Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder krav om gjeninnsettelse i stilling. Jarle Granheim har tatt utdannelse som flyger i USA og hatt arbeid som flyinstruktør i USA siden mars 2000. Høsten 2000 sendte han søknad om å få arbeid som flyger i BenAir AS (nedenfor betegnet BenAir) på Gardermoen. BenAir driver kommersiell trafikk med mindre fly. Granheim ble intervjuet i forbindelse med søknaden i januar 2001 og ble ansett skikket for ansettelse som flyger i selskapet. For å være kvalifisert til stilling som flyger i Norge måtte Granheim gjennomgå en såkalt Licence Proficiency test (LPT). Denne krevde både teknisk og praktisk opplæring. Granheim fikk opplæring hos BenAir. Han gjennomgikk teknisk kurs i mars 2001 og begynte treningsflyging den 18. april 2001. I mars 2001 ble Granheim kontaktet av Peter Bennedsen som tilbød ham arbeid som selger av Cessna Caravan fly på provisjonsbasis. Bennedsen er eier av BenAir, men har ingen formell stilling i selskapet eller dets styre. Han har samtidig salgsagentur for Cessna flyene, som er den flytype som BenAir benytter. Meningen var at Granheim skulle drive salgsarbeidet i tillegg til å være flyger i BenAir. Det ble utvekslet flere e-mailer mellom Bennedsen og Granheim om dette tilbudet. Bennedsen forutsatte at Granheim, som en forberedelse til oppdraget som selger, skulle delta sammen med ham selv i et seminar som Cessna holdt i Geneve i tiden 19. - 24. april. Den 18. april ga Granheim beskjed om at han ikke ønsket å påta seg oppdraget som selger og gjorde det klart at han ikke ønsket å reise til Geneve. I e-mail av 21. april 2001 gav Bennedsen uttrykk for at han mente Granheim hadde akseptert oppdraget som selger og at det forelå avtalebrudd fra Granheims side. Bennedsen mente Granheim ikke hadde vært «ærlig og klar i sin tale» i hele saksforløpet og at dette hadde ført til frustrasjoner i organisasjonen. Granheim hadde på denne bakgrunn ikke levd opp til forutsetningene for ansettelse i konsernet og kunne derfor ikke få ansettelse der. Den 23. april skrev Granheim til Bennedsen og ga uttrykk for sitt syn på saken. Han viste til de forbehold han hadde tatt, bl.a. med hensyn til å delta på seminaret i Geneve hvis dette kom i vegen for treningsflygingen, og fremholdt at det ikke forelå noen endelig avtale om at han skulle påta seg selgeroppdraget. Han ba Bennedsen revurdere sin beslutning av 21. april. Bennedsen svarte den 28. april. Han fastholdt at han anså Granheim for å ha brutt en avtale og å ha latt firmaet i stikken og mente Granheim var troende til å gjøre det samme igjen i en presset situasjon. Granheim deltok i flygninger og stand-by vakter for BenAir til 27. april. Den 21. april fikk han beskjed fra flygesjefen i BenAir om at eieren, Bennedsen, hadde sagt at videre trening for Granheim var utelukket, men at han kunne delta på de aktiviteter han var satt opp til, hvis han ønsket. Granheim møtte på eget initiativ på et flygermøte den 28. april, som var den siste aktiviteten i BenAir som han deltok i. Den 7. mai ba Granheim skriftlig gjennom sin advokat om bekreftelse på at han var ansatt i BenAir. Selskapet ga muntlig svar om at han ikke var ansatt. Den 25. mai 2001 fremsatte Granheim begjæring til Nedre Romerike herredsrett om kjennelse for at han kunne gjeninntre i sin stilling i BenAir. Etter å ha holdt rettsmøte avsa herredsretten den 27. juli 2001 kjennelse med slik slutning: 1. BenAir AS frifinnes. 2. Jarle Granheim betaler innen 2 - to - uker regnet fra dommens forkynnelse kr 45.000,- - kronerførtifemtusen 00/100 i saksomkostninger til BenAir med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer. Jarle Granheim har påkjært kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Jarle Granheim har i det vesentlige anført: Herredsretten har tatt feil på flere punkter både når det gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Selv med den bevisbedømmelsen herredsretten har foretatt, skulle retten ha kommet til et annet resultat. Det var avgjørende for herredsretten at Granheims arbeidsinnsats ikke var nødvendig for at BenAir skulle får utført sine transportoppdrag. Retten la også vekt på at han ikke fikk lønn og på at hans forhold til selskapet var avhengig av at han besto Licence Proficiency testen. Disse momentene er gale rent faktisk, men ville heller ikke gitt grunnlag for å konkludere med at et ansettelsesforhold ikke foreligger, om de var riktige. Det er arbeidsrettslig ikke holdepunkt for å legge avgjørende vekt på om innsatsen var nødvendig eller ikke. Spørsmålet om lønn er et underordnet moment, jf. Ot.prp.nr.3 (1975-1976) s. 102. Forutsetningen om bestått LPT ville innebære en skjult prøvetid. Prøvetid måtte i så fall vært avtalt etter arbeidsmiljølovens regler. Granheim utførte regulært arbeid for BenAir i den tiden han var der. Hans foresatte i selskapet anså at han hadde arbeidsplikt. Når arbeidet betegnes som treningsflyging, er dette ufullstendig og misvisende. Han utførte i realiteten variert arbeid i en opplæringsperiode som skulle vedvare til han hadde avlagt LPT. Det var først etter flere ukers variert arbeid i selskapet det ville være aktuelt å ta et fly ut av tjeneste for å gjennomføre spesifikk trening med ham i forkant av LPT. Frem til da skiller ikke Granheims opplæring seg særlig fra den opplæring som enhver bedrift vil gjennomføre for sine ansatte. Den flygning han deltok i, skjedde som ledd i kommersiell trafikk. Selskapet bruker alltid to piloter, og Granheim fløy både med og uten instruktør. Granheim fylte her plassen som den ene piloten og utførte derved arbeid for selskapet. Han utførte også diverse andre arbeidsoppgaver, som å hente aviser som selskapet skulle frakte. Granheim mottok således tradisjonell opplæring, derunder i bruk av den aktuelle flytypen. Flygesjefen i selskapet har uttalt at han har intervjuet Granheim som pilot og funnet ham skikket til å være styrmannskandidat. Granheim har forklart at han også ble fortalt at han var inne i selskapet ved bestått teknisk kurs. Han avsluttet et arbeidsforhold i USA i mars og kjøpte hus i Norge den 20. april 2001. Det er fremlagt dokumentasjon på at flygesjefen i BenAir reagerte sterkt på at Bennedsen hadde «overstyrt hans avgjørelse». Herredsretten har her ikke nærmere vurdert hvilken avgjørelse flygesjefen reagerte så sterkt på, eller hva denne hadde sagt til Granheim om sin beslutning. Vedrørende spørsmål om lønn, må det tas i betraktning at det var av verdi for Granheim å få flytid for å kunne avlegge LPT. Han ville da bli kvalifisert også for andre selskaper som benytter den samme flytypen. Det ville kostet ham minst kr 40.000 om han hadde måttet leie slik flytid. Det er ikke adgang til å sette «kandidater» under opplæring på prøvetid uten at dette er avtalt. Det ble imidlertid godtgjort i herredsretten at andre som hadde begynt i selskapet, hadde fått lønn før LPT ble avlagt, og Granheim forklarte at han ble lovet lønn dersom prøven ble utsatt eller når han hadde vært der 1 - 1 1/2 måned. Han fikk også beskjed om at han ville få refundert utgiftene til LPT etter 200 timers flygning for selskapet. BenAirs adgang til å drive opplæring av flygere, er uttrykkelig begrenset til eget personell. Hvis opplæringen ikke har skjedd som ledd i et arbeidsforhold, er dette i strid med de tillatelser Luftfartsverket har gitt selskapet. Det rettslige utgangspunkt er arbeidsmiljølovens §3, som definerer «enhver som utfører arbeid i annens tjeneste» som arbeidstaker. Dette er en vid definisjon. Det er på det rene at Granheim oppfylte de fleste av de kriterier som er omtalt i Ot.prp.nr.50 (1993-1994) som kjennetegn på et arbeidsforhold. Det må bl.a. vektlegges at Granheim var underlagt selskapets ledelse og kontroll. Det er ikke riktig at tilknytningsforholdet mellom partene var ustabilt. Granheim arbeidet for selskapet til fastsatte tider i perioden 18. april til 27. april foruten at han deltok på pilotmøtet den 28. april. Etter dette møtet fikk han beskjed om at det ikke var aktuelt å sette ham opp på ytterligere arbeid. Det synes ikke å foreligge rettspraksis fra noen lignende sak. Det vises imidlertid til [[Rt-1958-1229]] og [[Rt-1990-903]] som omhandler arbeidstakerbegrepet. I juridisk teori er det uttalt at studenter eller lærlinger som utfører arbeid i en bedrifts virksomhet, er å betrakte som arbeidstakere i relasjon til arbeidsmiljøloven, jf. bl.a. Friberg m.fl.: Arbeidsmiljøloven med kommentarer s. 64-65. Også lovens formål med å skape trygge tilsettingsforhold taler for at Granheims forhold faller inn under loven. Videre anføres forholdet til vernebehovet som er ivaretatt i arbeidsmiljølovens §1 og i lov om yrkesskadeforsikring, samt rettspolitiske hensyn knyttet til at BenAir driver opplæring av 10-15 flygere i halvåret. Det må også tas i betraktning at pålegget om skriftlig arbeidsavtale i arbeidsmiljølovens §55 ikke ble fulgt. Uklarhet som har oppstått, må gå ut over arbeidsgiveren. Konsekvensen av at Granheim er tatt inn i virksomheten, må være at det foreligger et vanlig løpende arbeidsforhold. Jarle Granheim har nedlagt slik påstand: 1. Jarle Granheim gis rett til å gjeninntre i sin stilling i BenAir AS. 2. BenAir AS tilpliktes å erstatte Jarle Granheims saksomkostninger i sak 01-00908 A for Nedre Romerike herredsrett med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3, første ledd, første punktum, for tiden 12 prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer. 3. BenAir AS tilpliktes å erstatte Jarle Granheims saksomkostninger i kjæremålet til Eidsivating lagmannsrett med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelserenteloven §3, første ledd, første punktum, for tiden 12 prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer. BenAir AS har i det vesentlige anført: Granheim gjør gjeldende de samme anførsler som i herredsretten. Det faktum han påberopte seg, ble ikke funnet bevist av herredsretten. BenAir mener herredsretten har lagt riktig faktum og rettsanvendelse til grunn. Herredsretten har lagt et riktig syn til grunn når den kom til at Granheims arbeidsinnsats ikke var nødvendig for at BenAir skulle få utført sine oppdrag. Det kan ikke være uriktig å legge vekt på dette i denne saken hvor det dreide seg om en treningsperiode. Det er også riktig å legge vekt på den manglende lønnsutbetaling, jf. her Friberg m.fl. s. 64. Det er riktig at Granheim var underlagt selskapets instruksjons- og styringsrett i den tiden han øvde på oppgavene, men han hadde ingen arbeidsplikt for selskapet. Siden det er en læringsperiode uten kontrakt og uten ansettelse, kan ikke BenAir legge noen arbeidsplikt på elevene. Dette har også gitt seg utslag i at noen elever har forlatt selskapet så å si på dagen hvor de har ønsket det. BenAir har i slike situasjoner ikke hatt muligheter eller midler til å forlange at elevene skulle fullføre treningsperioden. Det er også elever tidligere som har fått beskjed om at de ikke har levd opp til selskapets forventninger, og av den grunn har måttet forlate BenAir. Ingen av disse har hevdet at de hadde en rett til å fortsette treningsperioden. Granheims videre tilknytning til Ben Air var avhengig av at han besto LPT. Dette er et krav for å få sertifikat for den flytypen selskapet benytter. BenAir forstår ikke motpartens anførsler om «skjult prøvetid». Den ordinære ansettelsesprosedyre i selskapet har vært fulgt i denne saken. Gangen i denne er som følger: - søknad - intervju - teknisk kurs - teknisk test, som må bestås - treningsflyging - skolesjekk, dvs. en flyprøve som flygesjefen i BenAir gjennomfører med hver enkelt elev - LPT hos Luftfartstilsynet - freelancetilknytning/tilkallingsmedarbeider med betaling pr. dag man flyr - 50 % fast ansettelse med 50 % lønn - 100 % fast ansettelse med 100 % lønn Elevene blir på intervjuet gjort kjent med ovennevnte ansettelsesprosedyre. Granheim treningsfløy den 18. og 20. april. Ved disse anledningene hentet han også aviser i Oslo som han kjørte til Gardermoen og hjalp til med papirarbeid etter avsluttet flyging. Dette er oppgaver han ville fått som styrmann i selskapet, og de er en naturlig del av skoleringsprogrammet. Granheim er ikke lovet ansettelse i selskapet. Han har selv moderert sine påstander om dette noe i lagmannsretten idet han nå hevder at det skal ha blitt sagt under intervjuet at man var inne selskapet ved bestått teknisk kurs. Flygesjef Christian Ekrem var imidlertid helt klar i sin vitneforklaring i herredsretten på at Granheim ikke var lovet ansettelse under intervjuet. Det ble heller ikke sagt noe som kunne tolkes som om man var «inne i selskapet». Hans forklaring ble støttet av andre i selskapet, herunder den tillitsvalgte blant pilotene, Jan Erik Andresen. Elevene blir tvert imot uttrykkelig gjort kjent med ansettelsesprosedyrene, herunder at BenAir betinger seg retten til å vurdere eleven underveis i treningsperioden. Andresen forklarte at han anså seg ansatt i BenAir fra det tidspunkt han hadde bestått LPT og deretter fikk uniform og arbeidskontrakt. Det medfører ikke riktighet at BenAir ikke har lovlig adgang til å drive flyinstruksjon med personer som ikke er tilknyttet organisasjonen. Ifølge Luftfartstilsynet er det instruktøren som må være tilknyttet selskapet, ikke eleven. Påstått uformelle utsagn fra ikke navngitte personer i Luftfartstilsynet som motparten påberoper seg, kan ikke tillegges betydning. At flygesjef Ekrem reagerte på inngripen fra BenAirs eier, skyldes at han følte seg overstyrt. Dette medfører imidlertid ingen endringer i BenAirs ansettelsesprosedyrer og det som ble sagt under intervjuet. Det bestrides at Granheims flytting fra USA til Norge har noen sammenheng med at han ble innkalt til intervju hos BenAir. Han har hatt samme norske adresse fra han søkte stillingen og inntil nylig. Det er riktig, som herredsretten har lagt til grunn, at Granheims deltakelse ikke var nødvendig for BenAir. Flytypen som benyttes, er sertifisert for å bli operert av én pilot. Samme pilot kunne ha hentet avisene som skulle transporteres og klargjort flyet, men vanligvis er det kapteinen som klargjør flyet, og styrmannen henter avisene som skal transporteres. Granheim trente på styrmannens oppgaver. Andre selskaper benytter bare én pilot på den aktuelle flytypen. At treningsflygningen hadde verdi for Granheim, kan ikke sidestilles med lønn. Verdien er dessuten ikke stor, da det kun er ett fly av samme type som benyttes av andre selskaper i Norge. Det er dessuten helt unntaksvis at noen i BenAir får lønn før de har avlagt LTP. Det forekommer hvis ventetiden blir urimelig lang. Dette har skjedd i tre tilfeller. Det tar i gjennomsnitt 3-4 måneder før LPT avlegges. Flygere blir ikke fast ansatt i BenAir etter LPT. De får først freelancetilknytning. De blir satt opp på arbeid etter behov og får lønn etter utførte oppdrag. Etter en tid, avhengig av behovet, får de 50 % fast ansettelse med fast lønn kr 6.500 pr. mnd. og deretter fast ansettelse med det dobbelte i fast lønn. Det anføres at: - Granheim ikke har blitt lovet ansettelse - han ikke har utført arbeide som kan medføre at han er å anse som ansatt - han ikke har noen stilling i BenAir som han kan gjeninntre i. Granheim var tilbudt å delta i et skoleringsprogram som kunne ha ført til ansettelse, men var ennå ikke kommet så langt i prosessen at arbeidsmiljølovens regler kommer til anvendelse. Vedrørende de momenter i lovens forarbeider som er omtalt i kjæremålet, var forutsetningene om at arbeidstakeren har plikt til å underordne seg arbeidsgiverens ledelse, om at arbeidsgiveren stiller lokaler og utstyr til disposisjon og om at arbeidsgiveren bærer risikoen for resultatet, i Granheims tilfelle for så vidt oppfylt. Det var imidlertid selskapets holdning at man i situasjoner hvor eleven ikke møtte opp til avtalt flygning, ikke kunne kreve at vedkommende stilte opp til videre trening. Forutsetningene om at han pliktet å stille sin arbeidskraft til rådighet, om lønn og om at forholdet hadde noenlunde stabilitet og at det gjaldt en oppsigelsesfrist, var ikke oppfylt. Når det gjelder omfanget av de oppgaver Granheim utførte hos BenAir, treningsfløy han den 18. og den 20. april. Han fikk da beskjed om at videre trening var utelukket, men at han på frivillig basis kunne fortsette med de oppdrag han var satt opp på. Den 21. april fikk han beskjed fra Bennedsen om at treningsperioden måtte avsluttes. At han etter dette møtte opp og deltok i tre treningsflyturer og et pilotmøte, kan ikke tillegges betydning. Piloter som gjennomfører 200 flytimer for BenAir får refundert utgiftene til LPT. Dette medfører ikke at man er ansatt før LPT. BenAir utdanner det antall piloter som til enhver tid trenges for å utføre de eksisterende oppdrag. BenAir utdanner ikke eksterne piloter og selger heller ikke slik utdanning til andre. Herredsretten har ikke fraveket verken lovens ordlyd eller forarbeider når den har kommet til at det ikke forelå noe arbeidsforhold og at arbeidsmiljøloven dermed heller ikke kommer til anvendelse. At Granheim ikke hadde noen kontrakt, ikke lønn og heller ikke spesielle forsikringer, er sammenfallende med BenAirs klare holdning om at flygere ikke er ansatt før de har bestått LPT. For øvrig er BenAir uenig med motparten i synet på betydningen av arbeidstidens lengde. Det vises her til kjennelse i Borgarting lagmannsrett av 29. november 1999 og i Høyesteretts kjæremålsutvalg av 6. september 1999. BenAir har nedlagt slik påstand: 1. Nedre Romerike herredsretts kjennelse av 27. juli 2001 stadfestes. 2. BenAir tilkjennes saksomkostninger for begge retter med tillegg av lovens forsinkelserente, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer. Lagmannsrettens bemerkninger: Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Hovedspørsmålet i saken er om det var inngått en arbeidsavtale. Arbeidsmiljøloven har en bestemmelse i §55B om at det skal inngås skriftlig arbeidsavtale i alle arbeidsforhold. Granheim har anført at når denne bestemmelsen ikke er fulgt, må arbeidsgiveren ha risikoen for uklarheten. Hvor tvisten står om det i det hele eksisterer en arbeidsavtale, kan lagmannsretten ikke se at det er dekning for å ta et slikt utgangspunkt. Regelen i §55B kan imidlertid ikke tas til inntekt for at mangelen på skriftlighet taler for at det ikke forelå noen arbeidsavtale. Hvorvidt det forelå en arbeidsavtale, må dermed avgjøres ut fra alminnelige avtalerettslige prinsipper, slik som lagt til grunn av Høyesteretts kjæremålsutvalg i avgjørelse i [[Rt-1988-766]] (før arbeidsmiljølovens §55B). Lagmannsretten ser det slik at Granheim tiltrådte stilling i BenAir da han påbegynte opplæring i selskapet den 18. april 2001. Etter det retten kan se, var i forholdet mellom partene, alle de kriterier som normalt kjennetegner et arbeidsforhold da oppfylt med unntak av at han ikke fikk lønn. At arbeidsforholdet startet med et opplæringsprogram, kan etter rettens oppfatning ikke få særlig betydning i denne sammenheng. I svært mange stillinger vil opplæring i større eller mindre grad prege den første tiden i arbeidsforholdet. Det er likevel spesielt at opplæringen her både var omfattende og langvarig og dessuten krevde at en prøve i regi av det offentlige måtte bestås. Med de spesielle kvalifikasjonskrav som gjelder for flygere, legger lagmannsretten til grunn at denne omfattende interne opplæring av nye flygere er nødvendig for at BenAir skal kunne skaffe seg de nødvendige mannskaper. Opplæringen inngår som en del av selskapets normale virksomhet. For å få tillatelse til å være flyger i kommersiell trafikk kreves, etter det retten forstår, bl.a. opplæring og noe flytid på den spesiell flytypen som benyttes, og dette må i praksis skje i selskapets regi. Hvorvidt Granheim allerede i starten gjorde noen nytte for seg, har etter lagmannsrettens oppfatning liten betydning, da det er klart at opplæringen av ham - og andre nye flygere - på litt sikt var nødvendig for at BenAir skulle kunne drive sin virksomhet. Lagmannsretten kan heller ikke se at det får særlig betydning at Granheim måtte bestå en offentlig prøve - LPT - for å være kvalifisert som flyger. Skulle han ikke klare dette, ville det rimeligvis gi selskapet grunn til å bringe arbeidsforholdet til opphør. Nødvendigheten av å bestå denne prøven, gir ikke holdepunkt for at det ikke forelå et arbeidsforhold i opplæringstiden. Som nevnt anser lagmannsretten, i forholdet mellom partene, mangelen på lønn for å være det eneste moment som kan gi grunnlag for å reise tvil om det forelå et arbeidsforhold. For at Granheim skulle fylle funksjonen som flyger, var det nødvendig med en forholdsvis omfattende og kostbar opplæring og det er, på grunn av kravet til LPT, en viss risiko for at den som tas inn til opplæring, ikke vil kvalifisere seg. Slik det fungerte i BenAir, vil den som er under opplæring, bære en del av risikoen for at selskapet ikke får noen nytte av opplæringen av ham ved at det ikke betales lønn i opplæringstiden. Selskapet vil på sin side pådra seg en del utgifter med opplæringen. Blir resultatet vellykket, vil flygeren dessuten etter en tids arbeid i selskapet få en viss kompensasjon for opplæringstiden. Begge parter var her innforstått med disse betingelsene, og lagmannsretten kan ikke se at mangelen på lønn i opplæringstiden i dette tilfelle fører til at forholdet mellom Granheim og BenAir mister preget av å være et arbeidsforhold. Granheims forhold til BenAir var heller ikke tilmeldt offentlige myndigheter som et arbeidsforhold. Dette innebærer bl.a. at det ikke var tegnet noen yrkesskadeforsikring. Lagmannsretten anser at det er av underordnet betydning hvordan forholdet er presentert overfor offentlige myndigheter og omverdenen for øvrig. Dersom det reelt sett, i forholdet mellom partene er tale om et arbeidsforhold, påligger det først og fremst arbeidsgiveren å sørge for at de lovpålagte meldinger til offentlige myndigheter og andre plikter som følger med å ta noen inn i arbeid, blir fulgt. At dette her ikke var gjort, kan i liten grad lastes Granheim, og det gir heller ikke noe vektig argument for at det reelt sett ikke var tale om et arbeidsforhold. Prosessen som førte fram til en arbeidsavtale begynte ved at Granheim søkte om stilling som flyger i selskapet. Han ble deretter innkalt til intervju og her funnet skikket til å starte på den nødvendige tilleggsopplæring. Etter det gjennomførte han det tekniske kurset som var et vilkår, og som han også besto. Deretter tiltrådte han i forståelse med selskapet den praktiske opplæringen den 18. april. I mangel av noen klar avtale må tiltredelsen den 18. april være det avgjørende moment for at det er inngått en arbeidsavtale. Det gjelder ingen angrefrist ved arbeidsavtaler, og det kan da ikke få betydning at Granheims opphold i BenAir så langt bare ble på noen få dager. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det besto et arbeidsforhold mellom Granheim og BenAir og at arbeidsmiljøloven kommer til anvendelse. Det blir da videre spørsmål om Granheim har krav på gjeninnsettelse mens saken er under behandling, jf. arbeidsmiljølovens §61 nr. 4. Etter nevnte bestemmelse, er utgangspunktet at en arbeidstaker kan stå i stillingen mens tvisten behandles, med mindre dette fremtrer som «urimelig». Hvor arbeidstakeren faktisk er utelukket fra stillingen og det er spørsmål om gjeninnsettelse, jf §61 nr. 4 tredje ledd, blir vurderingstemaet det samme. Foranledningen til oppsigelsen/utestegningen av Granheim var en uoverensstemmelse mellom BenAirs eier og Granheim som var uten relasjon til hvordan Granheim hadde ivaretatt sine oppgaver i BenAir. Det er ikke grunnlag for å hevde at det foreligger kritikkverdige forhold fra Granheims side under utførelse av arbeid for BenAir. Det fremstår ikke som urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens gang. Lagmannsretten kan i denne sammenheng ikke se at BenAirs anførsel om at Granheim ikke har noen stilling å gå tilbake til, kan føre fram.. Granheims funksjon i BenAir var å gjennomføre opplæring for å få det sertifikat som trenges i stillingen som flyger i selskapet. Retten legger til grunn at BenAir fortsatt driver samme virksomhet som før, og denne funksjon eksisterer da fortsatt i selskapet. Granheim skal etter dette gjeninntre i BenAir. Kjæremålet har ført fram, og resultatet innebærer at Granheim har fått fullt medhold i saken. Granheim bør få dekket sine saksomkostninger så vel for herredsretten som for lagmannsretten, jf. tvistemålslovens §172 første ledd, jf. også §180 annet ledd. Saksomkostningene settes til kr 55.000 i herredsretten. Dette er i samsvar med den oppgave som der ble fremlagt, og synes å stå i forhold til det omfang saken der hadde. For lagmannsretten er det krevd saksomkostningene med kr 5.000 i salær med tillegg av merverdiavgift - d.v.s. kr 6.200, samt kjæremålsgebyret som er kr 3.930. Til sammen settes saksomkostningene for lagmannsretten til kr 10.130. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Jarle Granheim gjeninntrer i sin stilling i BenAir AS. 2. BenAir AS betaler til Jarle Granheim i saksomkostninger for herredsretten kr 55.000 - femtifemtusen - og i saksomkostninger for lagmannsretten kr 10.130 - titusenetthundreogtretti. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker. Ved forsinket betaling tillegges renter som fastsatt i forsinkelsesrentelovens §3 - for tiden 12 - tolv - % årlig rente. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
