Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder adgangen til å angripe en uteblivelsesdom av forliksrådet ved oppfriskning, og fristen for dette. I sak mellom ovennevnte parter avsa Trondheim forliksråd uteblivelsesdom 9. januar 1995, hvorved Ola Røvik ble dømt til å betale kr 108.184, samt renter og saksomkostninger, til advokatfirmaet Rødner. Uteblivelsesdommen ble regnet som forkynt for Røvik 14. januar samme år. Spørsmålet om dommen kan anses å ha blitt lovlig forkynt for ham er omstridt i saken. Røvik innga 28. januar 1995 skriftlig tilsvar til forliksrådet, der han bestred påstanden i klagen og begjærte saken avvist fra Trondheim forliksråd. Som det fremgår av det ovenstående, hadde forliksrådet på dette tidspunkt avsagt uteblivelsesdom. Høsten 1996 fremsatte advokatfirmaet Rødner begjæring om utlegg hos Ola Røvik, på grunnlag av uteblivelsesdommen i forliksrådet. Namsmannen i Oslo tok begjæringen til følge. Røvik påklaget avgjørelsen, men Oslo namsrett avsa 6. juni 1997 kjennelse, hvorved Røvik ikke fikk medhold. Etter kjæremål fra Røvik stadfestet Borgarting lagmannsrett 21. august 1997 namsrettens kjennelse. Denne er rettskraftig. Ola Røvik sendte 23. juni 1999 prosesskrift til Trondheim forliksråd, der han begjærte oppfriskning over uteblivelsesdommen. Advokatfirmaet Rødner krevde at begjæringen skulle avvises. Trondheim forliksråd avsa 27. september 1999 kjennelse, som har denne slutning: «1. Begjæringen om oppfriskning avvises. 2. Ola Røvik tilpliktes å erstatte Advokatfirmaet Rødner sakens omkostninger med, kr. 5.000,- med tillegg av 12% rente p.a fra 14 dager etter forkynnelsen av kjennelsen.» Røvik påkjærte forliksrådets kjennelse til Trondheim byrett. Han nedla slik påstand: «1. Trondheim forliksråds uteblivelsesdom av 9. januar 1995 i sak nr. 2738/94 oppheves. 2. Ola Røvik tilkjennes sakens omkostninger både for begjæringen om oppfriskning og for kjæremålet.» Advokatfirmaet Rødner innga kjæremålstilsvar, og nedla slik påstand: «1. Saken avvises. 2. Forliksrådets punkt 2 stadfestes. 3. Advokatfirmaet Rødner tilkjennes sakens omkostninger for byretten med kr 5.000, med tillegg av 12% p.a. fra 14 dager etter forkynnelsen av byrettens avgjørelse.» Trondheim byrett avsa 31. januar 2000 kjennelse, som har denne slutning: «1. Trondheim forliksråds kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling i forliksrådet. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for forliksrådet eller byretten.» Advokatfirmaet Rødner har påkjært kjennelsen til lagmannsretten, og gjort gjeldende følgende hovedanførsler til støtte for at begjæringen om oppfriskning må avvises: Begjæringen er fremsatt for sent. Fristen for å begjære oppfriskning er én måned, jf. tvistemålsloven §346. Uteblivelsesdommen ble forkynt 14. januar 1995, og fristen utløp derfor 14. februar samme år. Røvik kontaktet forliksrådet innen utløpet av fristen for å begjære oppfriskning. Han krevde da saken avvist fordi den angivelig var anlagt ved uriktig verneting. At Røvik har angrepet saken på uriktig vis, er hans ansvar. Det er ikke riktig at forliksrådets dom ble ulovlig forkynt. Røviks opplysninger om sine boforhold har i ettertid vist seg å være uriktige. Det reelle boforhold er avgjørende, og dette har, så vidt vites, hele tiden vært i Trondheim. Også under forutsetning av at dommen ble uriktig forkynt, er fristen for å begjære oppfriskning oversittet. Det er vist til domstolloven §153 og §154, samt til samme lov §147. Både Røviks nåværende og tidligere prosessfullmektig har hatt kjennskap til dommen i mer enn én måned. På denne bakgrunn kan det ikke være grunn til å gi oppfriskning. Fristen må under enhver omstendighet ha begynt å løpe da Røvik ble klar over at uteblivelsesdommen var et gyldig tvangsgrunnlag, og derfor ikke var gyldig opphevet av forliksrådet. Røvik har i mer enn tre år visst at advokatfirmaet Rødner og Oslo byfogdembete forholdt seg til uteblivelsesdommen som et gyldig tvangsgrunnlag. Namsmannen i Oslo besluttet utlegg på grunnlag av dommen 18. desember 1996. Under enhver omstendighet må idømte saksomkostninger være betalt eller deponert i retten for at begjæringen om oppfriskning skal kunne behandles, jf. tvistemålsloven §346. Røvik har ikke oppfylt noen av vilkårene. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak i nærværende sak, snarere tvert i mot, hensett til at Røvik nå har oppgitt å ha bopel i USA. Som et ytterligere grunnlag for påstanden om avvisning av begjæringen anføres at spørsmålet om uteblivelsesdommens gyldighet og rettskraft har vært behandlet av andre domstoler i forbindelse med begjæring om utlegg. De spørsmål som er sentrale i nærværende sak, ble vurdert i forbindelse med begjæringen om tvangsfullbyrdelse, og det ble lagt til grunn at rettsmiddelfristene for lengst var utløpt. Lagmannsretten oppfatter anførselen slik at spørsmålene i nærværende sak hevdes å være rettskraftig avgjort, og at begjæringen om oppfriskning også av denne grunn må avvises. Advokatfirmaet Rødner har nedlagt slik påstand: «1. Oppfriskningsbegjæringen avvises. 2. Forliksrådets punkt 2 stadfestes. 3. Advokatfirmaet Rødner tilkjennes sakens omkostninger med kr 10.000 for by- og lagmannsretten, med tillegg av 12% rente p.a. fra 14 dager etter forkynnelsen av lagmannsrettens avgjørelse.» Ola Røvik har i hovedtrekk anført: Byrettens kjennelse er korrekt hva angår rettsanvendelsen og i det vesentlige også bevisbedømmelsen. Omkostningsavgjørelsen er imidlertid uriktig, og påstås endret. Forliksrådets uteblivelsesdom av 9. januar 1995 er aldri blitt oversendt til Røvik. Både forliksklagen og uteblivelsesdommen ble sendt til adressen i Trondheim til forkynning, men dokumentene ble returnert til forliksrådet fordi adressen var uriktig. Ny forkynnelse er ikke senere blitt foretatt. Byretten har korrekt lagt til grunn at uteblivelsesdommen ikke er blitt forkynt for Røvik, og at fristen for å begjære oppfriskning ikke har begynt å løpe. Det er vist til tvistemålsloven §346 annet ledd 1. punktum og domstolloven §147, med henvisning til §183. Byrettens kjennelse er i samsvar med Høyesteretts praksis, som går ut på at det stilles strenge krav til formalitetene ved forkynning av dommer. Det er vist til [[Rt-1957-255]] og [[Rt-1996-1355]]. Advokatfirmaet Rødner har i kjæremålet fremsatt udokumenterte påstander om Ola Røviks reelle postadresse. Det fremgår av dokumentasjonen at Røvik på tidspunktet for forliksklagen til Trondheim forliksråd oppholdt seg i Oslo. Røviks prosessfullmektig bestrider å ha hatt kunnskap om uteblivelsesdommen i februar 1999. Hans klientforhold til Røvik startet først i mai 1999. Byretten har korrekt unnlatt å kreve innbetaling av saksomkostningene ved uteblivelsesdommen før kjæremålet behandles. Det er vist til tvistemålsloven §346 tredje ledd 2. punktum. Domstolene som har behandlet utleggsbegjæringen, har kun uttalt seg om ulike forhold knyttet til spørsmålet om oppfriskning. Dette spørsmålet er ikke blitt inngående vurdert og har ikke vært tema for de nevnte rettsinstanser. Ola Røvik skulle ha vært tilkjent saksomkostninger for forliksrådet og byretten. Saken har ikke vært så tvilsom at saksomkostninger ikke skal tilkjennes. Ola Røvik har nedlagt slik påstand: «1. Trondheim byretts kjennelse av 31. januar 2000 pkt. 1 i sak nr. 99-01760 stadfestes. 2. Trondheim byretts kjennelse av 31. januar 2000 pkt. 2 i sak nr. 99-01760 oppheves slik at Ola Røvik tilkjennes saksomkostninger for forliksrådet og byretten med kr 27.435,-, med tillegg av forsinkelsesrenter 12% p.a. fra oppfyllelsesfristen. 3. Ola Røvik tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten med kr 4.000,-, med tillegg av forsinkelsesrenter 12% p.a. fra oppfyllelsesfristen.» Lagmannsrettens syn på saken: Hovedspørsmålet er om begjæringen om oppfriskning må avvises, fordi den er fremsatt etter utløpet av fristen i tvistemålsloven §346 annet ledd 1. punktum. Dette beror på om forliksrådets dom av 9. januar 1995 kan anses å ha blitt lovlig forkynt for Røvik. Dersom dette ikke kan anses å være tilfelle, blir det spørsmål om hvilken betydning det har at Røvik eventuelt er blitt kjent med dommen på annen måte. Forliksrådets dom av 9. januar 1995 ble forsøkt forkynt for Røvik etter reglene om postforkynning. Forliksrådet sendte dommen til Breisynvegen 6 i Trondheim, idet forliksrådet la til grunn at Røvik bodde der. Røvik hadde imidlertid 1. oktober 1991 meldt flytting til Oslo, og 5. mai 1993 til Sverige. Det må etter dette legges til grunn at det er benyttet uriktig adresse ved postforkynningen. Postforkynningen kan etter dette ikke anses å være gjennomført slik som forutsatt i domstolloven §163a. Etter samme lov §183 er forkynnelsen lovlig, selv om det er gjort feil ved utførelsen, dersom dokumentet likevel er kommet frem til rette vedkommende. Det kreves imidlertid strenge bevis for dette, jf. [[Rt-1999-527]]. Etter opplysningene i saken kan lagmannsretten ikke anse det godtgjort at Røvik er blitt kjent med dommen gjennom postforkynningen. Den omstendighet at Røvik sendte tilsvar til Trondheim forliksråd 28. januar 1995 kan tyde på at han da var kjent med forliksklagen og dommen. Det er imidlertid usikkert hvordan han eventuelt har ervervet kunnskap om dommen. Opplysningene tyder på at forliksrådet har kommet i kontakt med slektninger av Røvik, og at disse har gitt ham underretning. Slik saken foreligger opplyst, må dette anses som tilfeldig ervervet kunnskap, noe som ikke er tilstrekkelig til at rettsmiddelfristen begynner å løpe. Det vises herom til [[Rt-1988-353]] og [[Rt-1957-255]], samt til [[Rt-1996-1355]]. Som nevnt innledningsvis, begjærte advokatfirmaet Rødner høsten 1996 utlegg hos Ola Røvik, på grunnlag av uteblivelsesdommen av 9. januar 1995. Namsmannen i Oslo besluttet 18. desember 1996 å gjennomføre utleggsforretning overfor Ola Røvik. Denne påklaget utleggsforretningen, men som nevnt innledningsvis, førte hverken klagen eller et senere kjæremål frem. Etter lagmannsrettens syn kan det ikke anses tvilsomt at Ola Røvik hadde mottatt Trondheim forliksråds dom av 9. januar 1995 da han påklaget namsmannens beslutning om å fremme utleggsforretningen, og da han senere påkjærte namsrettens kjennelse. At dette var tilfellet, fremgår av gjengivelsen av Røviks anførsler i namsrettens og lagmannsrettens kjennelser. Det er ingen holdepunkter for at begjæringen om utlegg, der forliksrådets dom fulgte med, ikke ble forkynt for Røvik. Den kunnskap han derved fikk om forliksrådets dom var ikke tilfeldig, men en følge av at dommen ble benyttet som grunnlag for utlegg. I henhold til domstolloven §183 må forkynnelsen av dommen anses å ha blitt utført senest 6. juni 1997, da namsrettens kjennelse ble avsagt. Det synes å være på det rene at Røvik på et visst tidspunkt har blitt forledet av forliksrådet til ikke å angripe dommen med rettsmidler. Forliksrådets beslutning om å «avvise» saken kan således ha virket forvirrende på Røvik. Når dommen ble benyttet som grunnlag for utlegg og Røviks klage og kjæremål mot utleggsforretningen ikke førte frem, måtte det imidlertid stå klart for ham at dommen måtte angripes med rettsmidler for ikke å bli tillagt rettslige konsekvenser. I forhold til domstolloven §154 første ledd må Røvik derfor anses å ha fått «anledning til» å begjære oppreisning for oversittelse av fristen for å kreve oppfriskning senest da Borgarting lagmannsretts kjennelse av 21. august 1997 ble forkynt for ham. Begjæring om oppreisning måtte da ha vært fremsatt senest én måned etter dette, jf samme bestemmelse. Det er ikke fra Røviks side anført at lagmannsrettens kjennelse i saken om gyldigheten av utleggsforretningen ikke er blitt forkynt for ham til normal tid. Fristen for å kreve oppfriskning over forliksrådets dom av 9. januar 1995 er derfor for lengst utløpt, jf. tvistemålsloven §346 annet ledd 1. punktum. Det er etter dette ikke nødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til når Røviks nåværende og tidligere prosessfullmektiger mottok forliksrådets dom. Det følger imidlertid av det som er anført foran at Røviks prosessfullmektig i klagesaken vedrørende utleggsforretningen var kjent med dommen i 1997. Kjæremålet har ført frem. Ola Røvik tilpliktes i medhold av tvistemålsloven §172 første ledd å betale saksomkostninger for forliksråd, byrett og lagmannsrett. Unntakene i §172 annet ledd er vurdert, men ikke funnet å være anvendelige. Advokatfirmaet Rødner har krevet saksomkostninger med kr 10.000 for byrett og lagmannsrett, i tillegg til de kr 5.000 som ble tilkjent ved forliksrådets kjennelse. Beløpene utgjør salær og antas å være nødvendige utgifter. Disse tilkjennes i medhold av tvistemålsloven §176 første ledd. Rentekravet tas til følge, jf morarenteloven av 17. desember 1976 nr. 100 §2 og §3. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Forliksrådets kjennelse stadfestes. 2. Ola Røvik betaler saksomkostninger for byrett og lagmannsrett til advokatfirmaet Rødner med 10.000 - titusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker etter at lagmannsrettens kjennelse er forkynt. Etter utløpet av denne frist påløper 12 - tolv - % rente p.a. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
