Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder et forsikringsselskaps regresskrav mot en flyger etter en flyulykke. Grunnlaget for kravet er skadeserstatningsloven §4-3 jf §4-2 og en anførsel om at ulykken skyldtes grov uaktsomhet fra flygerens side. Valdres herredsrett avsa dom i saken den 29. september 1998 med slik domsslutning: «1. Gunnar Skatteboe frifinnes. 2. Nordisk Flyforsikringsgruppe tilpliktes å betale sakens omkostninger til Gunnar Skatteboe med kr 80.529,85. 3. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.» Nordisk Flyforsikringsgruppe anket dommen inn for Eidsivating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt på Fagernes 23. - 27. august 1999. Retten var satt med fagkyndige meddommere. Det ble ført 8 vitner hvorav 4 sakkyndige og det ble foretatt befaring. Dokumentasjonen framgår av rettsboka. Den ankende part nedla slik påstand: «1. Fartøysjef Gunnar G. Skatteboe er regressansvarlig for de skader som ble påført luftfartøy med registrering LN-ACJ ved avgang fra Skogalæger seter 20. august 1995. 2. Gunnar G. Skatteboe betaler saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten med tillegg av forsinkelsesrenter fra dommens forkynnelse til betaling skjer.» Ankemotparten Gunnar G. Skatteboe, nedla for lagmannsretten slik påstand: «1. Herredsrettens dom punkt 1, stadfestes. 2. Gunnar Skatteboe tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.» Saksforholdet er i hovedsak følgende: Gunnar Skatteboe har siden 1968 eiet setra Skogalæger ved sjøen Fullsenn i Valdres. Setra ligger ca 950 meter over havet og består av en setervoll med lengdeakse i øst-vest retning og hellende mot syd/syd-øst. Lengden på setervollen er ca 270 meter. Det er fire bygninger på setra, en garasje, et fjøs og et seterhus langs eiendommens nordgrense og ei løe omlag midt på eiendommens sydgrense og nedenfor setervollen. Setra er de siste årene kun brukt som fritidseiendom, men setervollen leies ut til sauebeite noen få uker vår og høst. Skatteboe bor i Hamar og har i mange år vært aktiv medlem i Hedmark flyklubb, både som flyger av seilfly og motorfly. Han har godkjenning for 25 og 50 timers ettersyn og lettere vedlikehold på den flytypen som ble benyttet da flyulykken inntraff. Skatteboe betegnes som en erfaren, forsiktig og nærmest pedantisk pliktoppfyllende flyger og kontrollør/ vedlikeholder. Han har flysertifikat både for landing på sjø og på land, med ski og med hjul, og han har erfaring med landing på gress- eller grusbane, også på flyplasser som ligger i fjellet. I tidligere år var det tillatt å lande med fly på sjøen Fullsenn. Etter at dette ble forbudt, begynte Skatteboe å sysle med tanken om å lande på setervollen sin. Høsten 1994 fikk han derfor kjørt forhøster over en mulig fremtidig landingsstripe for å jevne ut denne, fjerne tuer og lignende. En eller to uker før flyulykken som skjedde 20. august 1995 var Gunnar Skatteboe på setra sammen med en kamerat fra flygermiljøet, Morten Lund. Lund hadde med seg modellfly og en lang strikk som han benyttet for å få modellflyene opp i luften. Ved hjelp av strikken som Lund hadde fått opplyst skulle være 400 meter lang fullt utstrukket, kom de til at setervollen måtte være ca 400 meter i lengderetningen øst-vest. Dette stemte med opplysninger Skatteboe hadde om vollens størrelse og med en oppskritting av vollen som han hadde foretatt noen år tidligere, riktignok med sikte på å finne ut hvor stor eiendommen er. Lund og Skatteboe ble etter dette enige om å forsøke og lande på setra så snart forholdene lå til rette for det. Søndag 20. august startet de fra Hamar med flyklubbens Piper PA-19, en army-modell beregnet for så kalt bush-flyging - landing og take-off i terreng og fra korte baner. Ved avgang fra Hamar var det litt dis og noe skyer, men etter hvert som de fløy nordover klarnet det opp. De tok derfor den endelige beslutningen om å fly til Skogalæger. Skatteboe opplyste at han forut for turen hadde foretatt beregninger om nødvendig landingsdistanse m.v og også tatt en del telefoner for å sjekke værforholdene, men ikke til meterologitjenesten på Blindern. Innflygingen til setra gikk greit. I følge Morten Lund kom de likevel litt for høyt og langt inn på vollen da flyet skulle settes ned slik at de fikk problemer med å stanse flyet. Skatteboe bestrider at han hadde for stor fart, men hevder at han av en eller annen grunn ikke greide å svinge flyet etter landing. Han måtte derfor foreta en ground-loop. Flyets venstre vinge slo under dette ned i noen steiner helt i ytterkant av setervollen og det ble påført skade i balanseroret. Etter denne forsåvidt mislykkede landingen, takset Skatteboe flyet opp foran seterhuset. Han foretok to grundige undersøkelser av flyet for å sjekke at skaden ikke hadde betydning for flygedyktigheten. Ut fra egen erfaring fra ettersyn og vedlikehold av flytypen og erfaring etter å ha bygget opp et tilnærmet tilsvarende fly fra grunnen av, var han sikker på at skaden ikke svekket flyets flygedyktighet. Skatteboe og Lund drakk deretter kaffe med Skatteboes familie som var på setra, men de bestemte seg ganske snart for å reise tilbake før varmen gjorde det vanskelig å ta av. Skatteboe kontrollerte likevel ikke temperaturen på stedet. Skatteboe oppfattet det slik at det nærmest var vindstille oppe ved seterhuset. Han gikk likevel ned på setervollen, omtrent halvveis til «flystripa», og kontrollerte vind og eventuell vindretning med et tørkle som han holdt opp i luften og slapp ned på bakken. Han fant at eventuell vind var østlig. Dette er en gunstig vindretning for take-off fra vollen. Skatteboe takset deretter flyet til avgangspunktet og foretok et avgangsforsøk, etter det han opplyser, for å teste akselerasjon på flyet. I følge ham selv var dette kun en test og ikke et forsøk på å ta av. Verken Morten Lund som passasjer eller Skatteboes datter, Anne Marie Skatteboe, som var tilbake på setra, hadde på forhånd hørt noe om at Gunnar Skatteboe ville foreta en slik test. Uansett, Gunnar Skatteboe fikk ikke tilstrekkelig akselerasjon på flyet. Han avbrøt derfor forsøket og bestemte seg derfor for å starte litt høyere opp i bakken, nord for «flystripa», men slik at han måtte foreta en ca 30 grader sving til venstre når han kom inn på denne. Både Gunnar Skatteboe, Morten Lund og Anne Marie Skatteboe hevder at flyet tok av ganske umiddelbart etter at det kom ned på «flystripa» og i hvertfall før de passerte løa. Det steg deretter til ca 5 - 6 meter høyde før det plutselig falt ned igjen. Skatteboe vurderte det slik at det da var for sent å avbryte take-off og forsøkte derfor å komme i lufta igjen. Han så imidlertid at han ikke fikk nok løft til å komme over bjørkeskogen utenfor setervollen, la flyet over til høyre der bjørkeskogen var lavest og gikk inn i bjørketoppene, først med høyre vinge. Flyet ble til slutt hengende i trærne med nesen ned og ca 1 - 2 meter over bakken. Verken Skatteboe eller Lund ble påført skade av betydning. Flyet totalhavarerte og forsikringsselskapet har senere utbetalt flyklubben som eier flyet vel 150.000 kroner i erstatning. Det fremgår av reisedagboka for flyet at Skatteboe og Lund tok av fra Hamar kl 1050 og landet på Skogalæger kl 1130. I rubrikken «hendelser/iakttagelser», i reisedagboka har Skatteboe etter landingen ført u.a (uten anmerkning), til tross for skaden som da var påført flyet. Tidspunktet for take-off er ikke angitt i reisedagboka, men er oppgitt til kl 1345. Skatteboe varslet om ulykken til Luftfartsverket på fastsatt skjema 21. august 1995. I meldingen har han oppgitt banelengde til 400 meter med overflate kort gress. Temperaturen ble oppgitt til 23o C og varierende vindretning 0 - 5 knop. Årsaken til ulykken ble oppgitt slik: «Etter take-off mistet høyde, falt deretter ned og var et øyeblikk i kontakt med bakken. Mistet litt fart. Nok til ikke å oppnå tilstrekkelig høyde. La høyre vinge svakt ned i tett bjerkeskog for å ta av mest mulig horisontal hastighet. Hverken pilot eller passasjer så mye som slo seg. Lite, men variabel vind 0 - 5 knop, målte vind med et lett tørkle før avgang fra egen setervoll. Bearbeidet for avg. landing med fly høsten 1994. Siste inspeksjon ble foretatt av fartøysjef den 12.08.95.» Ved senere oppmåling av setervollen har det vist seg at denne som nevnt er maksimalt 270 meter lang der Skatteboe landet og forsøkte å ta av. Effektiv «flystripe» blir noe kortere på grunn av setervollens beskaffenhet i ytterkantene og fordi man må få tilstrekkelig høyde til å komme over bjørkeskogen rett utenfor setervollen. I senere politiavhør og for lagmannsretten uttalte Skatteboe at han aldri ville ha forsøkt å nytte vollen som landingsplass dersom han hadde vært klar over at den ikke var lengre enn 270 meter. Nordisk Flyforsikringsgruppe anfører i korthet følgende: Saken står bevismessig i en tildels vesentlig annen stilling enn for herredsretten i det det nå kan utelukkes at en uforutsett termikkboble har vært årsak til at Skatteboe ikke kunne ta av fra setervollen. Det anføres at herredsretten har lagt til grunn en alt for mild aktsomhetsnorm og at retten foretar feil lovanvendelse når normen grov uaktsomhet knyttes opp mot forsett. Retten har heller ikke foretatt en slik samlet helhetsbedømmelse av hendelsesforløpet som er nødvendig for å vurdere Skatteboes aktsomhet, jf Høyesterettsdom inntatt i [[Rt-1989-466]]. Aktsomhetsnormen «grov uaktsomhet» fremgår av rettspraksis og juridisk teori. I denne saken skjerpes kravet til aktsomhet ved at man befinner seg på et risikofyllt område og med risiko for stor skade hvis skade først inntreffer. Det senker også terskelen for grov uaktsomhet når Skatteboe som her foretar brudd på flere handlingsnormer som er satt for å ivareta flysikkerhet. Det er på det rene at Skatteboe ikke hadde autorisasjon til å godkjenne flyet som flygedyktig etter den skaden det ble påført ved landing. Skatteboe har altså forsøkt å ta av med et fly som formelt og mulig reelt ikke var flygedyktig. Skatteboe befant seg heller ikke i en situasjon hvor han var nødt til å handle. Han hadde god anledning til å undersøke forholdene og det faktum at flyvingen skulle skje under marginale forhold måtte skjerpe hans aktsomhet. Det anføres at Gunnar Skatteboe som fartøysjef på det havarerte flyet gjennom sin manglende forberedelse til flyturen, beslutningen om å lande, beslutningen om å ta av igjen tross skader på flyet og manglende kontroll av vind og banebeskaffenhet før take-off, har utvist grov uaktsomhet. Den ankende part viser her særlig til sakkyndig vitne Tor Kirkevaags redegjørelse for hvilke undersøkelser Gunnar Skatteboe burde ha foretatt og hvilke handlingsaltervativer han hadde for å unngå ulykken. Det bestrides ikke at setervollen under gode forhold kan benyttes som landingsplass, men under de rådende forhold var en ulykke ikke til å unngå. Årsaken til ulykken ligger ikke i ytre omstendigheter som er så upåregnelig at man ikke plikter å ta dem i betraktning, men skyldes flere risikoelementer som Skatteboe pliktet å skaffe seg kunnskap om og hvor han ved nødvendig kunnskap og hensyntaken til denne måtte komme frem til at landing og take-off var uforsvarlig. Det er derfor klar årsakssammenheng mellom Skatteboes grovt uaktsomme handling og flyhavariet. Gunnar Skatteboe anfører i hovedsak følgende: Denne saken egner seg ikke som prinsippsak for å sette norm for aktsom opptreden i flygervirksomhet, men dreier seg konkret om forsikringsselskapet kan kreve regress hos Skatteboe. Det er forsikringsselskapet som må bevise at skadevolder har opptrådt grovt uaktsomt og at det er nødvendige årsakssammenheng mellom handling og skade. Dersom det er flere sammenfallende årsaker, må den grovt uaktsomme handling være en vesentlig del av årsaken. Uaktsomhet og årsak må være så kvalifisert at den utløser ansvar også overfor eier. Skadeserstatningsloven begrenser likevel selskapets adgang til å kreve regress. Forsikringen har til formål å sikre klubben. Selv om det ikke er identifikasjon mellom klubb og medlemmer, er det en svakhet ved loven at en slik sak kan reises. Regressadgangen er imidlertid en unntaksregel. Karakteristikken «grovt uaktsomt» er sterkt belastende og brukes ikke i rettspraksis normalt på forsettlige handlinger hvor viljen er vanskelig å bevise. Skadevolders handling skal videre vurderes subjektivt og ikke bare objektivt. Dersom han på grunn av legning eller personlige forhold ikke forsto faremomentene, kan han ikke lastes for uaktsomhet, jf her Nils Nygård «Skade og ansvar» og [[Rt-1960-1235]]. Gunnar Skatteboe bestrider at det var umulig å ta av fra setervollen. Den skaden flyet ble påført ved landing var bagatellmessig og gjorde ikke flyet flygeudyktig. Flyet kunne lettet med 100 meter margin på setervollen selv om denne bare var 270 meter og ikke 400 meter, slik Skatteboe antok. Det har altså ingen relevans at han ikke målte banen og han var også i rimelig god tro med hensyn til banens lengde. Skatteboe benyttet en optimal avgangsteknikk. Årsaken til havariet må derfor være, slik herredsretten har lagt til grunn, overraskende nedadgående vinder i siste halvdel av banen. Det er bevist at flyet var i lufta, men falt ned. Den eneste forklaringen på at maskinen ikke vant høyde selv om den skulle ha gjort det etter alle normale regler, er at Skatteboe har fått en plutselig økende bakvind i det flyet skulle ta av. Dette overraskende vindfenomenet må ha vært ganske kraftig. Statsmeteorolog Gislefoss' antagelser av 0 - 5 knop vind er ikke nok til å ta flyet ned igjen etter take-off. Vinden må altså ha vært vesentlig sterkere. Spørsmålet er om det er grovt uaktsomt av Skatteboe å ta en slik betydelig vindøkning i betraktning. Det må legges til grunn at da Skatteboe bestemte seg for å reise fra setra var det ikke vind overhodet. Skatteboe sjekket likevel vindforholdene like før avgang og fant et svakt vinddrag fra øst. De objektive målinger viser som nevnt det samme. Selv om han hadde ringt vakthavende statsmeteorolog, hadde han fått de samme opplysningene - svak vind fra øst. Han tok imidlertid ingen sjanser og ønsket selv å sjekke alt mulig på stedet. Dette er hans vesen. Det er ikke sannsynlig at det var vindstille midt på setervollen, mens det skulle blåse en 10 knops vind nede på «flystripa». Skatteboe ville under enhver omstendighet ha oppdaget dette ved lyd og bevegelse fra bjørkeskogen. Det mest sannsynlige er derfor at vindendringen oppsto plutselig etter at Skatteboe hadde gjort klart for take-off. Det minner således om en termikkboble. Skatteboe hadde uflaks, han ble rammet av noe uventet som han ikke hadde grunn til å tro kunne skje. Selv om Skatteboe eventuelt kan klandres for mangelfull planlegging av flyturen, er det ikke årsakssammenheng mellom dette og flyhavariet. Han har under enhver omstendighet ikke opptrådt grovt uaktsomt og må frifinnes for forsikringsselskapets regresskrav. Skatteboe bestrider at det er adgang til å nedsette hans saksomkostningskrav for herredsretten slik herredsretten har gjort. Omkostningene som har påløpt før stevningen ble inngitt var nødvendige og er kommet til nytte senere under tvisten for domsstolen. Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn herredsretten og finner at Gunnar Skatteboes handlinger etter en helhetsvurdering må karakteriseres som grovt uaktsomme. Lagmannsretten vil innledningsvis bemerke at skyldkravet «grov uaktsomt» ikke kan knyttes opp mot forsettlig handling, slik Skatteboes prosessfullmektig gjør når han hevder at karakteristikken nærmest reserveres for de forsettlige handlinger hvor vilje til skadevoldelse ikke kan bevises. For vårt tilfelle er grensen mot forsett ikke interessant, men den grove uaktsomhets grense nedad mot simpel uaktsomhet. Det er nemlig ikke tvilsomt at Gunnar Skatteboe manglende forberedelse forut for landing på Skogalæger og de vurderinger og handlinger han foretok forut for ulykken minst kan karakteriseres som simpelt uaktsomt. Spørsmålet er om de representerer et slikt markert avvik fra forsvarlig atferd, at det må statueres «grov uaktsomhet». Ved risiko for stor skade eller ved risiko for skade på person, særlig dødsrisiko, skal det mindre til for å konstatere markert avvik fra forsvarlig handlemåte enn ved liten risiko eller kun risiko for ubetydelig skade. Det samme gjelder hvor skadevolder har begått brudd på handlingsnormer særlig satt for å ivareta sikkerhet eller hvor han har hatt nærliggende handlingsalternativer som kunne redusere eller eliminere risikoen for skade. Aktsomhets-normen er i utgangspunktet objektiv, særlig gjelder dette når man beveger seg på område hvor det kreves særlig kyndighet. Gunnar Skatteboe kan derfor som flyger ikke anføre at han på grunn av sin legning eller personlige forhold ikke forsto faremomentene. Det er for øvrig ikke holdepunkter for å anta at Skatteboe ikke hadde kunnskap om de faremomenter landing og take-off fra Skogalæger normalt innebærer. Spørsmålet om det foreligger grov uaktsomhet beror på en helhetsbedømmelse av alle forhold som førte fram til ulykken, jf [[Rt-1989-466]]. I dette tilfellet må man se på den atferden Gunnar Skatteboe som fartøysjef på det havarerte flyet viste, fra planleggingen av flyturen til havariet skjedde. Før man vurderer om Gunnar Skatteboe eventuelt har opptrådt grovt uaktsomt er det hensiktsmessig å se på årsaken til flyulykken på Skogalæger. Skyldes ulykken ytre omstendigheter utenfor Skatteboes kontroll og som er så upåregnelig at man ikke plikter å ta dem i betraktning, er eventuell grov uaktsomhet hos Skatteboe ikke årsak til skaden og forsikringsselskapet kan ikke kreve regress. Retten skal for spørsmålet om årsak til ulykken legge til grunn den eller de skadeårsaker som finnes mest sannsynlige, dog slik at det er forsikringsselskapet som har bevisbyrden ved eventuell tvil om årsakssammenheng. Skatteboe har anført at ulykken må skyldes en plutselig og uforutsett kraftig bakvind, nærmest en termikkboble som trakk flyet ned etter take-off. Han har her vist til at han benyttet optimal avgangsteknikk og at flyet etter prosessfullmektigens beregninger under forventede forhold skulle komme i lufta på under halvparten av den tilgjengelige rullebane. Retten finner ikke dette sannsynlig. Statsmeteorolog Kristen Gislefoss nærmest utelukket muligheten for termikkbobler under slike værforhold som på ulykkesdagen og med veldig stabile luftmasser. Ved tilnærmet vindstille blir vindretningen styrt av landskapet og en kraftig, plutselig vind fra vest eller plutselige nedadgående luftstrømmer er ikke sannsynlige. Det forhold at Skatteboe heller ikke fikk tilstrekkelig take-off-hastighet på første forsøk styrker heller ikke teorien om plutselig uforutsigbar vindendring som årsak til ulykken. Landingsbanen på Skogalæger er etter lagmannsrettens syn for kort til at take-off kunne gjennomføres under de rådende og påregnelige forhold. Dette samsvarer med Skatteboes egne opplysninger når han uttaler at han aldri ville ha forsøkt å lande på stedet dersom han hadde visst at setervollen bare var 270 meter lang. Det er ikke påvist tekniske feil ved flyet. Årsaken til ulykken må derfor finnes ved en eller flere forhold under Gunnar Skatteboes kontroll eller forhold som han måtte hensynta. Spørsmålet blir om dette kan tilregnes ham som grovt uaktsomt. Luftfartsverket utgir med hjemmel i lov en rekke «Bestemmelser om sivil luftfart» (BSL) med sikte på å trygge luftsikkerheten. Det er på det rene at Gunnar Skatteboe har brutt en rekke av disse bestemmelsene: Etter BSL D 1-2 må ikke fartøysjefen «bruke flyplass med mindre han har forvisset seg om at dimensjonene, hinderfriheten og overflatebeskaffenheten (.....) er slik at flying under hensyntagen til luftfartøyets ytelse og utrusting kan foregå på betryggende måte». I BSL D 3-1 heter det at flygingen ikke må påbegynnes før fartøysjefen har forvisset seg om at flyets driftsbegrensninger kan overholdes under den planlagte flyvingen. Skatteboes brudd på disse bestemmelser er etter rettens syn den direkte årsak til flyulykken. Det er nemlig på det rene at Skatteboe ikke foretok noen, en gang tilnærmet nøyaktig, oppmåling av rullebanen. Han gikk ikke over hele rullebanen og undersøkte dens beskaffenhet og han har heller ikke dokumentert eller opplyst hvor lang rullebane flyet under de forhold han la til grunn, måtte ha tilgjengelig. Gunnar Skatteboe utarbeidet ikke operativ flyplan eller innhentet meteorologiske opplysninger før flyturen fra Hamar. Begge forhold kreves etter BSL. Hadde han innhentet meteorologiske opplysninger ville han fått kunnskap om faren for nedadgående luftstrømmer. Problemene med å nytte setervollen til landingsbane økte ved at Skatteboe tok med seg en passasjer på det som må karakteriseres som en prøvetur. Gunnar Skatteboe undersøkte ikke nærmere årsaken til at han etter landing ikke fikk stoppet flyet på den tilgjengelige rullebanen. Vanskene med å stoppe flyet kunne jo indikere at banen var kortere enn han antok, eller at flyet trengte lengre bane enn det han la til grunn. Ut fra vitnebeskrivelser og foto fra skrensespor i bakken er det grunn til å anta at landingen har vært forholdsvis dramatisk og det var bare så vidt flyet ikke skrenset utenfor setervollen. Skatteboe har ikke tillatelse til å vurdere flyets flygedyktighet etter den skaden det fikk under landingen. Han gjorde likevel dette og besluttet avgang. Det er imidlertid ikke grunn til å anta at skaden på balanseroret er årsak til havariet. Skatteboe var også klar over at høy lufttemperatur vanskeliggjorde take-off, men kontrollerte ikke nøyaktig temperaturen. Han sjekket vindstyrke og vindretning midt på setervollen, men ikke flere steder på rullebanen slik han burde. Hadde han gjort det, ville han, etter det statsmeterolog Gislefoss opplyste om værforholdene og luftstrømmene på setervollen og det retten selv erfarte under befaringen, oppdaget at vindforholdene var svært vanskelige. Skatteboe gikk heller ikke over hele banen og kontrollerte dennes beskaffenhet før han takset flyet til avgangsposisjon. Det er noe uklart for retten hvorvidt Skatteboes aksellerasjonsforsøk før endelig take-off var et såkalt testrun eller et reelt forsøk på take-off. Skatteboe sa selv at han nok ville tatt av dersom han hadde fått tilstrekkelig hastighet. Verken Morten Lund eller Anne Marie Skatteboe visste forut for avgang at det skulle foretas en slik test. Under en hver omstendighet burde den mislykkede testen fått Skatteboe igjen til å vurdere årsaken til at ikke lykkes å oppnå avgangshastighet. Testen ga jo de samme indikasjoner som den mislykkede landingen ; for kort bane i forhold til det maskinen under de rådende forhold hadde behov for. Skatteboe vurderte på dette stadium ikke engang å redusere maskinens vekt ved å ta ut passasjeren. Dette er sterkt klanderverdig. Det er noe mer uklart om Skatteboe også handlet uaktsomt etter at han var i gang med siste take-off før havariet. For retten synes det imidlertid som om det er mest sannsynlig at Skatteboe etter antatt take-off og fall ned på bakken igjen hadde tilstrekkelig distanse til å avbryte avgangen og stoppe flyet f.eks gjennom å svinge dette til venstre og opp setervollen. Som fartøysjef på det aktuelle flyet hadde Skatteboe ansvaret for egen sikkerhet og sikkerheten til passasjeren Morten Lund. Han måtte være klar over at den aktuelle flyturen til setervollen lå i yttergrensen av hva som var mulig for flyet. En helhetsvurdering av de forhold som er påpekt foran, sammenholdt med risiko for betydelig skade ved ulykke og Skatteboes mulighet til på flere trinn å avbryte avgangen gjør at hans handlinger i sum må karakteriseres som grovt uaktsomme. Forsikringsselskapet har etter dette med hjemmel i skadeserstatningsloven §4-3 jf §4-2 adgang til å kreve regress hos Gunnar Skatteboe som skadevolder. Saksomkostninger: Den ankende part har etter det resultat lagmannsretten har kommet til vunnet saken fullstendig. Saksomkostningene for lagmannsretten skal etter dette avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172. Saksomkostningene for herredsretten skal også avgjøres etter tvistemålsloven §172, men ut fra det resultat lagmannsretten er kommet til. Retten finner ikke at saken, selv om den er reist som en prinsippsak, har vært så tvilsom at Gunnar Skatteboe hadde fyllestgjørende grunn til å la den komme for retten. Lovens hovedregel om at det skal pålegges den part som taper saken fullstendig å erstatte motpartens saksomkostninger, skal derfor anvendes. Den ankende parten tilkjennes etter dette saksomkostninger både for herredsrett og lagmannsrett. Den ankende part har framlagt omkostningsoppgave på 373.426 kroner, hvorav 270.000 kroner er salær til prosessfullmektigen. Ankemotparten har reist innvendinger mot karvets størrelse. Ankemotpartens omkostningskrav er for øvrig 149.074 kroner. Ankemotparten har ved sine anførsler om mulige værfenomener og flytekninske beregninger etter rettens syn nødvendiggjort en omfattende saksforbredelse og bruk av sakkyndige. Lagmannsretten finner derfor at det arbeide den ankende parts omkostningsoppgave refererer seg til, har vært nødvendig for å få saken betryggende utført. Den ankende parts saksomkostningskravet for herretsretten var på 47.885 kroner. Skatteboe skal i tillegg dekke utgiftene til sakkyndige meddommere. Dommen er enstemmig. Domslutning: 1. Gunnar G. Skatteboe er regressansvarlig for de skader som ble påført luftfartøy med registrering LN-ACJ ved avgang fra Skogalæger seter 20. august 1995. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Gunnar Skatteboe til Nordisk Flyforsikringsgruppe 373.426 - trehundreogsyttitrefirehundreogtjueseks - kroner med tillegg av 12 - tolv- prosent rente fra dommens forkynnelse. 3. I saksomkostninger for herredsretten betaler Gunnar Skatteboe til Nordisk Flyforsikringsgruppe 47.885 - førtisjutusenåttehundreogåttifem - kroner med tillegg av 12 - tolv- prosent rente fra dommens forkynnelse. Oppfyllelsesfristen etter pkt 2 og pkt 3 er 2 - to - uker. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
