Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder lovligheten av Tynset kommunes vedtak om utskriving av eiendomsskatt for skatteåret 2000. Eiendommer i Tynset kommune har i lang tid vært pålagt eiendomsskatt. Etter vedtagelsen av lov om eiendomsskatt i 1975 omfattet skatteplikten kraftverk med linjenett, andre verk og bruk, samt næringseiendommer, men ikke boligeiendommer i Tynset sentrum. Med virkning fra 1994 ble boliger og andre eiendommer i sentrum og i områder innen en avstand inntil ca 2 kilometer fra sentrum pålagt eiendomsskatt. Avgrensningen av beskatningsområdet falt stort sett sammen med Statistisk sentralbyrås definisjon av tettbebyggelse, hvoretter tettbebyggelse er et område med minst 200 innbyggere, der avstanden mellom husene er under 50 meter i gjennomsnitt. Den 21. desember 1998 vedtok kommunestyret å utvide skatteområdet til 7 nye områder (områdene A-G) med virkning fra og med skatteåret 1999. Alle områdene, bortsett fra område C (heretter benevnt Vidsyn), har grenser direkte mot skatteområdet fastlagt i 1994. Med unntak for noen av eiendommene i områdene D og E, ligger eiendommene i de 7 områdene i inntil tre og en halv kilometers avstand fra Tynset sentrum. Etter klage fra noen oppsittere fattet kommunestyret den 27. juni 2000 vedtak om at to av områdene (områdene D og E) skulle tas ut av eiendomsskatteområdet med virkning fra og med år 2000. Den 27. september 2000 reiste 84 eiendomsbesittere i Tynset søksmål mot kommunen med påstand om at utskrivingen av eiendomsskatt for 2000 var ugyldig. Saksøkerne nedla videre påstand om tilbakebetaling av eiendomsskatt for årene 1999 og 2000. Kommunen tok til motmæle og påsto seg frifunnet. De 84 saksøkerne hadde eiendommer innenfor 6 av de 7 nye områdene. Den 11. april 2001 avsa Nord-Østerdal herredsrett dom med slik domsslutning: 1. Tynset kommune frifinnes. 2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger. Ved ankeerklæring av 18. mai 2001 påanket Arne Røsten herredsrettens dom. Røsten har en næringseiendom og en boligeiendom innenfor Vidsynområdet. De øvrige oppsittere i Vidsynområdet, unntatt en, støtter Røstens anke. Røsten har i ankeerklæringen nedlagt påstand om ugyldighet og tilbakebetaling av eiendomsskatt for årene 1999 og 2000. Tilbakebetalingskravet er senere frafalt. Ankeforhandling ble holdt i kommunehuset på Tynset 29. og 30. januar 2002. Arne Røsten og ordføreren i Tynset kommune møtte med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. Det ble avhørt ett vitne og foretatt befaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Arne Røsten har i hovedsak gjort gjeldende: Vidsynområdet kan ikke anses å være et område som helt eller delvis er utbygd på byvis etter eiendomsskatteloven §3. Kommunen har selv vært av den oppfatning at det er tvilsomt om området kan inkluderes i eiendomsskatteområdet og kommunens juridiske rådgiver har uttalt av Vidsynområdet og noen av de andre områdene er grensetilfelle. Også herredsretten antok at området lå i yttergrensen for det lovlige. De to områdene (D og E) som ble tatt ut i 2000 etter en fornyet vurdering var begge nokså like Vidsynområdet. Avstanden fra Vidsyn til Tynset sentrum må ses i forhold til at det dreier seg om et lite, konsentrert sentrum og at det ikke er noe utbyggingspress i området. Området er et LNF- område og utbyggingen av boliger der har vært liten og tilfeldig. Bebyggelsen er liten og nokså spredt. Det foreligger ingen reguleringsplan for området som tilsier noen fortsatt etablering av betydning. Den utbygging som har skjedd i nærheten av Tynset sentrum har skjedd i sør. Gang-og sykkelveien fra sentrum langs riksvei 30 går ikke inn i området, og den er også anlagt for å betjene eiendommene mellom sentrum og Vidsyn og eiendommer i områdene A og delvis D. Den kommunale veien som går gjennom området er av enkel standard og er uten fortau og lys. Eneste kommunale tilrettelegging for øvrig er vanntilførsel. Avløp er ikke anlagt. Det er heller ikke bussforbindelse. I den grad det har funnet sted verdistigning på eiendommene, gjelder ikke det i større grad for Vidsynområdet enn for andre områder utenfor beskatningsområdet. Vidsynområdet har betydelige likhetstrekk med områdene D og E som er tatt ut av skatteområdet. Avstanden mellom Vidsyn og sentrum er til og med større enn for store deler av D og E. Områdene B, F, G og A har mye nærmere tilknytning til sentrum. Likhetshensyn tilsier derfor at område Vidsynområdet må behandles på samme måte som områdene D og E. Herredsretten har lagt vekt på at området «vender seg mot Tynset sentrum». Dette er ikke relevant, ettersom det gjelder for alle eiendommer i kommunen. Den betydelige utvidelsen av beskatningsområdet er utelukkende begrunnet med krisen i kommuneøkonomien. Vedtaket bygger ikke på noen analyse som viser endringer i den faktiske utviklingen av betydning for anvendelsen av §3. Det har i de aktuelle områdene ikke funnet sted noen utbygging i bymessig retning. Det er etter dette vanskelig å se hvilke kriterier, bortsett fra hensynet til kommuneøkonomien, som ligger bak utvidelsen. Retten kan prøve rettsanvendelsen fullt ut. Det Høyesterett har uttalt om at domstolene bør være tilbakeholdne med å overprøve kommunens skjønnsutøvelse, gjelder bare selve avgrensningen av beskatningsområdet. Det kan ikke gjelde her hvor det er tale om å utvide skatteplikten til helt nye områder. Kommunen kan iallfall ikke høres med at avgjørelsen hører under kommunens frie skjønn. Dette følger av Fanadommen ( [[Rt-1985-1339]] flg.). Retten må derfor ta standpunkt til om Vidsynområdet har blitt en naturlig del av Tynset sentrum. Det er det åpenbart ikke. Det er heller ikke nødvendig å inkludere Vidsynområdet for å trekke en klar og hensiktsmessig grense rundt Tynset sentrum. Forarbeidene viser at ileggelse av eiendomsskatt er ment forbeholdt for områder med tettbebyggelse, hvor det er et utbyggingspress og arealknapphet, slik at områdene har fått en verdistigning. Det er ikke tilfelle her. Det er ikke tale om noen forstadbebyggelse og heller ikke om en lomme innenfor en tettbebyggelse. Området C har heller ingen spesielle fordeler på grunn av sin beliggenhet i forhold til Tynset sentrum, noe som også nevnes som et moment i forarbeidene. Kragerødommen ( [[Rt-1974-723]]) og dom avsagt av Frostating lagmannsrett 21. desember 1999 ( LF-1999-00414) viser at det ikke er adgang til å inkludere områder med spredt bebyggelse og et landlig preg. Røsten har lagt ned slik påstand: 1. Tynset kommunes utskriving av eiendomsskatt for år 2000 for ankende parts eiendommer er ugyldig. 2. Tynset kommune dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten. Tynset kommune har i hovedsak gjort gjeldende: Ved vurderingen av om vilkårene i §3 for å pålegge eiendomsskatt for Vidsynområdet er oppfylt, må området vurderes i sammenheng med hele beskatningsområdet, også med de nye områdene A, B, F og G. Det er enighet mellom partene om at Tynset sentrum er utbygd «på byvis». Det kreves ikke etter §3 at hele skatteområdet skal være bymessig og det hevdes ikke av kommunen at Vidsyn er utbygd på byvis. Spørsmålet er om Vidsynområdet sett i sammenheng med de andre beskatningsområdene har tilstrekkelig tilknytning og nærhet til Tynset sentrum. Det spiller ingen rolle for vurderingen om skatteområdet utvides gradvis. Det kreves ingen endring i de faktiske forhold for en slik utvidelse, så lenge utvidelsen er innenfor lovens ramme. Den ankende parts anførsler synes å forutsette at hele området må være bymessig utbygd. Men etter §3 er det tilstrekkelig at skatteområdet «delvis» er utbygd på byvis. Kommunens avgrensning av skatteområdet er undergitt kommunens frie skjønn. Rettspraksis viser at domstolene skal være tilbakeholdne med å overprøve hvordan grensene for skatteområdet trekkes og at kommunen må ha adgang til å trekke rommelige grenser. Dette fremgår bl.a av Fanadommen i Rt-1985-s. 1339. Spørsmålet for retten blir derfor bare om kommunen har foretatt en rimelig og forsvarlig vurdering. I denne sammenheng har det også betydning om saken har fått en grundig behandling. I dette tilfellet har kommunen foretatt en grundig vurdering. Kommunen har behandlet utvidelsen av skatteområdet flere ganger. Vedtaket har også vært forelagt fylkesmannen i Hedmark som ikke fant at saken ga grunnlag for en mer inngående legalitetskontroll. Ved vurderingen av hvilke områder som skal tas med, har kommunen lagt stor vekt på likhetsprinsippet. Dersom Vidsynområdet ble tatt ut av beskatningsområdet, ville bruk og verk kunne påberope seg dette. Videre ville områdene A, F og G ha grunnlag for å klage. Ved vurderingen av hvilke områder som bør inkluderes har kommunen bl.a lagt vekt på kommunaltekniske anlegg. Grunnen til at områdene D og E ble trukket ut var således bl.a at disse i motsetning til Vidsyn hverken har kommunal vannforsyning eller avløp. Gang- og sykkelveien som er ført helt frem til området er i tillegg til det gamle skatteområdet, nesten utelukkende til nytte for beboerne i Vidsynområdet. Den har bidratt til å trekke Vidsyn nærmere sentrum. Vidsyn er også den av de nye områdene som har den høyeste andel boliger i forhold til landbrukseiendommer. Boligene ligger dessuten tettere enn i de øvrige områdene. Selv om område Vidsyn i og for seg er et LNF- område, er det i arealdelsplanen for Tynset forutsatt at det her, i motsetning til områdene A, D og E, skal kunne tillates fortsatt bygging til nærings- og boligformål. Det kan ikke anføres mot utvidelsen at den er begrunnet med hensynet til kommuneøkonomien. Forarbeidene viser at det er et relevant hensyn. Overordnet myndighet forventer endog at kommunene i nødvendig grad skal utnytte skattemulighetene. Forarbeidene peker også på at eiendomsskatten kan betraktes som en verdiøkningsskatt. Tomteprisene i Vidsynområdet er i praksis de samme som i boligområder som ligger innenfor det gamle skatteområdet. Særlig Kvastebyendommen i [[Rt-2000-670]] viser at et område som Vidsyn kan undergis eiendomsskatt. Den er et eksempel på at et område ikke engang behøver å grense direkte til det bymessige område som begrunner eiendomsskatten. Det avgjørende er at Vidsyn som boligområde ligger i randsonen til Tynset sentrum. Tynset kommune har lagt ned slik påstand: 1. Herredsrettens dom punkt 1 stadfestes. 2. Tynset kommune tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 fra forfall til betaling skjer. Lagmannsretten skal bemerke: Anken gjelder lovligheten av å pålegge den ankende part eiendomsskatt for sin næringseiendom og sin boligeiendom. I praksis gjelder saken om det er adgang til å pålegge eiendomsskatt for eiendommene i Vidsynområdet. Ankende part står ikke i noen annen stilling når det gjelder adgangen til å utskrive eiendomsskatt enn de øvrige oppsittere i dette området. Lovligheten av vedtaket om utskriving av eiendomsskatt skal avgjøres etter en tolking av eiendomsskatteloven §3 første punktum. Etter denne bestemmelsen kan kommunestyret bare utskrive eiendomsskatt i klart avgrensede områder som helt eller delvis er utbygd på byvis eller der slik utbygging er i gang. Alternativet «der slik utbygging er i gang» er ikke aktuelt i dette tilfellet. Det er ikke tvilsomt at Tynset sentrum oppfyller kravet til å være utbygd på byvis. Dette er også partene enige om. Som det vil fremgå nedenfor er det også helt klart at Vidsynområdet hverken alene eller sammen med tilgrensende områder oppfyller kravet til bymessig utbygging. Det er derfor spørsmål om Vidsyn kan tas med i skatteområdet under henvisning til at §3 bare stiller krav om at skatteområdet må være «delvis» utbygd på byvis. Hvorvidt Vidsyn inngår i et område som kan anses helt eller delvis utbygd på byvis er et tolkningsspørsmål som domstolene kan prøve, men det følger av Fanadommen og Kvastebyendommen at domstolene bør være tilbakeholdne med å overprøve forvaltningens skjønn når det gjelder den nærmere avgrensningen av et eiendomsskattområde. Lagmannsretten kan ikke se at det etter Høyesteretts praksis er grunnlag for å hevde at domstolenes prøvingsrett bare gjelder spørsmålet om det eksisterer et område som er utbygd på bymessig vis, og at avgrensningen av skatteområdet er undergitt forvaltningens frie skjønn, slik kommunen synes å hevde. Lagmannsretten antar at graden av tilbakeholdenhet med å overprøve subsumsjonen må bero på om det er tale om å inkludere helt nye områder i skatteområdet eller det er tale om rene grensejusteringer. I sistnevnte tilfelle blir det antagelig i praksis sjelden tale om å sette vedtaket til side. I det følgende vil lagmannsretten gi en beskrivelse av Tynset eiendomsskatteområde, med vekt på den utvidelsen av skatteområdet som skjedde i 1999, og særlig av Vidsyn og tilgrensende områder, samt tilknytningen til Tynset sentrum. Tettstedet Tynset er et forholdsvis lite og konsentrert bymessig sentrum med kommuneadministasjon, jernbanestasjon, industri, overnattingssteder, forretninger og andre servicefunksjoner. Det er også en del boligbebyggelse i og i umiddelbar nærhet av sentrum. Tynset sentrum betjener Tynset kommune med om lag 5600 innbyggere. Inntil utgangen av 1998 omfattet som nevnt eiendomsskatteområdet - i tillegg til verk og bruk - eiendommene i sentrum og eiendommer i en avstand av inntil 2 km fra sentrum. Utvidelsen av skatteområdet fra 1. januar 1999 omfattet følgende: I øst i en avstand av ca 2 km fra jernbanestasjonen, som ligger midt i sentrum, ble det foretatt en mindre utvidelse i direkte forlengelse av eksisterende skatteområde. I dette området (område B) var det 6 eneboliger, samt 5 våningshus i tilknytning til landbruk. Bebyggelsen i området oppfyller SSBs definisjon av tettbebyggelse. Omlag 1,5 km sør for jernbanestasjonen ble det foretatt en liten utvidelse i nærheten av et større boligområde. Dette området har 3 eneboliger (område F). Om lag 2,5 km sørvest for jernbanestasjonen ble skatteområdet forlenget til å omfatte 16 rene eneboliger og 11 våningshus til gårdsbruk (område G). Nesten alle eiendommene her inngår i en tettbebyggelse etter ovennevnte definisjon. Nord for sentrum - på den andre siden av Glomma - ble skatteområdet utvidet med et område som omfattet 18 eneboliger og 41 våningshus til gårdsbruk og et større antall driftsbygninger m.v. (område A, også kalt Bygda). Området har en avstand på mellom 1 og 3 kilometer fra jernbanestasjonen. Bebyggelsen ligger dels langs riksvei 30 og dels langs en fylkesvei som løper parallelt med riksveien gjennom gårdstun, jordbruks- og beiteland noen hundre meter nord og opp for riksveien. Det meste av bebyggelsen ligger langs fylkesveien. Hele området er lagt ut til LNF- område kategori B, som innebærer at det ikke tillates bolig- og fritidsbebyggelse eller fradeling til slike formål. Området er et typisk landbruksområde med gårdstun og jordbruksarealer, men boliger og andre bygninger ligger i et noenlunde sammenhengende område. Eiendommene har kommunalt vann og avløp. Område A grenser mot den delen av det gamle skatteområdet som ligger rett nord for sentrum på vestsiden av Glomma langs riksvei 30. I dette området, Neby, ligger bl.a. Tynset kirke og en liten tettbebyggelse som skal ha utgjort bygdesenteret i Tynset før jernbanen kom i 1870-årene. Områdene D og E som opprinnelig var med i utvidelsen av skatteområdet grenser mot område A i henholdsvis nordvest og nordøst av område A. Avstanden til Tynset sentrum er på mellom 2 og 5 kilometer. I område D er det 17 eneboliger og 18 våningshus og i område E er det 6 eneboliger og 26 våningshus. Områdene har i hovedtrekk samme karakter som område A, men har ikke kommunal tilknytning til vann og avløp. Områdene er i likhet med område A lagt ut som LNF-områder. kategori B. Område A grenser i vest mot tvisteområdet, Vidsyn. Grensen markeres av krysset hvor riksvei 30 tar av fra E 3 mot Tynset sentrum og Røros. Bebyggelsen i Vidsynområdet har en gjennomsnittlig avstand til jernbanestasjonen på anslagsvis 3,5 km. Området har en utstrekning på ca 400 meter i øst-vest-retning, og ca 650 meter i nord-sør-retning. Innenfor dette området er det 16 eneboliger, 5 våningshus til bruk og en større næringseiendom med kontor, garasjer, lagerbygg m.v. tilhørende ankende part. Byggingen av eneboliger har skjedd over flere tiår og uten noen kommunal planlegging eller tilrettelegging for øvrig. Dessuten ligger det en idrettsbane som eies og drives av Tynset Idrettsforening innenfor området. Vidsyn er i arealdelplanen lagt ut som LNF-område, kategori C, hvilket innebærer at det kan tillates spredt bygging til bolig- og næringsformål. Kommunen eier et areal i området, hvor det er en enebolig under oppføring. Det er plass til å oppføre ytterligere 3 boliger på arealet som kommunen eier, og lagmannsretten legger til grunn at kommunen er innstilt på å selge disse tomtene, dersom det melder seg interesserte kjøpere. Etter det opplyste var prisen ved det siste tomtesalget kr 75.000,- pr. dekar, mens den tilsvarende prisen i det sentrale boligområdet sør for sentrum var på kr 100.000,- pr. dekar. Men sistnevnte pris inkluderer refusjon for vann, vei og avløp, slik at tomteprisen reelt sett er omtrent den samme. Det går en kommunal vei gjennom Vidsynområdet, og kommunen har relativt nylig sørget for vanntilførsel, men ikke avløp. Utover dette er det ikke gjort kommunale investeringer, så som veibelysning, fortau og lignende. Bortsett fra skoleskyss er det ikke bussforbindelse til Tynset sentrum. Når det gjelder tilknytningen til Tynset sentrum og resten av skatteområdet er det anlagt gang- og sykkelvei og veibelysning fra sentrum langs riksvei 30 frem til grensen for Vidsyn ved E 3. Riksveien går gjennom det gamle skatteområdet ved kirken og den lille tettbebyggelsen, Neby, hvor det gamle bygdesentrumet lå. Derfra er det ca 1 km frem til Vidsyn. Denne strekningen går gjennom det nye skatteområdet (område A) med spredt bebyggelse knyttet til landbruket. Lagmannsretten skal som nevnt prøve om Vidsyn kan sies å inngå i et område som helt eller delvis er utbygd på byvis. Ved vurderingen må det legges til grunn at de øvrige nye områdene nå inngår i beskatningsområdet - herunder det tilgrensende område A. Lagmannsretten finner at det har skjedd en slik utvidelse av eiendomsskatteområdet at det skal skje en reell prøving av om vilkåret i §3 er oppfylt. Men det er som nevnt ikke aktuelt å kjenne vedtaket ugyldig, med mindre fremstår som noenlunde klart at vedtaket er i strid med loven, slik den har vært tolket ved foreliggende rettspraksis. Avgjørelsen må bygge på en helhetsvurdering ut fra de faktiske forhold som lagmannsretten har redegjort for ovenfor. Forholdene i denne saken avviker fra det som var tilfellet i både Fanadommen og Kvastebyendommen, for så vidt som de omtvistede områdene i disse sakene ligger i nærheten av større bysentra (Bergen og Sarpsborg) med forsteder og annen større tettbebyggelse i områdene rundt. Det samme gjelder langt på vei de lagmannsrettsavgjørelser som partene har vist til og hvor kommunene har fått medhold. Sakene gjaldt i områder i Skien og Bamble, Moss-Larkollen-området og Lindås kommune nord for Bergen. I nærværende sak ligger det omtvistede området i tilknytning til et sentrum av nokså beskjeden størrelse i en kommune uten utbyggingspress, med et forholdsvis lavt innbyggertall, med gjennomgående spredt bebyggelse og store ubebygde områder. De ovennevnte avgjørelser gir derfor begrenset konkret veiledning ved grensedragningen. Avgjørelsene underbygger imidlertid at det etter omstendighetene vil være i overensstemmelse med §3 å la beskatningsområdet omfatte eiendommer i landlige omgivelser som ligger i flere kilometers avstand fra den eller de bymessig utbygde områder som begrunner utskriving av eiendomsskatt. Det fremgår av forarbeidene og rettspraksis at kommunenes utgifter til fremføring av vann, avløp og liknende offentlige tiltak ikke lenger kan tjene som selvstendig begrunnelse for å pålegge eiendomsskatt, i det kommunene i stor grad får slike utgifter kompensert ved refusjon, gebyrer og lignende. Graden av kommunal tilrettelegging er likevel ikke uten betydning ved totalvurderingen, fordi slike tiltak bidrar til å sette sitt preg på områdene og områdenes tilknytning til det sentrum som begrunner skatteplikten. I dag synes eiendomsskatten først og fremst å være begrunnet med at det bidrar til å styrke kommunenes inntektsgrunnlag og at den kan ses under synsvinkelen «skatt på urealisert verdistigning». Det er imidlertid ingen forutsetning at det kan påvises noen verdistigning som følge av nærhet til sentrum og/eller kommunal tilrettelegging. Med utgangspunkt i disse generelle bemerkningene vil lagmannsretten foreta en konkret vurdering av Vidsyn. I tillegg til karakteren av området må det særlig legges vekt på avstanden og tilknytningen til Tynset sentrum. Vidsyn fremtrer i dag som et område som delvis har preg av et lite boligområde med villabebyggelse. Om lag halvparten av bebyggelsen ligger på tomter av nokså vanlig størrelse som grenser opp mot hverandre. Antallet boliger er imidlertid så lite at Vidsyn ikke kan karakteriseres som en tettbebyggelse. Rundt denne «kjernen» ligger noen jordsbrukseiendommer og enkeltstående bolighus. Den kommunale tilretteleggingen i området er som det fremgår av redegjørelsen over beskjeden. Som nevnt bl.a i Fanadommen bygger §11 første punktum på en forutsetning om at skatteområdet også kan omfatte jord- og skogbruksarealer. Men lagmannsretten antar at det skal mer til å akseptere at rene jord- og skogbruksarealer inkluderes i et skatteområde, enn områder av mer blandet karakter. For området Vidsyns del er innslaget av jordbruk langt mer beskjedent enn i område A som grenser mot Vidsyn. Dette forsterkes ved at det ligger en næringseiendom av noen størrelse og en idrettsbane i området. Røsten har gjort gjeldende at området hverken er preget av utbyggingspress eller arealknapphet, at ileggelse av eiendomsskatt etter forarbeidene er ment forbeholdt områder med slike kjennetegn, og at det heller ikke foreligger planer som tilsier fortsatt boligetablering av betydning i området. Lagmannsretten er enig i at dette er forhold som må tillegges betydning i en samlet vurdering, men slike forhold er likevel ikke avgjørende. Røsten har også gjort gjeldende at utvidelsen av skatteområdet ikke er begrunnet i noen faktisk utvikling i bymessig retning, men utelukkende er begrunnet med krisen i kommuneøkonomien. Etter lagmannsrettens oppfatning kan det ikke settes som noe vilkår for en utvidelse av skatteområdet at det har skjedd noen slik faktisk utvikling, dersom det ut fra de faktiske forhold når eiendomsskatten pålegges, kan anses forenlig med §3 å la beskatningsområdet omfatte det aktuelle området. I dette tilfellet har det imidlertid over tid skjedd en viss utvikling, bl.a ved at antallet eneboliger i Vidsyn gradvis har økt og ved at det er anlagt gang- og sykkelvei og gatebelysning frem til området. Det er videre på det rene at hensynet til kommuneøkonomien er relevant ved vurderingen av om områder og eiendommer skal pålegges eiendomsskatt, så lenge avgrensningen bygger på en forsvarlig forståelse av §3. Lagmannsretten antar som nevnt at avstanden og tilgjengeligheten til Tynset sentrum må tillegges stor vekt. I Kragerødommen (Rt 1974 s. 723) hvor Høyesterett kom til at Kragerø ikke kunne utskrive eiendomsskatt i hele kommunen, heter det i domsslutningens punkt 2: Ved ny behandling i kommunestyret blir å legge til grunn at byeiendomsskatt kan pålegges eiendommer som ligger i bymessige eller tettbygde strøk eller i strøk som i rimelig fremtid kan ventes å bli bymessige eller tettbebygde, samt i områder som på grunn av sin beliggenhet i nærheten har en naturlig tilknytning til de nevnte strøk. (Rettens utheving) Selv om Kragerødommen er avsagt før eiendomsskatteloven av 1975 ble vedtatt, antar lagmannsretten at den beskrivelsen av hva beskatningsområdet kan omfatte i hovedsak er dekkende også ved anvendelse av eiendomsskatteloven §3. Ved vurderingen av tilknytningen til Tynset sentrum må det legges vekt på at det er gatebelysning og gang- og sykkelvei langs riksveien frem til Vidsyn. Det er også god veiforbindelse mellom Vidsyn og sentrum via riksvei 30. Det har dessuten betydning at området geografisk grenser til område A som inngår i det nye skatteområdet og at det er relativt kort avstand til den lille tettbebyggelsen Neby, som inngår i det gamle skatteområdet og som ligger med kort avstand til sentrum og med bebyggelse mellom seg og sentrum. Det er ikke ført bevis for at tomteprisene i Vidsynområdet er høyere enn i områder i lengre avstand fra sentrum eller at tomteprisene i området har steget som ledd i utviklingen. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at tomteprisene i praksis ligger på omtrent samme nivå som i det sentrale boligområdet rett sør for Tynset sentrum. Generelt anser lagmannsretten det klart at Vidsynområdets beliggenhet i nærheten av Tynset sentrum medfører fordeler for beboerne i området. Røsten har gjort gjeldende at Vidsyn må sammenliknes med områdene D og E som ble tatt ut av skatteområdet etter en nærmere vurdering. Den nærmere avgrensningen av skatteområdet vil være vanskelig og bero på en sammensatt vurdering. I mange tilfelle vil det derfor være vanskelig å peke på klare forskjeller mellom områder som faller innenfor og utenfor etter en slik avgrensning. Kommunen må derfor som allerede nevnt ha stor frihet ved selve grensedragningen. Det tilføyes under henvisning til redegjørelsen ovenfor at det etter lagmannsrettens oppfatning er en viss forskjell mellom områdene D og E på den ene side og Vidsyn på den annen som kunne gjøre det naturlig å trekke grensen slik kommunen har gjort. Etter en samlet vurdering av området Vidsyns karakter og tilknytning og nærhet til Tynset sentrum finner lagmannsretten at det beror på en forsvarlig tolking av eiendomsskatteloven §3 å inkludere Vidsynområdet i eiendomsskatteområdet i Tynset kommune. Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste. Avgjørelsen har budt på tvil og ankende part har på vegne av oppsitterne i Vidsynområdet hatt god grunn til å få lovligheten av vedtaket prøvet også for lagmannsretten. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at herredsrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående, jf. tvistemålsloven §172 annet ledd. Lagmannsretten finner videre at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at ankende part også bør fritas for å betale motpartens omkostninger for lagmannsretten, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger for lagmannsretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
