontrakten var utferdiget og undertegnet av henne og foreldrene. Før Kari Heggtveit Sørensen reiste tilbake til USA, ga hun faren fullmakt til å benytte penger på hennes bankkonto til å løse ut søsknene Rannveig Dahl og Sverre Dag Heggtveit. De skulle begge motta kontantbeløp som kompensasjon for at Tove Friis-Petersen og Kari Heggtveit Sørensen fikk overta Sollund. Tove Friis-Petersen skrev ikke under kjøpekontrakten av 29. juli 1987, og hun underrettet heller ikke Kari Heggtveit Sørensen om dette. Tove Friis-Petersen skrev senere et brev til Kari Heggtveit Sørensen. Brevet er i innledningen datert Fetsund 28. september 1987, og i avslutningen Tromsø 6. oktober 1987. I dette brevet skriver Tove Friis-Petersen blant annet: «Vi er ferdig med papirarbeidet vedr. Sollund, men det er vanskelig å holde skjøtningen hemmelig for omverden. Jeg har inntrykk av at Rannveig og Sverre Dag har akseptert ordningen. Det sier både mor og far, men de har ikke sagt noe til meg. Jeg har heller ikke spurt, for jeg vil ikke ha noen diskusjon om slikt mens far var syk. Når det gjelder skjøtningen har jeg lurt på om det er mest praktisk hvis du ikke vil at Leif skal vite noe, at det ordnes med overskjøting til meg og at det tinglyses bruksrett til deg for ubegrenset tid? Stort sett går det ut på det samme oss imellom, jf. avtalen fra Hvaler. Det blir den forskjell at hele eiendommen føres på meg skattemessig. Så lenge du bor i Amerika kan det kanskje være praktisk.» I november 1987 ble det overført penger fra Kari Heggtveit Sørensens bankkonto til Rannveig Dahl og Sverre Dag Heggtveit. 15. desember 1987 ble det inngått slik kontrakt mellom Dagny og Sverre Heggtveit på den ene siden og Tove Friis-Petersen på den andre siden: «Dagny Heggtveit 140106 48857 og Sverre O. Heggtveit 200797 overdrar herved vår eiendom Sollund gnr. 20 bnr. 30 i Fet som særeie til vår datter Tove Friis -Petersen 170830 på følgende vilkår: 1. Overtakelse av gjeld kr 50.000. 2. Kari Sørensen 210332 skal så lenge hun kan og ønsker det, ha bruksrett til 2 rom i 2. etasje samt adgang til bruk av fellesrom i 1. etasje og bad i 2. etasje. 3. Overtakelse av forpliktelsene i henhold til to pantobligasjoner til våre dattersønner Sverre Odd og Kristian Friis-Petersen, på henholdsvis kr 100.000 og 150.000. 4. Tove Friis-Petersen gir oss nødvendig bistand og hjelp. 5. Hun betaler kontant kr 300.000. 6. Vi har intet ansvar for feil og mangler ved eiendommen - heller ikke skjulte.» Kontantbeløpet på kr 300.000 som nevnes, er de beløp Rannveig Dahl og Sverre Dag Heggtveit mottok i november 1987 og som var trukket på Kari Heggtveit Sørensens bankkonto. Skjøte på Sollund fra Dagny og Sverre Heggtveit til Tove Friis-Petersen ble utstedt 23. desember 1987 og tinglyst 30. desember 1987. Kari Heggtveit Sørensen ble orientert om kontrakten av 15. desember 1987 og skjøtet av 23. desember 1987 etter at hun kom til Norge i mars 1988. Etter dette tidspunkt utstedte Tove Friis-Petersen udatert gjeldsbrev til Kari Heggtveit Sørensen på kr 300.000,-. Det ble senere utstedt en pantobligasjon til sikkerhet for gjeldsbrevet. Denne ble slettet 20. juli 1989, da gjeldsbrevet var innfridd. Det ble videre inngått en udatert avtale mellom Dagny og Sverre Heggtveit og døtrene Tove Friis-Petersen og Kari Heggtveit Sørensen. Avtalen har følgende ordlyd: «1. Kari Heggtveit Sørensen har så lenge hun lever og ønsker det, bruksrett til «Kari-rommet» og «Betjentenes rom», samt kottet innenfor dette og adgang til bruk av fellesrom og have på eiendommen Sollund, gnr. 20, bnr. 30 i Fet. Fellesrom er kjøkken, spisestue, stue, hall, bad og ganger. 2. Så lenge hun ikke bor i Norge, er hun ikke pliktig til å betale noen del av de faste utgiftene. Når hun bosetter seg i her, skal de faste utgiftene fordeles etter antall personer som bor i huset og etter botid. 3. Kari Heggtveit Sørensen skal vedlikeholde «Kari-rommet» og «Betjentenes rom». Når hun bosetter seg på eiendommen skal hun delta i større vedlikehold i den utstrekning det er enighet om dette, og med høyst en tredjedel. 4. Hvis Kari bor i huset og ønsker å flytte fra eiendommen, skal hun med ett års varsel ha utbetalt kr 200.000,- av eieren av eiendommen Sollund. Ved utbetaling før 1.1.95 utbetales kr 265.000,-. 5. Ved eventuelt salg av eiendommen har Kari forkjøpsrett på ellers like vilkår. 6. Avtalen tinglyses på Sollund, gnr. 20 bnr. 30 i Fet.» Avtalen ble imidlertid ikke tinglyst. I stedet utstedte Tove Friis-Petersen en erklæring datert 30. juni 1988 som ble tinglyst 30. desember 1988. Erklæringen har slik ordlyd: «Kari Heggtveit Sørensen har, etter avtale av 15.12.87, borett i «Sollund» gnr. 20 bnr. 30 og bnr. 50 i Fet, så lenge hun kan og ønsker det. Boretten omfatter to rom i 2. etasje samt adgang til bruk av fellesrom i 1. etasje og bad/wc i 2. etasje. Heftelsen har prioritet etter kr 500.000,-.» Forholdet mellom partene ble dårligere etter at Heggtveit Sørensen fikk vite om overdragelsen av Sollund til Friis-Petersen alene. Tove Friis-Petersen skrev et brev til Kari Heggtveit Sørensen datert 8. mai 1991 med blant annet følgende innhold: «Generelt sett har du vært raus og hjelpsom overfor alle i familien. Dette setter vi alle stor pris på. Mor, far og jeg fikk bestemt inntrykk av at du ønsket å kunne bo på Sollund når du blir eldre. Dette ble imøtekommet ved gaveavtalen om bruksrett mellom mor og far og deg, som jeg tiltrådte. Selv om det ikke er vanlig med betaling ved oppsigelse av bruksrett, ble det tatt inn bestemmelser om dette. Bruksretten kan sies opp når du har bosatt deg på Sollund, og da med ett års varsel. Hvis det skjer før 1.7.95, har du krav på kr 265.000 og deretter kr 200.000. Hensikten med dette var at du skulle kunne bruke beløpet til annen bolig. Etter at du fikk bruksretten på Sollund, kjøpte du leilighet i Cort Adelersgt. 20, der Anne bor. Ditt ønske om raskere tilbakebetaling av lånet på kr 300.000 ble imøtekommet. Hvis du nå ønsker å gi avkall på bruksretten på Sollund, vil du innen 3 måneder fra ditt svar for utbetalt kr 265.000, selv om dette avviker fra avtalen.» Kari Heggtveit Sørensen meldte til folkeregisteret i Fet at hun hadde bopel på Sollund fra 12. desember 1993, og hun meldte flytting tilbake til USA 6. oktober 1996. Etter denne dato har hun ikke vært registrert i folkeregisteret med fast bopel i Norge. På Sollund bor i dag Tove Friis-Petersens sønn og dennes samboer. Begge parter er enige om at utøvelsen av Heggtveit Sørensens borett er problematisk, og Heggtveit Sørensen opplever selv at hun ikke får bruke den i overenstemmelse med avtalen. Kari Heggtveit Sørensen tok 25. september 1997 ut forliksklage ved Fet forliksråd med påstand om at Tove Friis-Petersen skulle dømmes til å skjøte halvparten av Sollund til henne. Fet forliksråd behandlet klagen på møte 3. mars 1998. Forlik kom ikke istand, og saken ble henvist til retten. Kari Heggtveit Sørensen tok ut stevning datert 4. mars 1998 for Nedre Romerike herredsrett med påstand om at hun eide halvparten av Sollund, og at Tove Friis-Petersen skulle tilpliktes å overskjøte halvparten av eiendommen til henne. Ved tilsvar av 3. april 1998 tok Tove Friis-Petersen til gjenmæle og nedla påstand om at hun skulle frifinnes og tilkjennes saksomkostninger. Nedre Romerike herredsrett avsa 15. juli 1998 dom med slik domsslutning: 1. Saksøkte frifinnes. 2. Saksomkostninger tilpliktes ikke. Ved ankeerklæring datert 3. september 1998 anket Kari Heggtveit Sørensen herredsrettens dom inn for Eidsivating lagmannsrett. Hun la i ankeerklæringen ned påstand som i stevningen samt påstand om tilkjennelse av saksomkostninger for begge instanser. Tove Friis-Petersen innga anketilsvar datert 29. september 1998 og la ned påstand om frifinnelse samt tilkjennelse av saksomkostninger for lagmannsretten. I anketilsvaret fremmet hun også krav om at Kari Heggtveit Sørensen skulle pålegges å stille sikkerhet med kr 45.000 for de saksomkostninger hun kunne bli pålagt ved ankebehandlingen, jf. tvistemålsloven §182. Den 2. oktober 1998 avsa Eidsivating lagmannsrett kjennelse med slik slutning: Kari Heggtveit Sørensen pålegges, i medhold av tvistemålsloven §182, å stille sikkerhet med 45.000 - førtifemtusen - kroner for saksomkostninger hun måtte bli ilagt ankemotparten ved Eidsivating lagmannsretts behandling av sak 98-00695 A. Sikkerheten stilles i form av ubetinget selvskyldnergaranti fra norsk bank, uten tidsbegrensning. Garantierklæringen skal være lagmannsretten i hende innen 21 - tjueen - dager etter at denne kjennelsen blir forkynt for den ankende part. Kari Heggtveit Sørensen deponerte senere beløpet hos lagmannsretten. Ankeforhandling ble holdt på Tinghuset, Lillestrøm, 31. august og 1. september 2000. Begge parter møtte og avga forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Ankemotparten møtte med prosessfullmektig advokat Steinar Mageli. Den ankende part, Kari Heggtveit Sørensen, har i det vesentlige anført: I januar 1987 ville Sverre Heggtveit lage et arveoppgjør. Både foreldrene, Tove Friis-Petersen og henne selv var enige om Hvalerkontrakten. Tove Friis-Petersen skrev ikke under kjøpekontrakten sammen med de tre øvrige fordi hun da var på Hvaler. Hun skulle imidlertid skrive under så snart hun kom tilbake til Fetsund. Årsaken til at den ankende part ikke ønsket at hennes mann Leif Sørensen skulle vite om overdragelsen, var hans kokainmisbruk. Kari Heggtveit Sørensen så på ordningen med at Tove Friis-Petersen skulle ha hjemmelen alene, som en ren midlertidig ordning. Alle i familien var klar over at hun ønsket å flytte tilbake til Norge når hun ble pensjonist. Fullmakten til å disponere pengene på hennes konto kunne kun benyttes ved 50 % eierskap for henne. Det var først når hun begynte å etterlyse papirene for overdragelsen til henne og søsteren, at hun oppdaget at pengene var borte. Hun kom til Norge 1. mars 1988 og spurte da «hvem stjal pengene mine». Hun opplevde imidlertid faren som så sårbar, at det var vanskelig å gå videre med saken. Hun inngikk dessuten en avtale med foreldrene om at hun ikke skulle forfølge saken så lenge de levde. Etter at hun kom til Norge i mars 1988, fikk hun se kontrakten mellom foreldrene og Tove Friis-Petersen vedrørende overdragelsen av Sollund. Hun fikk da sjokk. Foreldrene opplyste at de ikke kunne gjøre noe med det, da papirene allerede var sendt skattefogden. Heggtveit Sørensen ble da så nedfor av situasjonen at hun ikke klarte å gjøre noe med den. Hun la imidlertid til grunn at hun ville bli medeier når hun flyttet tilbake til Norge, og trodde da fortsatt at Tove Friis-Petersen hadde skrevet under kjøpekontrakten av 29. juli 1987. Heggtveit Sørensen oppfattet avtalen av mai 1988 mellom foreldrene, Tove Friis-Petersen og henne selv som ren proforma. Hun gikk da også ut til venner og bekjente og fortalte at hun hadde kjøpt halve Sollund. På grunn av at papirene hvor Tove Friis-Petersen fikk hjemmelen var tinglyst og melding til skattefogden sendt i overensstemmelse med dette, følte hun seg nærmest tvunget til å gå med på den nyordning som ble inngått i mai 1988, men hun trøstet seg med at ordningen kun var midlertidig. Det er særlig tre forhold som underbygger hennes oppfatning av hva som egentlig var avtalt mellom partene. Hun ønsket å kjøpe et sted å bo og avsto fra å kjøpe et av nabohusene da hun fikk tilbud om å overta halve Sollund. Hensikten med å kjøpe Sollund var at den skulle være pensjonistbolig for ekteparet Friis-Petersen og henne selv. Hun utstedte videre en fullmakt for faren til å trekke fra hennes konto det søsknene Rannveig Dahl og Sverre Dag Heggtveit skulle ha som arveoppgjør for at Friis-Petersen og Heggtveit Sørensen skulle overta Sollund. Hun hadde aldri gitt en slik fullmakt dersom hun ikke skulle bli medeier. Det vises videre til Hvalerkontrakten som gjenspeiler hva begge søstrene var enige om. I tillegg, og kanskje det viktigste, Tove Friis-Petersens brev datert 28. september 1987 og 6. oktober 1987, hvor Tove Friis-Petersen blant annet skrev «..Vi er ferdige med papirarbeidet vedr. Sollund......» Det må her være papirer i overensstemmelse med Hvalerkontrakten det siktes til. Heggtveit Sørensen oppfattet situasjonen slik at ordningen fra sommeren 1988 skulle vare så lenge hun bodde i USA. Hjemmelen skulle i denne perioden stå på Tove Friis-Petersen. Så snart Kari Heggtveit Sørensen permanent flyttet tilbake til Norge, skulle det både reelt og formelt være som avtalt i Hvalerkontrakten. Hun la videre til grunn at hennes borett ble tinglyst i den form som fremgår ved avtalen undertegnet av foreldrene og begge partene. Det fremgår også direkte av denne at den skulle tinglyses. I stedet tinglyste Tove Friis-Petersen en erklæring om borett av 30. juni 1988 med et annet innhold enn avtalen som både foreldrene og Tove Friis-Petersen selv samt Heggtveit Sørensen, hadde undertegnet. Når det gjelder Tove Friis-Petersens anførsel om foreldelse, står det intet om dette spørsmålet i de avtaler som ble inngått. Kari Heggtveit Sørensen la ned slik påstand: 1. Kari Heggtveit Sørensen eier halvparten av eiendommen Sollund, gnr. 20 bnr. 30 i Fet, og Tove Friis-Petersen tilpliktes å overskjøte halvparten av eiendommen til Kari Heggtveit Sørensen. 2. Kari Heggtveit Sørensen tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og for lagmannsretten. Ankemotparten, Tove Friis-Petersen, har i det vesentlige anført: Det er stevningen som trekker opp rammen for saken - søksmålsgjenstanden. Etter denne er det to tvistetema: 1. om ankende part er medeier. 2. om Tove Friis-Petersen er forpliktet til å overskjøte ideell halvpart av Sollund til den ankende part. Kari Heggtveit Sørensen har intet rettslig grunnlag for sine krav. Vedrørende det første spørsmålet, om Kari Heggtveit Sørensen pr. i dag er medeier til Sollund, må den ankende part påvise en bindende avtale som gir henne medeierskap. Det må være et hjemmelsdokument, og en kjøpekontrakt er intet slik dokument. Tove Friis-Petersen fikk derimot både kjøpekontrakt og skjøte, og skjøtet ble også tinglyst. Kari Heggtveit Sørensen fikk en evigvarende bruksrett. Innholdet av denne ble fastsatt i avtalen mellom foreldrene og begge partene. Denne bruksretten ble tinglyst ved ankemotpartens erklæring av 30. juni 1998. Det var en bindende rettsovergang fra foreldrene til Tove Friis-Petersen, og dette ble da også bekreftet i foreldrenes testament av 10. april 1992. Hvaleravtalen konstruerer ingen eiendomsrett. Det kan i høyden bli spørsmål om Tove Friis-Petersen er forpliktet til å overføre halvparten av Sollund til Kari Heggtveit Sørensen, noe som kan ha betydning for det andre tvistetema i saken. De adkomstdokumenter som foreligger, konstruerer ingen medeiendomsrett for Heggtveit Sørensen. Det er følgelig intet grunnlag for første del av Heggtveit Sørensens påstand. Neste tvistetema er om Tove Friis-Petersen er forpliktet til å overdra en ideell halvpart av Sollund til Kari Heggtveit Sørensen. En slik forpliktelse må eventuelt utledes av et avtalegrunnlag. Subsidiært anføres at dersom retten finner at Hvaleravtalen er en slik forpliktelse, er den ankende parts krav under enhver omstendighet foreldet. Hvis punkt 1 i Hvaleravtalen skal tas på ordet, har den senere blitt endret eller falt bort på grunn av etterfølgende omstendigheter. Det er rimelig friskt av Kari Heggtveit Sørensen å henge seg opp i et uformelt brev som dels er skrevet i Fetsund og dels i Tromsø. Retten bør legge vekt på etterfølgende avtaler, herunder avtalen av mai 1988 mellom foreldrene og partene og hvor Kari Heggtveit Sørensen gis en evigvarende bruksrett. Denne avtalen sier intet om at det skal skje noen endring dersom Kari Heggtveit Sørensen flytter til Norge. Den eiendomsrett som Heggtveit Sørensen påstår Hvaleravtalen gir henne, var en «inngjerdet» medeiendomsrett, hvis hensikt var å sikre eiendommen for familien. Den bruksrett hun fikk, skiller seg ikke nevneverdig fra den «inngjerdede» eiendomsrett hun ville hatt etter Hvaleravtalen. Bruksretten er fullt ut i samsvar med de forutsetningene som Heggtveit Sørensen hadde. Søsknene Rannveig Dahl og Sverre Dag Heggtveit har fått sine beløp. Ansvaret for disse beløpene ble overtatt av Tove Friis-Petersen ved kjøpekontrakten av 15. desember 1987. Hun utstedte gjeldsbrev til Heggtveit Sørensen og har tilbakebetalt beløpene med renter. Heggtveit Sørensens arv vedrørende Sollund ligger i eiendommen. Hun har fått det hun har krav på etter Hvaleravtalen, men hun har fått det i en annen form på grunn av etterfølgende omstendigheter. Det gjenopplivelsesforsøk Heggtveit Sørensen nå forsøker, er det materielt ikke anledning til. Etter Hvaleravtalen foreligger det både pantsettelsesforbud, salgsforbud og vedlikeholdsplikter. Eiendommen er etter overtagelsen påkostet over kr 600.000 av Tove Friis-Petersen. Hvaleravtalen er falt bort på grunn av endrede forutsetninger, og det er følgelig ikke anledning til å gjenopplive deler av avtalen. Søksmålet er anlagt som et fullbyrdelsessøksmål. Det burde imidlertid ha vært anlagt som et fastsettelsessøksmål. Hverken materielt eller prosessuelt er det anledning til å gjenopplive Hvaleravtalen. Avtalen som gjelder mellom søstrene følger av avtalene av 15. desember 1987 og 25. mai 1988. Ankemotparten er videre i tvil om det er prosessuell adgang til dom på overskjøting. Dette fordi det da vil reise seg spørsmål om vederlag, vedlikeholdsutgifter og lignende. Subsidiært anføres at kravet om overskjøting er foreldet etter reglene i foreldelsesloven §3. Det vises til avgjørelser inntatt i [[Rt-1985-503]] og [[Rt-1999-1755]]. Det vil være en rettslig konstruksjon hvis retten kommer til at Kari Heggtveit Sørensen har et slik krav som påstått, men at dette ikke er foreldet. Tove Friis-Petersen la ned slik påstand: 1. Herredsrettens dom stadfestes, slutningens punkt 1. 2. Tove Friis-Petersen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten vil bemerke: Lagmannsretten ser saken som i hovedsak å gjelde bevisspørsmål; hva var opprinnelig avtalt og forutsatt mellom partene, og hvilke endringsavtaler er senere eventuelt inngått. Den tidsperiode som lagmannsretten her finner vesentlig, er perioden fra sommeren 1987 til sommeren 1988. I dette tidsrom ble alle de avtaler som partene bygger sine standpunkter på, inngått. Lagmannsretten legger til grunn, ut ifra partenes forklaringer under ankeforhandlingen, at de begge inngikk Hvalerkontrakten med sikte på å overta Sollund sammen. Planen var at eiendommen skulle være pensjonistbolig for Tove Friis-Petersen og hennes mann samt Kari Heggtveit Sørensen. Denne kontrakten ble fulgt opp av Kari Heggtveit Sørensen ved at hun opprettet testament i samsvar med Hvalerkontrakten. Videre ga hun sin far fullmakt til å trekke beløpene til søsknene Ranveig Dahl og Sverre Dag Heggtveit fra sin bankkonto. Det ble også satt opp en kjøpekontrakt datert 20. juli 1987 mellom ekteparet Heggtveit som selgere og Tove Friis-Petersen og Kari Heggtveit Sørensen som kjøpere. Denne ble undertegnet av ekteparet Heggtveit og Heggtveit Sørensen. Friis-Petersen var på det tidspunkt fortsatt på ferie, og hensikten var at hun skulle undertegne når hun kom tilbake til Fetsund. Lagmannsretten legger videre til grunn at spørsmålet om hjemmelen skulle stå på Tove Friis-Petersen alene, første gang ble reist i Friis-Petersens brev til Heggtveit Sørensen datert 29. september og 6. oktober 1987. I dette brevet skrev Friis-Petersen først «Vi er ferdige med papirarbeidet vedr. Sollund.» Lagmannsretten legger til grunn at det er hjemmelspapirer til gjennomføring av Hvalerkontrakten det her siktes til og som man da var ferdig med. Senere i brevet foreslo imidlertid Friis-Petersen at Sollund kunne overskjøtes til henne alene. Hun argumenterte med at det stort sett ville bli det samme partene imellom og henviste i den forbindelse til Hvalerkontrakten. Friis-Petersen skrev videre i brevet at forskjellen ville være at hele eiendommen ble ført på henne skattemessig, noe som kunne være praktisk for Heggtveit Sørensen så lenge hun bodde i Amerika. Under ankeforhandlingen kunne imidlertid ikke Friis-Petersen redegjøre for hvilke skattemessige eller praktiske hensyn hun her hadde tenkt på. På direkte spørsmål under ankeforhandlingen om hva hun hadde lagt i formuleringen «så lenge du bor i Amerika...», svarte Friis-Petersen at det muligens var tenkt at det skulle skje en endring hvis søsteren flyttet tilbake til Norge. Dette samsvarer også med Heggtveit Sørensens oppfatning av formuleringen. Lagmannsretten mener at dette også er den mest naturlige forståelse av brevet og legger denne forståelsen til grunn. Etter dette anses partene høsten 1987 for å ha vært enige om at Hvalerkontrakten fortsatt skulle gjelde, men at hjemmelen midlertidig skulle stå på Friis-Petersen, og at denne midlertidigheten skulle vare så lenge Heggtveit Sørensen bodde i USA. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt Hvalerkontrakten fortsatt er gyldig mellom partene, har retten delt seg i et flertall og et mindretall. Tove Friis-Petersen har nå hevdet at Hvaleravtalen falt bort på grunn av etterfølgende omstendigheter. Lagmannsrettens flertall, lagdommer Randi Ottersen og tilkalt dommer sorenskriver Einar Thomesen, ser på den senere overskjøtingen som først og fremst en disposisjon mellom ekteparet Heggtveit og Tove Friis-Petersen. I tillegg var selve overskjøtingen i samsvar med den avtale partene hadde inngått for den tid Kari Heggtveit Sørensen bodde i Amerika. Selv om Friis-Petersen overtok eiendommen fra sine foreldre uten at det der ble tatt forbehold om senere eierskap for Heggtveit Sørensen, fritar ikke det Friis-Petersen for hennes forpliktelser etter Hvalerkontrakten. Dersom Tove Friis-Petersen mente at Hvaleravtalen var bortfalt jf. hennes påtegning av 3. september 1994, burde hun ha sørget for å få dette bekreftet skriftlig. Heggtveit Sørensen har hevdet at overdragelsen fra foreldrene til Tove Friis-Petersen var ren proforma, og at Friis-Petersen ikke kan utlede noen rett av den. Lagmannsrettens flertall er ikke enig i dette. Flertallet legger etter bevisførsel til grunn at overdragelsen til Friis-Petersen ble gjennomført ikke bare formelt, men også reelt. Heggtveit Sørensen var innforstått med dette og hadde uttrykt seg positivt til en slik midlertidig løsning. Hun deltok videre i gjennomføringen av den ved de avtaler som ble inngått om borett, gjeldsbrev og pantobligasjon. Etter flertallets syn er Heggtveit Sørensen bundet av avtalen om den midlertidige ordningen så lenge hun er bosatt i USA. På denne bakgrunn finner flertallet at Kari Heggtveit Sørensen pr. i dag ikke er medeier i Sollund. Lagmannsrettens flertall finner etter dette at partene er bundet av Hvalerkontrakten, men at Kari Heggtveit Sørensen først kan kreve den gjennomført når hun varig flytter fra USA til Norge. Dette innebærer at Heggtveit Sørensen nå ikke kan kreve Hvalerkontrakten gjennomført. Av dette følger at hun heller ikke kan få medhold i annen del av sin påstand, nemlig om overskjøting nå. Etter dette er det strengt tatt ikke nødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til ankemotpartens anførsel om at Heggtveit Sørensens rett etter Hvalerkontrakten er foreldet fordi hun flyttet tilbake til Norge 12. desember 1993. Lagmannsrettens flertall vil alikevel knytte noen bemerkninger til spørsmålet. Ifølge ankmotparten begynte da foreldelsesfristen etter foreldelsesloven §3 å løpe. Etter flertallets syn er det tvilsomt om 12. desember 1993 er det riktige utgangspunkt for foreldelsesfristen. Selv om Heggtveit Sørensen kom til Norge og meldte fra til folkeregisteret om sin norske bopelsadresse, har ettertiden vist at dette ikke var noe permanent opphold. Hun reiste tilbake til USA høsten 1996, og har siden bodd der. Ved sitt midlertidige opphold i Norge, ville hun slik flertallet har tolket avtalen mellom partene, ikke kunnet kreve å bli medeier av Sollund. På denne bakgrunn kan foreldelsesfristen ennå ikke ha begynt å løpe. Ankemotpartens anførsel om foreldelse fører følgelig ikke frem. Lagmannsrettens flertall kan være enig med ankemotparten i at en senere gjennomføring av Hvalerkontrakten vil innebære et komplisert økonomisk oppgjør mellom partene. Ankemotparten har imidlertid vært drivkraften bak den den midlertidige løsningen, og ut i fra sin utdannelses- og yrkesbakgrunn klart den av partene som burde ha sørget for å regulere disse spørsmålene ved etablering av den midlertidige ordning. Tove Friis-Petersen kan ikke gjennom den midlertidige ordning og etablering av praktiske vanskeligheter, sikre seg rettigheter hun avtalemessig ikke har dekning for. Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Sverre Nyhus, er uenig med flertallet i betydningen av de etterfølgende omstendigheter. Etter mindretallets syn har partene etter Hvaleravtalen avtalt at Kari Heggtveit Sørensen skulle ha en bruksrett til Sollund og ikke eiendomsrett til en ideell halvpart. Mindretallet viser til avtalen mellom foreldrene og Tove Friis-Petersen av 15. desember 1987 hvor Tove Friis-Petersen fikk overdratt eiendommen til seg og hvor Heggtveit Sørensen fikk en bruksrett tilnærmet lik den som var fastsatt i Hvalerkontrakten. Skjøte ble utstedt 23. desember 1987 og tinglyst 30. desember. Senere - antagelig i mai 1998 - inngikk foreldrene og de to søstrene en avtale hvor Heggtveit Sørensens rettigheter i eiendommen ble utdypet. Av denne avtalen fremgår det klart at Kari Heggtveit Sørensen har fått en bruksrett til deler av Sollund og at hun dersom hun bosetter seg på eiendommen, men senere ønsker å flytte, skal få utbetalt en nærmere angitt sum. En sum som for øvrig ligger nær opptil det som i hht oppstilling over «Arveoppgjør» datert 12. september 1987 og undertegnet av foreldrene, tilsvarte Kari Heggtveit Sørensens andel i arveoppgjøret. Denne avtalen kom i stand i følge Kari Heggtveit Sørensens egen forklaring for lagmannsretten etter at hun høsten 1987 og vinteren 1988, mens hun var i USA, fikk mistanke om at Hvalerkontrakten ikke var blitt fulgt opp og at etter at hun hadde etterlyst dokumentasjon på at de pengene som var blitt tatt ut fra hennes konto, var blitt brukt i hht avtalen. På denne bakgrunn har det formodningen mot seg at Heggtveit Sørensen våren 1988 etter at hun var kommet tilbake til Norge i mars, ville skrive under en avtale som ikke samsvarte med det reelle forholdet mellom partene. Uansett må Heggtveit Sørensen ha bevisbyrden for at en så klar avtale ikke er i samsvar med det reelle avtaleforhold. Etter mindretallets syn har Heggtveit Sørensen ikke sannsynliggjort at denne avtalen var proforma. Tvert om mener mindretallet at en del av bestemmelsene i avtalen klart underbygger at avtalen var reell. Blant annet hadde det ingen hensikt å avtale noen utløsningssum dersom avtalen ikke skulle være reell. Foreldrene opprettet et testament 10. april 1992. Testamentet underbygger etter mindretallets syn det som fremgår av avtalen fra mai 1988. Det samme gjør Heggtveit Sørensens opptreden etter at hun flyttet tilbake til Norge i 1993. Hun flyttet da tilbake til Norge i den hensikt å bli boende her. Dersom partene hadde en avtale om at hun da hadde krav på å bli medeier i Sollund er det påfallende at hun i de om lag 3 årene hun bodde her, ikke fremsatte noe krav på medeiendomsrett, men at dette ble gjort først etter at det var oppstått komplikasjoner med utøvelsen av boretten og etter at hun av den grunn var flyttet tilbake til USA. Både lagmannsrettens flertall og mindretall har etter dette kommet til herredsrettens dom pkt. 1 blir å stadfeste. Når det gjelder saksomkostninger, har anken ikke ført frem. Saksomkostningsspørsmålet skal da avgjøres etter reglene i tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsrettens flertall finner imidlertid at det her foreligger særlige omstendigheter som tilsier at den ankende part bør fritas for erstatningsplikten. Lagmannsretten har kommet til samme resultat som herredsretten, men flertallet har bygd på et annet grunnlag. Videre har ankemotparten av flertallet ikke fått medhold i den anførsel som fikk størst oppmerksomhet under ankeforhandlingen, nemlig gyldigheten av Hvalerkontrakten. Flertallet legger til grunn at det vesentligste av ankemotpartens saksomkostninger har vært knyttet opp til dette spørsmålet. Mindretallet legger ut fra sin bevisvurdering til grunn at hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd får anvendelse, og at ankemotparten burde tilkjennes saksomkostninger. Når det gjelder saksomkostninger for herredsretten, er dette ikke påstått av ankemotparten. Herredsrettens domsslutning pkt. 2 blir følgelig også å stadfeste. Dommen er enstemmig i sitt resultat for så vidt angår punkt 1 i domsslutningen og for øvrig avsagt med dissens når det gjelder saksomkostningsspørsmålet slik det fremgår av ovennevnte. Domsslutning: 1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Hver av partene bærer egne omkostninger for lagmannsretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
