Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder adgangen til å tvangsfullbyrde et pengekrav pådømt i straffesak. I straffesak mot A avsa Hedmarken herredsrett den 14. oktober 1997 dom med slik slutning: 1. A født *.*. 63 dømmes for overtredelse av straffeloven §270 første ledd nr. 1 og straffeloven §166 første ledd til en straff av fengsel i 30 - tredve - dager. 2. A dømmes til å betale til Hamar trygdekontor kr 42.056 - kronerførtitotusenogfemtiseks 00/100 - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse. 3. Saksomkostninger idømmes ikke. Herredsretten la til grunn at A urettmessig hadde fått utbetalt i alt kr 42.056 i barnetrygd, overgangsstønad og nedkomststønad. Herredsretten fant det lite sannsynlig at det hadde blitt utlignet skatt av beløpet og avsa dom om tilbakebetaling som referert i punkt 2 i slutningen foran. I tiltalen for herredsretten var forøvrig beløpet angitt til kr 41.935, senere rettet til 41.176, og utbetalingene var knyttet til perioden 1. januar til 31. august 1996. A anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen og anken ble av lagmannsretten henvist til behandling. Eidsivating lagmannsrett avsa dom i ankesaken den 16. april 1998 med slik slutning: A født *.*..63 dømmes for overtredelse av straffeloven §270 første ledd nr. 1 og straffeloven §166 første ledd til en bot til statskassen stor kr 3000 - tretusen - subsidiært 6 - seks - dager fengsel. Under behandlingen i lagmannsretten ble omfanget av tiltalen betydelig redusert. Det sies bl.a. i dommen: Etter bevisføringen i saken har statsadvokaten rettet tiltalebeslutningen slik at det straffbare forhold er begått i tiden 1. januar til 30. april 1996 og redusert beløpet til kr 4.447,-. Lagmannsretten har lagt dette omfang til grunn for dommen. Stange trygdekontor fremsatte den 24. mars 1999 begjæring til namsmannen i Stange om utlegg for kr 42.056 hos A. Dommen fra Hedmarken herredsrett var sammen med lagmannsrettens dom, en «kjennelse» fra fylkestrygdekontoret av 21 november 1997 og en uttalelse av 22. februar 1999 fra Rikstrygdeverket angitt som tvangsgrunnlag og vedlagt. Namsmannen i Stange nektet saken fremmet. I sitt vedtak av 21. april 1999 gav namsmannen følgende begrunnelse: Grunnlag for beslutningen er manglende tvangsgrunnlag jf. tvangsl. §7-2. Namsmannen legger dom av 16.4.98 fra Eidsivating lagmannsrett til grunn. Domsslutningen inneholder ingen namsdom. Namsmannens avgjørelse ble av Fylkestrygdekontoret i Hedmark klaget til Hedmarken namsrett. Namsretten avsa kjennelse i saken den 13. oktober 1999 med slik slutning: 1. Hedmarken herredsretts dom av 14. oktober 1997 punkt 2 er tvangsgrunnlag for utlegg hos A begjært av Stange trygdekontor 24. mars 1999. 2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen å erstatte Fylkestrygdekontoret i Hedmarks saksomkostninger med kr 530.- - femhundreogtretti -. Kjennelsen er av A påkjært til Eidsivating lagmannsrett. A har i hovedsak anført: Anken i straffesaken var en fullstendig anke og må anses også å omfatte pådømmelsen av det borgerlige rettskrav. I forsvarerens støtteskriv er spørsmålet om hvor meget A urettmessig hadde fått utbetalt, nøye behandlet. Det ble også bebudet at det ville bli innhentet uttalelse fra Hamar trygdekontor, og slik uttalelse ble fremlagt under ankeforhandlingen. Vitneforklaring fra en representant fra Hamar trygdekontor dreide seg i det alt vesentlige om hvor stort beløp som var urettmessig mottatt. Under ankeforhandlingen var lagmannsretten i det vesentlige opptatt av beløpets størrelse. Da man mente å ha kommet til klarhet i dette, ble ytterligere bevisførsel frafalt. Det fremgår av domspremissene at statsadvokaten rettet tiltalebeslutningen til å gjelde et beløp på kr 4.447. Dette var hva A erkjente urettmessig å ha mottatt. Lagmannsretten har i sine premisser uttalt: «Hennes tilståelse støttes også av de øvrige bevis i saken». Vedrørende ny behandling av borgerlige rettskrav ved anke, vises til dom i [[Rt-1997-1643]]. Siden spørsmålet om beløpets størrelse i denne saken sto sentralt, ville det være nokså meningsløst å ikke angripe herredsrettens avgjørelse av det borgerlige rettskrav. Den naturlige forståelse av anken tilsier derfor at dette spørsmålet var angrepet. Det medfører riktighet, som anført av herredsretten, at vilkårene for å ilegge erstatning er anderledes enn vilkårene for å idømme straff. I denne saken ledet imidlertid bevisførselen til at et krav, ut over det man etter en nærmere beregning kom frem til i lagmannsretten, ikke kunne opprettholdes. Man kan i ettertid spekulere over hva en eventuell namsdom i lagmannsretten ville ha gått ut på, men det må anses ganske åpenbart at punkt 2 i herredsrettens domsslutning ikke ville ha blitt stående uendret. Reelle hensyn taler ihvertfall for at det ikke bør gå ut over den kjærende part at lagmannsretten ikke viet forholdet tilstrekkelig oppmerksomhet. Etter As oppfatning har lagmannsretten foretatt en fullstendig behandling av alle de spørsmål som ble pådømt av herredsretten. Det er avsagt en helt ny dom som erstatter herredsrettens dom på alle punkter. Det foreligger således ikke noen namsdom for det beløp som ble urettmessig mottatt og som Pedersen fastholder var kr 4.447. A har krevd muntlige forhandlinger om kjæremålet, hvor aktører fra straffesaken blir ført som vitner. A har nedlagt slik påstand: 1. Beslutning av 21.04.1999 fra namsmannen i Stange stadfestes. 2. Fylkestrygdekontoret i Hedmark dømmes til å erstatte A sakens omkostninger både for lagmannsretten og namsretten. Fylkestrygdekontoret i Hedmark har i hovedsak anført: Hverken ankeerklæringen eller støtteskrivet i straffesaken omhandler det borgerlige rettskrav. En naturlig tolkning er derfor at anken ikke gjelder det borgerlige krav. Uttalelser eller vitneforklaring fra Hamar trygdekontor gir heller ingen indikasjon på at anken omhandlet det borgerlige rettskrav. Det var naturlig at lagmannsretten var opptatt av beløpets størrelse da dette var av betydning for straffutmålingen. Det er en klar forskjell mellom denne saken og høyesterettssaken som er referert i [[Rt-1997-1643]]. I 97-saken ble tiltalte frifunnet. I denne saken er Pedersen funnet skyldig for deler av tiltalen og det kan ha vært en grunn til at det borgerlige kravet ikke ble angrepet. At bevisførselen i lagmannsretten ble enklere enn i herredsretten, kan også ha sammenheng med at det borgerlige rettskrav ikke var gjenstand for behandling. Fylkestrygdekontoret mener det er unødvendig med muntlige forhandlinger. Fylkestrygdekontoret har nedlagt slik påstand: Kjæremålet forkastes. Lagmannsrettens bemerkninger: Lagmannsretten finner det unødvendig å holde muntlige forhandlinger i saken, jf. straffeprosessloven §385 første ledd og §387 første ledd. Ved ankebehandling som omfatter bevisvurderingen under skyldspørsmålet er det adgang til å kreve ny behandling også av borgerlige rettskrav. Det er ikke nødvendig at dette uttrykkelig angis i anken. Etter straffeprosessloven §434 første ledd annet punktum må begjæring «settes fram så tidlig at den annen part har tilstrekkelig tid til å forberede seg på behandlingen». I denne sak må det legges til grunn at det borgerlige rettskrav var brakt inn for lagmannsretten - jf [[Rt-1997-1643]] der Høyesterett kom til at ankeerklæringen måtte anses også å omfatte de borgerlige rettskrav selv om dette ikke var direkte angitt, da en annen forståelse fortonte seg som meningsløs. Det er imidlertid på det rene at lagmannsretten under hovedforhandlingen ikke tok opp kravet til avgjørelse. Det fremgår av aktors påstand og lagmannsrettens domsslutning som begge kun refererte seg til straffekravet. Aktor nedla påstand om at A skulle dømmes i samsvar med tiltalen, «men for det beløp hun hadde erkjent å ha mottatt for meget ...», og domsslutningen gjelder kun straffekravet. Etter dette må det legges til grunn at det borgerlige krav til tross for at det var brakt inn for lagmannsretten, ikke ble pådømt. Det borgerlige rettskrav er derfor ikke rettskraftig avgjort med den følge at herredsrettens dom ikke er tvangskraftig. Dette innebærer at begjæringen om tvangsfullbyrdelse ikke kan tas til følge, og kjæremålet har dermed ført frem. Når det gjelder den situasjon som er oppstått med sikte på den fortsatte behandling av det borgerlige krav, viser lagmannsretten til [[Rt-1996-1230]]. Saksomkostningene skal fastsettes etter tvistemålsloven §172 for begge instanser, jf. også tvistemålsloven §180 annet ledd. I medhold av hovedregelen i §172 første ledd bør A få dekket sine omkostninger. Hennes saksomkostninger for namsretten settes til kr 2.000 og for lagmannsretten til kr 5.500. Kjæremålsgebyret er omfattet av dette. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Krav om utlegg fra Stange trygdekontor/Fylkestrygdekontoret i Hedmark overfor A i sak 173/99 for namsmannen i Stange, tas ikke til følge. 2. Fylkestrygdekontoret i Stange betaler i saksomkostninger for namsretten kr 2.000 - totusen - og i saksomkostninger for lagmannsretten kr 5.500 - femtusenfemhundre - til A innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
