Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav om vederlag mm etter avsluttet samboerforhold. Hermann Larsen, født 1935, ble enkemann i 1993. Han fikk under én eller flere livspoliser utbetalt ca kr 900.000,- . Han solgte fellesboligen, utbetalte ca 400.000,- som morsarv til sine barn, kjøpte bil, kjøpte og solgte en leilighet og disponerte i begynnelsen av 1994, etter egen opplysning, likvid formue på i størrelsesorden 1 mill kroner. Aud Wangberg, født 1947, avsluttet sitt ekteskaplige samliv med Asle Rindsem i begynnelsen av 1994. Uten formell ektepakt var disse enige om at han var eneeier av et gårdsbruk, mens hun var eneeier av boligeiendommen Karl Johans vei 1 i Verdal, der hun hadde bodd siden huset ble oppført i 1979. De hadde i fellesskap ervervet en hytte. Skifteoppgjør ble gjennomført ved en muntlig avtale om kontant overføring av kr 75.000,- fra Wangberg til Rindsem, i det vesentlige på bakgrunn av overføring av hans eierandel i hytta til henne. Hun hadde på den tid helseproblemer og besørget avvikling av sin frisørsalong. Hun hadde attføringspenger og mottok etterhvert også ytelser under en forsikringsordning. Hennes boligeiendom var i 1987 verdsatt til kr 760.000,-. Pantegjelden var i begynnelsen av 1994 på i overkant av kr 400.000,-. Larsen hjalp Wangberg i begynnelsen av februar 1994 med kr 50.000,- av det beløp som skulle betales til Rindsem og med kr 100.000,- for reduksjon av pantegjeld, som deretter ble på i overkant av kr 300.000,-. Larsen kom fra Narvik og flyttet inn hos Wangberg i månedskiftet februar/mars 1994. På den tid var det kommet vann inn i kjelleren, og det ble avdekket betydelige svakheter hva angår husets grunnmur. Samboerne besørget prosjektert delvis riving av grunnmur kombinert med oppførelse av et tilbygg på 26 m2 med kjeller og enkelte arbeider som gjaldt huset forøvrig, som nytt tak. Det ble tatt sikte på etablering av et utleieobjekt der tilbyggets kjellerdel inngikk. Arbeidet ble igangsatt og i det vesentlige gjennomført våren/sommeren 1994. Larsen tidfester byggestart til begynnelsen av april, mens Wangberg tidfester til medio mai. Partene er enige om at Larsen har dekket seks regninger som gjelder håndverkere og byggevarer, samlet beløp kr 138.498,-, bekostet parabolantenne på hytta kr 6.268,- og kabel-TV i boligen kr 6.700,- og hertil dekket en strømregning. Det er videre enighet om at det fra 28. februar til 16. juni 1994 er foretatt fjorten kontantuttak på kr 10000,- eller mer, samlet kr 203.000,-, fra Larsens bankkonto. Det er ikke enighet om, eventuelt i hvilken utstrekning, disse uttak har relevans i saken. Av de nevnte uttak ligger hhv kr 53.000,- og kr 103.000,- i tid forut for byggestart etter hhv Larsens og Wangbergs forklaring. Partene er enige om at det i en viss utstrekning ble betalt for "svart arbeid", kontant og uten kvittering. Larsen anslår volumet i denne sammenheng til kr 50-60.000,-, mens Wangberg ikke kunne gi noen antydning. En avslutning av samboerforholdet ble antydet av Wangberg i september 1995. Partene drøftet neste gang dette spørsmålet i romjulen 1995. Under en kjøretur til/fra Stjørdal 5. juledag ble det økonomiske oppgjør tatt opp. Det er enighet om at Wangberg tilbød Larsen et kontantbeløp på kr 250.000,- og at han da foreslo kr 300.000,-. Det er uenighet om en utbetaling av kr 300.000,- skulle anses som et endelig eller som et foreløpig oppgjør. Kr 300000,- ble overført fra Wangberg til Larsen 2. januar 1996 med slik tekst på overføringsbilaget "Utbet. i henhold til avtale." Larsen flyttet ut av boligen i Verdal og reiste til Narvik 6. januar 1996. Neste kontakt mellom partene var Larsens brev til Wangberg av 22. januar 1996, som er referert i sin helhet i herredsrettens dom s 3-4. Det opplyses i brevet at Larsen hadde gått gjennom bankutskrifter for hele 1994 og deler av 1995, hvoretter det heter: "Jeg finner det at den sum som du betalte meg da vi avsluttet vårt forhold, ikke stemmer med det som jeg har lagt ut av penger." Larsen krevet utbetaling av et "restbeløp" på kr 175.000,-, og tilføyde: "Hvis du regner etter vil du nok fort finne ut at økningen på huset ditt er godt over denne summen." Wangberg solgte boligen for kr 950.000,- i juli 1996. Kjøperne reklamerte pga diverse mangler etter et par måneder og Wangberg ble senere saksøkt med krav om hevning, eventuelt prisavslag. Tvisten mellom Wangberg og kjøperne fant sin løsning ved rettsforlik av 21. januar 1998, hvoretter hun skulle betale kr 130.000,- til kjøperne. Larsen saksøkte Wangberg ved forliksklage i juli 1996 og stevning til Stjør- og Verdal herredsrett i januar 1997. Hans krav var i stevningen oppad begrenset til kr 250.000,- med tillegg av renter fra 1. januar 1996, - begrensningen ble senere redusert til kr 230.000,-. Stjør- og Verdal herredsrett avsa 25. april 1997 dom med slik domsslutning: 1. Aud Wangberg frifinnes. 2. Hermann Larsen dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale til Aud Wangberg kr 20.700,- - tjuetusensyvhundrekroner - i erstatning for hennes saksomkostninger." Larsen har påanket dommen til Frostating lagmannsrett og Wangberg har tatt til motmæle. Ankesaken har en tid vært stanset i påvente av avgjørelse i kjøpernes reklamasjonssak mot Wangberg. Ankeforhandling fant sted 22. og 23. juni 1998. Forklaringer ble mottatt av partene og av fire vitner, - det ene over telefon. Saken står for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten, dog slik at reklamasjonssaken er avklart i mellomtiden. Hermann Larsen har i det vesentlige gjort gjeldende: Det ble ikke inngått avtale om at kr 300.000,- skulle være endelig oppgjør. Larsen aksepterte dette beløpet bare som et foreløpig oppgjør og ga uttrykk for dette overfor Wangberg under kjøreturen i slutten av desember 1995. Han var på den tid opptatt av andre ting enn det økonomiske oppgjør. Han var nedtrykt og i en viss ubalanse. Bl.a. [[Rt-1977-553]] og [[Rt-1985-1265]] viser hvilke krav som må stilles til bevisene for at bindende avtale er inngått om overdragelse av fast eiendom og om andre spørsmål av stor betydning for den det gjelder. Manglende skriftlig avtale tyder på det ikke ble inngått endelig avtale om det økonomiske oppgjør mellom partene. Subsidiært, for det tilfelle at endelig avtale anses å være inngått, kreves avtalen satt til side som basert på uriktige forutsetninger, jf avtaleloven §33, atter subsidiært som urimelig, jf avtaleloven §36. Larsen hadde ikke den nødvendige oversikt over sine utlegg da partene drøftet det økonomiske oppgjør, og dette måtte Wangberg være klar over. Larsen ble overrumplet. Under den forutsetning at Larsen ikke anses bundet av en avtale, kreves vederlag etter alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og rimelighetsbetraktninger jf [[Rt-1984-497]]. RG-1990-858 (Frostating) gir også veiledning. Det kreves tilbakebetaling av samlet ytelse kr 150.000,- fra begynnelsen av februar 1994 og et vederlag basert på Wangbergs rentefordel i denne sammenheng inntil betaling i begynnelsen av januar 1996. Basert på rentesats 6% p.a. over en to års periode utgjør dette kr 18.000,-. Det anføres at Larsens innsats har medført en verdiøkning av boligen på minst kr 200.000,-. Det teller i denne sammenheng lite at enkelte mindre arbeider gjensto for etablering av et utleieobjekt. For en kjøper er muligheten for utleie viktig. Salgssummen for boligen sommeren 1996 var kr 950.000,-. De mangler som førte til prisavslag gjaldt i det alt vesentlige annet enn Larsens arbeider. Det var Larsen som finansierte det alt vesentlige av de arbeider som ble utført i samboerperioden. Det er riktig at han ikke betalte husleie og at Wangberg betjente pantegjelden, betalte forsikring og en del andre faste utgifter, men Larsen dekket det vesentlige av de daglige utgifter i husholdningen. Som vederlag knyttet til verdiøkning av den faste eiendom kreves minimum kr 200.000,-. Det kreves hertil vederlag for den arbeidsinnsats Larsen har nedlagt i boligen. Det dreier seg om innredningsarbeider i etterkant av utbyggingen. Han hevder gjennomsnittlig å ha arbeidet 4-8 timer daglig, 4 dager i uken over ca 4 måneder. Vederlaget foreslås satt til kr 50.000,-. Det kreves vederlag for den rentefordel Wangberg har hatt over ca 1 1/2 år forut for januar 1996, ved at hun slapp å lånefinansiere tilbygget mm. Det kreves i denne sammenheng kr 30.000,-, basert på kalkyle i ettertid av hva tilbygg mm med i sin helhet leid arbeidshjelp normalt skulle ha kostet, - kr 323.655,- eksl mva. Det kreves avrundet kr 13.000,- for parabolantenne og kabel-TV tilknytning. Det dreide seg om anskaffelser som hadde varig samliv som forutsetning, jf Kirsti Strøm Bull "Vederlagskrav overfor ektefelle eller samboer" TfR 1985 s 499 flg. Det kreves dom for Larsens samlede vederlagskravkrav, fratrukket betalt beløp kr 300.000,- primo januar 1996, og med rentetillegg fra samme tidspunkt under henvisning til [[Rt-1990-1227]]. Hermann Larsen har nedlagt slik påstand: 1. Aud Wangberg dømmes til å betale til Hermann Larsen et beløp fastsatt av retten ved skjønn oppad begrenset til kr 230.000,- med tillegg av 12% rente beregnet fra 1. januar 1996 og frem til betaling skjer. 2. Aud Wangberg dømmes til å dekke Hermann Larsens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten. Aud Wangberg har i det vesentlige gjort gjeldende: Larsen er bundet av avtale om oppgjørsbeløpet kr 300.000,- . Det hevdes at Wangberg i samtalen i bilen forsikret seg om at det beløp Larsen foreslo - kr 300.000,- - skulle være endelig oppgjørsbeløp, heri ligger at uttalelse om "foreløpig" bestrides. Hun ville i alle fall ikke ha utbetalt så mye som kr 300.000,- dersom Larsen hadde tatt forbehold av noen art. Overføringen skjedde før Larsen reiste fra Verdal. Det kom da ingen protest fra hans side, heller ikke på overføringsbilagets tekst. Wangbergs datter og svigersønn har som vitner bekreftet at Larsen, før han reiste, uttalte at det mellom ham og Wangberg var "avseggjort og greit" eller "gjort opp og greit". Larsen har ikke anført at det iløpet av tiden fra bilturen til hans avreise fra noen av partene ble tatt opp hvordan man skulle nærme seg spørsmålet om et endelig oppgjør. Det må være i samtale med sin sønn, der Larsen bodde en tid etter hjemkomst til Narvik, at Larsen kom frem til at han angret seg. Far og sønn har gått gjennom kontoutskrifter og sett at betydelige beløp har gått ut. Ut i fra en uriktig formodning om at det alt vesentlige av uttakene hadde sammenheng med Wangbergs bolig, ble det 22. januar 1996 forfattet et brev til henne. Brevets tekst tyder ikke på en oppfølgning av en tidligere avtale bare om et kontobeløp. Larsens sønn har som vitne for lagmannsretten uttrykt som sitt syn at Larsen har et berettiget krav på å få igjen alle sine utlegg. Dette syn har nok påvirket brevet av 22. januar 1996. Det er ikke uvanlig at man nøyer seg med muntlige avtaler om økonomiske forhold ved oppløsning av ekteskap eller samboerforhold, og det er heller ikke uvanlig at det kan gå fort for seg. Det er for mange viktig å kunne skilles som venner, og slik var det nok for begge disse parter. Det kan da være naturlig å fire noe på de optimale krav. Begge parter kan hver for seg ha tenkt gjennom de økonomiske spørsmål på forhånd. Legges det til grunn at en oppgjørsavtale er inngått, foreligger det ikke grunnlag for å sette denne til side etter avtaleloven §33 eller §36. Wangberg hadde ikke mer kunnskap enn Larsen og har ikke opptrådt uredelig. Det er intet urimelig ved avtalen i den forstand at det var noe bemerkelsesverdig ved oppgjørsbeløpet i forhold til de økonomiske realiteter. Subsidiært aksepteres i prinsippet at Larsen har adgang til å kreve et vederlag, men korrekt beregnet vederlag overstiger ikke det beløp han har mottatt. Det bestrides ikke at Larsen skulle ha tilbake kr 150.000,- på bakgrunn av ytelser tidlig i februar 1994. Det kan i denne sammenheng i prinsippet være grunnlag for et krav basert på Wangbergs rentefordel, men ikke slik denne saken ligger an. Wangberg har et større motkrav, idet Larsen aldri betalte husleie. Hun dekket alle faste kostnader, herunder telefon og elektrisistet, unntatt én strømregning. Begge bidro til husholdningsutgiftene. I sammenheng med den faste eiendom må Larsens vederlagskrav være begrenset til den verdiøkning som kan tilbakeføres til hans innsats finansielt eller ved arbeid. Wangberg aksepterer at han har dekket relevante regninger på ca kr 138.500,-, men bestrider at noen vesentlig del av de nevnte kontantuttak har sammenheng med boligen. Etter hennes vurdering kostet de bygningsmessige arbeidene i størrelsesorden kr 200.000,-. Hun aksepterer at han har betalt det meste av dette, men basert på tre regninger som hun konkret husker, har hun i alle fall selv betalt mer enn kr 20.000,-. Hun aksepterer at Larsen har nedlagt en arbeidsinnsats, men hun har også selv deltatt. Takstmann Tønnesen Log, som i ettertid har vurdert og kalkulert samtlige bygningsmessige arbeider utført i samboerperioden, har i sin forklaring for lagmannsretten anslått verdiøkningen som følge av disse arbeidene til kr 150-200.000,-. En forutsetning for denne vurdering var gjennomføring av arbeider med anslått kostnad kr 40-50.000,- (noe gulvbelegg, det meste av bad og div elinstallasjoner) for etablering av et utleieobjekt. Verdiøkningen av det faktisk utførte skulle da bli på kr 100-150.000,-. Larsens krav under denne post kan ikke ligge så høyt fordi han ikke har vært alene verken om finansiering eller arbeid. Hertil kommer at Wangberg måtte tåle et prisavslag på kr 130.000,-, som delvis hadde sammenheng med Larsens arbeidsutførelse. Wangberg hevder at Larsen generelt hadde dårlig økonomistyring, og at han foretok en rekke kostbare innkjøp, således båt, biltilhenger, stereoanlegg og div elektrisk verktøy. Han ordnet med parabolantenne og kabel-TV tilknytning uten hennes ønske. Han har lenge hatt tilbud om å avhente parabolantennen, som fortsatt er uten interesse for henne. Kabel-TV tilknytningen er en installasjon som inngikk i verdien av det huset hun har solgt. All den stund vederlagskravet i sammenheng med boligen er basert på verdiøkningen, er det ikke rom for vederlag for arbeidsinnsatsen som en egen post. Ved fastsettelse av et vederlag må det foretas en bred rimelighetsvurdering. En slik vurdering må føre til at Larsen ikke har krav ut over det han har mottatt. Det må også i denne bredere sammenheng hensyntas at han ikke har betalt husleie. Wangberg har heller ikke kommet økonomisk særlig gunstig ut av situasjonen. Netto salgssum ble kr 820.000,-, pantegjelden var på ca kr 300.000,- og hun betalte kr 300.000,- til Larsen. Hun satt igjen med drøyt kr 200.000,- for ny etablering. Aud Wangberg har nedlagt slik påstand: 1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Aud Wangberg tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten finner, som herredsretten, at Larsen fortsatt er bundet av en avtale om et endelig økonomisk oppgjør mellom ham og Wangberg på kr 300.000,-. Det er ikke å anbefale å nøye seg med muntlig avtale om et såvidt viktig spørsmål som det økonomiske oppgjør etter et samlivsbrudd. Den som påberoper seg en muntlig avtale har bevisbyrden for dens eksistens. Etter en konkret vurdering har lagmannsretten funnet at Wangberg har oppfylt bevisbyrden for eksistensen av avtale om endelig betalingsplikt kr 300.000,-, - en avtale hun oppfylte ved betaling 2. januar 1996. Det er ved denne vurdering lagt vekt på samtalens forløp 5. juledag i 1995, - så langt begge er enige -, selve betalingen, partenes, - særlig Larsens -, opptreden/passivitet i tiden fra 5. juledag 1995 til han skrev om saken 22. januar 1996 og en vurdering av beløpets størrelse sett i forhold til de bevis som foreligger om de økonomiske realiteter slik disse fremsto på avtaletidspunktet og senere. Larsens situasjon 5. juledag 1995 var den at han var i ferd med å avslutte en knapt to års samboerperiode, som hadde påført ham store utgifter. Han hadde ikke sikret seg rettigheter av noen art i avtale med Wangberg. Han hadde hjulpet henne økonomisk like føre han flyttet inn hos henne uten at det var klart definert når og hvordan tilbakebetaling skulle skje. En del håndverker- og byggevareregninger var belastet hans konto, men i den utstrekning han ut over dette hadde betalt regninger av betydning for boligens verdi, hadde dette skjedd på en måte som vanskelig kunne dokumenteres. Kontant betaling for "svart arbeid" uten faktura eller kvittering gir det dårligst mulige utgangspunkt for dokumentasjon. Han hadde nedlagt en arbeidsinnsats, som det heller ikke kunne fremskaffes presise opplysninger om. I hvilken utstrekning hans samlede innsats hadde medført formuesforøkning for Wangberg i form av verdiøkning på boligen måtte den gang fremstå som vanskelig å vurdere, slik det også er idag. Wangberg hadde neppe likvid formue. Hun hadde beskjeden inntekt og begrensede lånemuligheter. Larsen kunne neppe vurdere sin forhandlingssituasjon som den aller beste. Begge parter hadde behov for en definitiv avklaring. Fra Wangbergs side fremkom beløpsforslaget kr 250.000,-. Forslaget kunne ikke oppfattes på annen måte enn som forslag om et endelig oppgjør. Larsen har selv forklart at hans kontraforslag var kr 300.000,-, dog slik at han ved tilføyelsen "foreløpig" omdefinerte diskusjonen til å dreie seg om et spørsmål om kontobetaling. Wangberg aksepterte og etter hennes forklaring ble "foreløpig" ikke nevnt. Larsen skal tvert imot ha svart bekreftende på hennes spørsmål: "E' du fornøyd med det her, e' det greit?". Larsen og Wangberg oppholdt seg deretter en ukes tid under samme tak i hennes bolig i Verdal. Ingen av partene hevder at de i løpet av denne tiden samtalte om det økonomiske oppgjør. Dersom Larsen hadde tatt forbehold og Wangberg hadde oppfattet dette, er det bemerkelsesverdig at hun ikke tok initiativ til å sluttføre forhandlingene, men tvert imot første virkedag over nyttår ganske enkelt sørget for lån og overførte kr 300.000,- til Larsen. Under samme forutsetning fremstår det som bemerkelsesverdig at Larsen ikke benyttet den tiden det var mulig å samtale direkte med Wangberg til å kartlegge det han måtte mangle av opplysninger og til å føre diskusjonen videre frem til et endelig resultat. Det er videre bemerkelsesverdig at partene, om endelig avtale ikke forelå, skiltes 6. januar 1996 uten noe opplegg for fremdrift av forhandlingene og uten i det hele tatt å ha nevnt problemstillingen. Lagmannsretten vurderer det slik at denne opptreden fra partenes side i sterk grad taler for at det oppgjør som var gitt var oppfyllelse av en avtale om endelig oppgjør. Det legges i denne sammenheng liten vekt på utsagn av noe ubestemt karakter som skal ha fremkommet fra Larsens side overfor Wangbergs datter og svigersønn, like før avreise. Deres forklaring om hvordan Larsen da virket tyder imidlertid på at det hersket relativ fred og fordragelighet mellom partene og at Larsen, om enn noe nedtrykt, ikke var ute av stand til å ivareta sine interesser på en tilfredsstillende måte. Det brev Larsen skrev til Wangberg 22. januar 1996 med en viss bistand fra sin sønn er ikke formulert slik det ville ha vært naturlig for en part som på fritt grunnlag ville sluttføre forhandlinger om vederlag. De innledende formuleringer peker snarere i retning av at Larsen etter nærmere undersøkelse og vurdering inntok et annet standpunkt enn tidligere. Etter en samlet vurdering har lagmannsretten funnet at et vederlag til Larsen på kr 300.000,-, betalt ved samlivsperiodens avslutning, er å betrakte som et balansert resultat mellom partene. Det forhold at resultatet ikke synes å avvike i nevneverdig grad fra det naturlige og rimelige er av en viss betydning for rettens vurdering av sannsynligheten for inngåelsen av en slik avtale og av avgjørende betydning for vurderingen av Larsens subsidiære påberopelse av avtaleloven §33 og §36. Etter det resultat lagmannsretten er kommet frem til er det ikke aktuelt å vurdere detaljene i et vederlagskrav, som om dette skulle fastsettes på fritt grunnlag. Det anses tilstrekkelig å gjennomgå de sentrale poster med det siktemål å finne hva det kunne være naturlig og rimelig å avtale. Det klareste innslaget i Larsens krav er tilbakeføringen av samlet kr 150.000,- som han forstrakk Wangberg med for skifteoppgjør og gjeldsreduksjon i februar 1994. Wangbergs rentefordel i denne sammenheng over henimot to år, etter skattejustering, er i prinsippet relevant, men et slikt krav må vurderes i sammenheng med den økonomiske ordning forøvrig mellom partene og er av en slik art at mange vil se bort fra det i en oppgjørssituasjon. Det synes klart at Larsen finansielt og ved arbeidsinnsats har tilført Wangberg en formuesforøkelse i form av verdiøkning av boligen. På bakgrunn av vitneforklaring fra takstmann Tønnesen Log vurderes verdiøkningen til maksimalt drøyt kr 150.000,-. Det er da hensyntatt at ytterligere investering var nødvendig for å kunne oppnå utleieinntekt. En utleiemulighet er viktig for en kjøper, men han vil i prisreduserende retning ta i betraktning hva som gjenstår av investering for at utleieinntekten kan oppnås. Gjenstående arbeider vil også medføre at inntektsstrømmen vil starte på et noe senere tidspunkt. Den antydede maksimale relevante verdiøkning må reduseres forholdsmessig i den utstrekning Wangberg har bidratt med finansiering og/eller arbeid og i den utstrekning prisavslaget på kr 130.000,- overfor kjøperne skyldtes svakheter ved Larsens arbeid. Lagmannsretten finner at alle disse reduksjonsfaktorer er aktuelle, om enn ikke i betydelig grad. Det anses ikke nødvendig å skjønne over faktorenes beløpsmessige betydning i detalj ut over en antydning om at faktorene samlet i alle fall bevirker reduksjon med 20%, som utgjør drøyt kr 30.000,-. Det anses åpenbart at det ikke er rom for en egen post i vederlagskravet basert på Larsens arbeidsinnsats hva angår boligen, når man allerede har nærmet seg problemstillingen ved en vurdering av hvilken verdiøkning som kan relateres til hans totale innsats. Ovenstående gjennomgang av de sentrale poster er for lagmannsretten tilstrekkelig for å konstatere at kr 300.000,- etter omstendighetene var et redelig, rimelig og naturlig oppgjør fra Wangberg til Larsen ved samboerforholdets avslutning. Herredsrettens dom blir å stadfeste. Larsens anke har ikke ført frem. Lagmannsretten har ikke vært i tvil om resultatet og Larsen plikter etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd å dekke Wangbergs saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Kari Messelt Ekker har fremlagt omkostningsoppgave på samlet kr 31.997,-, hvorav kr 23.000,- er salær for juridisk bistand og kr 8.997,- er dekning til et vitne. Det er ikke innkommet innsigelse mot oppgaven. Omkostningskravet legges til grunn jf tvistemålsloven §176 første ledd. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Hermann Larsen betaler til Aud Wangberg saksomkostninger for lagmannsretten med 31.997 - trettientusennihundreognittisju - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
