Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning for uberettiget strafforfølgning, jf straffeprosessloven §444, §445 og §446. A var 6. mars 1998 innblandet i en alvorlig trafikkulykke på riksvei 4 nord for Gjøvik. A kom kjørende sørover som fører av en lastebil. Ved Kolberg kjørte han over i venstre kjørebane for å unngå å kjøre på noen biler som hadde stoppet foran ham. Disse bilene hadde stoppet fordi en buss som skulle ta opp passasjerer, ikke hadde kjørt helt inn på bussholdeplassen. Ved passering av bilene kolliderte A med en personbil som kom kjørende nordover. Føreren av denne bilen døde av skadene han pådro seg som følge av kollisjonen. As førerkort ble beslaglagt av politiet samme dag med hjemmel i vegtrafikkloven §33 nr 5. A samtykket ikke i beslaget. Den 27. mars 1998 tok Vestoppland politidistrikt ut siktelse mot A for overtredelse av I Straffeloven §239, 1. straffalternativ for ved bruk av motorvogn ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død. Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette/disse: Fredag 6. mars 1998 ca kl 0845 på rv 4 ved X i Y kommune førte han en lastebil med kjennemerke HS - - -. Han avpasset ikke farten etter forholdene og/ eller hadde ikke oppmerksomheten i tilstrekkelig grad rettet mot veibanen foran seg, slik at han ikke klarte å stanse for kjøretøy som hadde stanset i veibanen foran ham. Da han ikke klarte å stanse, kjørte han over i motsatt kjørebane hvor han kolliderte med møtende personbil. Føreren av personbilen døde av skadene han pådro seg i kollisjonen. II Vegtrafikkloven §31, første ledd, jf §3 hvoretter enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade, og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret. Grunnlag er følgende forhold: Til tid og sted som under post I førte han den der nevnte lastebil og handlet som der nærmere beskrevet. Samme dag ble begjæring om samtykke til fortsatt beslag av As førerkort sendt Valdres forhørsrett. Rettsmøte hvor A møtte med advokat Thor-Erik Johansen, ble holdt 5. mai 1998. Den 6. mai avsa forhørsretten kjennelse med slik slutning: Begjæringen om fortsatt beslag av førerkortet tilhørende A, født *.*..66, tas ikke til følge. A ble et par dager senere kjent med forhørsrettens kjennelse. Den 11. mai møtte han opp på Gudbrandsdal politidistrikt og ba om å få førerkortet utlevert. Det fikk han ikke, men etter at advokat Johansen samme dag sendte en telefax til Vestoppland politidistrikt, fikk han utstedt en midlertidig kjøretillatelse gjeldende til 18. mai. Vestoppland politidistrikt påkjærte forhørsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. Den 14. mai 1998 avsa lagmannsretten kjennelse med slik slutning: Førerkortet til A, født xx.xx.66, kan holdes beslaglagt inntil annet bestemmes av retten eller politiet, men ikke utover 6. desember 1998. Lagmannsrettens kjennelse ble ikke påkjært. Etterforskningen som i det alt vesentlige bestod i vitneavhør, ble avsluttet i november 1998 og oversendt ansvarlig jurist den 24. november samme måned for videre påtalemessig behandling. Da beslagstiden for førerkortet utløp 6. desember, ba A om å få tilbake førerkortet ved personlig fremmøte hos politiet. Det fikk han ikke. Ved nytt fremmøte hos politiet den 14. desember møtte A sammen med en tillitsvalgt. Da fikk han førerkortet tilbake. Den 5. mars 1999 ble A friskmeldt etter et års sykemelding. Etter at førerkortet var utlevert rettet advokat Johansen en rekke henvendelser til politiet med anmodning om raskere fremdrift. Det skjedde imidlertid ingen ting med saken før politiet utferdiget ny siktelse mot A den 16. august 1999 for overtredelse av straffeloven §239 og vegtrafikkloven §31. I den nye siktelsen ble det faktiske grunnlaget for det straffbare forholdet beskrevet slik: Grunnlag er følgende forhold: Fredag 6. mars 1998 ca kl 0845 på rv 4 ved X i Y kommune førte han en lastebil, med kjennemerke HS - - -. Han unnlot å avpasse farten etter forholdene og /eller unnlot å rette tilstrekkelig oppmerksomhet mot kjørebanen foran seg og /eller ikke holdt tilstrekkelig avstand til forankjørende motorvogn, slik at han ikke fikk stoppet i tide for kjøretøy som hadde stanset i veibanen foran ham. Han kjørte over i motgående kjørefelt hvor han kolliderte med personbil, med kjennemerke RF - - -. Føreren av personbilen; B ble påført slike skader at han døde. Saken ble oversendt til Statsadvokatene Hedmark og Oppland for vurdering av tiltalespørsmålet. Statsadvokaten returnerte saken til politiet den 20. august 1999. I statsadvokatens påtegning til politiet fremgår det at saken henlegges etter bevisets stilling for så vidt angår overtredelse av straffeloven §239. Vestoppland politidistrikt utferdiget etter det tiltalebeslutning mot A den 27. august 1999 for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §3. Det faktiske grunnlaget i tiltalen var identisk med den faktiske beskrivelsen i siktelsen av 16. august. Hovedforhandling ble holdt ved Toten herredsrett 26. oktober 1999. Etter at A og sju vitner hadde forklart seg, frafalt aktor tiltalen og la ned frifinnelsespåstand. Herredsretten avsa frifinnelsesdom samme dag. I rettens premisser heter det: Retten bemerker at det etter bevisførselen for retten åpenbart ikke er grunnlag for domfellelse etter tiltalens post I. Retten konstaterer at tiltalen er frafalt i sin helhet, og retten skal da avsi frifinnelsesdom for begge tiltaleposter. Frifinnelsesdommen ble forkynt for A den 18. desember 1999. Dommen ble ikke anket. Den 9. februar 2000 fremmet A ved advokat Thor-Erik Johansen et uspesifisert krav om erstatning og oppreisning for Toten herredsrett. I senere brev ble kravet presisert til en påstand om for lidt tap på kr 204.319, et skjønnsmessig tap for framtidig inntektstap og et oppreisningsbeløp begrenset oppad til kr 200.000. Påtalemyndigheten tok til gjenmæle og la under saksforberedelsen ned påstand om at Staten ved Justisdepartementet må frifinnes. Toten herredsrett besluttet muntlig forhandling til behandling av kravet, jf straffeprosessloven §449 tredje ledd. Forhandlingene fant sted 28. og 29. juni 2000. Herredsretten avsa 12. juli kjennelse med slik slutning: Staten v/Justisdepartementet betaler A, født *.*. 1966, kr 15.000,- - kronerfemtentusen - i oppreisning innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av denne kjennelse. Både A og Statsadvokatene i Hedmark og Oppland påkjærte kjennelsen den 31. juli 2000. Lagmannsretten besluttet den 30. august 2000 å holde muntlig forhandling i saken, jf straffeprosessloven §449 tredje ledd. Forhandlingene fant sted 20. og 21. februar 2001. Lagmannsretten hadde tidligere oppnevnt advokat Thor-Erik Johansen som offentlig oppnevnt forsvarer jf straffeprosessloven §449 siste ledd, men han innleverte sykemelding noen dager før forhandlingene. Saken ble likevel ikke begjært utsatt, da advokat Johansen opplyste at As privatengasjerte forsvarer advokat Normann Rudi, ville møte. Det ble avhørt 7 vitner, derav to ved telefonavhør. Påtalemyndigheten har i det vesentlige anført: Vilkårene for å tilkjenne erstatning til A for påberopt lidt økonomisk tap, er ikke tilstede. For det første foreligger det ikke noe ansvarsgrunnlag etter straffeprosessloven §444. Det følger av bestemmelsen at man ikke har krav på erstatning dersom man rent faktisk har utført handlingen. Det er ingen tvil om at A rent faktisk har utført den objektive handling han var siktet og tiltalt for. A kjørte over i venstre kjørebane som sjåfør av lastebilen og at han kolliderte med en personbil som kom kjørende i motsatt retning. Det fremgår av statsadvokatens påtegning at siktelsen for overtredelse av straffeloven §239 ble henlagt pga av manglende bevis for skyld hos A. Det samme ble gjort i forhold til tiltalen for uaktsom kjøring etter vegtrafikkloven §3 under hovedforhandlingen. Aktor i saken for herredsretten har bekreftet for lagmannsretten at det var det som var årsaken til at det under hovedforhandlingen ble lagt ned påstand om frifinnelse. A har påberopt at det foreligger en nødvergelignende situasjon fra hans side. Slike betraktninger er helt uholdbare. A har ikke vært utsatt for noe rettsstridig angrep. Han har for øvrig heller ikke påberopt seg nødrettsbetraktninger. Det at det oppstod snøføyke som hindret sikten hans var noe man måtte forvente slik kjøreforholdene var. Noe rettsstridig angrep har A ikke vært utsatt for. Uansett er det ikke ført noe bevis for økonomisk tap. De tall som foreligger er altfor usikre og det er påfallende at tapets størrelse har endret seg vesentlig under sakens gang for herredsrett og lagmannsrett. Det foreligger heller ikke årsakssammenheng mellom førerkortbeslaget og den etterforskning, siktelse og tiltale A har vært utsatt for og hans eventuelle økonomiske tap. Det å være sjåfør i en bil som frontkolliderer med en annen bil hvor en person omkommer, vil uansett være en meget stor belastning. A trengte i den situasjonen en debrifing som følge av ulykken. I ettertid har det vist seg at det sannsynligvis er mange årsaker til at A er i den situasjonen har er. Blant annet var det uenighet mellom A og hans tidligere arbeidsgiver om hvilke rettigheter A hadde i forhold til den sjåførjobben han hadde da ulykken skjedde. For å bli tilkjent erstatning med hjemmel i straffeprosessloven §445 må det foreligge en «særlig eller uforholdsmessig skade» og det må fremstilles som rimelig at man tilkjennes erstatning. A har ikke forsøkt å belyse hva den særlige eller uforholdsmessige skaden består i. Heller ikke er det begrunnet noe nærmere hvorfor det er spesielt rimelig at A tilkjennes erstatning. Rettspraksis viser at det må foreligge kvalifiserte rimelighetsgrunner for å bli tilkjent erstatning etter bestemmelsen. Det fremgår bl a av avgjørelse i [[Rt-1998-840]] der det ble uttalt at straffeprosessloven §445 kun tar sikte på de tilfeller hvor det vil fremstå som kvalifisert urimelig dersom erstatning ikke blir gitt. Lang saksbehandlingstid hos politiet kan alene ikke være tilstrekkelig vilkårene for å gi rett til erstatning. I denne saken tok det om lag 1 år og 7 måneder før straffesaken var rettskraftig avgjort. Det beklager politiet, men det alene er ingen kvalifisert rimelighetsgrunn for å tilkjenne erstatning. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid på landsbasis i denne type saker er 1 år og 4 måneder. Påtalemyndigheten er enig i at saksbehandlingen hos politiet var for lang og at den på ingen måte samsvarte med det som er målsettingen når det gjelder saksbehandlingen av denne type saker. Men man må ikke se seg blind på at saken «lå stille» i lang tid. Når det gjelder politiets beslag av førerkortet, er det på det rene at det har skjedd brudd på de regler og interne retningslinjer som gjelder. Førerkortet skulle vært utlevert til A etter at forhørsretten ikke hadde samtykket i beslaget. Men A fikk midlertidig kjøretillatelse og politiets feil fikk derfor ingen praktiske konsekvenser for ham. Etter at beslagsperioden gikk ut 6. desember 1998, gikk det 8 dager før førerkortet ble utlevert A. Det var også en klar feil fra politiets side, men det gir heller ikke i seg selv grunnlag for noe erstatning. De 8 dagene som politiet holdt førerkortet utover beslagstiden må vurderes i relasjon til de 9 månedene som førerkoret hadde vært beslaglagt. I tillegg kommer at A var sykemeldt da beslagstiden gikk ut. Påtalemyndigheten har lagt ned slik påstand: Staten ved Justisdepartementet frifinnes. A har i det vesentlige anført: Saken er prinsipiell idet As førerkort i perioder har vært beslaglagt uten hjemmel. Det vil si at A har vært utsatt for et inngrep fra det offentlige uten hjemmel i lov. Det er en stor mangel ved herredsrettens avgjørelse at den ikke har drøftet dette forholdet. Når det gjelder forholdet til straffeprosessloven §444, så er det på det rene at saken er et grensetilfelle. A var rett før kollisjonsøyeblikket utsatt for en ekstrem og helt ekstraordinær situasjon. Det påstås ikke at A handlet i nødverge, men han hadde ingen valgmulighet til å kjøre annerledes. A måtte kjøre ut til venstre for ikke å kjøre på de bilene som hadde stoppet foran ham. Hvis det ikke står i menneskelig makt å avverge en situasjon, må det likestilles med at man ikke har foretatt den objektive handlingen. A hadde ingen valgmulighet. A har for øvrig i sin forklaring til politiet ikke forsøkt å skjule noe. Han prøvde å få frem i sin forklaring til politiet det ekstreme i situasjonen og at han ble utsatt for noe helt plutselig, men politiet har ikke på tilfredsstillende måte fått det med i As politiforklaring. Mange av de vilkår som er relevante i forhold til straffeprosessloven §444, er også relevante i forhold til §445. Særlig vil det forhold at As krav muligens er et grensetilfelle i forhold til vilkårene etter §444, være sentralt i forhold til vurderingen om vilkårene etter §445 er til stede. For øvrig er det sentralt i forhold til §445 at førerkortet til A var beslaglagt to perioder uten hjemmel i lov. Det er en feil fra politiets side som skulle vært unngått. Det er også et moment i helhetsvurderingen at politiet ventet altfor lenge med å sende saken til forhørsretten. A ga umiddelbart beskjed om at han ikke samtykket i beslaget av førerkortet. Det fremgår av håndhevingsinstruksen at saken da raskt skal sendes forhørsretten. Her ble det gjort på fristens siste dag. Ulovhjemlet beslag av førerkort har økonomiske konsekvenser. I forhold til politiets lange saksbehandlingstid er det sentralt at Riksadvokaten i ettertid har rettet kritikk mot at saken tok så lang tid. Politimesteren har for øvrig i sin vitneforklaring for lagmannsretten uttalte at saksbehandlingstiden ikke burde vært lenger enn 3-4 måneder. Systemet ved Vestoppland politidistrikt sviktet totalt. A følte som følge av dette at han ble utsatt for maktmisbruk som han stod helt maktesløs overfor. Saken har ellers ingen ting med statistikk å gjøre slik påtalemyndigheten prøver å bortforklare saken. Den lange saksbehandlingstiden er i seg selv svært graverende. Reglene har med realiteten å gjøre. Selve etterforskningen har også tatt for lang tid. Det er ellers ingen tvil om at A har lidt et økonomisk tap. Det er utarbeidet en så nøyaktig økonomiske beregning over hva han har tapt som er mulig. Men det sier seg selv at erstatningsberegningen uansett må bli skjønnsmessig. Retten har fått et meget godt sammenligningsgrunnlag ved at man har fått opplyst hva den sjåføren som gikk inn i As arbeid, har tjent. A vil for øvrig ikke «sko seg» på erstatningen og har derfor under henvisning til at det er stilt spørsmål ved en post i oppsettet over det økonomiske tapet, redusert erstatningskravet med om lag 18.700 kroner. Det er ellers ingen tvil om at det foreligger årsakssammenheng mellom det A har vært utsatt for og hans økonomiske tap. Politiets beslag av førerkortet står her i en særstilling. Bevisførselen viser at beslaget av førerkortet var en vesentlig årsak til As sykemelding og også til at han ikke ble kvitt sine problemer etter at han fikk førerkortet tilbake. A har lagt ned slik påstand: 1. Staten erstatter A lidt tap på kr 138.500. 2. A erstattes et skjønnsmessig tap i fremtidig erverv. 3. A tilkjennes et oppreisningsbeløp begrenset oppad til kr 200.000. Lagmannsretten bemerker: Det grunnleggende vilkår for rett til erstatning etter straffeprosessloven §444 er at det er gjort sannsynlig at A ikke har begått handlingen han var siktet og tiltalt for. Det samme gjelder hvis A har begått handlingen, men det var rettmessig å utføre den f eks på grunn av nødverge, jf Bjerke og Keiseruds Straffeprosessloven II 2. utgave side 1045 og Andenæs Norsk Straffeprosess II 2000 side 267 (petitavsnitt). Bevisbyrden for at A ikke har begått handlingen påhviler ham. Det er ingen uenighet om hva A rent faktisk gjorde. A kjørte over i venstre kjørebane og frontkolliderte med en varebil hvor føreren omkom slik det rent faktisk er beskrevet i tiltalebeslutningen av 27. august 1999. Da ulykken fant sted, var det vanskelige kjøreforhold bl a fordi vegbanen var dekket med lett nysnø og var glatt og fordi det snødde og blåste. A kjørte over i venstre kjørefelt for å unngå kollisjon med biler som var stoppet foran ham i kjørebanen. A har hevdet at sikten fremover plutselig ble hindret fordi en annen bil kjørte ut i venstre kjørebane og forbi de bilene som hadde stoppet før han selv gjorde det samme. Derimot er det noe uklart om den bilen som kjørte forbi, kjørte foran A eller om den kom kjørende forbi ham bakfra. Lagmannsretten kan ikke se at det spørsmålet har noen avgjørende betydning for saken. Uansett var det ikke rettmessig av A å kjøre ut i venstre kjørebane og forbi de bilene som hadde stoppet foran ham. Det var vanskelige kjøreforhold den aktuelle dagen med glatt kjørebane og med nysnø. A som kom kjørende fra Z i Æ, må ha vært klar over kjøreforholdene og også faren for snøføyke. As kjøring rammes av de objektive straffbarhetsvilkår i straffeloven §239 og vegtrafikkloven §3 fordi han under de kjøreforhold som var, ikke greide å stoppe for bilene som hadde stoppet foran ham og derfor kjørte ut i venstre kjørebane med frontkollisjon og dødsulykke som følge. Det at A i denne situasjonen - når den først var oppstått - mente han ikke hadde mulighet for noe alternativ handling, gjør ikke handlingen rettmessig. As kjøring er for øvrig ikke sammenlignbar med de tilfeller der Høyesterett har tolket bestemmelsen i straffeprosessloven §444 innskrenkende fordi personer er kommet under strafforfølgning ved å foreta en «dagligdags og uskyldig handling» som «på grunn av andre personers forbryterske forhold er kommet til å utgjøre et ledd i et straffbart forhold», jf avgjørelser i [[Rt-1999-685]] og [[Rt-1999-1053]] . Vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 foreligger etter dette ikke. For å bli tilkjent erstatning etter straffeprosessloven §445 må det foreligge særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølgningen. Rettspraksis har tolket dette vilkåret strengt slik at det skal foreligge kvalifiserte rimelighetsgrunner om erstatning skal tilkjennes. Straffeprosessloven §445 hjemler ikke erstatning for tap som er en naturlig og vanlig følge av en forfølgning. Når det gjelder strafferettslig forfølgning for uaktsom bilkjøring hvor det foreligger en dødsulykke, er det vanlig at førerkortet til den som siktes for overtredelse av straffeloven §239 og/eller vegtrafikkloven §3, blir beslaglagt. Det gjelder også overfor yrkessjåfører som har et særskilt behov for førerkort. I denne saken var førerkortet beslaglagt i 9 måneder. Det er i seg selv ingen unormal lang beslagsperiode i denne type saker. A har særlig fremhevet som et helt vesentlig moment, at førerkortet hans var beslaglagt av politiet uten at det var lovlig hjemmel til det. Lagmannsretten er enig i at førerkortet skulle være utlevert A både etter at forhørsretten ikke hadde tatt politiets begjæring om samtykke til fortsatt beslag til følge, og etter at beslagstiden gikk ut 6. desember. Politiet synes også å ha handlet sent ved å sende over begjæringen om samtykke til fortsatt beslag til forhørsretten på tre ukers fristens siste dag. Den dagjeldene håndhevingsinstruks forutsatte i likhet med den nye håndhevingsinstruksen at slike saker skal sendes forhørsretten «uten opphold». Det er kritikkverdig at ikke det var rutiner hos politiet som sikret at den som har krav på å få førerkortet tilbake, også fikk det når forhørsretten ikke samtykket i fortsatt beslag eller beslagstiden var gått ut. Det skal ikke være slik at spørsmålet om tilbakelevering av førerkort er avhengig av den ansvarlige politijurists tilstedeværelse slik den synes å ha vært i denne saken. Den første uhjemlete beslagsperioden var på 8 dager, men siden A fikk utlevert midlertidig kjøretillatelse den 11. mai, var det bare 5 dager han var uten gyldig kjøretillatelse. Det forhold at A fikk midlertidig kjøretillatelse istedenfor å få utlevert selve førerkortet, har lagmannsretten ikke funnet å legge noe vekt på selv om det var i strid med håndhevingsinstruksen. A har ved den midlertidige kjøretillatelsen hatt de samme rettigheter som om han hadde fått førerkortet tilbake. Den andre uhjemlete beslagsperioden var på 8 dager. Selv om forholdene er kritikkverdige gir de i seg selv ikke noe krav på erstatning. Det vises her til at den samlede uhjemlete beslagsperiode var relativ kort. Det er også et moment i helhetsvurderingen at A ble sykemeldt samme dag som ulykken fant sted og at han var sykemeldt da beslagstiden gikk ut. Det velferdstapet han har lidt ved å være uten førerkort innebærer ingen særlig eller uforholdsmessig skade. Det andre vesentlige momentet som er fremhevet, er den lange saksbehandlingstiden som fant sted. Lagmannsretten er enig i at saksbehandlingen etter at etterforskningen var avsluttet ultimo november 1998 og frem til saken ble oversendt Statsadvokatene i Hedmark og Oppland, har vært for lang. Saken har ikke fått den prioritet den i hht Riksadvokatens rundskriv skulle ha. Det er kritikkverdig og beklagelig og har vært en belastning for A. Saken burde i høyden ha ligget hos politiet et par måneder fra ferdig etterforskning til den påtalemessige vurdering fant sted, hensyntatt den ansvarlige jurists øvrige arbeidsoppgaver. Når det gjelder selve etterforskningstiden, dvs tiden fra ulykken fant sted til saken ble oversendt ansvarlig jurist, har lagmannsretten imidlertid ikke funnet noe konkret grunnlag for å hevde at den har vært kritkkverdig. Selv om også den tiden har vært lang synes det bl a å ha sammenheng med vanskeligheter med å få avhørt noen av vitnene. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at den lange saksbehandlingstiden i seg selv eller sammenholdt med de øvrige kritikkverdige forhold i denne saken, har medført noen særlig eller uforholdsmessig skade for A sett i forhold til hvilken «normal» påkjenning et beslag av førerkort og strafforfølgning i en sak av denne karakter vanligvis vil føre til. I rettens helhetsvurdering er det også et moment at A fra ulykken fant sted, var sykemeldt i ett år. Det er fra As side blitt hevdet at hans sykemelding etter en viss tid, i vesentlig grad var begrunnet i at han ikke hadde førerkort og at hans rehabilitering etter ulykken ville hatt et annet forløp dersom han hadde fått tilbake førerkortet på et tidligere tidspunkt. Lagmannsretten kan ikke se at det er beslaget av førerkort som er den vesentlige årsak til at A ikke kom tilbake til arbeidet på et tidligere tidspunkt og at han fortsatt har noe problemer. Det synes å være andre momenter som har spilt en vel så vesentlig betydning for As rehabilitering. Det vises først og fremst til den alvorlige ulykken som i seg selv må ha vært en svært dramatisk opplevelse. I tillegg kommer det forhold at A fikk problemer i samboerforholdet og at det ble uenighet mellom A og hans arbeidsgiver om hvilke rettigheter A i realiteten hadde i bedriften. Det siste var en vesentlig årsak til at A høsten 1999 selv sa opp sin stilling hos sin tidligere arbeidsgiver. Lagmannsretten har etter dette kommet til at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §445 heller ikke er tilstede idet det ikke foreligger noe ekstraordinært tilfelle hvor det ville være klart urimelig om ikke A fikk erstatning. Siden vilkårene for erstatning eter straffeprosessloven §444 eller §445 ikke er tilstede, har A heller ikke krav på oppreisning etter §446. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Staten v/Justisdepartementet frifinnes. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
