Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Kjæremålet gjelder saksomkostninger fastsatt etter tvangsfullbyrdelsesloven §3-1 første ledd. Ved begjæring av 30. oktober 1995 til Namsmannen i Trondheim fremsatte Trondheim kommune ved prosessfullmektig Creditsystemer AS krav mot Nina Berg Hansen om fravikelse av fast eiendom, under henvisning til husleiekontrakt og tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 tredje ledd punkt a. Etter kontroll av begjæringen meddelte namsmannen ved brev av 2. november 1995 at han hadde funnet det nødvendig å stryke kravet om saksomkostninger. Fra brevet hitsettes: "Av begjæringene kan det se ut som om maksimalsatsene i inkassoforskriftene er brukt og i tillegg kreves kr 727,50 i salær for begjæring. Namsmannen mener at dette ikke er nødvendige kostnader i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven §3-1, jfr. inkassoloven §17." Trondheim kommune påklaget 16. november 1995 namsmannens avgjørelse til Trondheim namsrett, som den 11. januar 1996 avsa kjennelse med slik slutning: "Klage fremmet av Trondheim kommune tas ikke til følge." Trondheim kommune påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett ved kjæremålserklæring av 29. januar 1996 og har i det vesentlige anført: Det er på det rene at det i denne saken er utført inkassoarbeid. Det vises til at det på vanlig måte er sendt inkassovarsel og betalingsoppfordring. Det var helt nødvendig for Trondheim kommune å benytte et eksternt inkassofirma for å inndrive utestående husleie på en tilfredsstillende måte. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §3-1 har kommunen derfor krav på å få erstattet omkostningene ved inkasso. Trondheim kommune har nedlagt slik påstand: "1. Klage fremmet av Trondheim kommune tas til følge. 2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for begge retter knyttet til nærværende klagesak, med til sammen kr 2.000,- samt rettens gebyr." Nina Berg Hansen har ikke avgitt uttalelse for namsretten eller lagmannsretten. Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet må bli å forkaste og bemerker: Saken gjelder kjæremål over namsrettens saksomkostningsavgjørelse. Lagmannsrettens kompetanse er etter tvistemålsloven §181, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3, begrenset slik at namsrettens avgjørelse bare kan oppheves hvis den er i strid med loven, herunder i strid med "loven system", jf [[Rt-1984-956]]. Spørsmålet er om inkassoomkostninger kan tas med som en del av saksøktes omkostningsansvar ved fravikelse av fast eiendom etter tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 tredje ledd. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §3-1 skal saksøkte erstatte saksøkerens saksomkostninger i en sak om tvangsfullbyrdelse så langt saken og kostnadene har vært nødvendige. Lagmannsretten kan ikke se at inkassoomkostningene er nødvendige kostnader ved utkastelsen og de kan derfor ikke tas med som saksomkostninger ved denne. Utkastelse kan neppe anses som et ledd i indrivelse av fordringen. Utkastelsens primære formål er å få frigjort leieobjektet slik at dette kan leies ut til andre. Sikring av kravet vil måtte skje på vanlig måte gjennom eksempelvis utlegg. Ved avholdelse av utleggsforretningen vil det kunne bli spørsmål om å tilkjenne saksøkeren erstatning for utenrettslige inndrivningskostnader. Det vises til Thor Falkanger, Hans Flock og Thorleif Waaler: "Tvangsfullbyrdelsesloven", (annen utgave) 108. Det vises også til [[Rt-1987-1409]] som fastslår at utgifter til inkasso forut for saksutlegget ikke er saksomkostninger i relasjon til tvistemålsloven 13. kapittel. Lagmannsretten er som nevnt av den oppfatning at utgifter til inkasso heller ikke anses nødvendige for fravikelse av fast eiendom, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-1. Annerledes stiller det seg med utgifter tilknyttet nødvendig varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven §4-18 forut fra utsendelse av begjæring om fravikelse. Namsretten har ikke eksplisitt tatt stilling til spørsmålet om inkassoomkostninger omfattes av saksøktes omkostningsansvar, men synes forutsetningsvis å ha vært av den oppfatning at så er tilfellet. Lagmannsretten viser til at inkassoutgiftene ikke er akseptert fordi namsretten ikke har funnet disse dokumentert. Etter lagmannsrettens vurdering har namsretten med rette ikke akseptert utgiftene til inkasso som saksomkostninger i relasjon til tvangsfullbyrdelsesloven §3-1. Avgjørelsen er riktignok truffet på et uriktig grunnlag, men fordi resultatet er riktig finner lagmannsretten ikke grunn til å oppheve og hjemvise kjennelsen. Etter dette må kjæremålet bli å forkaste. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Kjæremålet forkastes. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
