Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder kjæremål over kjennelse om å fremme utleggsforretning som ledd i inndrivelse av tvangsbot etter barneloven §48. I tvistemål for Eidsvoll herredsrett om samværsrett etter barneloven inngikk A og B 10. februar 1998 slikt rettsforlik: 1. SAMVÆR 1.1 Helgesamvær A skal ha samvær med C, f. *.*.1991, annenhver helg fra fredag ved skoleslutt til mandag ved skolestart, første gang 20.2.1998. Helgesamvær som holdes utenom skoleåret starter fredag kl 16.00 og avsluttes mandag kl 11.00. C skal ha helgesamvær med A første helg etter at hun har hatt ferie med B, og hun skal være hos B første helg etter at hun har hatt feriesamvær med A. 1.2 Feriesamvær A skal videre ha samvær i skolens ferier etter følgende mønster: - to uker i sommerferien, - en uke annenhver vinterferie, første gang 1999, - en uke annenhver påske fra onsdag før skjærtorsdag til tirsdag etter 2. påskedag, første gang 1998, - en uke annenhver høstferie, første gang 1999, - annenhver jul fra 23.12. til 28.12, første gang 1997 og - annenhvert nyttår fra 28.12 til 2.1. C skal være hos B hver 17. mai. Partene avtaler nærmere tidspunkt for sommersamværet innen 30.5 hvert år. Ved feriesamvær i løpet av skoleåret skal C hentes ved skoleslutt og leveres tilbake ved skolestart første skoledag etter ferien. Ved feriesamvær utenom skoleåret skal C hentes hjemme hos B kl 16.00 og leveres kl 11.00. 2. HENTING OG LEVERING C skal hentes og leveres på skolen. Kun hvis skolen er stengt skal henting og levering skje hjemme hos B. 3. ENDRINGER Partene skal i det lengste forsøke å unngå endringer i samværsplanen. Dersom uforutsette forhold inntrer og helgesamværene allikevel må endres skal melding gis den annen part pr telefaks senes 4 dager før samværet etter det ovenstående skulle funnet sted. Endringer i feriesamværene skal meldes på samme måte senest 4 uker før samværet skulle funnet sted. 4. HEVING Eidsvoll herredsrett sak nr 417/97 heves som forlikt. Forkynnelse av hevingskjennelse frafalles. Saksomkostningsspørsmålet avgjøres av retten.» A begjærte 28. april 1999 kjennelse for at samværsretten måtte bli tvangsfullbyrdet ved ileggelse av tvangsbot. Stjør- og Verdal namsrett avsa 20. august 1999 kjennelse om ikke å ta begjæringen til følge, men etter kjæremål til Frostating lagmannsrett avsa lagmannsretten 13. januar 2000 ( LF-1999-00840) kjennelse med slik slutning: «1. B betaler løpende tvangsmulkt til Staten med 2.000 - totusen - kroner for hver dag det ikke er samvær mellom A og C ifølge rettsforlik 10. februar 1998. Tvangsmulkten løper fra første dag i første helg etter at denne kjennelse er forkynt for B og ut året 2000. 2. B betaler til Staten 36.326,50 - trettisekstusentrehundreogtjueseks 50/100 - kroner i saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.» Høyesteretts kjæremålsutvalg ( HR-2000-00249) forkastet Bs videre kjæremål ved kjennelse 15. mars 2000. Namsmannen i Levanger mottok 17. april 2000 As begjæring datert 11. april 2000 om tvangsfullbyrdelse av tvangsboten. I rubrikken for tvangsgrunnlag er det vist til lagmannsrettens kjennelse med videre og tilføyd: «25.-27. februar 2000 kr (2000 x 3) 10.-12. mars (2000 x 3) 24.-26. mars (2000 x 3) 7.-9. april (2000 x 3) kr 24.000 Det er påplusset kr 750,- som saksomkostninger for begjæringen, og det hele er summert til kr 24.750,-. Begjæringen er fremsatt ved bruk av skjema som gjelder «Begjæring om tvangsfullbyrding av krav på annet enn penger». Namsmannen i Levanger sendte 16. mai 2000 et brev til B . Brevet har overskriften «FORELEGGELSE AV BEGJÆRING OM UTLEGGSFORRETNING». I brevet oppfordres B til å fremkomme med mulige innsigelser eller andre relevante opplysninger «av betydning for gjennomføringen av utleggsforretningen» innen to uker. Det opplyses at utleggsforretningen kan unngås om kravet med renter og omkostninger, totalt kr 25.200,- betales innen samme frist. Om hvem det skal betales til heter det: «Betaling eller andre henvendelser om saken må gjøres til saksøkerens prosessfullmektig FORBRIGD, KAREN ADV PRINSENS GT 2 0157 OSLO tlfødt xx.xx.5020 Kvittering forevises namsmannens kontor, som også kan ta imot betaling....» Brevet inneholder forøvrig alminnelige opplysninger om den påtenkte utleggsforretningen. B svarte at utleggsforretningen måtte avvises som uhjemlet, og namsmannen oversendte saken til Stjør- og Verdal namsrett, som 8. juni 2000 avsa kjennelse med slik slutning: «Klage på utleggsforretning tas ikke til følge.» B har påkjært namsrettens kjennelse til lagmannsretten. Hun gjør i det vesentlige gjeldende: Tvangsbot kan ikke kreves inndrevet uten at det foreligger samværsnekt. I brev av 31. mars 2000 fra sin prosessfullmektig til Bs tidligere advokat Vidar Lind Iversen krevde A påskesamvær, men brevet ble ikke sendt videre til B. En av grunnene til dette kan være at B dagen før hadde meddelt advokat Iversen at hun ville skifte advokat. B hadde da ikke fått fremsatt noe ønske fra A om samvær etter at begjæringen om tvangsbot var tatt til følge. Det var alltid A som gjennom telefaks tok initiativ til samvær, så B hadde ikke grunn til selv å ta initiativ. As henvendelse ble først kjent for B 26. juni 2000 da Bs advokat etter purringer fikk saksdokumentene fra advokat Iversen. Med mindre B må identifiseres med sin prosessfullmektig og gjennom passivitet anses for å ha nektet samvær, mangler det grunnlag for at tvangsbot kan kreves inndrevet, jf [[Rt-1984-403]]. Det er ikke i overensstemmelse med tvangslovens system at utleggsforretningen kunne avverges ved innbetaling av det angitte beløp, jf tvangsfullbyrdelsesloven §13-14, §13-8 og kap 7 og barneloven §48. B skulle først ha vært gitt mulighet til å avverge utleggsforretningen ved å oppfylle handleplikten innen en angitt frist. Før dette kan tvangsboten ikke begynne å løpe. Forøvrig er beregningen feil. Tiden før Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse kan ikke medføre tvangsbot. Det oppgitte tidsrom ligger også i tid før samværsnekt tidligst kan anses å foreligge. Om et helgesamvær fra fredag til søndag nektes, blir det ikke tre dagbøter, bare to. Namsretten har ikke etterprøvet As beregninger. Namsretten tar feil når den legger opp til at tvangsboten skal betales til advokat Forbrigd. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §13-8 tredje ledd 1. punktum skal boten betales til namsmannen og tilfalle statskassen. Lagmannsretten må oppheve namsrettens kjennelse og angi hvordan inndrivelse skal skje. B har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: 1. Stjør- og Verdal namsretts kjennelse av 8. juni 2000 oppheves. 2. B tilkjennes saksomkostninger. A har i tilsvar tatt til motmæle. Han gjør i det vesentlige gjeldende: Namsrettens kjennelse er riktig i resultat og begrunnelse. B har «fra våren 1999» boikottet rettsforliket. Hun har vært gitt alle muligheter til å avverge utleggsforretningen ved å oppfylle handleplikten hun er pålagt etter barneloven §48. Men hun har ikke medvirket til å få i gang samværene mellom far og datter. Ettersom B hadde angitt at hun ikke hadde motsatt seg samvær etter at Høyesterett avsa sin kjennelse, tok A i brev av 7. juli 2000 igjen opp spørsmålet om sommersamvær, men fra Bs advokat kom det samme dag svar om at hun ikke aktet å oppfylle sin handleplikt. Det er da absurd og tøvete når det i kjæremålet er uttalt at B ikke har motsatt seg samvær etter Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse. Det er ikke troverdig at B ikke var kjent med As samværsønske før 26. juni 2000. Hun har vist en steil holdning, hun har påkjært nærmest enhver avgjørelse og hun har vist at hun ikke akter å etterleve sin lovpålagte plikt. Namsmannens brev av 16. mai 2000 er i orden. Det oppfyller tvangsloven §13-3. B har fått det nødvendige varsel. Hun har ikke gjort noe som helst for å gjennomføre frivillig oppfyllelse av samværet. Det fastholdes at boikott av ett helgesamvær utgjør tre dagbøter. Tvangsboten begynte å løpe 25. februar 2000. Namsretten har rett i at A kan kreve tvangsboten betalt selv om den skal tilfalle statskassen. Bs angrep på namsrettens kjennelse om at den «legger opp til at tvangsmulkten skal betales til advokat Forbrigd» fremstår som uforståelig. Avgjørelsen i [[Rt-1984-403]] er irrelevant for saken. A har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: «Kjæremålet forkastes. Kjæremotparten/staten tilkjennes saksomkostninger.» Lagmannsretten bemerker: Barneloven §48 lyder: «Tvangsfullføring Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullføringslova kap 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. For ei viss tid kan namsretten fastsetje ei ståande tvangsbot som skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter §46 er tvangskraftig endå om avgjerda ikkje er rettskraftig.» Tvangsbot er eneste måten å tvangsfullbyrde samværsrett på. Tvangsbot er allerede ilagt ved Frostating lagmannsretts kjennelse ( LF-1999-00840) av 13. januar 2000, som ble rettskraftig 15. mars 2000. Det er imidlertid ikke fattet noen bestemmelse om utsettelse av fullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §6-5 annet ledd eller oppsettende virkning etter tvistemålsloven §400 første ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2-12. Lagmannsrettens kjennelse om tvangsbot har derfor vært gjeldende fra 13. januar 2000. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §13-14 tredje ledd får §13-8 tredje til femte ledd anvendelse. §13-8 tredje ledd lyder: «Mulkten tilfaller statskassen og skal betales til namsmannen. Tvangsmulkten inndrives etter regelen i denne loven om inndriving av pengekrav etter begjæring av saksøkeren. Den kan ikke inndrives for mer enn åtte uker om gangen. Lar saksøkeren det gå lengre tid med inndrivingen, løper ingen videre mulkt før den påløpte mulkten er betalt eller det er tatt utlegg for den.» Åtte-ukers-begrensningen gjelder imidlertid ikke for saker etter barneloven §48, jf Falkanger m.fl.: Tvangsfullbyrdelsesloven (1995) side 798. Reglene om inndriving av pengekrav omfatter tvangsloven kap 7 «Utlegg», men ikke kap 13, «Tvangsfullbyrdelse av krav på annet enn penger». Det var således feil av A å sende «Begjæring om tvangsfullbyrding av krav på annet enn penger» når han mente å be om inndrivelse av tvangsboten. Feilen er imidlertid ikke påberopt og namsmannen har oppfattet begjæringen som en begjæring om utlegg. Lagmannsretten går derfor ikke nærmere inn på dette. Namsmannen har forelagt begjæringen for B som foreskrevet i tvangsloven §7-6. Namsmannen har imidlertid gjort den feil at han har angitt at betalingen «må gjøres» til advokat Forbrigd, Bs prosessfullmektig. Det strider mot tvangsloven §13-8 tredje ledd. Med forbehold om feilen om innbetaling til advokat Forbrigd finner lagmannsretten at namsmannens foreleggelse av utleggsbegjæringen for B er lovlig og uttrykk for at namsmannen har funnet at utleggsbegjæringen kan tas til følge. Etter at motparten har fått uttale seg, vil det da være opp til namsmannen å ta stilling til i hvilken utstrekning tvangskravet består, her om det er riktig at de påberopte samvær ikke har vært gjennomført og at B har skyld i dette, på samme måte som namsmannen ved inndrivelse av andre pengekrav må ta stilling til om kravet f.eks allerede er betalt eller ikke. Namsretten har behandlet Bs innvending mot det begjærte utlegg som klage til namsretten. Dette er ikke riktig. Namsmannen hadde bare foreløpig tatt stilling til spørsmålet om utleggsbegjæringen skulle tas til følge, jf. tvangsloven §7-6. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger slik beslutning som omhandlet i tvangsloven §7-7, at bestemmelsen om at namsmannen, etter at saksøkte har fått uttale seg, skal avgjøre om utleggsforretning skal holdes. Namsretten har således avgjort et spørsmål som ikke forelå. Namsretten synes å ha hatt uklare forestillinger om den prosessuelle situasjon. Dette avspeiler seg også ved den form kjennelsens slutning har fått, nemlig at klage på «utleggsforretning» ikke tas til følge. Dette er i alle tilfeller galt. Det har ikke vært holdt noen utleggsforretning. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på de forskjellige feil som foreligger, da namsrettens kjennelse må bli å oppheve i medhold av tvistemålsloven §383 annet ledd, jf. §384 annet ledd nr 3, og saken å avvise fra namsretten. Uten at namsmannen hadde tatt stilling til om utleggsforretningen skulle holdes, hvilket han skulle gjøre etter tvangsloven §7-7, har namsretten avsagt en kjennelse om at en klage, som ikke forelå, om en utleggsforretning, som ikke var holdt, ikke skulle tas tilfølge. Saken hører ikke under namsretten når det ikke foreligger noen klage. Namsmannen må fatte avgjørelse som omhandlet i tvangsloven §7-7, men det må være å anbefale at B først retter sin begjæring og at namsmannen så sender en korrigert foreleggelse av begjæringen til B. Kjæremålet har ført frem. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd jf. §180 annet ledd pålegges A å erstatte Bs saksomkostninger for lagmannsretten. Det er ikke grunn til unntak i medhold av §172 annet ledd. B har oppgitt sine omkostninger for namsretten og lagmannsretten samlet til kr 8.100 uten at det er angitt hva som gjelder lagmannsretten. Omkostningene fastsettes skjønnsmessig til kr 2.000, som i sin helhet gjelder salær til prosessfullmektigen, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Bs omkostningspåstand er uklar, men hun har oppgitt sine samlede omkostninger for namsretten og lagmannsretten, og lagmannsretten legger til grunn at påstanden gjelder det hele. Saksomkostninger for namsretten var imidlertid ikke krevet før i kjæremålet, men da er det for sent. Påstanden om saksomkostninger for namsretten blir etter dette å avvise. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Stjør- og Verdal namsretts kjennelse av 8. juni 2000 oppheves og saken avvises fra namsretten. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 2.000 - totusen - kroner til B innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. 3. Bs påstand om tilkjennelse av saksomkostninger for namsretten avvises. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt