Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder kjæremål over kjennelse om nektet soningsutsettelse, jf straffeprosessloven §459 første ledd og §462. Nord-Østerdal herredsrett avsa den 6 april 2000 dom med slik slutning: 1. A, født *.*..1965, dømmes for overtredelse av straffeloven §229 1. straffalternativ, §227 1. straffalternativ §147 første og annet ledd, §390a og §342 annet ledd samt vegtrafikkloven §31 første ledd jf §3, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, til fengsel i 90 - nitti - dager. 2. A frifinnes for overtredelse av straffeloven §228 første ledd. 3. A dømmes til å betale følgende erstatningsbeløp: a) Til B, Tolga med kr 58.123 - femtiåttetusenetthundreogtjuetre-. b) Til C, Tynset med kr 535 - femhundreogtrettifem-. Begge beløp forfaller til betaling to uker etter dommens forkynnelse for domfelte. 4. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 3.000 - tretusen -. A anket dommen. Anken gjaldt bevisvurderingen under skyldspørsmålet og rettsanvendelsen for to tiltaleposter. Ved Eidsivating lagmannsretts beslutning av 30 mai 2000 ble anket nektet fremmet, jf straffeprosessloven §321 annet ledd. A begjærte omgjøring av lagmannsrettens beslutning. Begjæringen ble begrunnet med at herredsrettens dom var feil og unøyaktig på en rekke punkter, i det vesentlige fordi herredsretten utelukkende hadde tatt hensyn til hans tidligere samboers forklaring og ikke lagt vekt på As forklaring. Dertil anførte han at lagmannsretten hadde begått saksbehandlingsfeil. As begjæring ble betraktet subsidiært som et kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Ved Eidsivating lagmannsretts beslutning av 19 juni 2000 ble begjæringen om omgjøring ikke tatt til følge. Kjæremålet over lagmannsrettens saksbehandling ble forkastet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 25 juli 2000. ( HR-2000-00783) Domfelte ble den 23 januar 2001 innkalt til soning av fengselstraffen i Ilseng fengsel fra den 12 mars 2001. A vedtok forkynnelse av innkallingen 3 februar 2001. Advokat Einar Nordengen søkte den 5 februar 2001 på vegne av A om soningsutsettelse. I begjæringen ble det vist til at A bestemt hevdet å være uskyldig dømt. Han aksepterte således ikke at han skulle i fengsel og ga uttrykk for at han heller ville ta sitt eget liv fremfor å sone den idømte straffen. Det ble videre gjort gjeldende at A var i så sterk psykisk ubalanse at vilkårene etter straffeprosessloven §459 var til stede. Om A ikke var blitt alvorlig sinnslidende, så gjorde i hvert fall helsetilstanden hans at fullbyrdelse var utilrådelig. Før det ble tatt stilling til begjæringen, ba påtalemyndigheten om at domfelte fremla spesialisterklæring fra psykiater for sin helsetilstand. A fremla deretter følgende uttalelse fra avdelingsoverlege Jon Erik Andersen ved psykiatrisk poliklinikk, Tynset sjukehus i brev av 17 februar 2001 til advokat Nordengen: På oppfordring av kommunelege Stein Aage Steinaa, gjorde jeg en foreløpig psykiatrisk observasjon av A 230201. MartinA later ikke til å ha en alvorlig sinnslidelse i betydningen psykose. Han røpet ikke symptom på vrangforestillinger eller sansebedrag. Jeg får heller ikke inntrykk av at A har en personlighetsforstyrrelse. Han har tidligere levd i et stabilt samboerforhold med 2 barn. Han har tidligere deltatt i det normale arb.liv, og han er fortsatt i arbeid som selvstendig næringsdrivende maskinentrepenør. Jeg får heller ikke inntrykk av at A har hatt tendenser til dype depresjoner eller perioder med oppstemthet i sitt liv. Derimot ser det ut for meg som A er i en dyp personlig krise. En MMPI-test underbygger denne antagelsen. Han er en desperat mann. Han føler seg trengt opp i et hjørne uten mulighet til å unnslippe en skjebne som for han virker verre enn døden. Han truer med å ta sitt eget liv dersom han må inn til soning. Slik jeg oppfatter han under den korte samtalen jeg hadde med han 230201 og slik testresultatene foreligger, er det en overhengende fare for at han kan skade seg selv alvorlig eller i verste fall ta sitt eget liv. Denne konklusjonen bygger kun på en enkel samtale med A og resultatet av en personlighetstest som han har hatt i en svært vanskelig livsstituasjon. For å kunne si noe om en eventuell soningsudyktighet, bør A underkaste seg en judisiell observasjon. Det grunnlaget jeg uttaler meg på er for spinkelt, men jeg kan aldri huske at en person har vegret seg så sterkt for å sone en dom som det A nå gjør. Påtalemyndigheten ba 1 mars 2001 om sakkyndig uttalelse fra Politilegen i Oslo. Soningen ble samtidig besluttet utsatt inntil videre. Uttalelsen fra politilege Stein Ikdahl ble mottatt ved Østerdal politidistrikt den 11 sepember 2001. Politilegens påtegning var som følger: Det vises til kopi av telefax fra advokat Einar Nordengen der det fremgår at domfelte er i arbeid forskjellige steder i landet. Jeg viser ellers til uttalelse fra avd. overlege Jon Erik Andersen, men kan ikke se at domfelte har en psykisk lidelse som skulle tilsi soningsudyktighet. Politilege Ikdahl gjennomført ingen egen undersøkelse av A og hadde heller ingen annen direkte kontakt med han. Domfelte ble etter dette på ny innkalt den 12 september 2001 til soning av fengselstraffen, også denne gang ved Ilseng fengsel og nå fra den 3 desember 2001. A vedtok forkynnelse av innkallingen 19 september 2001. Advokat Einar Nordengen fremsatte den 21 september 2001 ny søknad om soningsutsettelse på vegne av A. Det ble vist til at politilegen ikke hadde snakket med A og gjort gjeldende at saksbehandlingen derfor var mangelfull. Vilkårene for soningsutsettelse etter straffeprosessloven §459 første ledd ble anført å være tilstede, og A krevet samtidig spørsmålet avgjort av Nord-Østerdal forhørsrett, jf straffeprosessloven §462. Etter at statsadvokaten i Hedmark og Oppland avslo søknaden om soningsutsettelse den 2 oktober 2001, gjentok A i brev av 29 oktober 2001 kravet om forhørsrettens avgjørelse i saken. I brevet anførte han at verken statsadvokaten eller politilegen har snakket med ham. Noen judisiell observasjon slik avd.overlege Andersen anbefalte har han ikke fått. Videre påpeker han at han ikke har fått opplyst sine rettigheter fra det offentlige rettsvesen. Dette har medført at han har gått konkurs. Han trenger tid for å komme seg opp igjen psykisk og økonomisk. En soning vil også ha negativ betydning for barna, som ikke kan være sammen med faren i jula. A hevder avslutningsvis å være «så psykisk sliten», at dersom han må sone vil han bli «en til på statisitikken over selvmord». Forhørsretten forsto det slik at A ønsket å forklare seg for forhørsretten og innkalte han derfor ved brev av 26 november 2001 til rettsmøte for behandling av saken 30 november 2001, som var siste kontordag før tilsagt soning. Den 26 november 2001 forsøkte retten også å nå A via mobiltelefon, men uten å få svar. Domfelte møtte ikke til rettsmøtet i forhørsretten. Hans personlige fremmøte ble ikke ansett nødvendig for sakens avgjørelse. Nord-Østerdal forhørsrett avsa 30 november 2001 kjennelse med slik slutning: Begjæringen fra A om soningsutsettelse tas ikke til følge. A har inngitt kjæremål av 15 desember 2001 over forhørsrettens avgjørelse. Kjæremålet er rettidig. Det er sammenfatningsvis anført: Innkallingen til forhørsretten mottok A først den 30.11.01, 2 1/2 time etter at han skulle møtt, og har derfor ikke hatt mulighet til å forklare seg. I den psykiatriske erklæringen fra overlege Andersen ble det påpekt at A bør underlegges judisiell observasjon. Politilege Ikdahl har derfor ikke noe grunnlag for sin uttalelse før han har snakket med A. A har vært «psykisk sliten og deppa siste to årene» på grunn av belastningen ved å bli «overkjørt» av rettsvesenet. Dette har ført til dårlig arbeidslyst og at han har gått konkurs. Soningen vil ødelegge muligheten for å komme «best mulig ut av konkursen». A anfører dessuten å være sterkt plaget av allergi og astma med stadig tilbakevendende bronkitt. Det er begått saksbehandlingsfeil ved at A ikke har mottatt informasjon om rettsmidler og rettsmiddelfrister fra forhørsretten. Forhørsrettens kjennelse er først mottatt for forkynnelse den 8 desember 2001, som er for sent. Han uttaler misnøye med Nord-Østerdal herredsretts dom av 6 april 2000 og anfører at han ikke kan akseptere en dommer som ikke oppfatter hva tiltalte og vitner sier. Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet og har i påtegning fra statsadvokaten i Hedmark og Oppland av 17 januar 2002 henholdt seg til politilegens vurdering. Det er vist til at politilege Ikdahl returnerte saken uten sakkyndig uttalelse, da han på bakgrunn av uttalelsen fra avd.overlege Andersen ikke kunne se at domfelte hadde noen psykisk lidelse som skulle tilsi soningsudyktighet. Det er ikke påtalemyndigheten som har bevisbyrden for at domfelte ikke fyller vilkårene etter straffeprosessloven §462. Det er domfelte selv som må sannsynligggjøre at hans helsetilstand gjør soning utilrådelig, jf [[Rt-1999-1863]]. Det ellers opplyst at A ikke møtte til soning 3 desember 2001 og nå er etterlyst av politiet. Det er ut over dette ikke påberopt nye faktiske opplysninger, og lagmannsretten har ikke funnet det nødvendig å underrette A om uttalelsen, jf straffeprosessloven §383 annet ledd. Lagmannsretten bemerker: Grunnlaget for domstolenes overprøving i saker om soningsutsettelser er straffeprosessloven §462 1. punktum, som har slik ordlyd: Oppstår det uenighet mellom påtalemyndigheten og domfelte om dommens tolking, beregning av straffetiden, eller liknende spørsmål som gjelder fullbyrdingen, kan domfelte kreve spørsmålet avgjort ved kjennelse av stedets rett eller den rett som har dømt i saken. Bestemmelsen angir to alternative vernetingsregler. Det er opp til domfelte å bestemme hvilken av de to alternative domstoler som skal behandle saken. Saken kan enten bringes inn for «stedets rett», det vil si forhørsretten på det sted hvor fullbyrdingen skal skje, eller «den rett som har dømt i saken», det vil si den domstol som har avgjort skyldspørsmålet i saken. Rett saklig og stedlig domstol etter loven ville i denne sak vært enten Hedmarken forhørsrett eller Nord-Østerdal herredsrett. Saken er her behandlet og avgjort av Nord-Østerdal forhørsrett. Dette etter at både begjæringen fra domfeltes advokat og fra domfelte selv er fremsatt dit. Ved behandling i herredsrett skulle saken også vært avgjort av enedommer, jf straffeprosessloven §54. At retten feilaktig er betegnet «forhørsrett» har ikke hatt noen praktisk betydning og antas ikke å ha innvirket på avgjørelsens innhold, jf straffeprosessloven §385 tredje ledd 2. punktum. Lagmannsretten har full kompetanse til å prøve førsteinstansens avgjørelse. Det gjelder ikke noe krav etter loven om at domfelte skal stevnes for å møte og gi forklaring i rettsmøter for behandling av saker om overprøving av fullbyrdelsesspørsmålet etter straffeprosesslovens §459, jf §462. Det er derfor ingen saksbehandlingsfeil at A ble kjent med den innkallingen forhørsretten likevel sendte ham først samme dag rettsmøtet var berammet og ble avholdt. Lagmannsretten bemerker for øvrig at A ikke foretok seg noe for å komme i kontakt med retten når han vel var kjent med innkallingen. Det var det anledning og oppfordring til å gjøre dersom A hadde ytterligere å fremføre før retten avsa sin kjennelse. A har rettidig påkjært forhørsretten kjennelse etter at han fikk seg denne forkynt. Verken det forhold at det tok noe tid før kjennelsen ble mottatt til forkynnelse eller en mulig mangelfull informasjon fra forhørsretten om rettsmiddel og rettsmiddelfrister har således medført noe rettstap for A. Selv om det ikke fremgår uttrykkelig av domfeltes kjæremålserklæring, forstår lagmannsretten det slik at A fortsatt gjør gjeldende også for kjæremålsretten at lovens vilkår for soningsutsettelse foreligger. Domstolenes prøvingskompetanse etter straffeprosessloven §462 er begrenset, jf [[Rt-2000-1496]]. Påtalemyndighetens skjønnsmessige vedtak kan ikke overprøves av retten. Dette gjelder blant annet påtalemyndighetens vedtak om utsetting av fullbyrding av frihetsstraff etter straffeprosessloven §459 annet ledd. Lagmannsretten begrenser seg etter dette til å vurdere sakens faktiske og rettslige sider i forhold til §459 første ledd. Etter lovendring 17 januar 1997 nr 11, som ved lov av 15 juni 2001 nr 64 trådte i kraft 1 januar 2002, har bestemmelsen slik ordlyd: Fullbyrding av frihetsstraff eller samfunnsstraff skal utsettes dersom domfelte er kommet i en tilstand som nevnt i straffeloven §44 eller hans helsetilstand ellers gjør fullbyrding utilrådelig. Etter samme lovendring lyder straffeloven §44 om strafferettslig utilregnelighet som bestemmelsen gjør henvisning til, som følger: Den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs straffes ikke. Det samme gjelder den som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i høy grad. Det er en forutsetning for soningsutsettelse etter straffeprosessloven §459 at domfelte har sannsynliggjort at lovens vilkår er til stede. Om det er gjort sannsynlig skal prøves etter prinsippet om fri bevisvurdering, jf [[Rt-2001-521]]. Lagmannsretten finner at den fremlagte uttalelsen fra avdelingsoverlege Andresen ikke gir grunn til å anta at A er psykotisk. Av uttalelsen fremgår det at A ikke later til å ha «en alvorlig sinnslidelse i betydningen psykose». Ved den psykiatriske observasjon som er foretatt, har domfelte ikke røpet symptom på vrangforestillinger eller sansebedrag. Overlege Andersen tilføyer at han heller ikke har inntrykk av at A har noen personlighetsforstyrrelse. Han har ikke hatt tendenser til dype depresjoner eller perioder med oppstemthet i sitt liv. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A ikke er i en mental tilstand som beskrevet i straffeloven §44. Han er ikke psykotisk og lovens to øvrige alternativer om bevisstløshet og høygradig psykisk utviklingshemming er ikke aktuelle. Selv om As ikke er psykotisk og det derfor er klart at soningen ikke skal utsettes av denne grunn, gjenstår spørsmålet om As «helsetilstand ellers gjør fullbyrding utilrådelig». Avgjørelsen må ta utgangspunkt i en bedømmelse av domfeltes helsetilstand og de konsekvenser denne kan antas å ville utsettes for ved en eventuell soning. Det må vurderes om de konsekvenser en soning kan antas å ville medføre, hensett til domfeltes helseproblemer, må anses så betydelige at de overskrider grensen for hva som kan anses som tilrådelig. Denne vurderingen er ikke bare av rent medisinsk art, jf [[Rt-1998-2061]]. Karakteren av de mulige negative konsekvenser av en eventuell soning må hensyntas. Domfelte har fremført trusler om selvmord dersom han må sone. Uviljen mot å sone synes først og fremst å ha sin bakgrunn i misnøye med dommen og at han ikke kan forsone seg med denne. Det må vurderes hvorvidt dette er tilstrekkelig til å konstatere en slik helsemessig situasjon at dette gjør soning utilrådelig nå. I den samtalen overlege Andersen hadde med A den 23 februar 2001, har han vurdert det slik at A på dette tidpunkt var i «en dyp personlig krise». Det ble foretatt en personlighetstest (MMPI-test) som underbygget en slik antakelse. I samtalen truet A med å ta sitt eget liv dersom han måtte inn til soning. På grunnlag av samtalen og personlighetstesten konkluderte overlege Andersen med at det var «en overhengende fare for at han kan skade seg selv alvorlig eller i verste fall ta sitt eget liv». Overlege Andersen tok forbehold om at hans uttalelser var basert på et for spinkelt grunnlag, og ga uttrykk for at A burde underkastes judisiell observasjon for å kunne si noe om en eventuell soningsudyktighet. Det bemerkes at domstolenes vurdering av fullbyrdingsspørsmålet etter loven er begrenset til å gjelde spørsmålet om fullbyrding for tiden skal utsettes eller ikke. Lagmannsretten kan således ikke treffe noen avgjørelse om domfelte er varig soningsudyktig eller ei. Reglene om mentalobservasjon etter straffeprosesslovens kapittel 13, herunder gjennomføring av en judisiell observasjon ved rettsoppnevnte sakkyndige for å avklare domfeltes sinnstilstand kommer ikke til anvendelse i på fullbyrdelsesstadiet. Lagmannsretten finner heller ikke at det er noen saksbehandlingsfeil at politilegen ikke har hatt direkte kontakt med domfelte. Overlege Andersen vurdering var bygget kun på en enkelt samtale og resultatet av en personlighetstest mens A var i en vanskelig livssituasjon. Det er nå snart ett år siden samtalen med overlege Andersen fant sted. Ut over domfeltes egne utsagn foreligger det ikke andre opplysninger som gir grunn til å slutte noe om selvskadingsfare eller at A er suicidal. Det er ikke påtalemyndigheten som har bevisbyrden for at domfelte måtte være selvmordstruet, jf [[Rt-1999-1863]]. Domfelte hevder å ha hatt dårlig arbeidslyst, men det er opplyst fra hans advokat at han i mellomtiden har vært i arbeid ulike steder i landet. A fremholder i kjæremålet at han har vært «psykisk sliten og deppa de to siste årene». Det fremstår ikke som om domfeltes psykiske helsetilstand er akutt. As egen beskrivelse av sin personlige og helsemessige situasjon i kjæremålserklæringen bærer ikke bud om at han er suicidal nå. Domfeltes øvrige helseplager i form av allergi, astma og bronkitt er ikke av en slik art at dette gjør soning utilrådelig. Ved lagmannsrettens vurdering av hvilke mulige negative konsekvenser en eventuell soning kan antas å få, er det også sett hen til at det er andre momenter enn de rent helsemessige som har stått sentralt i domfeltes begrunnelser for soningsutsettelser. At A hevder seg uriktig dømt og derfor ikke kan akseptere at han skal sone fengselsstraff har hele tiden vært et bærende og underliggende argument. Videre har domfelte vist til personlige økonomiske vanskeligheter som har oppstått etter domfellelsen, herunder at han har behov for komme seg økonomisk på fote igjen etter å ha gått konkurs. Han har av denne grunn samt den negative virkningen en soning vil ha på kontakten med barna, uttrykt ønske om en annen straffeform. Lagmannsretten finner etter dette at domfelte heller ikke har rettskrav på ytterligere utsetting av fullbyrdingen fordi dette vil være utilrådelig. Domfelte har ikke sannsynliggjort at lovens vilkår for soningsutsettelse er til stede. Lagmannsretten anser ikke at soningen av den idømte straff på 90 dager vil innebære noen uakseptabel påkjenning eller risiko for domfelte. Etter en konkret helhetsvurdering finner lagmannsretten ikke at det kan anses utilrådelig å fullbyrde fengselsstraffen nå. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Kjæremålet forkastes. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
