Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av midlertidig ansettelse, jf arbeidsmiljøloven §58 nr 7 annet ledd, slik bestemmelsen lød før lovendring av 6. januar 1995, og krav om erstatning. Siegfred Storleer, født xx.xx.1946, har siden 1973 vært ansatt som lærer ved grunnskolen i Trondheim kommune, med fast ansettelse fra februar 1992. Fra 1973 til 1992 har han ved siden av sin stilling i grunnskolen vært engasjert som timelærer ved Trondheim Kommunale Musikkskole, heretter TKM. En av TKM's fire undervisningsinspektører, Per-Olaf Green, søkte og fikk permisjon fra sin stilling for skoleåret 1992/93 og senere også for skoleåret 1993/94, før han muntlig meddelte oppsigelse vinteren 1994. Oppsigelsen ble skriftlig bekreftet i mars samme år. Storleer fungerte som undervisningsinspektør i Greens fravær. I begynnelsen av 1994 ble også en annen inspektørstilling ledig og de to stillingene, herunder Greens, ble lyst ledige i februar 1994 med søknadsfrist 1. mars. Det var tredve søkere. Også Storleer søkte. Relativt umiddelbart etter at de to stillingene var lyst ledige meddelte rektor ved TKM at han etter over tyve års virke ønsket å slutte. Trondheim kommune, Avdeling oppvekst, som administrativt er TKM's overordnede, så det mest naturlig at den fremtidige rektor fikk anledning til å være med i ansettelsesprosessen for de ledige inspektørstillingene, og prosessen ble derfor stoppet. Storleer fikk i april 1994 tilbud om å fungere som inspektør også for skoleåret 1994/1995, og han akseperte det. Av årsaker som er denne saken uvedkommende, ble ytterligere en inspektørstilling ledig. De nå tre ledige inspektørstillingene ble lyst ledige i slutten av mars 1995. Søknadsfrist var satt til 15. april s.å. Storleer søkte stillingene. Stillingene ble besatt ved enstemmig vedtak i personalutvalget 27. juni 1995. Storleer ble ikke tilsatt i noen av de tre inspektørstillingene, men ble eneste suppleant til samtlige stillinger. Han fratrådte som inspektør 31. juli 1995, og har siden vært knyttet til prosjektarbeid i kommunen. Ved stevning av 28. juli 1995 reiste Storleer sak for Trondheim byrett med krav om dom for at han var å anse som fast ansatt i full stilling som inspektør ved TKM. Trondheim kommune imøtegikk påstanden. Trondheim byrett avsa enstemmig dom i saken den 6. desember 1995 med denne domsslutning: "1. Trondheim kommune v/ordføreren frifinnes. 2. Hver av partene bærer sine omkostninger." Siegfred Storleer anket dommen til Frostating lagmannsrett. Ankeforhandling ble avholdt i Trondheim den 22. og 23. februar 1996. Trondheim kommune møtte uten partsrepresentant. Siegfred Storleer møtte og avga forklaring, og det ble dessuten avhørt seks vitner. Det nærmere saksforhold er utførlig beskrevet i byrettens dom, og partene er enige om at denne fremstillingen er riktig. Lagmannsretten viser derfor til byrettens beskrivelse. Det samme gjelder for så vidt angår partenes anførsler for byretten. Saken står i samme stilling for lagmannsretten som den gjorde i første instans. Siegfred Storleer har i det vesentlige anført: Byrettens dom er feil, både med hensyn til rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Det bestrides ikke at Storleer var vikar for Green i skoleårene 1992/93 og 1993/94, og at avtale om midlertidig ansettelse var gyldig for dette tidsrom. Byretten har imidlertid tatt feil når den har lagt til grunn at et forestående rektorskifte rettsgyldig begrunner midlertidig ansettelse for skoleåret 1994/1995. TMK har feilaktig gått ut i fra at skolen våren 1995 sto fritt til å ansette den undervisningsinspektør som skolen vurderte som best kvalifisert. Skolen sto fritt i sin vurdering våren 1994, men ikke etter forlengelsen av Storleers engasjement ved avtalen av 13. april 1994. Det vises til at stillingen på dette tidspunkt var ledig og at skolen derfor hadde et permanent behov for en undervisningsinspektør ved TMK. Skolen kan ikke frata Storleer hans oppsigelsesvern ved å betegne den faste stillingen som midlertidig. Etter arbeidsmiljøloven §58 nr 7 annet ledd, slik den lød på avtaletidspunktet, kan midlertidig ansettelse bare rettsgyldig avtales ved vikariater og når arbeidets karakter tilsier det. For at arbeidsforholdet kan vurderes som vikariat, må det gjelde stedfortredelse for en konkret arbeidstaker i et midlertidig tidsrom. Vikariatet opphørte våren 1994. Dessuten var arbeidet verken tidsbegrenset eller av midlertidig karakter. Vakansen i de ledige inspektørstillingene var ikke en følge av rektorskiftet, men en følge av at to tidligere inspektører hadde sluttet. Skolen kan derfor ikke gis rett til å praktisere midlertidige ansettelser i permanente stillinger ut ifra utenforliggende hensyn som et rektorskifte. Skolen har ved siden av rektorskiftet påberopt seg omorganiseringshensyn som grunnlag for engasjementsavtalen. Storleer kan overhodet ikke se at det er ført bevis for at det er skjedd en omorganisering. Selv om man sto overfor en reell omorganisering, ville dette moment dessuten være av liten betydning. En ansettelse av Storleer i stillingen ville ikke ha vært til hinder for, eller vanskeliggjort, en eventuell omorganisering. Storleer var kvalifisert for stillingen, og det var skolen enig i. Trondheim byrett har tatt feil ved bevisvurderingen når retten ikke har lagt større vekt på at TKM burde ha uttrykt seg klarere da Storleers engasjement ble forlenget. Storleer så på utsettelsen i april 1994 som en proformaavtale. Ut ifra samtaler med undervisningsinspektør Liv Utler Henriksen ved TKM hadde han grunn til å anse det som sikkert at han ville bli tildelt en av de tre stillingene. Stillingsvernet må videre vurderes i forhold til den enkelte stilling. Det kan ikke tas i betraktning at Storleer hadde en stilling å falle tilbake på. Det vises til [[Rt-1991-872]]. Engasjementsavtalen strider mot arbeidsmiljøloven §58 nr 7 annet ledd og kommunen må erstatte det tap Storleer har lidt etter at han måtte fratre. Utmålingen av eventuell erstatning er ikke omstridt. Beløpet fremkommer som differansen mellom lønn som inspektør og lønn i Storleers nåværende stilling i tiden 1. august 1985 til 29. februar 1996, og utgjør kr 9.863,-. Subsidiært påberopes brudd på varslingsplikten etter §58A nr 3 som grunnlag for erstatning. Nevnte bestemmelse gjelder også for avtaler inngått før ikrafttreden. Siegfred Storleer har nedlagt slik påstand: "1. Siegfred Storleer er fast ansatt som undervisningsinspektør ved Trondheim Kommunale Musikkskole. 2. Trondheim kommune betaler til Siegfred Storleer et beløp fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 9.863,- innen to uker etter forkynnelse av dommen. 3. Trondheim kommune dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett." Trondheim kommune har i det vesentlige anført: Byrettens dom er i det vesentlige riktig, både med hensyn til faktum og jus. Storleer fungerte som vikar i tre år. I de to første årene for Green og i det siste året i påvente av ny ansettelse. Vikariatet var begrenset til det som var nødvendig av hensyn til skolens videre drift. Hvis skolen skulle være avskåret fra å benytte vikar under ansettelsesprosessen, ville dette ha ført til en i realiteten umulig situasjon. Det fremstår som utelukket at stillingen over tid kunne stå ubesatt. Skolen var inne i en omorganiseringsfase. Omorganiseringen og det forestående rektorskifte nødvendiggjorde forlengelse av Storleers engasjement til også å omfatte skoleåret 1994/1995. Arbeidsmiljøloven §58 nr 7 annet ledd gir hjemmel for en slik forlengelse etter en interesseavveining mellom arbeidstaker og arbeidsgivers behov. Det må ses hen til at Storleer hadde en fast stilling i kommunen og at TKM er en spesiell skole med høye krav til pedagogiske ferdigheter. Hvis Storleer på grunn av forlengelsen av engasjementet var å anse som fast ansatt i inspektørstillingen, var skolen i 1995 i realiteten avskåret fra å ansette den best kvalifiserte søkeren. De fire inspektørstillingene utfyller hverandre, og sammen med rektorstillingen utgjør de et faglig og administrativt lederteam ved skolen. Det er derfor av vesentlig betydning hvem som besitter disse stillingene. TKM's fremgangsmåte i april 1994 ble drøftet med de største arbeidstakerorganisasjonene, som aksepterte den. Storleer var innforstått med hvorfor engasjementet ble forlenget og han reiste ikke innvendinger den gang. Kommunen aksepterer at Storleer er ansatt som undervisningsinspektør ved TKM hvis lagmannsretten legger til grunn at den midlertidige ansettelsesavtalen er ugyldig. Kommunen erkjenner også lønnsplikt fra fratredelsesdato til gjeninntredelse under samme forutsetning. Kommunen bestrider imidlertid erstatningsansvar med hensyn til Storleers subsidiære grunnlag. Arbeidsmiljøloven §58A nr 3 er en ordensforskrift som i dette tilfelle ikke kan utløse erstatningsansvar. Trondheim kommune har nedlagt slik påstand: 1. Trondheim byretts dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes. 2. Trondheim kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett." Lagmannsretten skal bemerke: Partene er enige om at Storleer er fast ansatt som undervisningsinspektør ved TKM dersom partene ikke rettsgyldig kunne inngå avtale om midlertidig ansettelse. Partene er videre enige om at det er arbeidsmiljøloven §58 nr 7 annet ledd som kommer til anvendelse, slik bestemmelsen lød før lovendringen av 6. januar 1995. Lagmannsretten legger dette til grunn. Storleer var utvilsomt vikar i lovens forstand for undervisningsinspektør Green i skoleårene 1992/1993 og 1993/1994, hvilket Storleer er enig i. I denne perioden var han stedfortreder i Greens midlertidige fravær. Spørsmålet i saken er om prologeringen av Storleers engasjement for skoleåret 1994/1995 er i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr 7 annet ledd. Lagmannsretten har delt seg ved vurderingen av spørsmålet. Lagmannsrettens flertall, lagdommer Nina Mår Tapper, 1 meddommer og rettens formann er kommet til samme resultat som byretten. Lagdommer Mats Stensrud er også kommet til samme resultat, men på et annet grunnlag. 1 meddommer er kommet til at anken må tas til følge. Flertallet bemerker: Arbeidsmiljøloven §58 nr 7 annet ledd gir hjemmel for midlertidig ansettelse, blant annet hvis "arbeidets karakter tilsier det" eller det gjelder et vikariat. Hva som ligger i begrepet vikariat er ikke angitt i loven, og lovens forarbeider gir heller ikke nærmere holdepunkter. Som utgangspunkt omfatter vikariatet det tilfelle hvor vikaren utfører arbeid for en bestemt person i dennes midlertidige fravær. Etter flertallets mening bør vikarbegrepet også kunne omfatte en avgrenset overgangsperiode fra forrige stillingshavers fratreden og frem til nyansettelse. I hvert fall må dette gjelde hvor vikariatet for et midlertidig fravær forlenges til også å omfatte nødvendig tid til nyansettelse i stillingen. Det kan neppe av hensyn til ansettelsesprosessen ha vært nødvendig for TKM å utsette ansettelsen til våren 1995. Stillingen ble første gang lyst ut våren 1994 og det var flere kvalifiserte søkere. Flertallet utelukker derfor ikke at nye inspektører kunne vært tilsatt innen utløpet av Storleers vikarperiode for Green. Flertallet tar imidlertid ikke stilling til om engasjementet for skoleåret 1994/1995 var et lovlig vikariat, da engasjementet i hvert fall må anses lovlig på grunn av "arbeidets karakter". I [[Rt-1985-1141]] (Åsgård) gir Høyesterett noen synspunkter på adgangen til midlertidig ansettelse, jf 1150: "Jeg antar at vi i denne sak står overfor arbeidsforhold av en slik særegen karakter at arbeidsmiljøloven ikke er til hinder for tidsbegrenset ansettelse i disse stillinger, når det foreligger saklig behov for det, og tilsettingen begrenses til det som er strengt nødvendig." Etter flertallets oppfatning adskiller TKM seg fra de alminnelige grunnskoler og videregående skoler. TKM er landets største musikkskole med 105 lærere og over 3000 elever fordelt på 40 forskjellige undervisningssteder. Skolen, som ikke bare er en musikkskole, men også en del av Trondheims kulturliv, er inne i en omstillingsprosess. Skolen har siden 1992 orientert seg mot mer allsidige kulturytringer ved gradvis å tilby undervisning også innen teater, dans og ballett. Målsettingen er å fremstå som en skole for "kunst og kultur". De fire inspektørene ved TKM leder hver sin avdeling ved skolen, til nå bestående av 1. blåsere, slagverk og korps, 2. klimpreinstrumenter, sang, strykere, kor og skoleorkester, 3. piano/orgel og harpe, 4. el.instrumenter og akkordion. Sammen med rektor, som har det overordnede ansvar, utgjør de skolens lederteam. Den tidligere rektoren, Kåre Opdal, hadde ved sin fratreden i oktober 1994 vært skolens rektor i over 20 år. Han tok i liten grad del i omstillingsprosessen, som var initiert av Trondheim kommune, Avdeling oppvekst. Lagmannsretten er enig med TKM i at skolen ved ansettelsen av ny rektor høsten 1995 sto foran et generasjonsskifte. Ved tilsettelse av ny rektor fremsto det derfor som nærliggende og nødvendig at ny rektor var med på å sette sammen lederteamet. Flertallet kan vanskelig se at denne vurderingen ikke er tilstrekkelig saklig begrunnet. Omstillingsprosessen var i sin begynnelse, og den tidligere ledelsen ved TKM hadde i liten grad prioritert de endringer som Trondheim kommune, Avdeling oppvekst, ønsket. Det var rektor som foretok ansettelse av inspektørene. Det synes i denne situasjonen nærliggende og nødvendig for gjennomføringen av omstillingsprosessen at ansettelsene ble overlatt til den nye rektor. Riktignok fremsto det som en tilfeldighet at tre inspektørstillinger ble ledig tilnærmet samtidig med rektorstillingen. I en slik situasjon finner lagmannsrettens flertall at denne særegne skolen, med spesielle behov og i en krevende omstillingsprosess, måtte ha adgang til å benytte midlertidig ansettelse for en på forhånd tidsavgrenset periode. Storleer var organisert i Lærerforbundet, som bare hadde noen få medlemmer ved TKM. Da ansettelsesprosessen ble vedtatt utsatt, ble ikke Lærerforbundet tatt med på råd. Utsettelsen skjedde imidlertid i samråd med Norsk Musikerforbund og Norsk Musiker- og Musikkpedagogforening, som sammen organiserte hovedtyngden av de ansatte ved skolen. Disse hadde ingen innvendinger mot fremgangsmåten. Stillingssøkerne, inkludert Storleer, fikk i brev av 15. mars 1994 beskjed om at ansettelsesprosessen var utsatt. Fra brevet hitsettes: "På grunn av at rektor Kåre Opdal den 21. februar 94 har søkt om å få gå av med pensjon fra 31. desember 94, vil stillingene bli utlyst på nytt etter at den nye rektoren er ansatt. På den måten vil det bli lettere å sette sammen et lederteam som utfyller hverandre samtidig som den nye rektoren får være med i utformingen av skolens framtidige struktur." Storleer var kjent med at utsettelsen var bakgrunnen for skolens tilbud til ham av 13. april 1994 om å forlenge hans midlertidige ansettelse. Tilbudet ble akseptert av Stoleer ved brev av 14. april 1994 med følgende ordlyd: "Jeg takker - og tar med glede imot tilbudet om engasjement som inspektør ved TKM for skoleåret 1994/95 - ." Storleer var på tidspunktet for aksepten klar over at TKM ved utsettelsen ikke hadde tatt stilling til hvem som skulle få de ledige stillingene. Det vises til at han etter brevet av 15. mars 1994 var kjent med at behovet for å vente med ansettelsen var bakgrunnen for utsettelsen. Flertallet er etter dette, som tidligere nevnt, kommet til at bruk av tidsbegrenset ansettelse må godtas i den situasjon som forelå. Utsettelsen ble begrenset til det som synes strengt nødvendig. Ny rektor tiltrådte 1. januar 1995 og de tre inspektørene var ansatt til utløpet av det inneværende skoleår. Det er ikke anført, og lagmannsretten kan heller ikke se at det er grunn til å tro, at skolen bevisst har søkt å manøvrere seg bort fra fast ansettelse av Storleer. Storleer var kvalifisert til stillingen og han ble av personalutvalget satt opp som eneste suppleant for alle tre inspektørstillingene. Hvis en av de tilsatte hadde trukket seg, ville Storleer ha blitt ansatt. Det synes på det rene at de formelle grunnene for det tidsbegrensede arbeidsforholdet er sammenfallende med de reelle. Lagmannsretten kan derfor ikke se at den midlertidige ansettelsen fremstår som en omgåelse av oppsigelsesvernet i arbeidsmiljøloven. Kommunen har pekt på at Storleer, som inspektør ved TKM, hadde permisjon fra sin stilling som lærer ved Åsheim ungdomsskole, og således ikke ville være uten arbeid når engasjementet utløp. Lagmannsrettens flertall er imidlertid kommet til sin konklusjon uavhengig av dette. Arbeidsavtaler som rettsgyldig er inngått for et bestemt tidsrom, opphører ved tidsrommets utløp. Storleers arbeidsforhold opphørte i juli 1995, og han fratrådte i slutten av denne måneden. Storleer har subsidiært krevd erstatning under henvisning til at formkravene i den nye arbeidsmiljøloven §58A ikke var oppfylt. Han har vist til at han ikke skriftlig ble varslet om tidspunktet for fratreden senest én måned før fratredelsestidspunktet. Bestemmelsen kom inn i loven ved lovendringen av 6. januar 1995 og trådte i kraft fra 1. februar 1995. Flertallet legger til grunn at varslingsregelen gjelder i denne sak, selv om arbeidsavtalen var inngått før lovens ikrafttreden. Til støtte for dette syn vises til "Arbeidsmiljøloven med kommentarer" av Odd Friberg (6. utgave, 1995) 397: "Tvist om det foreligger lovstridig midlertidig tilsetting antas å skulle avgjøres etter den lovtekst som gjaldt ved inngåelsen av arbeidsavtalen, mens lovens prosessregler etter den nye ordning kommer til anvendelse i alle tilfelle når stevning er inngitt etter ikrafttredelsesdatoen. Regelen om varslingsplikt vil også gjelde avtaler om midlertidig tilsetting som er inngått før endringsloven ikrafttreden, ..." Som byretten legger lagmannsrettens flertall til grunn at regelen om varsel i all hovedsak er en ordensforskrift, og manglende formelt varsel kan i denne sak ikke lede til krav på erstatning. Loven angir selv at unnlatelser av å gi varsel medfører at arbeidsgiver ikke kan kreve fratreden før en måned etter at varsel er gitt. Storleer fratrådte imidlertid på dagen for utløpet av den midlertidige ansettelse. Anken har vært forgjeves og Storleer skulle etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd ilegges omkostninger ved behandlingen av saken for lagmannsretten. Flertallet finner imidlertid at saken har vært så tvilsom at det var fyllestgjørende grunn for Storleer til å anke denne. Unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §180 første ledd kommer til anvendelse og hver part bærer sine saksomkostninger. I saksomkostningsavgjørelsen for byretten gjøres ingen endringer. Det vises til byrettens begrunnelse, som tiltres. Lagdommer Mats Stenrud mener at Storleers engasjement i sin helhet må ses som et vikariat. I snaut to år var han Greens stedfortreder. I resten av 3-årsperioden fortsatte han i samme stilling, etter Greens oppsigelse og frem til ny inspektør tiltrådte 1. august 1995. I [[Rt-1989-1116]] (SAS Service Partner) har Høyesterett drøftet vikarbegrepet i §58 nr 7 på 1120 flg. Etter alminnelig språklig forståelse vil begrepet være knyttet til arbeid ved en bestemt persons fravær eller i en bestemt midlertidig ledig stilling. Det er heller intet i veien for at en person har det ene vikariat etter det andre. I Storleers tilfelle ble vikariatet prolongert for ett år av gangen, og han hadde samme lederstilling gjennom alle tre år - først i Greens fravær, deretter mens stillingen sto midlertidig ledig. Etter omstendighetene var den siste forlengelsen av vikariatet basert på aktverdige hensyn. Lagdommer Stensrud viser til flertallets bemerkninger om den nye rektors ansettelse og tiltredelse. Det foreligger ikke omgåelse av §58 nr 7 fra arbeidsgivers side. Tvert imot ble utsettelsen i ansettelsesprosessen drøftet med de to største fagforeningene for lærerne. Situasjonen, herunder varigheten av vikariatet, var klar for Storleer ved siste prolongering. Lagdommer Stensrud tilføyer at Storleer hele tiden hadde en fast stilling å gå tilbake til hos samme arbeidsgiver - kommunen. Forlengelsen av vikariatet var gunstig for ham, lønns- og arbeidsmessig, samtidig som han kunne posisjonere seg sterkere ved ytterligere ett års erfaring i vikariatet før han søkte den permanente stilling. Hvis Green ikke hadde sagt opp sin stilling før sommeren 1995, ville det neppe vært tvil om at man sto overfor et vikariat med samlet tre års varighet. Situasjonen må bli den samme når Green som her sa opp, eller om han hadde sluttet av andre grunner - ved avskjed, sykdom, alder etc. Det vesentlige er som nevnt at fremdriften for ansettelse av permanente inspektører var klar før siste prolongering av Storleers vikariat. Varigheten av utsettelsen med ansettelsene er kritisert. Lagdommer Stensrud mener den var forsvarlig, både pga nært forestående rektorskifte og den spesielle syklus i skoleverket, hvor det er ønskelig at ledere fullfører skoleåret fra sommer til sommer. Lagdommer Stensrud er enig i flertallets syn på saksomkostningsspørsmålene. Meddommer Jens Petter Nygård er kommet til et annet resultat. Han mener at TKM i den foreliggende situasjon ikke rettsgyldig kunne ansette Storleer midlertidig for skoleåret 1994/95. Etter meddommer Nygårds oppfatning kommer den midlertidige tilsettingen ikke inn under vikarbegrepet. Den midlertidige ansettelsen var begrunnet med det forestående rektorskiftet og gikk ut over det tidsrom som var nødvendig for å foreta nyansettelse i inspektørstillingen. Meddommer Nygård er enig med flertallet i at rettmessigheten av den midlertidige tilsettingen må vurderes i lys av "arbeidets karakter". Fra [[Rt-1985-1141]] flg. (Åsgård), spes. 1147 hitsettes: "Bestemmelsen i §58 nr. 7 tok sikte på å styrke oppsigelsesvernet, som jeg anser som et viktig element i arbeidsmiljøloven. Vilkåret for å tillate tidsbegrenset ansettelse - "når arbeidets karakter tilsier det" - må i lys av dette tolkes strengt, og herunder vil uttalelser i lovens forarbeider være viktige fortolkningsmoment." Etter meddommer Nygårds oppfatning var det nærliggende, men ikke nødvendig, å vente med tilsetting av undervisningsinspektørene til den nye rektor var tiltrådt. Det ville vært fullt mulig for TKM å foreta fast tilsetting i de ledige undervisningsinspektørstillingene våren 1994. Ved rektorskiftet ville skolen da ha vært i samme situasjon som ved et rektorskifte i dag. Omstillingsprosessen ved TKM er etter meddommer Nygårds oppfatning ikke et forhold som kan begrunne nødvendigheten av midlertidig tilsetting. Nyorienteringen hadde pågått siden 1992, det var kjent hvilken retning Trondheim kommune, Avdeling oppvekst, ønsket at TKM skulle orientere seg i mot. Det er heller ikke anført noe forhold som gjorde at Storleer var til hinder for en slik nyorientering. Dom blir etter dette å avsi i overenstemmelse med flertallets og lagdommer Stensruds syn. Slutning: 1. Trondheim byretts dom stadfestes. 2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
