Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Den 5. august 1999 reiste Statsadvokatene i Oslo tiltale mot A ved Nedre Romerike herredsrett for overtredelse av straffeloven §255 jf. §256 (grovt underslag) og for tre overtredelser av straffeloven §182 første ledd første straffalternativ (bruk av falsk dokument). I tiltalebeslutningen var grunnlaget for tiltalens post I om underslag angitt slik: «I perioden 1996 - 1998, i Y kommune, som styreformann i Y idrettsforening, tilegnet han seg kr 340.781 eller en vesentlig del herav, ved å ta ut penger fra idrettslagets bankkonto og benytte pengene til egne formål.» Grunnlaget for tiltalens post II om bruk av forfalsket dokument var angitt slik: «a) I august 1996 påførte han 3 fakturaer fra X sport AS teksten 27.8.96 bet. kont. B», og benyttet de tre kvitteringene som bilag til Y idrettsforenings regnskap. b) I desember 1996 laget han et bilag til Y idrettsforenings regnskap på en kontantutbetaling på kr 3650 til C, og kvitterte selv for mottatt beløp med Cs underskrift. c) I juni 1998 undertegnet han et opplysningsskjema for folketrygden med «20/6-98 - - - A/S D» og returnerte skjemaet til Z ligningskontor.» Tiltalens post I og postene II a og b bygget på etterforsking politiet satte i verk høsten 1998 etter å ha mottatt anmeldelse fra styret i Y idrettsforening, hvor A hadde vært styreleder fra høsten 1995 til han trakk seg sommeren 1998. Post II c i tiltalen hadde sammenheng med en anmeldelse fra - - - AS, som delvis var eid av foreningen. Også her hadde A vært leder i styret. A nektet straffeskyld på alle punkter. For så vidt gjaldt post II c erkjente han likevel at det var han som hadde skrevet under med Eikes navn, men her gjorde han gjeldende at dette etter omstendighetene var rettmessig. I hvert fall var ikke dokumentet brukt i noen rettsstridig hensikt. Nedre Romerike herredsrett, som var satt med to fagkyndige meddommere, avsa dom i saken 29. september 2000. Dommen har slik slutning: 1. A, født *.*. 64, dømmes for overtredelse av straffeloven §255 første ledd, jf tredje ledd, jf §256 og straffeloven §182 første ledd, 1. straffalternativ, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 5 - fem - måneder. 2. Han dømmes til å betale erstatning til Y Idrettsforening med kr 228.494,60 - kronertohundreogtjueåttetusenfirehundreognittifire 60/100-, med slik rente som er fastsatt i forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, 1. punktum fra 01 09 98 til betaling finner sted. 3. Han tilpliktes å betale saksomkostninger til Staten med kr 10.000,- - kronertitusen -. 4. Oppfyllelsesfristen for punkt to og tre ovenfor er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. Opplysninger om tiltaltes personlige forhold går fram av herredsrettens dom. Herredsrettens dom innebar at A ble funnet skyldig i samsvar med tiltalen. Når det gjaldt omfanget av underslaget foretok herredsretten likevel noen mindre reduksjoner ved å se bort fra konkrete enkeltbeløp i mellomværendet mellom A og idrettsforeningen. I namsdommen - domsslutningens pkt. 2 - er enkelte av postene som det ble ansett for å knytte seg tvil til, likevel inkludert. På den annen side er det her gjort fradrag for et beløp på 100.000 kroner, som A innbetalte kontant til klubben sommeren 1998, før forholdet ble anmeldt til politiet. A har anket til lagmannsretten, prinsipalt over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for alle tiltalepostenes vedkommende. Den 19. juli 2001 ble anken henvist til ankeforhandling. Ankeforhandlingen ble holdt på Lillestrøm 28. januar - 5. februar 2002, på grunnlag av den opprinnelige tiltalebeslutningen av 5. august 1999. Her ble det foretatt en fullstendig ny behandling av hele saken, jf. straffeprosessloven §331 første ledd. Tiltalte møtte og forklarte seg. I tillegg hørte retten forklaring fra 23 møtende vitner. Ytterligere 3 vitner og det sakkyndig vitnet, skriftgransker Odd Holmen, ble avhørt på telefon. Dessuten ble det foretatt slik dokumentasjon som rettsboka viser. Under ankeforhandlingen rettet møtende aktor beskrivelsen av grunnlaget for tiltalebeslutningens post I, slik at dette ble lydende som følger: «I perioden 1996 - 1998, i Y kommune, som styreformann i Y idrettsforening, tilegnet han seg kr 247.245 eller en vesentlig del herav, ved å ta ut penger fra idrettslagets bankkonto og benytte pengene til egne formål. Videre forføyet han over penger han var betrodd ved at han ved flere anledninger overførte til sammen kr 33.154 fra Y idrettsforenings bankkonto til Bertel O. Steen, Nordisk Finans og/eller Storebrand Skadeforsikring for å dekke leasingleie på den Peugeot 406 han selv hadde leiet i idrettsforeningens navn. Y idrettsforening var ikke kjent med at han hadde leaset bilen.» Lagmannsretten er, ut fra en samlet vurdering av bevisene i saken, overbevist om at tiltalte har foretatt de handlinger tiltalen gjelder og at han har vært klar over hva han har gjort. Retten er videre overbevist om at tiltalte, ved sin urettmessige tilegnelse av/forføyning over foreningens penger/bankkonto, har hatt vinnings hensikt. For så vidt gjelder tiltaltes bruk av de falske dokumentene er det heller ingen tvil om at han har hatt rettsstridig hensikt. Han er dermed straffeskyldig på samtlige tiltalepunkter. Nærmere om tiltalens post I: Det straffbare forholdet som er beskrevet i tiltalens post I består i realiteten av en rekke forskjellige handlinger foretatt over en periode på ca 2 1/2 år. Selv om det både er flere handlinger, og handlinger av ulik type, jf. den endringen i grunnlaget for tiltalen som er nevnt ovenfor, er det tale om ett sammenhengende straffbart forhold. Uttak av kontanter - tilegnelse av kontante penger. Lagmannsretten behandler først den delen av tiltalens post I som knytter seg til tilegnelse av foreningens penger. Her er det på det rene at tiltalte, gjennom en rekke kontantuttak fra foreningens bankkonto, fikk besittelsen av penger som tilhørte foreningen. Lagmannsretten legger til grunn at tiltalte, helt fra januar 1996, tok ut mer penger fra kontoen enn han trengte til å dekke utgifter for foreningen. Retten viser her blant annet til at tiltalte selv skrev at han er «skyldig - - -F penger p.t.» da han innleverte to uttakskvitteringer til regnskapsføreren i februar 1996 (dok. side 61). Kvitteringene, som ble innlevert samlet, gjaldt to uttak 9. og 16. februar 1996, hver på 5.000 kroner. Utover våren og sommeren leverte riktignok tiltalte også flere utgiftsbilag for utlegg han hadde foretatt for klubben. Disse oversteg etter hvert uttakene fra februar, og mere til (dok. side 60). Men da regnskapsføreren skulle avstemme bankkontoen pr. 30. juni 1996, viste det seg at tiltalte hadde foretatt uttak både i januar 1996 og i perioden mars - april for til sammen 75.573 kroner i tillegg, som han foreløpig ikke hadde levert uttakskvitteringer for, og som langt oversteg de utgiftsbilagene han leverte og hadde levert. Også utover høsten 1996 foretok tiltalte flere kontantuttak. Ved avslutningen av regnskapet pr. 31. oktober 1996 hadde han tatt ut 87.038 kroner mer enn han på det tidspunkt var godskrevet utgifter for via utgiftsbilag (dok. 204). At forskjellen mellom uttak og reelle utgiftsbilag egentlig var større, fordi tiltalte på dette tidspunkt feilaktig var godskrevet 4.840 kroner på grunnlag av tre falske fakturaer fra Torshov sport, er en annen sak, jf. nedenfor. Dette er senere korrigert i foreningens endelige beregning av hvor omfattende kontantunderslaget er. Tilsvarende skjedde gjennom regnskapsåret 1997, som omfattet perioden fra 1. november 1996 til 31. desember 1997. I denne perioden foretok tiltalte til sammen 40 kontantuttak med varierende, runde beløp. Umiddelbart forut for avslutningen av regnskapet i februar 1998 leverte han også en del utgiftsbilag, men summen av disse dekket bare en mindre del av uttakene. Ved avslutningen av regnskapet i forbindelse med årsmøtet 19. februar 1998 var derfor stillingen at tiltalte nå - siden oppstarten i januar 1996 - hadde foretatt kontantuttak for 275.782 kroner mer enn han var godskrevet utgiftsbilag for (dok. side 251 - 252, som i tillegg også inkluderer leasingleie med 16.604 kroner). Heller ikke her var det korrigert for de tre falske fakturaene, idet dette først ble oppdaget senere. Også utover våren 1998 foretok tiltalte enkelte kontantuttak fra foreningens bankkonto, uten at disse korresponderte med tilsvarende utgifter, men her er det tale om vesentlig færre uttak og lavere beløp (dok. side 458). På den annen side leverte han samtidig inn bilag for en rekke utgifter, også for tidligere perioder. Det er dette som er bakgrunnen for at beløpet i tiltalen er lavere en det som var stillingen ved avslutningen av regnskapet for 1997, selv om man i det endelige beløpet også har korrigert for de tre falske fakturaene fra Torshov sport og den ene falske fakturaen vedrørende C, jf. tiltalens post II. Det at tiltalte har tatt ut mer penger fra idrettslagets konto enn han er godskrevet utgifter for, er selvsagt ikke ensbetydende med at han selv i vinnings hensikt har tilegnet seg alle eller en vesentlig del av de pengene som det mangler bilag for. Når lagmannsretten som nevnt likevel legger til grunn at tiltalte løpende har tilegnet seg disse pengene ved å benytte dem til egne, private formål, er det dels fordi tiltaltes handlemåte gjennom den aktuelle perioden tilsier at han bevisst har tilegnet seg foreningens midler, dels fordi tiltaltes alternative forklaringer (blant annet en bortkommet bilagsperm, svarte utbetalinger til spillere osv.) ut fra den øvrige bevisførselen trygt kan ses bort fra. Når det gjelder tiltaltes handlemåte er det allerede nevnt at han holdt uttakskvitteringer tilbake fra regnskapsføreren. Etter en tid begynte tiltalte også å hente posten, og regnskapsføreren fikk ikke lenger utskriftene fra banken regelmessig. Dette gjorde det vanskelig for henne å holde løpende oversikt over tiltaltes uttak og bruk av kontoen for øvrig. Som retten kommer tilbake til, leverte tiltalte også ved to anledninger falske utgiftsbilag, jf. tiltalens post II a og b. Og han sluttet etter en tid å innkalle regnskapsføreren, som også var medlem av styret, til styremøtene. Han innkalte ikke til noe styremøte til behandling av regnskapet i forkant av årsmøtet i februar 1998, og han leverte også bilagene så sent at regnskapsføreren ikke fikk ført dem før kvelden før årsmøtet. Dessuten omarbeidet han regnskapsførerens utkast til balanseoppstilling, slik at den balansen som ble lagt fram for årsmøtet ikke viste hans mellomværende med foreningen. I utkastet til balanse fra regnskapsføreren var foreningens mellomværende med tiltalte på 292.386 kroner (som følge av det hun den gang trodde var manglende innlevering av utgiftsbilag, samt noen påløpte leasingutgifter, jf. nedenfor) en egen post. I den balansen som ble lagt fram for årsmøtet, og som retten legger til grunn var utarbeidet av tiltalte, var denne posten innbakt i en samlepost kalt «bank/kasse». Når det gjelder de alternative forklaringene, ser retten som nevnt bort fra tiltaltes anførsel om at en hel perm med bilag for 1996 og - særlig - 1997 skal ha blitt borte. Tiltalte har i retten forklart at han ble oppmerksom på dette allerede høsten 1997, og at han tok det opp blant annet med regnskapsføreren omtrent samtidig. Han mener også at han nevnte dette for andre i styret på et tidlig tidspunkt. Alle de øvrige vitnene har imidlertid bestemt avvist dette. De forklarer at tiltalte først brakte den «forsvunne» permen inn i saken på ettersommeren 1998, etter at mankoen var avdekket og tiltalte lenge hadde hevdet at det ikke ville by på problemer for ham å skaffe fram bilag. Det foreligger heller ingen rimelig forklaring på hvorfor tiltalte skal ha hatt ytterligere en perm med bilag, i tillegg til den han innleverte i februar 1998 med bilag for akkurat samme periode. Retten ser også bort fra tiltaltes anførsel om at han, gjennom lengre tid og til flere navngitte spillere og en navngitt trener, skal ha foretatt svarte utbetalinger i størrelsesorden 1.000 til 2.500 kroner pr. måned uten noen form for kvittering fra disse. For det første har det generelt sett formodningen mot seg at tiltalte har brukt av foreningens bokførte inntekter til slike utbetalinger. For det annet har alle de som eventuelt skulle ha hatt kjennskap til dette og som har forklart seg som vitner i retten, klart benektet at noe slikt forekom i forhold til dem. At svarte utbetalinger i idretten generelt var vanlig, og at det i klubben faktisk forekom svarte utbetalinger, særlig i forbindelse med bingoarrangementer, er på det rene. Men dette gjør ikke tiltaltes forklaring om omfattende og regelmessig «svart» utbetaling av «hvite» penger mer sannsynlig. Et moment i denne forbindelse er at systemet med svart avlønning av bingovaktene med bingoinntekter som ble holdt utenfor regnskapet, ble innført av tiltalte selv. Dette går fram både av vitneforklaringer og av bokettersynsrapporten til Y ligningskontor for 1995, før tiltalte kom inn i ledelsen. Forholdet viser at tiltalte var fullt på det rene med hvordan dette kunne og «burde» organiseres, og underbygger det øvrige grunnlaget for å slå fast at tiltaltes forklaring på dette punkt ikke er riktig. Også anførselen om at utgiftsbilag tiltalte har levert, ved en feil kan ha blitt ført i noen av klubbens øvrige underregnskaper, og på den måten ikke er kommet tiltalte til gode på hans mellomregningskonto, ser lagmannsretten bort fra. Det eneste av underregnskapene som var så vidt stort at det teoretisk sett kunne absorbert slike feilføringer ubemerket, var regnskapet for seniorgruppa. Dette var imidlertid ført på en så oversiktlig måte at retten legger til grunn som sikkert at eventuelle feil av denne typen ville blitt oppdaget, om ikke annet så i ettertid i forbindelse med oppryddingen av foreningens mellomværende med tiltalte. Det man derimot ikke kan utelukke, er at tiltalte i løpet av den aktuelle perioden mer leilighetsvis har foretatt enkelte småutbetalinger for foreningen som han ikke har mottatt kvittering for, eller at han i løpet av perioden har mistet enkeltkvitteringer for slike utlegg. Slikt kan forekomme, og retten har ikke grunnlag for å se bort fra dette som bare en teoretisk mulighet. Det retten derimot, ut fra de øvrige opplysningene i saken, kan utelukke, er at dette utgjør annet enn mindre beløp. Forholdet rokker dermed ikke ved rettens oppfatning av at tiltalte i vinnings hensikt har tilegnet seg «en vesentlig del» av kontantbeløpet på 247.245 kroner, slik som angitt i den første delen av tiltalens post I. Belastning av bankkonto - leasingutgifter. Den andre delen av tiltalens post I gjelder uberettiget forføyning over idrettsforeningens bankkonto ved å belaste denne med utgifter knyttet til en leasingbil tiltalte disponerte. Her er det på det rene at tiltalte - i foreningens navn - inngikk kontrakt med en bilforhandler om en Peugeot 406 til seg selv og tre Peugeot 306er til tre andre i klubben. Dette var i begynnelsen av 1997. Hvorvidt enkelte i styret var kjent med dette på forhånd, er noe uklart. Noe styrevedtak om dette foreligger uansett ikke, og det er på det rene at tiltalte i forhold til foreningen var uberettiget til å inngå disse kontraktene. Heller ikke etter at kontraktene var inngått og bilene fordelt, skjedde noen formell behandling av saken i styret. Derimot sørget tiltalte for å ta hånd om regningene etter hvert som de kom. Dette skjedde på en måte som gjorde at verken regnskapsføreren eller styret ble oppmerksom på at tiltalte disponerte en leasingbil som foreningen betalte for. Regnskapsføreren fikk først kjennskap til forholdet ett år etterpå, da tiltalte leverte bilagene rett før årsmøtet. Heller ikke da ble imidlertid opplysninger om leasingforholdet lagt fram for styret. Styret fikk først direkte kjennskap til tiltaltes leasingbil i forbindelse med at tiltalte leverte inn til regnskapsføreren en oversikt over belastninger foretatt på nettbank 15. - 20. mai 1998 (perm 4 - dok. 8). Oversikten viste 25 belastninger, og det fulgte med underbilag for alle unntatt én. På dette tidspunkt var regnskapsføreren og styrets økonomiansvarlige i gang med å se nærmere på tiltaltes mellomværende som følge av kontantuttakene, jf. ovenfor, og innhentet derfor også det manglende bilaget. Da dette viste seg å gjelde en overførsel tiltalte hadde besørget foretatt på grunnlag av et konkursvarsel fra bilforhandleren, ble styret varslet. Beløpet på 33.154 kroner, som er nevnt i den endrete tiltalen, er sammensatt av fire belastninger tiltalte har foretatt av idrettsforeningens bankkonto, som han hadde disposisjonsrett til. Belastningene er utført enten ved at tiltalte selv har underskrevet giroblanketter eller ved at det er brukt nettbank. Bevisførselen for lagmannsretten viser ikke om det er tiltalte selv eller den kontoransatte som rent fysisk har utført nettbankoperasjonene, men dette er etter lagmannsrettens syn uten betydning for den rettslige vurderingen, idet det uansett er på det rene at det er tiltalte som har foranlediget at kontoen ble belastet på denne måten. Retten viser her til [[Rt-1991-40]]. Den siste belastningen er foretatt 30. april 1998. Alle belastningene gjelder den bilen tiltalte selv disponerte. Selv om tiltalte skulle ha ment at han i ettertid skulle refundere foreningen dens utgifter til bilholdet, representerer det forholdet som er beskrevet et underslag. Ved at tiltalte gikk fram på denne måten, oppnådde han i hvert fall en uberettiget kreditt, idet foreningen ble avskåret fra å kreve pengene tilbake fra tiltalte etter hvert som utgiftene påløp. At tiltalte har hatt forsett med hensyn til at hans forføyning over kontoen var urettmessig, er ut fra sammenhengen åpenbart. Vinnings hensikt likeså. Samlet innebærer dette ett grovt underslag; straffeloven §255 jf. §256. Nærmere om tiltalens post II I tillegg til at post II a og b inngår i grunnlaget for rettens bevisbedømmelse når det gjelder underslaget, jf. ovenfor, utgjør disse - sammen med post II c - også egne punkter i tiltalen. For så vidt gjelder post II a er det ingen tvil om at det er tale om tre falske kvitteringer, idet det er på det rene at «Øyvind Torsen», som angivelig skal ha kvittert for oppgjøret på vegne av Torshov sport, ikke er kjent i forretningen. Det er også klart at det er tiltalte som har levert inn de tre kvitteringene som bilag til idrettsforeningens regnskap. Lagmannsretten er heller ikke i tvil om at det er tiltalte som har påført bilagene de falske kvitteringene. Tiltaltes anførsel om at han må ha gitt penger til en eller annen for at vedkommende skulle betale kontant til Torshov sport, at vedkommende deretter har tatt pengene og levert falske kvitteringer tilbake til tiltalte, som i sin tur i god tro har levert disse til regnskapsføreren, framtrer som en teoretisk mulighet av typen «den ukjente tredjemann» og gir ikke grunnlag for noen rimelig tvil om at tiltalte er skyldig. På den annen side trekker både skriftgranskingen idrettsforeningen foranlediget og erklæringen fra tiltaltes egen sakkyndige i retning av at påtegningene er utført av tiltalte selv. Forholdet rammes av straffeloven §182 første ledd, idet den rettsstridige hensikten fra tiltaltes side er åpenbar. Kvitteringen som er omhandlet i post II b er også falsk. Retten viser her til forklaringen til C, som bestrider at det er han som har kvittert på denne. Han bestrider også å ha mottatt det aktuelle beløpet for den dugnaden som omtales i kvitteringen. De pengene han skulle ha for arbeidet med dugnaden, mottok han pr. bank senere på våren. Dette går fram av foreningens regnskap. Selv om det her ikke foreligger noe positivt holdepunkt i form av skriftgransking for at kvitteringen er påført av tiltalte, legger lagmannsretten dette til grunn som utvilsomt. Det var bare tiltalte som kunne ha interesse av et slikt falsk dokument, og det er han som har levert det inn til regnskapsføreren som dokumentasjon for et angivelig kontantutlegg. I post II c er gjerningsbeskrivelsen i tiltalen uriktig. Opplysningsskjemaet ble returnert til Mandal trygdekontor, ikke til ligningskontoret. Dette er likevel uten betydning. Her har tiltalte erkjent at underskriften er falsk, i den forstand at den er utført av ham, ikke av Flemming Eike. Ut fra Eikes vitneforklaring er det videre klart at tiltalte verken hadde Eikes samtykke til å underskrive, eller noe som helst grunnlag for å tro at Eike hadde samtykket. At tiltalte benyttet skjemaet i rettsstridig hensikt, går fram av sammenhengen. Skjemaet var ment brukt i forbindelse med fastsetting av tiltaltes bidragsforpliktelse. Ved å oppgi en lav inntekt, kunne tiltalte oppnå at bidraget ble fastsatt til et lavere beløp enn det ville blitt om trygdemyndighetene hadde basert seg på ligningsmyndighetenes beløp framkommet gjennom skjønnsligning. At tiltalte ennå ikke var ansatt i Sports Link, og at han ikke hadde noen lønn, er en annen sak som i denne sammenheng er uten betydning. Straffutmålingen. Tiltalte er etter dette skyldig i grovt underslag av ca 280.000 kroner eller en vesentlig del av dette. Underslaget er begått av tiltalte som valgt tillitsmann i en frivillig organisasjon. Det er gjennomført ved at tiltalte over en periode på 2 1/2 år har utnyttet svakheter i organisasjonens kontrollsystemer. Dette var systemer tiltalte som leder selv hadde et ansvar for, og som han dessuten - ut fra sin bakgrunn og utdanning - hadde forutsetninger for å forstå. Gjennom underslaget har han, i tillegg til å utsette Y idrettsforening for økonomisk tap, påført øvrige tillitsvalgte bekymring og merarbeid. Ved anførsler om utbredt svart økonomi som forklaring på at penger er blitt brukt til foreningens formål, har han også kastet uberettiget mistanke på andre i foreningen. Dette er omstendigheter som tilsier en strengere straff enn underslaget ut fra rettspraksis rent beløpsmessig skulle gi grunnlag for. Videre er tiltalte skyldig i tre tilfeller av bruk av falsk dokument. To av tilfellene knytter seg til underslagstiltalen, ved at de falske dokumentene er brukt for å skjule deler av det underslaget tiltalte var i ferd med å gjennomføre. Det tredje tilfellet er foretatt overfor offentlig myndighet og ment å danne grunnlag for et vedtak som skulle treffes i tiltaltes bidragssak. Bortsett fra at det nå har gått relativt lang tid siden forholdet ble avsluttet sommeren 1998, kan ikke lagmannsretten se at det foreligger formildende omstendigheter av betydning. Retten har vurdert om det forhold at tiltalte - i den perioden underslaget pågikk - utvilsomt utførte en meget god og verdifull jobb som leder for Y idrettsforening, kan tillegges vekt i denne sammenheng. Etter rettens syn kan ikke dette få særlig betydning. Driften av foreningen var i hovedsak basert på frivillig innsats. Selv om det skulle være slik at tiltalte ut fra en rimelighetsvurdering hadde gjort seg fortjent til en viss økonomisk kompensasjon for innsatsen, er slik selvbetjening som tiltalte her har foretatt like straffverdig som underslag av betrodde midler i andre sammenhenger. Retten har også vurdert om tiltaltes innbetaling av 100.000 kroner til foreningen sommeren 1998, samt det forhold at han omtrent samtidig stilte sikkerhet for 250.000 kroner i sin og ektefellens bolig, bør tillegges vekt i formildende retning. Slik tiltalte selv har argumentert omkring disse forholdene, er retten kommet til at vekten må være høyst begrenset. I retten har tiltalte anført at han mente de 100.000 kronene skulle gå til dekning blant annet av løpende leasingleie på bilen han fortsatte å benytte etter at han gikk av som leder av foreningen. Når det gjelder pantsettelsen har han anført at denne berodde på press fra foreningens side. Derfor kan lagmannsretten ikke se at disse forholdene indikerer at tiltalte har vist vilje til å gjøre opp for seg. Selv om det økonomiske omfanget av underslaget ved lagmannsrettens behandling av saken er noe redusert i forhold til det herredsretten la til grunn, og selv om det er gått for lang tid mellom herredsrettens og lagmannsrettens behandling av saken, fastsettes straffen etter dette likevel til det samme som herredsretten kom fram til; ubetinget fengsel i fem måneder. Y idrettsforenings erstatningskrav. Ankesaken gjelder også ny behandling av det erstatningskravet som ble pådømt i herredsretten, jf. pkt. 2 i herredsrettens domsslutning. Til tross for reduksjonen av beløpet i tiltalen for lagmannsretten, har påtalemyndigheten fastholdt kravet om namsdom for Y idrettsforenings erstatningskrav med samme beløp som herredsretten fastsatte; 228.494 kroner etter fradrag for de 100.000 kronene som tiltalte som nevnt har innbetalt. Tiltalte mener på sin side at han ikke skylder noe. Under enhver omstendighet hevder han at det må gjøres et fradrag på 40.000 kroner, som tilsvarer det han fikk løfte om på årsmøtet i februar 1998 som ekstra «kjøregodtgjørelse». Lagmannsretten bemerker at opplysningene i saken ikke er tilstrekkelige til å fastslå størrelsen av idrettsforeningens økonomiske tap som følge av tiltaltes underslag nøyaktig. Retten vil derfor bare avsi dom for den delen av kravet som i hvert fall finnes godtgjort, jf. straffeprosessloven §432 første ledd. Ved vurderingen av hva som i hvert fall finnes godtgjort, tar retten utgangspunkt i beløpet i den endrete tiltalen. Samlet utgjør dette 280.399 kroner. Som nevnt er det ikke utenkelig at tiltalte reelt sett kan ha foretatt enkelte småutlegg for foreningen som han ikke har klart å dokumentere. Hvis man for sikkerhets skyld stipulerer dette til rundt 10.000 kroner til sammen, gjenstår likevel et beløp på 270.000 kroner tiltalte i hvert fall har underslått og som foreningen i hvert fall har tapt. Noe fradrag for de 40.000 kronene som tiltalte fikk tilbud om i form av ekstra kjøregodtgjørelse, kan ikke komme på tale. Dette tilbudet var basert på klart bristende forutsetninger. At foreningen har «spart» utbetalingen fordi tilbudet ble trukket tilbake etter at underslagssaken ble avdekket, er dermed uten betydning ved beregningen av foreningens tap som følge av underslaget. Derimot må det selvsagt tas hensyn til den innbetalingen på 100.000 kroner som tiltalte foretok sommeren 1998, før underslaget ble anmeldt til politiet. Imidlertid knytter det seg også her en viss usikkerhet både til hva denne innbetalingen var ment å skulle dekke, jf. tiltaltes anførsel om dette ovenfor, og til hvordan foreningen i praksis har disponert beløpet. For fremdeles å holde fast ved utgangspunktet om bare å avsi namsdom for den delen av foreningens erstatningskrav som i hvert fall finnes godtgjort, er lagmannsretten nødt til å la hele beløpet komme til fradrag ved beregningen av tapet som følge av tiltaltes underslag. Det innebærer at det ikke kan avsies namsdom for mer enn 170.000 kroner pluss renter fra forfall. Herredsretten satte forfallstidspunktet til 1. september 1998. Dette har tiltalte ikke hatt merknader til, og lagmannsretten legger samme utgangspunkt til grunn. Dersom foreningen mener at den har ytterligere krav mot tiltalte enn det lagmannsretten avsier dom for, kan den reise sak om restkravet etter reglene i tvistemålsloven. Dette følger av straffeprosessloven §432 tredje ledd. Saksomkostninger Når avgjørelsen i ankesaken går tiltalte i mot, gjelder de ordinære reglene om saksomkostninger i straffeprosessloven §436 første ledd. Her har avgjørelsen gått tiltalte i mot, jf. at både skyldspørsmålet og straffespørsmålet er avgjort på samme måte som i herredsretten. At lagmannsretten har gitt dom for bare en del av erstatningskravet, er i denne forbindelse uten betydning, jf. Bjerke og Keiserud, Straffeprosessloven (3. utgave) side 1339. Dette innebærer at tiltalte i vår sak bør pålegges å erstatte staten nødvendige omkostninger ved saken. Nærmere regler om fastsetting av omkostningsansvaret går fram av straffeprosessloven §437. Under henvisning til §437 tredje ledd begrenses omkostningene her til 25.000 kroner for herredsretten og lagmannsretten til sammen. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. A, født *.*. 1964, dømmes for én overtredelse av straffeloven §255 jf. §256 og tre overtredelser av straffeloven §182 første ledd første straffalternativ, jf. straffeloven §62, til fengsel i 5 - fem - måneder. Han ilegges saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten med til sammen 25.000 - tjuefemtusen - kroner. 2. A dømmes til å betale erstatning til Y idrettsforening med 170.000 - etthundreogsyttitusen - kroner med tillegg av alminnelig forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra 1. september 1998 til betaling skjer. 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
