Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder kjæremål over beslutning om blodprøvetaking etter tvistemålsloven §412 annet ledd, jf barneloven §24. Ved Hedemarken herredsretts dom av 22. oktober 1964 ble A frifunnet for farsskapet til Cs sønn B, som ble født xx.xx.1963. Den 23. november 2001 begjærte B farsskapssaken gjenopptatt etter tvistemålsloven §407 nr 6. Grunnlaget for begjæringen var knyttet til to forhold. Det ene var den betydelige likhet B har opplyst at han ved selvsyn erfarte forelå mellom ham og A da han sommeren 1999 var på ferietur i Lofoten og oppsøkte A i hans hjem. Det andre var at det etter at blodprøve ble tatt av A i forbindelse med farskapssaken, ble konkludert med at det ikke var noe i veien for at A kunne være far. Dette kan nå med sikkerhet bli fastslått ved DNA-prøve. Den 11. desember 2001 besluttet Hedmarken herredsrett at blodprøver skulle avgis av B og A i medhold av tvistemålsloven §412 annet ledd, jf barneloven §24. A har i rett tid påkjært beslutningen til lagmannsretten, og B har tatt til motmæle. I brev av 2. april 2002 anmodet lagmannsretten partene om å uttale seg om hvor vidt begjæringen var rettidig fremsatt etter tvistemålsloven §408. A har i hovedsak gjort gjeldende: Beslutningen om bevisopptak er truffet i strid med loven. Det vises til [[Rt-1997-413]] og [[Rt-1998-219]]. Herredsrettens uttalelser om hva som er «nye bevis» er åpenbart feil rettsanvendelse. Det er grunnleggende forskjell på anførsler og bevis. Det er hittil ikke fremkommet et eneste nytt bevis. At B synes han lignet A er ikke et nytt bevis i tvistemålsloven §412 's forstand, men en subjektiv anførsel. Det foreligger heller ikke noen ny kjennsgjerning. Da det ikke er fremlagt noe nytt bevis eller kjennsgjerning som åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse, jf tvistemålsloven §407 første ledd nr 6, må saken avvises etter §412. Dersom det legges til grunn at likheten er en ny kjennsgjerning, må fristen for å begjære gjenopptagelse løpe fra det tidspunkt B første gang mente å konstatere likhet, det vil si sommeren 1999. Fristen for gjenopptagelse er tre måneder etter tvistemålsloven §408, og begjæringen skal da avvises etter §412. A nedla slik påstand: 1. Begjæringen om gjenopptagelse avvises. 2. B dømmes til å erstatte As omkostninger for ting- og lagmannsrett med kr 13.000,-. B har i hovedsak anført følgende: Den tidligere frifinnelse for farskapet var begrunnet med at retten fant det sannsynlig at moren kunne hatt samleier med flere menn på den tid hun ble besvangret. Det ble gjennomført bevisopptak av andre mannskaper om bord på den aktuelle båt moren og A seilte sammen. Disse avhør kan ikke tale mot at det nå er grunnlag for gjenopptagelse av saken med DNA-test av A. Moren og A var sammen på den tid hun ble besvangret, og hun har selv nektet for å ha hatt samleier med andre enn A på den tid dette skjedde. Av dokumentene i farskapssaken fremgår det heller ikke at andre hadde samleier med henne på den tid hun kan ha blitt besvangret. Herredsretten har nå ved sin avgjørelse om å beslutte blodprøvetaking av B og A, lagt til grunn et korrekt faktum, anvendt lovens regler korrekt og kommet til et riktig resultat, De forhold som er anført i kjæremålet, gir ikke noe faktisk eller rettslig grunnlag for å endre herredsrettens beslutning. Det bestrides at herredsrettens uttalelser om «nye bevis» er feil rettsanvendelse. Begjæringen om gjenopptagelse er rettidig fremsatt, jf tvistemålsloven §408. Det er korrekt at B oppsøkte A sommeren 1999, men han hadde selv ingen kunnskap om at den likhet han da oppdaget, kunne gi grunnlag for en gjenopptagelse av farsskapsspørsmålet. Han hadde sin første samtale med sin prosessfullmektig 26. september 2001. Det var først ved denne samtalen at B ble kjent med - fikk kunnskap om - de forhold som begjæringen nå grunnes på. Først på dette tidspunkt fikk han mulighet til å føre bevis for gjenopptagelsesgrunnlaget. Gjenopptagelsesbegjæringen ble sendt 23. november 2001. Begjæringen ble fremsatt innenfor den fristregel som fremgår av tvistemålsloven §408. Det vises dessuten til tingrettens uttalelse om at det foreligger nye kjennsgjerninger ved likhet vurdert opp mot tidligere bevis i saken, hvilket tilsier at DNA-analyse sett i denne sammenheng åpenbart vil føre til et annet domsresultat, og at det foreligger en situasjon hvor klare kjennsgjerninger utpeker A som far i en sak hvor han tidligere er frikjent, samt at det foreligger en tidligere prøve som gjør det sannsynlig at A er far til barnet. Subsidiært anføres at A i sitt kjæremål ikke har gjort gjeldende at begjæringen ikke var fremsatt i tide, og at dette heller ikke er berørt i tilsvaret for tingretten. Tingretten har lagt til grunn at begjæringen er fremsatt i tråd med loven. Det reises derfor spørsmål om kjæremålsinstansen på dette grunnlag skal behandle denne side ved saken, som etter kjæremotpartens side må anses avgjort av tingretten. Det nedlegges kun saksomkostningspåstand i forbindelse med selve kjæremålet, idet saksomkostningene for øvrig forutsettes å bli regulert i forbindelse med hovedsaken for Hedemarken tingrett. Det protesteres mot det omkostningskrav som er fremsatt fra motpartens side i kjæremålet. B har nedlagt slik påstand: 1. Hedmarken herredsretts beslutning av 11.12.01 i sak nr. 01-001348, stadfestets. 2. B tilkjennes omkostninger i forbindelse med kjæremålet med kr 2.000. Lagmannsretten vil bemerke følgende: I kjæremålserklæringen er det nedlagt påstand om at begjæringen om gjenopptagelse avvises. Dette ble begrunnet med at det ikke var fremlagt noe nytt bevis eller kjennsgjerning som åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse, jf tvistemålsloven §407 første ledd nr 6. I prosesskrift av 15. april 2002 har A opprettholdt sin prinsipale anførsel, men har gjort gjeldende at dersom Bs anførsel om likhet er en «ny kjennsgjerning», må fristen for å begjære gjenopptagelse løpe fra sommeren 1999. Lagmannsretten må ved sin avgjørelse også kunne ta standpunkt til anførselen om begjæringens rettidighet. Herredsretten har ved sin avgjørelse om blodprøvetaking lagt til grunn at vilkårene for gjenopptagelse foreligger etter tvistemålsloven §407 nr 6. Herredsretten har imidlertid ikke vurdert om begjæringen er fremsatt i rett tid, jf tvistemålsloven §408. Dersom begjæringen om gjenopptagelse åpenbart er for sent fremsatt, skal begjæringen avvises etter tvistemålsloven §412 første ledd. Vilkårene for å beslutte blodprøvetaking etter §412 annet ledd vil i såfall ikke være til stede. Det vises til Høyesteretts avgjørelse inntatt i [[Rt-1997-413]] flg. Ett av de forhold B har påberopt som grunlag for å begjære farskapssaken gjenopptatt, er at han ved selvsyn, da han oppsøkte A på ferietur i Lofoten sommeren 1999, erfarte at det forelå en betydelig likhet mellom ham og A. Etter lagmannsrettens oppfatning må det legges til grunn at B sommeren 1999 fikk vite om den omstendighet han grunnet begjæringen på, og at tre-månedersfristen etter tvistemålsloven §408 første ledd begynte å løpe fra dette tidspunkt. Han ventet allikevel i noe over to år fra han ble kjent med likheten og til han oppsøkte advokat. At begjæringen om gjenopptagelse deretter ble sendt innen tre måneder senere, innebærer ikke at tremånedersfristen i §408 første ledd er overholdt, slik B har gjort gjeldende. Begjæringen om gjenopptagelse er etter lagmannsrettens oppfatning åpenbart er for sent fremsatt, og den må derfor avvises. Lagmannsretten finner etter dette ikke grunn til å ta standpunkt til om vilkårene for gjenopptagelse etter tvistemålsloven §407 første ledd nr 6 er til stede. Kjæremålet har ført frem. Saksomkostningsspørsmålet skal for lagmannsretten avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf tvistemålsloven §172. For herredsretten skal saksomkostningsspørsmålet også avgjøres etter tvistemålsloven §172. Lagmannsretten finner at B så vel for herredsretten som for lagmannsretten bør erstatte motpartens saksomkostninger, idet lagmannsretten ikke finner at noen av unntaksbestemmelsene i §172 annet ledd bør komme til anvendelse for noen av instansene. For herredsretten krevet A saksomkostninger med kr 8.000. Han har i forbindelse med kjæremålssaken krevet omkostninger for ting- og lagmannsrett med i alt kr 13.000. B har i prosesskrift av 17. april 2002, som også ble sendt motparten, protestert mot omkostningskravet. I tillegg til nødvendige samtaler med sin part, gjennomgang av rettspraksis og forberedelser for øvrig, har advokat Wolland for tingretten innsendt ett prosesskrift, datert 3. desember 2001. For lagmannsretten har han innsendt kjæremålserklæring av 14.desember 2001 samt ett prosesskrift av 15. april 2002. Etter lagmannsrettens oppfatning er den kjærende parts saksomkostningskrav for høyt i forhold til det som har vært nødvendig, jf tvistemålsloven §176. Lagmannsretten finner at saksomkostningene bør fastsettes til kr 3.000 for herredsretten, og til kr 3.000 for lagmannsretten, i alt kr 6.000. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Begjæringen om gjenopptagelse avvises. 2. I saksomkostninger for tingretten og for lagmannsretten betaler B til A i alt 6.000 - sekstusen - kroner innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
