Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder spørsmålet om en utleggsforretning overfor kausjonist skal nektes fremmet fordi kausjonen er ugyldig som følge av bankens forsømte opplysningsplikt vedrørende debitors økonomi. Med grunnlag i misligholdt gjeldsbrev av 12. mai 1986 stort kr 150000,- fra B til Tromsø Sparebank, nå Sparebanken Nord-Norge, begjærte banken 11. mars 1993 overfor namsmannen i Malvik utlegg hos A. A er enke i uskiftet bo etter avdøde C. C, Bs far, hadde 13. mai 1986 undertegnet erklæring som selvskyldnerkausjonist på gjeldsbrevet. Etter at namsmannen hadde besluttet å ta utleggsbegjæringen til følge, påklaget A beslutningen til namsretten da hun mente at Cs kausjonserklæring var uforpliktende. Midt-Trøndelag namsrett avsa 10. mai 1993 kjennelse i saken med slik slutning: "1. Namsmannens beslutning stadfestes. 2. A betaler Sparebanken Nord-Norge kr 1500,- ettusenfemhundre kroner - i saksomkostninger innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen." A har i rett tid ved kjæremål bragt saken inn for lagmannsretten. A har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: Det foreligger feil ved namsrettens bevisvurdering og rettsanvendelse. Namsretten har tatt feil når den ikke har funnet at B hadde økonomiske problemer forut for kausjonserklæringen. Utpantingene tinglyst 24. mars og 11. april 1986 på henholdsvis kr 27908,- og kr 22108,- er vitterlige. Banken har ikke bestridt kjennskap til disse og heller ikke at kausjonisten ikke ble informert. Av Bs fem konti i banken var fire misligholdt. At det på en konto innesto kr 63774,- ved utløpet av mai måned skyldtes utbetalingen av gjeldsbrevlånet. Det er ikke riktig at B hadde situasjonen under kontroll. Det dreier seg om en person med høyst usikre inntekter. Når en privatperson har fire rene forbrukslån og/eller lån til å ordne opp i akutte gjeldsproblemer, er det et solid varsel til banken om betydelige økonomiske problemer hos debitor. Særdeles relevant er det også at det aktuelle lån på kr 150000,- i stor utstrekning ble brukt til innfrielse av diverse gjeld, herunder gammel gjeld til banken. Banken har ikke bestridt at den var kjent med forholdene og at den ikke informerte kausjonisten om disse. A vet at C ikke hadde kjennskap til Bs økonomiske situasjon. Kausjonisten hadde nådd pensjonsalderen og stod i nært tilknytningsforhold til debitor. Kausjonist og debitor bodde imidlertid langt fra hverandre, og uansett har banken et ansvar for å forsikre seg om at kausjonisten kjenner til de relevante opplysninger. Det er åpenbart at kausjon ikke ville ha blitt gitt så fremt C kjente de opplysninger banken hadde. Dette er også den klare oppfatning hos Bs bror, D. Kausjonserklæringen er derfor ugyldig, jf avtaleloven §36, og for så vidt også §33. Det gjøres også gjeldende at kausjonserklæringen rammes av de ulovfestede regler om lojalitet i kontraktsforhold. A har vist til dom i [[Rt-1984-28]] og en del lagmannsretts- og underrettspraksis. A har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: "1. Utleggsbegjæring av 11. mars 1993 fra Sparebanken Nord-Norge mot A tas ikke til følge. 2. A tilkjennes sakens omkostninger for namsretten og lagmannsretten." Sparebanken Nord-Norge har tatt til motmæle og har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: Namsrettens kjennelse er riktig og må stadfestes. Det er ikke riktig at banken satt inne med opplysninger av slik karakter at den hadde plikt til å informere kausjonisten. Bs situasjon var heller ikke slik at manglende informasjon kan frita kausjonisten for ansvar. Kausjonisten har selv et undersøkelsesansvar. En gjennomgang av Bs fem konti i banken viser at to av kontiene var relativt beskjedent overtrukket, innenfor debitors kontroll. En lånekonto var regelmessig og tilfredsstillende betjent. En kassekredittkonto var uten anmerkninger. En lånekonto var tilfredsstillende holdt ved like i 1985, og restgjelden på dette lån, vel kr 18000,-, ble innfridd ved det nye lån. Det er i overensstemmelse med formål ved vanlige banklån at disse brukes til å betale også andre fordringshavere, slik at debitors forpliktelser ordnes i en langsiktig avdragsordning. De to utpantingsforretninger A nevner, må anses beløpsmessig å ha vært relativt moderate, og det ville ikke ha vært noe problem for kausjonisten å få oversikt over disse. Kausjonisten var 66 år gammel og debitors far. I dagens samfunn er den geografiske avstand ikke noe problem om man vil stille spørsmål. C ville neppe ha unnlatt å kausjonere om han hadde kjent til de forhold A påberoper seg. Ved det nye lån fikk B en betydelig lettelse når det gjaldt betalingstiden, og dermed i likviditeten. Etter at det nye lån var innvilget, betjente B dette tilfredsstillende. Først i 1988 fikk B varige problemer med sine forpliktelser overfor banken. C ble i 1988 varslet om misligholdet både 30 og 45 dager etter forfall. Det må da ihvertfall være for sent å påstå seg ubundet av kausjonserklæringen flere år senere. Sparebanken Nord-Norge har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: "1. Namsrettens kjennelse stadfestes. 2. Sparebanken Nord-Norge tilkjennes saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten." Lagmannsretten bemerker: Det er i denne sak ikke hevdet at C var svekket av sykdom eller alderdom eller at han av andre grunner ikke skulle være klar over at det var en kausjonserklæring han undertegnet da ha ga sin underskrift på gjeldsbrevet. Da A har overtatt Cs forpliktelser i forbindelse med overtagelsen av uskifteboet, vil hun være ansvarlig for gjelden i henhold til selvskyldnerkausjonen i den utstrekning C selv ville ha vært det. A vil derfor være forpliktet i henhold til kausjonserklæringen så fremt det ikke vil virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende, jf avtaleloven §36, eller forholdet skulle rammes av ulovfestede regler om lojalitet i kontraktsforhold. A har dertil påberopt seg avtaleloven §33, som i denne saken neppe har selvstendig betydning ved siden av avtaleloven §36. Det er for lagmannsretten fra As side ikke uttrykkelig anført hva som var foranledningen til gjeldsbrevlånet av 12. mai 1986. Det er heller ikke opplyst noe om hva B gjorde sin far kjent med i forbindelse med låneopptaket. Det er for lagmannsretten ikke gitt nærmere opplysninger om Bs inntektsforhold m.v. i tiden forut for låneopptaket, annet enn en anførsel om at han var "en person med høyst usikre inntekter". Anførselen er ikke nærmere underbygget. Det lagmannsretten har å bygge på for så vidt gjelder Bs økonomiske situasjon før låneopptaket, er at han fra tidligere av hadde et lån på kr 30000,- i samme bank. Dette var tilfredsstillende betjent og gjensto med vel kr 18000,-, som ble dekket ved det nye låneopptak. Han hadde ytterligere et lån som opprinnelig hadde vært på kr 35000,-. Dette lån ble nedbetalt med månedlige rater. Gjennom 1985 til og med april 1986 var det 4-5 forsinkelser på en måneds tid på terminbeløp, men ellers var lånet ajour. Det gjensto med noe under kr 17000,- ved det nye låneopptak i mai 1986. B hadde en kassekredittkonto i samme bank med innvilget kreditt stor kr 50000,-. Kontoen var ikke overtrukket, men det alt vesentlige av kreditten var utnyttet før låneopptaket i mai 1986. Han hadde lønnskonto i banken med innvilget kreditt kr 10000,-. Denne har vært periodevis overtrukket med noen tusen kroner, opp til 6000 kroner, i 1985 og frem til låneopptaket i mai 1986. Således var kontoen ved utløpet av april 1986 overtrukket med ca kr 2000,-, slik at kontoens negative saldo var på ca kr 12000,-. Endelig hadde B en sjekkdisponibel foliokonto i banken. Her forekom det en del overtrekk, slik at kontoutskriftene for 1985, som viser saldi annenhver måned, utviser negative saldi på vel kr 5000,- midt i året, synkende frem til november, for så å vise positiv saldo på vel kr 16000,- ved årsskiftet. I slutten av mars 1986 er det igjen negativ saldo på vel kr 4000,-, og ved utløpet av april 1986 vel kr 2000,-. Forholdet med disse konti utviser etter lagmannsrettens mening ikke noen alarmerende situasjon. Men de varsler at det for B var behov for å ta seg i vare. I tillegg er det opplyst at det overgikk B to utpantingsforretninger i mars og april 1986 på tilsammen ca kr 50000,-. Det er for lagmannsretten ikke opplyst hva dette gjelder og hva årsaken er til denne gjelden. For lagmannsretten er det da nærliggende å legge til grunn at det nettopp er utpantingsforretningene, kombinert med en svak, men forøvrig flytende, økonomi, som var foranledningen til at B fikk ordnet sin situasjon ved å oppta det nye gjeldsbrevlån på kr 150000,- i mai 1986. Det er for lagmannsretten intet som tyder på at dette har vært noe annet enn en ordinær oppryddingsaksjon hvor banken har gitt lån mot kausjon fra en av skyldnerens nærmeste. Det er for lagmannsretten ukjent hva B har fortalt sin far for at denne skulle kausjonere. Det er imidlertid ikke særskilt grunn til å anta at B skulle ha holdt sin far uvitende om hovedtrekkende ved sin økonomi da kausjonserklæringen ble innhentet. For banken må forretningen ha fremstilt seg som ganske ordinær, og det kan ikke ses at banken har hatt særlig foranledning til å søke kontakt med C og gi ham konkret informasjon. På denne bakgrunn kan lagmannsretten ikke finne at kausjonserklæringen kan rammes av ulovfestede regler om lojalitet i kontraktsforhold, eller at det forligger forhold som skulle gjøre det urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre erklæringen gjeldende, jf avtaleloven §36. Etter uimotsagte opplysninger fra banken legges det til grunn at B vedlikeholdt det nye lånet tilfredsstillende inntil det i 1988 inntrådte forhold som gjorde at B fikk problemer. Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. Kjæremålet har vært forgjeves. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd vil A bli ilagt omkostingene ved behandlingen av saken i lagmannsretten. I mangel av oppgave fastsettes disse skjønnsmessig til kr 2500,- som salær til prosessfullmektigen. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Namsrettens kjennelse stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Sparebanken Nord-Norge, 9005 Tromsø, kr 2500,- - totusenfemhundre koner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
