Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder straffutmåling for fartsovertredelse og er knyttet til spørsmålet om en hastighetsmåling utført med laser fartsmåler kan legges til grunn ved reaksjonsfastsettelsen. Trondheim byrett avsa 12. november 1997 dom med slik domsslutning: "A, født xx.xx.70 dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §5 første ledd, til å betale en bot til statskassen stor kroner 1500,- -ettusenfemhundrekroner- subsidiært 6 -seks- dagers fengsel." Dommen ble avsagt under dissens. Flertallet, som besto av meddommerne, fant ikke å kunne bygge på den fartsmåling som var foretatt ved bruk av laser måleinstrument. Mindretallet, rettens formann, la derimot dette måleresultat til grunn. Politimesteren i Trondheim har anket dommen til lagmannsretten. Anken gjelder bevisbedømmelsen under straffespørsmålet ved at byretten har lagt til grunn for straffutmålingen at domfelte holdt en hastighet på ca 70 km/t i 50-sone, mens forelegget bygget på at hastigheten hadde vært 90 km/t målt med laser fartsmåler. Ankeforhandling ble avholdt i Trondheim 8. mai 1998. Den domfelte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt to vitner, herunder den politioverkonstabel som foretok fartsmålingen. Professor Børje Forssell og ingeniør Steffen Kirknes var oppnevnt som sakkyndige for lagmannsretten. Deres mandat gikk ut på "å avgi uttalelse om muligheter for målefeil generelt ved den type hastighetsmålinger med laser som det her dreier seg om og konkret om muligheter for feil i den sak det her gjelder". Begge de oppnevnte har avgitt sakkyndige uttalelser til bruk for lagmannsretten. De sakkyndige møtte ikke under ankeforhandlingen. Aktor har i hovedtrekk anført: Ingen av de forhold som byrettens flertall har ansett som usikkerhetsmomenter kan ha betydning for påliteligheten av måleresultatet. Dette omfatter muligheten for at laserstrålen har truffet en del av motorsykkelen som ikke ga refleksjon, betydningen av skrånende flater på motorsykkelen og muligheten for at laserstrålen har forflyttet seg fra fører til passasjer. Det er vist til sakkyndig uttalelse fra professor Forssell, hvor disse forhold avvises som usikkerhetsmomenter, og i noen grad også til ingeniør Kirknes' uttalelse. Heller ikke forsvarerens anførsel om høydeforskjell mellom måleapparat og måleobjekt kan føre frem, idet det var tale om en flat strekning med fri sikt. Politimannen hadde også god tid til å stanse motorsykkelen etter at målingen var utført, selv om denne holdt en hastighet av 90 km/t. De konkrete forhold i forbindelse med målingen gir for øvrig ikke grunn til å betvile riktigheten av resultatet. Laseren var godkjent på forhånd. Politimannen hadde kontrollert instrumentet både før, under og etter bruk. Målingen ble foretatt på optimal avstand og under gode siktforhold. Instruksen er fulgt på alle punkter, så nær som ett, idet det ikke er opplyst i loggen at måleresultatet ble forevist domfelte. At dette ble gjort fremgår imidlertid av politirapporten som ble skrevet dagen etter. Begge de sakkyndige har konkludert med at måleresultatet er pålitelig. Dette fremgår klarest i professor Forssells rapport, men også ingeniør Kirknes legger i realiteten dette til grunn. Om betydningen av brudd på instruks i forbindelse med lasermåling er vist til Høyesteretts dom og kjennelse av 19. januar 1998 i en tilsvarende sak. Mangelfull loggføring må i tråd med denne avgjørelse anses som en feil som ikke har betydning for påliteligheten av målingen. Ved fastsettelsen av straffereaksjon må det etter dette legges til grunn at domfelte holdt en hastighet av 90 km/t. Om straffutmålingen i tilsvarende saker er vist til avgjørelser i [[Rt-1989-786]] og [[Rt-1989-788]], der straffen besto av en kombinasjon av betinget fengselsstraff og bot. Av prosessøkonomiske grunner har politiet i nærværende sak valgt å ilegge bot ved forelegg. Aktor har nedlagt slik påstand: "I byrettens dom gjøres den endring at A dømmes til å betale en bot på 6.000 kroner subsidiært 15 dagers fengsel." Forsvareren har i hovedtrekk gjort gjeldende: Det foreligger ingen tekniske bevis om størrelsen av hastighetsoverskridelsen. Noen utskrift som viser dette er ikke fremlagt. Man har derfor kun politimannens forklaring å holde seg til. Måleresultatet som hevdes å foreligge er beheftet med flere usikkerhetsmomenter. De sakkyndige er uenige når det gjelder laserapparatets troverdighet i nærværende sak. Justervesenets kontroll av apparatet ble foretatt først i januar 1998. Muligheten for periodiske feil ved apparatet innebærer at kontrollen ikke kan tillegges avgjørende vekt. Om den aktuelle måling er for det første anført at det er vanskeligere å måle hastigheten til en motorsykkel enn til en bil ved bruk av laser fartsmåler. Den aktuelle måling er dessuten usikker. Politimannen rettet laseren mot en påslått lykt på motorsykkelen, som ikke har gitt refleksjon. Det er sannsynlig at laserstrålen har truffet personene på motorsykkelen, og at den derfor har forflyttet seg mellom fører og passasjer. Dette vil føre til at måleresultatet blir feil. Laserstrålen kan også ha truffet skrånende flater på motorsykkelen, noe som gir mulighet for feilmåling. Domfeltes egen oppfatning om hastigheten bør legges til grunn. Han hevder å ha kjørt i 60 km/t. Riktigheten av dette støttes ved at politimannen klarte å stanse motorsykkelen umiddelbart etter målingen. Dette ville neppe ha vært mulig dersom hastigheten hadde vært 90 km/t. Politimannen kan ha lest feil fra apparatets display, og oppfattet et 6-tall som et 9-tall. Det må legges til grunn at måleresultatet ikke er blitt forevist for domfelte. Foruten at domfelte selv hevder dette, er vist til at loggskjemaet ikke inneholder opplysning om slik forevisning. Det må ses bort fra opplysningen i anmeldelsen om at måleresultatet ble forevist domfelte. Om betydningen av instruksbrudd er vist til utrykt høyesterettsdom av 19. januar 1998. Det som der er lagt til grunn må medføre at måleresultatet i nærværende sak avvises. Med hensyn til størrelsen av hastigheten er endelig vist til at alminnelige bevisbyrderegler må gjelde også her. Tvil om hastighetens størrelse må derfor komme domfelte til gode. Subsidiært er anført at straffen ikke bør utmåles strengere enn til en bot på 6.000 kroner dersom lasermålingen legges til grunn. Domfelte aksepterer i så fall en bot av denne størrelse. Forsvareren har nedlagt påstand om at anken forkastes. Lagmannsretten skal bemerke: Hovedspørsmålet i denne sak, som gjelder anke over straffutmålingen, er hva som skal anses bevist mht størrelsen av fartsovertredelsen. Det avgjørende blir derfor om måleresultatet kan legges til grunn som riktig. Eventuell fornuftig tvil om dette må komme domfelte til gode. Laserapparatet ble tatt i bruk i Norge i 1994 ved politiets hastighetsmålinger av kjøretøyer. Det er autorisert til slik bruk i en rekke land. Apparatet regnes som pålitelig såfremt det benyttes av kompetent personell og på forskriftsmessig måte. Det apparat som ble benyttet i nærværende sak ble kontrollert av Justervesenet i januar 1998, uten at det fremkom anmerkninger av noe slag. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke forelå feil ved apparatet, og ser i denne forbindelse bort fra muligheten for såkalte periodiske feil, idet dette ikke antas å representere en reell feilkilde i nærværende sak. Som uttrykt av Høyesterett i dom 19. januar 1998 må utgangspunktet da være "at måleresultatet legges til grunn hvis laserapparatet i enhver henseende er riktig brukt og kontrollert, og det heller ikke foreligger andre omstendigheter som kan reise tvil om målingens pålitelighet". Lagmannsretten har vurdert de innsigelser som er fremkommet i nærværende sak, men har ikke funnet grunn til å betvile riktigheten av målingen. Politioverkonstabelen som utførte målingen har opplyst at han kontrollerte apparatet før, under og etter bruk, og dette fremgår også av loggboken. Målingen ble foretatt på en flat og oversiktlig strekning med gode siktforhold. Avstanden frem til måleobjektet - 120 m - må anses som optimal. Det var ingen nevneverdig høydeforskjell mellom måleapparat og måleobjekt, og det kan utelukkes at andre gjenstander på den aktuelle strekning har virket forstyrrende inn. Etter lagmannsrettens syn kan de anførsler som er knyttet til muligheten for usikre treffpunkter på motorsykkelen ikke fremkalle fornuftig tvil om riktigheten av målingen. Lagmannsretten støtter seg her til vurderingen av disse spørsmål i professor Børje Forssells sakkyndige uttalelse av 30. april 1998, og finner at denne må legges til grunn. Det er på det rene at det ikke er opplyst i loggboken at måleresultatet ble forevist for domfelte. Vedkommende politioverkonstabel som utførte målingen har opplyst at dette skjedde, og det er også nevnt i anmeldelsen som ble skrevet dagen etter. Domfelte har imidlertid hevdet at han ikke ble forevist måleresultatet. Spørsmålet er så hvilken betydning usikkerheten om dette forhold skal tillegges. Høyesterett har i den foran nevnte dom av 19. januar 1998 lagt til grunn at instruksbrudd ikke innebærer at målingen må settes til side, dersom "det kan utelukkes at det instruksstridige forhold har hatt betydning for måleresultatet". På den annen side er fremhevet at instruksens begrensninger for bruk av laserapparater må anses som rettssikkerhetsgarantier, og at instruksbrudd som ikke er bagatellmessige, derfor normalt bør føre til at målingen ikke kan benyttes. Lagmannsretten har foran lagt til grunn at målingen ble utført på betryggende måte. Muligheten for at domfelte ikke fikk forevist måleresultatet kan ikke rokke ved dette. Forholdet kan derimot ha betydning for spørsmålet om laserapparatet er avlest korrekt. Dette må avgjøres etter en fri bevisvurdering, der flere forhold kommer i betraktning. Vedkommende politioverkonstabel har som vitne for lagmannsretten opplyst at han foretok to målinger av vedkommende motorsykkel. Den første målingen, som ble foretatt mens motorsykkelen kjørte i unnabakke, viste en hastighet av 90 km/t. Politimannen mente at hastigheten måtte ha vært høyere, og foretok derfor en ny måling etter at motorsykkelen var kommet ut på en tilnærmet flat strekning. Også denne målingen viste 90 km/t. Det er opplyst at forelegget er basert på resultatet av den siste målingen. Etter lagmannsrettens syn støtter disse tilleggsopplysningene riktigheten av avlesningen på en slik måte at det ikke kan herske fornuftig tvil om denne. At motorsykkelen ble stanset umiddelbart etter å ha passert kontrollposten er på den annen side ikke egnet til å sannsynliggjøre at hastigheten har vært lavere enn 90 km/t. Det ble benyttet blålys ved anledningen, noe som etter lagmannsrettens syn gir en rimelig forklaring på motorsykkelens hurtige nedbremsning. Lagmannsretten legger etter dette til grunn som bevist at domfelte holdt en hastighet av 90 km/t i en 50 km-sone. Aktor har opplyst at politiet av prosessøkonomiske grunner ønsket saken avgjort ved et forelegg. Aktors påstand for lagmannsretten er i samsvar med forelegget. Når saken er bragt inn for domstolene, må den imidlertid avgjøres i tråd med det straffutmålingsnivå som må antas å gjelde for vedkommende overtredelse. Domstolene har et selvstendig rettshåndhevelsesansvar, og kan ikke la seg lede av prosessøkonomiske hensyn. Under henvisning til de avgjørelser som er inntatt i [[Rt-1989-786]] og [[Rt-1989-788]], samt rettspraksis for øvrig, finner lagmannsretten at en reaksjon som kun består av en bot vil være en for mild reaksjon. Forholdet antas å ligge nær grensen for anvendelse av ubetinget fengselsstraff. Kjøreforholdene var imidlertid gode, idet det var tale om en rett strekning, tørr veibane, brukbare lysforhold og liten trafikk for øvrig. Reaksjonen fastsettes derfor som en kombinasjon av betinget fengselsstraff og ubetinget bøtestraff, jf straffeloven §52 nr 3. Lagmannsretten er kommet til at fengselsstraffen, som gjøres betinget med en prøvetid på 2 år uten tilsyn, bør utmåles til 14 dager, som er lovens minimum, jf straffeloven §52 nr 2. I tillegg opprettholdes den bot som ble fastsatt i forelegget. Dommen er enstemmig. Domsslutning: I byrettens dom gjøres den endring at A idømmes en straff av fengsel i 14 - fjorten - dager, som gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn. I tillegg idømmes han en bot på 6.000 - sekstusen - kroner, subsidiært fengsel i 15 - femten - dager. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
