Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder spørsmålet om Østnett AS (heretter kalt Østnett) plikter å dekke merkostnader som Statens Vegvesen Akershus (heretter kalt Vegvesenet) har hatt i forbindelse med forsiktig graving langs og rundt Østnetts kabler ved bygging av riksveien «Sentrumsringen» i Lillestrøm. I forbindelse med veiutbyggingen som ble avsluttet i 1998, var det nødvendig med store masseutskiftinger blant annet i Parkalléen og Solheimsgaten, som denne saken gjelder. Parkalléen var tidligere kommunal vei, mens Solheimsgaten dels var kommunal vei, dels fylkesvei. Det lå et stort antall ledninger og kabler i veien, blant annet kabler tilhørende Romerike Energi AS, senere Akershus Nett AS, i dag Østnett. Østnett har overtatt de rettighetene til å ha kabler i veien som Skedsmo kommunale E-verk hadde fram til 1992, da de ble overført til det interkommunale selskapet Romerike Energi AS. Da det ble gravd i Parkalléen og Solheimsgaten i 1997, la Vegvesenet ned nye kabelrør som er blitt betalt av kabeleierne. De gamle kablene ble ikke krevd flyttet, men senere utskiftinger eller utvidelser skal skje gjennom den nye fremføringskanalen, slik at veien ikke må graves opp igjen. For at gamle ledninger og kabler skulle kunne holdes i drift under veiarbeidet, var det nødvendig å ta spesielle hensyn ved gravingen. De direkte merkostnadene ved forsiktig graving langs og rundt ledninger og kabler har Statens Vegvesen Akerhus krevd dekket av lednings- og kabeleierne. Forsinkelse på anlegget og andre indirekte kostnader som skyldes slik «hensyntagen», er ikke krevd dekket. Østnett mente, som sine rettsforgjengere Romerike Energi AS og Akershus Nett AS, at selskapet ikke hadde plikt til å betale merkostnader ved «hensyntagen». Vegvesenet tok derfor ut stevning 18 september 2000 med krav om dekning av kr 250.904, som er Østnetts andel av merkostnadene. Nes herredsrett avsa dom i saken 9 februar 2001 med slik slutning: 1. Østnett AS frifinnes 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Staten v/Samferdselsdepartementet har påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Østnett har tatt til motmæle. Ankeforhandlingen ble holdt i Lillestrøm 4 og 5 oktober 2001. For staten møtte prosjektsjef ved Vegvesenet i Akershus, Sverre Sundfær, og for Østnett møtte prosjekteringsingeniør Tore Johnsen. Når det gjelder vitneførsel og dokumentasjon, vises til rettsboken. Staten har i hovedsak anført: Østnett har ikke kunnet dokumentere noen offentlig tillatelse eller annen rett til å benytte veien som kabelfremføringsvei. Når det rettslige grunnlaget er «tålt bruk», må Østnett stå i samme stilling som om selskapet hadde søkt og fått tillatelse på de vilkår Vegvesenet vanligvis setter. Østnetts kabler er lagt etter at veien kom, slik at det kreves tillatelse. Det foreligger en fast, ensartet og langvarig praksis for at tillatelse gis på vilkår om at kabeleier dekker kostnader som veiholdet påføres på grunn av kablenes beliggenhet. Samme praksis er fulgt i forhold til kabeleiere som ikke har eksplisitt tillatelse. Siden behovet oppsto, har Vegvesenet stilt veigrunn til disposisjon vederlagsfritt for lednings- og kabeleiere mot at de betaler kostnader som knytter seg til kabelbruken. Selv om også ledninger og kabler tjener samfunnsnyttige formål, og veiene mange steder kan være eneste praktiske fremføringsvei, har veiholdet forrang. Veimyndighetene skal ha kontroll og styring med forhold som påvirker veiholdet, og skal ikke hindres av lednings- og kabelbruk, verken fysisk eller økonomisk. Både etter lov om veivesenet av 1912 og veiloven av 1963 kreves tillatelse for å legge kabler i veigrunn. 1912-loven gjaldt bare på landet, men det var heller ikke fri adgang til å benytte veien som fremføringsvei i bymessige strøk. Ellers var Lillestrøm-området neppe bymessig strøk på den tid da Østnetts kabler ble lagt. Lov om veivesenet fra 1851 hadde også forbud mot installasjoner innenfor byggelinjen, men den gang var kabler neppe særlig aktuelt. I telegrafloven av 1903 fikk Telegrafverket disposisjonsrett over vei mot å betale kostnadene når vegholdet krevde installasjoner fjernet eller flyttet. Alle andre hadde plikt til å innhente tillatelse. Tillatelse ble gitt på vilkår om kostnadsdeling. Prinsippet om kostnadsdeling fremgår klart av det skriftlige materialet som ellers foreligger, og er blitt praktisert konsekvent. Veiloven fra 1912 og 1963 er fulgt opp med rundskriv og retningslinjer i 1935, 1984 og 1990 som forutsetter at lednings- og kabeleiere gis tillatelse til bruk av veigrunn på vilkår om kostnadsdeling. Rundskriv og retningslinjer er i stor grad blitt distribuert også til kabeleiere. I lang tid har Vegvesenet også benyttet blankett 66 når tillatelse har vært gitt. Her er vilkåret om kostnadsdeling inntatt. Tillatelser i brevs form er gitt på samme vilkår. Prinsippet om kostnadsdeling finner altså støtte i det historiske materialet det er vist til, og i Vegvesenets faste og entydige praksis. Prinsippet er også kjent og akseptert av lovgiver og veimyndighetene. Det må videre anses alminnelig kjent blant kabeleiere, derunder de kommunale E-verkene. I praksis har det ikke tidligere vært protestert mot slik kostnadsdeling. Kabeleierne har sett rimeligheten i prinsippet og har dekket kostnader ved fjerning og flytting. Kostnader ved «hensyntagen» i stedet for flytting ligger selvsagt innenfor de kostnader kabeleier må dekke. Eneste ervervsmåte for rettigheter i offentlig vei er å søke om tillatelse. Privatrettslige synspunkter har liten plass. I de retningslinjene som foreligger, er det gitt åpning for at det kan foreligge særretter, men det er ikke kjent at Vegvesenet noen gang har gitt slike særretter, muntlig eller skriftlig. Selv om Østnett ikke har kunnet dokumentere noen offentlig tillatelse eller særrett, vil vegvesenet ikke kreve Østnetts kabler fjernet som ulovlige. Østnetts rettigheter er basert på tålt bruk, og må - uten holdepunkter for noe annet - følges av en korresponderende plikt til å fjerne og flytte kablene for egen regning når vegholdet krever det. Her kan det vises til avgjørelsen i [[Rt-1969-893]] som gjelder avkjørsel til offentlig vei. Avkjørselstillatelser gis på tilsvarende vilkår som i nærværende sak, og avgjørelsen er direkte sammenlignbar. At vilkåret om kostnadsdeling ved fjerning, flytting m m er rimelig og saklig, og dermed gyldig, ble for øvrig prøvet i [[Rt-1964-256]]. Kostnadsdelingsprinsippet gjelder for Østnetts kabelbruk både på fylkesveidelen og den kommunale veien. Vegvesenet i Akershus har konsekvent praktisert at tillatelser på fylkesvei som på riksvei gis på vilkår om kostnadsdeling. Når det gjelder kommunale veimyndigheter, kan praksis ha variert. I Skedsmo kommune har det imidlertid alltid vært lednings- og kabeleier som har tatt ansvar for fjerning eller flytting av ledninger og kabler når veiholdet har krevd det. Det har ikke skjedd noen intern fakturering, men E-verket har som regel utført arbeidet selv, eller oppgjør har skjedd i form av utveksling av tjenester. Siden midten av 1990-tallet har Skedsmo kommune anvendt samme tekst ved sine tillatelser som i Vegvesenets blankett 66. Det ble ikke krevd ny søknad om tillatelse fra Østnett i forbindelse med de nye kabelrørene som er lagt i Lillestrøm. Vegvesenet ser den nye fremføringskanalen som en videreføring av tidligere lovlig bruk. Dette gjelder både utskiftinger og kapasitetsutvidelser. Omklassifiseringen av kommunal vei og fylkesvei til riksvei i 1998 har ikke betydning for Østnetts rettigheter. Overføring av veimyndighet medfører ingen endring i adgangen til fremføringsvei for kablene. Skedsmo kommune hadde heller ikke gitt det kommunale E-verket noen særrett som kunne overføres til senere kabeleiere. Det er allment kjent hvilken praksis som har vært fulgt ved Vegvesenets myndighetsutøvelse. God tro synspunkter kan derfor ikke påberopes. Østnetts rettsforgjenger har selv fått tillatelser på blankett 66, og Østnett kan ikke påberope seg at praksis var ukjent. Staten har nedlagt slik påstand: Prinsipalt: 1. Østnett AS v/styrets formann dømmes til å betale staten v/Samferdselsdepartementet kr 250.904,- med tillegg av lovens rente fra 1. juni 1999 til betaling skjer. Subsidiært: 2. Østnett AS v/styrets formann dømmes til å betale staten v/Samferdselsdepartementet kr 133.454,- med tillegg av lovens rente fra 1. juni 1999 til betaling skjer. I begge tilfeller 3. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes sakens omkostninger for herredsretten og for lagmannsretten med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer. Østnett AS har i hovedsak anført: Staten må ha hjemmel for å kunne kreve de aktuelle omkostningene dekket av et privat rettssubjekt. Det er ikke ført bevis for at det er satt vilkår om kostnadsdeling i dette tilfellet, verken på den kommunale veistrekningen eller på fylkesveistrekningen. Det må være et minstekrav for kostnadsdeling at slike vilkår faktisk er satt. De aktuelle kostnadene knytter seg for øvrig ikke til forandring, flytting eller fjerning som er en betingelse for kostnadsdeling etter rundskrivet fra 1935 og blankett 66. Veimyndighetene har ikke under noen omstendighet hjemmel for å kreve dekket kostnader til «plunder og heft». Retten til å legge kabler i den kommunale veistrekningen er gitt vilkårsfritt. Dersom det skulle kunne kreves kostnadsdeling, måtte det vært tatt særskilte forbehold ved overføring av rettighetene, senest ved salget fra det interkommunale selskapet Romerike Energi AS til Akershus Nett AS. Ved opprettelsen av det interkommunale selskapet skjøt kommunen betingelsesløst inn sin rett til fremføring av ledninger og kabler. Ved omklassifisering fra kommunal vei til riksvei kan staten ikke gripe inn i etablerte rettigheter og endre disse. Heller ikke når det gjelder fylkesveidelen, er det ført bevis for at rettighetene er tilknyttet vilkår om kostnadsdeling. Utgangspunktet må da være at man har fått rettigheter uten begrensninger, og at de alminnelige regler om rettighetsforhold må gjelde, herunder servituttloven. Staten har akseptert at kablene ligger lovlig i veien. Dette harmonerer dårlig med statens anførsler om at det bare er tale om tålt bruk, og at kabeleier ikke kan stilles bedre enn om det var gitt tillatelse på de vilkår staten ellers setter. Det er heller ikke krevd tillatelse eller satt vilkår for de nye kabelrørene som er lagt ned i veigrunnen. Det er for øvrig ikke ført bevis for at vilkår settes i så stor utstrekning som staten hevder. De rundskrivene og retningslinjene som foreligger, er ikke forskrifter. De gjelder mellom statlige instanser og kan ikke påberopes direkte overfor borgerne. De kan bidra til å skape en forvaltningspraksis, men det er ikke påvist en konsekvent og fast praksis. Under enhver omstendighet er det ikke grunnlag for å tro at kostnadsdeling har vært praktisert konsekvent i bymessige strøk som her. Det kan ikke trekkes generelle prinsipper ut av avgjørelsen om avkjørsel i [[Rt-1969-893]]. Avkjørselstillatelse og tillatelse til å legge kabler i vegen kan ikke sammenlignes direkte. Det eneste stedet dette er gjort, er i Otto Arnulf og Erik Gauers kommentarutgave til vegloven. Fremføring av ledninger og kabler representerer imidlertid større samfunnsinteresser enn private avkjørsler. Staten viser til at den avgir grunn til ledninger og kabler vederlagsfritt. I Skedsmo kommune har man imidlertid begynt å ta vederlag for visse kabelfremføringer. Dette ligner etter hvert mer på privatrettslige forhold, slik at servituttloven §3 eventuelt må få anvendelse. Selv om retten skulle komme til at kostnadsdelingsprinsippet gjelder, er det i dette tilfelle tale om kostnader som ikke kan kreves dekket. Enkelte ulemper på grunn av ledninger og kabler må veimyndighetene tåle. Det må tas høyde for vanskelige grunnforhold, og flytting og fjerning kan bare kreves når det er nødvendig. Særlig i bymessige områder er det få alternative fremføringsveier. Ledninger og kabler har stor samfunnsmessig nytte, og veiholdet kan ikke gis forrang uten konkrete holdepunkter. Uansett må veimyndighetene ta et visst hensyn til eksisterende ledninger og kabler uten at kostnader i den forbindelse kan påføres kabeleier. Kabeleiers inntekter er regulert, og kabeleier må kunne forutse sine kostnader. Østnett krever saksomkostninger for begge instanser. Det er ikke slik uklarhet rundt forholdene at det er grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd. Østnett har nedlagt slik påstand: 1. Herredsrettens dom stadfestes, med unntak av omkostningsavgjørelsen. 2. Østnett AS tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten med lovens renter fra forfall frem til betaling skjer. Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og finner at anken må tas til følge. Lagmannsretten legger til grunn at offentlig veigrunn er stilt vederlagsfritt til disposisjon for lednings- og kabeleiere så lenge behovet for å benytte veigrunnen som fremføringsvei har vært til stede. Her foreligger en fast og entydig praksis. Retten finner det videre tilstrekkelig sannsynliggjort at denne disposisjonsretten - i alle fall på riksvei og fylkesvei - normalt er blitt gitt på vilkår om at lednings- og kabeleier må bære kostnadene dersom senere veihold skulle kreve at ledninger eller kabler blir endret, flyttet eller fjernet. Det er ikke holdepunkter for at Vegvesenet har gitt tillatelser eller særretter hvor det ikke er forutsatt et kostnadsdelingsprinsipp. Østnett har gjort gjeldende at praksis ikke er entydig, og viser blant annet til at Vegvesenet ikke krevde nye søknader fra kabeleierne for at de skulle kunne ta i bruk de nye kabelrørene som ble lagt ned i forbindelse med bygging av Sentrumsringen. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at dette er et unntak fra praksis. Vegvesenet har opplyst at den nye fremføringskanalen ble sett på som en videreføring av tidligere lovlig bruk, slik at det ikke var nødvendig med nye tillatelser. Kabeleierne har for øvrig betalt utgiftene til de nye rørene, slik kostnadsdelingsprinsippet forutsetter. Kostnadsdelingsprinsippet ble lovfestet i telegrafloven fra 1903. (Telegrafvesenet - i motsetning til andre selskaper - trengte imidlertid ikke særskilt tillatelse.) Tillatelse på vilkår om kostnadsdeling har også vært ordningen etter veiloven fra 1912 og 1963-loven som er de relevante lovene i nærværende sak. Dette ble fulgt opp i rundskriv fra 1935 som fastsatte «bestemmelser» om forholdet mellom offentlige veier og elektriske ledningsanlegg. Rundskrivet har vært endret en rekke ganger, men hovedprinsippene har hele tiden vært de samme. 1935-rundskrivet var et sentralt rundskriv fra Arbeidsdepartementet. Det ble sendt fylkesmennene som ledere for fylkesveistyrene. Målet var å sikre lik praksis over hele landet. Det fremgår av rundskrivet at Vegvesenet etter søknad skulle avgi grunn vederlagsfritt til lednings- eller kabelformål. Lednings- eller kabeleier måtte betale kostnader ved forandring og flytting av anlegg dersom anlegget hindret en hensiktsmessig bruk av veien eller veimyndighetenes utførelse av nødvendig arbeid/forandringer. Ved veiarbeid skulle Vegvesenet iaktta «fornøden varsomhet», men lednings- eller kabeleier skulle betale kostnadene. I alle fall de siste førti årene har Vegvesenet normalt benyttet et skjema, blankett 66, ved tillatelser til å legge ledninger og kabler i veien. Her er det satt en uttrykkelig betingelse om at «Eieren og/eller brukeren er forpliktet til for egen regning å foreta de endringer med ledningsanlegget - eventuelt fjerne det - som vegvesenet senere måtte finne nødvendig, idet vegvesenets tillatelse bare er gitt midlertidig.» Ut fra bevisførselen finner lagmannsretten det ikke tvilsomt at både rundskrivet fra 1935 og blankett 66 har vært godt kjent ikke bare i veimyndighetene, men også blant lednings- og kabeleiere. Så sent som i 1994 ble visse bestemmelser i rundskrivet fra 1935 gjort gjeldende for offentlig vei gjennom forskrift for elektriske anlegg av 18 august 1994 nr 816. For Akershus fylke ble det gitt egne retningslinjer i 1983 om forholdet mellom offentlige veier og elektriske ledningsanlegg. Det ble innskjerpet at veikontorene i fylket skulle følge samme praksis ved inngåelse av avtaler om kostnadsdeling eller arbeidsdeling for elektriske anlegg i forbindelse med veianlegg. I rundskrivet er det fremhevet at tjenestemenn i andre etater som har eller ønsker ledninger på veigrunn, må få kjennskap til betingelsene. Lagmannsretten legger til grunn at disse retningslinjene i stor utstrekning ble sendt lednings- og kabeleiere i Akershus, også de kommunale E-verkene. I 1990 utarbeidet Vegdirektoratet et rundskriv hvor det juridiske grunnlaget for kostnadsdeling ble gjennomgått, blant annet der det ikke kunne påvises noen eksplisitt tillatelse. Dette rundskrivet ble sendt Vegvesenet, veikontorene, fylkeskommunene og kommunene. Det er uklart når kablene i nærværende sak ble lagt i veigrunnen. Det er ikke anført at de ble lagt før veiene ble bygd. Det krevdes altså tillatelse. De eneste opplysningene som foreligger, gjelder kabler som ble lagt på 1950-tallet, da 1912-loven gjaldt. Det er noe uklart om 1912-loven fikk anvendelse i det aktuelle området, eller om unntaket for byer og ladesteder gjaldt, helt eller delvis. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at dette blir avgjørende for om kostnadsdelingsprinsippet får anvendelse. Ut fra bevisførselen finner retten det tilstrekkelig sannsynliggjort at Skedsmo kommune har praktisert samme prinsipper som Vegvesenet. Det har ikke vært noen intern fakturering mellom etatene, men det legges til grunn at det kommunale E-verket normalt selv har utført arbeid med fjerning, flytting m m av ledninger/kabler eller har utført gjentjenester overfor den kommunale veimyndighet. De senere årene har kommunen brukt ordlyden i blankett 66. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at prinsippet om kostnadsdeling har vært praktisert både av stat og kommune i det aktuelle området, og at det har vært kjent blant kabeleierne. Neste spørsmål blir da om Østnett som har overtatt sine rettigheter via Akerhus Nett AS og Romerike Energi AS fra det kommunale E-verket i Skedsmo kommune, har noen særrett. Det kommunale E-verket ga i sin tid fra seg alle rettigheter, aktiva og passiva uten at det ble tatt noe forbehold om plikt til å dekke kostnader dersom ledninger/kabler skapte problemer for veiholdet. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at de overføringer som er dokumentert, tyder på at Østnett står i noen annen stilling enn andre lednings- eller kabeleiere. Det er ikke påvist at det kommunale E-verket hadde noen særrettigheter, verken på den tidligere kommunale veistrekningen eller på fylkesveidelen. Kostnadsdelingsprinsippet anses godt kjent, og god tro synspunkter kan ikke føre fram. Østnett mener det ikke kan kreves kostnadsdeling fordi det ikke er dokumentert at et slikt vilkår faktisk har vært satt. Lagmannsretten er ikke enig med Østnett i at dette er nødvendig. På den veistrekningen som har vært kommunal, er det neppe gitt noen formell tillatelse. Her var både veimyndighet og E-verk kommunale, og etatene ordnet opp mer uformelt seg imellom med tillatelse og kostnadsdeling, jf ovenfor. På fylkesveidelen må forholdet anses festnet på en slik måte at kablene - uavhengig av om det er gitt noen eksplisitt tillatelse - ligger lovlig i dag. Så lenge Østnett ikke kan påvise noen særrett, må det forutsettes at selskapet står i samme stilling som andre som har søkt og fått tillatelse på vanlige vilkår. En annen løsning ville gi Østnett en urimelig fordel i forhold til alle dem som har søkt og fått tillatelser på vilkår om kostnadsdeling. På dette punkt finner lagmannsretten som Arnulf og Gauer, jf kommentar til veiloven 1963 side 147, at avgjørelsen i [[Rt-1969-893]] er direkte sammenlignbar. Avkjørselstillatelser gis på samme vilkår som rettigheter til å ha kabler i veigrunn. Høyesterett kom til at en privatperson som ikke kunne dokumentere noen avkjørselstillatelse, ikke kunne stilles gunstigere enn andre som hadde fått tillatelse mot å betale kostnadene ved flytting eller fjerning dersom veiholdet krevde det. Lagmannsretten finner det også tilstrekkelig sannsynliggjort at dette er den praksis som Vegvesenet har fulgt i tilfeller hvor det ikke er dokumentert noen eksplisitt tillatelse. Etter dette er lagmannsretten kommet til at kostnadsdelingsprinsippet får anvendelse i nærværende sak. Neste spørsmål blir da om de kostnader det er tale om her, nemlig merkostnader ved «hensyntagen», kan kreves dekket innenfor prinsippet om kostnadsdeling. Av blankett 66 fremgår det at man har tenkt på endringer, eventuelt flytting eller fjerning, som Vegvesenet måtte finne nødvendig. Ut fra bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at Vegvesenet hadde kunnet kreve flytting. Det ble lagt ned nye rør for ledninger og kabler, men flytting - slik man opprinnelig hadde tenkt - ble ikke krevd fordi dette ble uforholdmessig dyrt. I stedet ble lednings-/kabeleierne pålagt å bære utgiftene til de nye kabelrørene, og de forpliktet seg til i fremtiden å benytte rørene ved utskiftning, endringer eller kapasitetsutvidelser. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at kabeleierne må dekke merkostnadene ved «det mindre», i dette tilfelle nye rør for fremtidig bruk, samt forsiktig graving langs og rundt eksisterende ledninger og kabler. Det kan ikke utelukkes at Vegvesenet må ta et visst hensyn til eksisterende ledninger og kabler uten å kunne kreve eventuelle kostnader dekket av lednings- eller kabeleier. I nærværende sak finner lagmannsretten det imidlertid ikke tvilsomt at de merkostnadene Vegvesenet har krevd dekket, skal betales av Østnett. Det er tale om kostnader som skyldes forsiktig graving langs og rundt eksisterende ledninger i et tilfelle hvor man i utgangspunktet kunne krevd flytting. Det var mange kabler i veien, til dels gamle, og det ville vært svært kostnadskrevende å flytte kablene til de nye rørene. Når Vegvesenet godtok at kablene ble liggende, var dette et alternativ til den langt dyrere flytteprosessen. Arnulf og Gauer reiser spørsmål om prinsippet om kostnadsdeling bør mykes opp i byene fordi flytting kan bli uforholdsmessig dyrt. På grunn av de samfunnsinteressene som også knytter seg til ledninger og kabler, kan det ikke utelukkes at kostnadsdelingsprinsippet i visse tilfeller kan slå urimelig ut. I dette tilfellet har Vegvesenet imidlertid ikke krevd flytting og begrenset sitt kostnadskrav til direkte utgifter med nye rør og forsiktig graving. Slik lagmannsretten ser det, ligger Vegvesenets krav da klart innenfor det som kabeleier, i dette tilfellet Østnett, må dekke. Østnett har selv en klar interesse i at kabelene holdes i drift under veiarbeidet. Etter dette finner lagmannsretten at Østnett må betale til staten v/Samferdselsdepartementet kr 250.904 med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra kravets forfallstidspunkt, som var 1 juni 1999, til betaling skjer. Partene er enige om beløpets størrelse. Anken har ført fram, og lagmannsretten er kommet til at staten må tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det er ikke særlige omstendigheter i saken som tisier at Østnett fritas for erstatningsansvaret. Ut fra lagmannsrettens resultat har staten også vunnet saken for herredsretten og tilkjennes saksomkostninger etter §172 første ledd. Lagmannsretten finner ikke at noen av unntaksreglene i §172 annet ledd får anvendelse. Staten har krevd dekket kr 31.900 i salær for lagmannsretten. I tillegg kommer ankegebyret på kr 16.375 og utgifter til kopiering av utdrag o l med kr 1.680. I saksomkostninger for herredsretten er krevd kr 18.340, hvorav kr 18.000 er salær og kr 340 er utgifter til kopiering m m. I tillegg kommer gebyr på kr 3.600. Salærkravene anses rimelige. Østnett pålegges etter dette å dekke statens omkostninger i samsvar med omkostningsoppgavene, kr 49.955 for lagmannsretten og kr 21.940 for herredsretten. Vegvesenet tilkjennes også forsinkelsesrente i samsvar med påstanden. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Østnett AS dømmes til å betale til staten v/Samferdselsdepartementet 250.904 - tohundreogfemtitusennihundreogfire - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom med tillegg av rente i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra 1 juni 1999 til betaling skjer. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Østnett AS til staten v/Samferdselsdepartementet 49.955 - førtinitusennihundreogfemtifem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer. 3. I saksomkostninger for herredsretten betaler Østnett AS til staten v/Samferdselsdepartementet 21.940 - tjueentusennihundreogførti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
