Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder gyldigheten av ligningen av firma Norsk Innemiljø Total System AS for 1995. Norsk Innemiljø Total System AS (heretter Innemiljø) driver salg av rengjøringsmaskiner, vesentlig støvsugere. Maskinene produseres av det amerikanske firma Kirby og importeres av Innemiljø. Firmaet har forretningskontor på Flatåsen i Trondheim. Salgsvirksomheten foregår gjennom et relativt stort antall agenter som demonstrerer rengjøringsmaskinene med henblikk på salg til private kunder. I tillegg har firmaet en telefonsalgsavdeling. Det sentrale spørsmålet i saken er hvorvidt disse salgsagentene er å anse som lønnstakere eller selvstendige næringsdrivende. Dette er i sin tur avgjørende for om Innemiljø plikter å svare arbeidsgiveravgift av sine utbetalinger til agentene. Trondheim ligningsnemnd vedtok den 27. oktober 1997 å endre ligningen av Innemiljø for 1995. Endringen besto i at grunnlaget for beregning av arbeidsgiveravgift ble forhøyet med kr 862.315 som følge av at utbetalt provisjon til alle telefonselgere og et stort antall salgsagenter ble betraktet som arbeidsgiveravgiftpliktig godtgjørelse, mens de i Innemiljøs innrapportering var behandlet som selvstendige næringsdrivende. Innemiljø aksepterte ligningsnemndas avgjørelse for så vidt angikk telefonselgerne. Når det gjaldt 40 salgsagenter ble ligningsnemndas vedtak påklaget. Trondheim overligningsnemnd traff den 9. desember 1999 vedtak om å fastholde beregnings-grunnlaget for arbeidsgiveravgift. En tilleggsavgift ilagt av ligningsnemnda ble frafalt. Innemiljø reiste ved stevning av 9. juni 2000 søksmål mot Sør-Trøndelag fylkesskattekontor med påstand om at overligningsnemndas vedtak skulle oppheves. Trondheim byrett avsa den 27. april 2001 dom med slik slutning: «1. Overligningsnemndas vedtak oppheves. 2. Staten v/Sør-Trøndelag fylkesskattekontor dømmes innen 2 - to - uker fra forkynnelsen å betale Norsk Innemiljø Total System AS kr 197.811 - ethundreognittisjutusenåttehundreogelleve - med tillegg av 12 - tolv - % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.» Staten v/Sør-Trøndelag fylkesskattekontor anket den 25. mai 2001 byrettens dom til Frostating lagmannsrett. Norsk Innemiljø Total System AS har inngitt anketilsvar. Ankeforhandling ble holdt i Trondheim i dagene 5.-7. november 2001. Det ble hørt partsforklaringer og to vitneforklaringer. Saksforholdet er særdeles grundig og omfattende beskrevet i byrettens dom. For oversiktens skyld finner lagmannsretten det allikevel på sin plass gjengi sakens bakgrunn i korte trekk. Det amerikanske selskapet Kirby driver produksjon av rengjøringsmaskiner, bl.a. støvsugere. Selskapet selger sine produkter i 60 land, og distribusjonen skjer over alt på tilsvarende måte som i Norge. Her i landet er virksomheten delt opp i seks regioner med hver sin distributør. Innemiljø er en av disse. Virksomheten drives etter samme mønster i alle regioner i Norge; vitnet Shumay forklarte i retten at det amerikanske moderselskaps bevisste politikk er å drive salg gjennom frittstående agenter, idet dette har vist seg å gi de beste salgsresultater.. Innemiljøs agenter inngikk før de startet sin virksomhet en standard agenturavtale. Denne er gjengitt i sin helhet på sidene 5-7 i byrettens dom. Det er uimotsagt opplyst at en tilnærmet likelydende avtale benyttes også av de øvrige distributører i Norge, og retten legger dette til grunn. I punkt 2 i avtalen mellom Innemiljø og agentene heter det at agenten i enhver henseende opptrer som selvstendig næringsdrivende, og alene er ansvarlig for sine driftsutgifter, skatter/avgifter el. I avtalens punkt 4 heter det et agenten skal selge støvsugere med utstyr i hovedmannens, det vil si Innemiljøs, navn. Av punkt 5 følger at agenten blir honorert med provisjon etter at salget er endelig gjennomført. Det synes på det rene at Innemiljø ikke utbetalte annet til agentene enn denne provisjonen, bortsett fra at de i noen få enkeltstående tilfelle kunne bli gitt dekning av reise/oppholdsutgifter. Det må legges til grunn at Innemiljø i 1995 hadde 79 salgsagenter. Det ble i 1989 avholdt bokettersyn hos Innemiljø. Det ble i ettersynsrapporten opplyst at selskapet i 1988 hadde innsendt 140 lønnsoppgaver hvorav tre gjaldt lønnsmottakere, mens resten gjaldt utbetaling av «provisjon til selvstendig næringsdrivende». Den skatterevisor som foretok bokettersynet hadde ingen bemerkninger til dette. Det ble så i 1996 påny foretatt bokettersyn hos Innemiljø. Kontrollperioden var 1995. Ettersynsrapport ble avgitt 4. oktober 1996. Rapportens punkt 5 tar opp spørsmålet om salgsrepresentantene skulle anses som lønnsmottakere eller næringsdrivende. Dette punkt er gjengitt i sin helhet på sidene 8-10 i byrettens dom. På grunnlag av denne rapporten traff ligningsnemnda i Trondheim den 27. oktober 1997 det vedtak som er nevnt foran. Ligningsnemndas begrunnelse er inntatt i sin helhet i byrettens dom på sidene 17-19. Innemiljøs klage over ligningsnemndas vedtak er i sin helhet inntatt på sidene 19-23 i byrettens dom. Overligningsnemndas vedtak og begrunnelsen er inntatt på sidene 23-27. Andre forhandlere for Kirby har hatt tilsvarende spørsmål vurdert av de lokale ligningsmyndigheter. I et tilfelle som gjaldt firmaet Kirensy AS i Moss besluttet ligningsmyndighetene å øke grunnlaget for arbeidsgiveravgift, og det ble avholdt utleggsforretning for det avgiftsbeløp firmaet dermed ble skyldig. Utleggsforretningen ble påklaget til Moss namsrett, som opphevet utleggsforretningen. Namsrettens kjennelse ble påkjært til Borgarting lagmannsrett, som 26. september 2000 stadfestet kjennelsen etter en drøftelse av nettopp spørsmålet om hvorvidt Kirensys agenter var å anse som selvstendige næringsdrivende. Kjennelsen er rettskraftig. Det ble senere inngått forlik for Moss byrett om at overligningsnemndas vedtak ble å oppheve. Det er videre dokumentert at tilsvarende forhold er behandlet av ligningsmyndighetene i Oppegård, Tønsberg, Drammen og Kristiansand kommuner. Ikke i noe tilfelle er de aktuelle distributørers agenter ansett som lønnstakere. De nevnte saker er det redegjort for i detalj i byrettens dom på sidene 28-35. Sør-Trøndelag Fylkesskattekontor har i det vesentlige anført: Gjeldende regler medfører en plikt for den som foretar utbetaling å vurdere om det skal foretas trekk av skatt og arbeidsgiveravgift fordi utbetalingen er lønn til arbeidstaker, eller om utbetalingen er honorar til en selvstendig næringsdrivende. Det heter i den avtale selskapet har inngått med agenten at disse er å anse som selvstendig næringsdrivende. Ligningsmyndighetene har foretatt en vurdering av den enkelte agent. Reglene er ikke uhåndterlige, men det oppstår ofte vanskelige grensespørsmål. En avtale mellom selskapet og den enkelte agent er ikke avgjørende. Det er realiteten som er avgjørende for om vedkommende agent er å anse som lønnsmottaker eller selvstendig næringsdrivende. Man kan ikke avtale seg imellom at man skal være selvstendig næringsdrivende. Dette reguleres av regler som bl.a. har sammenheng med vårt trygdesystem; dette finansieres i stor grad av arbeidsgiveravgift. Selskapet har sendt ligningsmyndighetene oppgaver pr. person og en samleoppgave. De har fortolket agentavtalene på generell basis, og kan ha sett hen til den kontroll som ble foretatt i 1989 og til ligningsavgjørelse fra Kristiansand. Selskapet har vært på stadig jakt etter nye agenter, og har inngått en rekke agentavtaler; selskapet er derfor vel kjent med avtalens ordlyd. Det er ikke foretatt noen prøving av den enkelte utbetaling da den ble foretatt, og heller ikke ved årets slutt. Hadde selskapet gått nærmere inn i problemstillingen ville det ha blitt klart at utbetalinger til mange av agentene var i gråsonen. Det er anført at selskapet nok har misforstått når det gjelder provisjonslønnet personell, jf. at de også anså telefonselgerne som selvstendig næringsdrivende. Ligningsmyndighetene kjente agenturavtalen, og gikk gjennom den enkelte agents ligningspapirer. Her fant de varierende opplysninger; inntektene varierte, og næringsskjemaer var i noen tilfeller innlevert, i andre tilfeller ikke. Man kunne i ligningspapirene lese seg til hvilke fradrag som var krevet m.v. Man kontrollerte også hvem som var registrert som selvstendig næringsdrivende i Brønnøysundregistrene. Ved gjennomgang av selvangivelsene ble det funnet at mange hadde ført provisjonsinntektene som lønnsinntekt. Etter en helhetsvurdering fant ligningsmyndighetene at 38 av de som selskapets oppgaver omfattet måtte anses som selvstendige næringsdrivende. De øvrige 40 anså man som lønnstakere. Disse hadde mottatt til dels små beløp, og det var ikke levert næringsoppgave. Inntektene fra selskapet var ført direkte som lønnsinntekt i selvangivelsene. På denne bakgrunn mente ligningsmyndighetene at betegnelsen selvstendig næringsdrivende ikke reflekterte de reelle forhold. Når det gjelder kravet om at den enkelte agents virksomhet skal ha en viss varighet bestrides at det kan være intensjonen alene som er avgjørende. Det er ikke i saken noe holdepunkt for at de 40 personer saken gjelder hadde noen intensjon om at virksomheten skulle være varig; det er lite som tyder på at den enkelte hadde basert seg på denne virksomheten. Vi vet ikke mye om selskapets intensjoner. Det var inngått et utall like kontrakter, og mange av disse agentene kom aldri så langt at de oppnådde noe salg som ga inntekt. Det var 78 personer som hadde inntekter. Selskapet har villet ha flest mulig agenter. Næringsdrivende plikter å følge regler bl.a. om skattetrekk. Det kreves at en agents virksomhet må ha et visst omfang for at denne skal kunne anses som selvstendig næringsdrivende. Det må her utøves et skjønn, og det kan ikke være galt å skue hen til de inntekter den enkelte har hatt. Dette vil bl.a. si noe om den intensitet virksomheten har vært drevet med. Det kreves at virksomheten skal være egnet til å gi overskudd. Hobbyvirksomhet vil ikke gi status som selvstendig næringsdrivende; i dette tilfelle har mange agenter hatt så lav inntekt at det kun kan dreie seg om fritidsvirksomhet. Det kreves videre at virksomheten må skje for agentens regning og risiko. Det skal svares arbeidsgiveravgift så vel for lønnstakere som frilansere. Som frilansere anses personer som påtar seg enkeltoppdrag; disse er imidlertid ikke selvstendig næringsdrivende. Dette faller også sammen med alminnelig språkbruk. Med hensyn til den såkalte Mossesaken presiseres at overligningsnemnda i Moss tok alle over en kam, og aksepterte ikke noe av agentene som selvstendige næringsdrivende. Det ble her fattet en uriktig avgjørelse, fordi det ikke ble foretatt noen individuell vurdering. Etter en slik vurdering måtte man funnet at noen av agentene tilfredsstillet kravene til selvstendige næringsdrivende. Saken for byretten ble utsatt på grunn av Borgarting lagmannsretts behandling; når resultatet av denne forelå ble det vurdert som lite tjenlig å prøve saken for byretten. Det ble imidlertid gjort saksbehandlingsfeil ved namsrettens behandling, idet det skulle vært holdt muntlige forhandlinger. Avgjørelsen er derfor lite egnet som rettesnor i vår sak, og Staten ønsker derfor å prøve det aktuelle spørsmål i nærværende sak. Saken er av prinsipiell betydning for Staten. Det vil være i klar strid med praksis og lovgivning om de aktuelle agentene skulle vært ansett som selvstendige næringsdrivende. Hvis denne gruppen aksepteres som selvstendige næringsdrivende aksepteres også mobiltelefonselgere, og det blir da lite igjen som ikke kan anses som selvstendig næringsvirksomhet. De øvrige rettsavgjørelser som foreligger er alle særdeles konkrete. Det er i alle tilfeller foretatt en helhetsvurdering. Det er herunder sett på hva slag personell det dreide seg om. Økonomisk risiko er også vektlagt. Det hevdes at saken er tilstrekkelig opplyst til at det kan tas standpunkt. Uklarheter må være selskapets risiko; det har ikke lagt frem opplysninger de har hatt tilgang til. Det er for øvrig uinteressant hva de enkelte personer er å anse som hvis de ikke er selvstendig næringsdrivende. De enkelte personer har for øvrig selv ført inntektene fra Innemiljø som lønnsinntekt. Det er ikke fremkommet noe som tilsier at vedtaket er feil. Det er ikke grunnlag for å si at noen av de personer som er ansett som lønnsmottakere skulle vært ansett som selvstendige næringsdrivende. Det er vist til skattebetalingsloven §48 nr. 6. Det kan ikke være riktig å legge kontraktens ordlyd til grunn; man må se på realitetene. Staten v/ Sør-Trøndelag fylkesskattekontor har nedlagt slik påstand: «1. staten v/sør-trøndelag fylkesskattekontor frifinnes 2. Staten v/Sør-Trøndelag fylkesskattekontor tilkjennes saksomkostninger for både Trondheim byrett og Frostating lagmannsrett med tillegg av 12 - tolv - % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.» Norsk Innemiljø Total System AS har i det vesentlige anført: Retten skal vurdere overligningsnemndas vedtak. Den aktuelle lovbestemmelse er folketrygdloven §16-3 slik denne lød i 1995. Skattedirektoratets rundskriv, herunder Lignings ABC, er bare en veiledning, og gir ofte bare uttrykk for skattedirektoratets syn. Rettspraksis har utviklet begrepet «selvstendig næringsdrivende», og dette er liberalisert en del. Det gjelder ingen særregler for yrkesgruppen selgere. Det sentrale spørsmålet i saken er om det er foretatt utbetalinger til næringsdrivende eller lønnsmottakere. Det er bare disse alternativer som overligningsnemnda har vurdert. Det er den som påstår noe som må føre bevis. Bevisbyrden påligger således skattemyndighetene. Skal skatteyter ha bevisbyrden må han ha hatt oppfordring til å komme med opplysninger til ligningsmyndighetene og unnlatt dette. Det er en del forskjell på den tidligere folketrygdloven §16-3 og den nye lovs §1-10. Det er imidlertid neppe nødvendig å ta standpunkt til dette. Det er viktig å oppnå rettsenhet, og man bør således tilstrebe resultat som ligger nær opp til andre avgjørelser om samme spørsmål. Det vises for så vidt til Borgarting lagmannsretts avgjørelse i den sak som skattemyndighetene i Moss reiste. Det er ikke tilfeldig at Borgartings kjennelse ble stående og direktoratet anbefalte lignings-myndighetene i Moss å droppe saken. Staten har altså helt bevist akseptert at de agenter som hadde nøyaktig samme funksjon og samme kontraktsforhold hos firma Kirensy i Moss som Innemiljøs agenter hadde, ble ansett som selvstendig næringsdrivende. Avgjørelsen er en viktig rettskilde også for nærværende sak. Ved avgjørelsen må det tas utgangspunkt i avtalen mellom Innemiljø og agentene. Staten har ikke påvist at det i praksis har skjedd noen avvik fra avtalen og det må legges til grunn at forholdet mellom Innemiljø og agentene ble gjennomført etter avtalen. Det kan ikke sies å representere noe avvik fra avtalen om enkelte agenter avslutter sin virksomhet etter kort tid. Intensjonen er det viktige, og det vil være avhengig av en rekke forhold om agentene lykkes i å etablere virksomhet av noe omfang. Det vises for så vidt til vitneforklaringen fra vitnet Tingstad som opplyste at han ønsket å drive virksomhet på lang sikt, men at han sluttet fordi det ikke viste seg å være økonomisk grunnlag for dette. Innemiljøs agenters rolle ligger tett opp til definisjonen av handelsagent slik man finner denne i §1 i lov om handelsagenter og handelsreisende. Det har ikke vært ansett tvilsomt at en handelsagent er å anse som selvstendig næringsdrivende. I dag finner man definisjon av selvstendig næringsdrivende i folketrygdloven §1-10. Det er her gitt anvisning på en rekke forhold det skal legges vekt på ved avgjørelsen av om en person skal regnes som selvstendig næringsdrivende. Hovedkriteriet er at vedkommende driver en vedvarende virksomhet som er egnet til å gi nettoinntekt for egen regning og risiko. Det må legges vekt på skatteyterens hensikt og intensjon, det vises for så vidt til Fabcon-dommen i [[Rt-2000-1981]]. Med hensyn til virksomhetens varighet er det altså hensikten som er det vesentlige. Kravet til virksomhetens omfang er ikke strengt jf bl.a. [[Rt-1928-1135]]. Kravet til at virksomheten skal være vedvarende er også beskjedent se for eksempel Hybo-dommen [[Rt-1973-1136]], her var virksomheten sporadisk og hadde ikke engang eget kontor. De foran nevnte forhold er for øvrig overhodet ikke drøftet i overligningsnemndas avgjørelse. Ligningsmyndighetene har ikke spurt agentene om deres beveggrunner for å føre selvangivelsene slik de har gjort. Ligningsmyndigheten har utelukkende basert seg på opplysningene slik de er fremkommet i selvangivelsen. Man burde når man vil endre Innemiljøs ligning foretatt slike forespørsler. Det var intet å utsette på rapporteringen fra Innemiljø og på denne bakgrunn må det legges til grunn at saken var utilstrekkelig opplyst før overligningsnemnda traff sin avgjørelse. Det er bare ligningsmyndighetene som kan kreve opplysninger fremlagt, og det er derfor misvisende når det hevdes at Innemiljø kunne foretatt seg noe med den måte agentene førte sine selvangivelser på. Etter Bye- og Fabcon-dommene må det være på det rene at et helt sentralt kriterium er hvorvidt virksomheten foregår for skatteyterens regning og risiko. Dette kravet er klart oppfylt i nærværende sak. Det er agentene som har utgiftene ved virksomheten, de reiser for egen regning og hva de tjener på salgene er avhengig av om provisjonsutbetalingene overstiger de utgifter som er forbundet med salgene. Blir det ingen salg kommer det heller ingen inntekter. Det er åpenbart agentene selv som har risikoen for dette. Innemiljø har behandlet agentene som selvstendig næringsdrivende, og har hatt god grunn til å mene at dette var korrekt. Det ble 1989 foretatt et bokettersyn hvor alt ble funnet i orden. Videre var man kjent med at Kristiansand overligningsnemnd hadde akseptert agenter med helt tilsvarende kontrakter som selvstendige næringsdrivende. Innemiljø har ikke hatt noen oppfordring til å gå ut å undersøke dette nærmere. Hensynene til forutberegnelighet og rettsenhet tilsier at Innemiljø behandles på samme måte som de tilsvarende virksomheter i Moss og Kristiansand. At de enkelte agenters selvangivelser ikke var korrekt utfylt og at en del av disse ikke hadde meldt virksomheten til registrene i Brønnøysund er forhold som er fullstendig utenfor Innemiljøs kontroll. Det samme gjelder hvordan agentene rapporterer. Dette er forhold som det er umulig for Innemiljø å følge opp. Om man mener at det er grunn til reaksjon på bakgrunn av de feilaktige utfylte selvangivelsene måtte det være agentene og ikke Innemiljø som ble gjort til gjenstand for denne. Det er de reelle forhold som skal legges til grunn og ikke de formelle. På denne bakgrunn blir selvangivelsesutfyllingen mindre viktig. Det er helt urealistisk av ligningsmyndighetene å anføre at Innemiljøs opprinnelige rapporteringer kunne vært modifisert. Det er når de enkelte utbetalinger foregår at vurderingen av om mottaker er lønnstaker eller selvstendig næringsdrivende må skje, og Innemiljø vil ikke i ettertid få opplysninger om forhold som bør medføre slike modifikasjoner. Selskapet har gitt de opplysninger de var pålagt å gi, og det er ikke påvist at det er foretatt feilinnrapporteringer. Nyere rettspraksis har vist at ligningsmyndighetenes tidligere praksis var for restriktiv. Det vises særlig til Bye- og Fabcon-dommene. Ligningsmyndighetenes egne retningslinjer kan ikke anses som annet enn interne instrukser, og er ikke i alle tilfeller i overensstemmelse med gjeldende rett. Norsk Innemiljø Total System AS har nedlagt slik påstand: «1. Trondheim byretts dom stadfestes. 2. Staten v/Sør-Trøndelag fylkesskattekontor dømmes innen 2 - to - uker fra forkynnelsen å betale Norsk Innemiljø Total System AS saksomkostninger for både Trondheim byrett og Frostating lagmannsrett med tillegg av 12 - tolv - % rente pr. år fra forfall til betaling skjer.» Lagmannsretten bemerker: Saken står for lagmannsretten så vel faktisk som rettslig i eksakt samme stilling som for byretten. Hjemmelen for ligningsmyndighetens krav om at Innemiljø skal svare arbeidsgiveravgift for 1995 finnes i den dagjeldende folketrygdlov §16-3. Det er derfor forståelsen av denne bestemmelse, særlig av begrepet «selvstendig næringsvirksomhet» som står sentralt. Det legges til grunn at begrepet selvstendig næringsvirksomhet har samme innhold ved fastsettelse av arbeidsgiveravgift til folketrygden som det har i skatteretten, jf Ot.prp.nr 17 (1965-1966) side 24 andre spalte. Det er videre en helhetsvurdering av virksomheten som skal finne sted, jf for så vidt [[Rt-1994-1064]] (1068). Det må være avgjørende for spørsmålet om det skal svares arbeidsgiveravgift om Innemiljøs avtale med selskapets agenter etter sitt innhold og etter en helhetsvurdering fremstår som avtaler med selvstendig næringsdrivende, jf for så vidt Fabcon-dommen, [[Rt-2000-1981]]. Det vil, som det her uttales, i stor grad være partene selv som i avtalen definerer den ramme som avgjør om det er tale om selvstendig næringsdrivende eller ikke. I vår sak er det på det rene at Innemiljø har oppfattet agentene som selvstendige næringsdrivende, og at avtalen med agentene med hensikt er avfattet slik at agentene skulle være å anse som selvstendige næringsdrivende. Dette er således kommet eksplisitt til uttrykk i avtalens post 2, der det heter at «I enhver henseende opptrer agenten som selvstendig næringsdrivende og er alene ansvarlig for sine driftsutgifter, skatter/avgifter e.l.» Slik lagmannsretten ser det må det etter dette bli spørsmål om avtalene allikevel hadde en karakter eller et innhold som gjør at det ikke kan legges til grunn at agentene var å anse som selvstendig næringsdrivende i relasjon til regelen i den tidligere folketrygdlov §16-3. Et sentralt punkt for avgjørelsen vil være om den salgsvirksomhet som agentene utførte i Innemiljøs navn ble drevet for selskapets regning og risiko, eller om den enkelte agent svarte utgiftene og bar risikoen ved sin egen virksomhet. Dersom partenes rettigheter og plikter i avtalen er fastsatt slik at agentene i realiteten ikke driver sin virksomhet for egen regning og risiko, vil de uansett formuleringene i avtalens post 2 måtte anses som lønnstakere. Deretter må det eventuelt undersøkes om partene i sitt mellomværende rent faktisk har etterlevet kontraktens bestemmelser. Det er i avtalens post 4 bestemt at agentens plikter besto i å søke å oppnå salg av støvsugere i Innemiljøs navn. I praksis foregikk dette ved at agentene foretok demonstrasjon av Kirbys maskiner i private hjem. Demonstrasjonsmateriellet var Innemiljøs eiendom, men agentene bar alle utgifter ved demonstrasjonene, herunder også utgifter til transport. Det er fremkommet opplysninger om at Innemiljø i enkeltstående tilfeller, særlig der det var om å gjøre å innarbeide seg i et nytt marked, har dekket reise - og oppholdsutgifter for enkelte av agentene. Det synes å være på det rene at dette har dreiet seg om sjeldne unntak, og det er for øvrig ikke opplyst i hvilke tilfeller dette har funnet sted. Det bemerkes for øvrig at selv om utgifter ved tjeneste-reiser skulle vært dekket av Innemiljø er dette ikke nødvendigvis avgjørende for om agentene kan anses som selvstendige næringsdrivende, jf for så vidt Bye-dommen i [[Rt-1994-1064]] (1069); dette blir uansett bare ett av flere momenter til helhetsvurderingen. Det følger videre av avtalens post 5 at agentene ikke var berettiget til provisjon før salgene var gjennomført og godkjent av Innemiljø, og de hadde ut over dette ikke noe krav på ytelser fra Innemiljø. Dette er en omstendighet som med styrke taler for at det ikke forelå noe arbeids - eller ansettelsesforhold, jf for så vidt Bye-dommen i [[Rt-1994-1064]] (1070). Avtalen gir ikke Innemiljø noen styringsrett eller instruksjonsmyndighet, og det synes etter avtalen helt opp til agenten når og på hvilken måte han vil gjennomføre salgsarbeidet. Etter avtalen synes det klart at det var agentene som skulle svare utgiftene ved sin egen virksomhet. Etter virksomhetens art må det antas at reiseutgifter, herunder utgifter til bilhold, utgjorde en vesentlig del av driftsutgiftene. Disse utgiftene betalte agentene selv, og virksomheten foregikk således for deres regning. Det er videre på det rene at Innemiljø etter avtalen ikke skulle betale annet til agentene enn provisjon ved gjennomførte salg. Det er innlysende at dette innebærer at Innemiljø etter kontrakten ikke var forpliktet til å foreta noen utbetalinger til agenten som kunne gå til dekning av dennes utgifter med mindre salg kom i stand. Om agenten fikk dekket sine utgifter slik at han hadde nettoinntekt av virksomheten berodde altså på om han oppnådde salg, og dette var etter avtalen agentens egen risiko. Det synes etter dette på det rene at partenes rettigheter og plikter i avtalen mellom Innemiljø og agentene er regulert slik at agentene må anses å drive sin virksomhet for egen regning og risiko. Det er således ingen motstrid mellom den generelle uttalelse i punkt 2 i avtalen og de øvrige bestemmelser. Lagmannsretten kan ikke se at det er påvist at Innemiljø og agentene i noen tilfeller har gjennomført sitt mellomværende på annen måte enn slik avtalen fastsetter. I utgangs-punktet må derfor agentene være å anse som selvstendige næringsdrivende i relasjon til regelen i den tidligere folketrygdlov §16-3. I det påklagede vedtak har overligningsnemnda uttalt at man var klar over de foran nevnte forhold, og at man har ansett dem som momenter som taler for at agentene driver virksomhet for egen regning og risiko. Det synes å fremgå at når man allikevel har villet anse agentene som lønnstakere skyldes dette flere forhold, uten at det i vedtaket nærmere er redegjort for hvilke omstendigheter som gjør seg gjeldende med hensyn til hver enkelt agent. Det synes som om ligningsmyndighetene i noen tilfeller har lagt vekt på agentenes opplysninger, slik disse er gitt i selvangivelser og andre oppgaver til offentlige myndigheter. Mange av agentene har ført utbetalingene fra Innemiljø som lønnsinntekter i selvangivelsens post 2.1. De samme agentene har unnlatt å innlevere næringsoppgave, og har ikke meldt seg til MVA-registeret i Brønnøysund. I noen tilfeller har agentene levert forenklet selvangivelse og derfor blitt betraktet som lønnsmottakere. I noen tilfeller synes overligningsnemnda å ha lagt vekt på hvorledes nettofortjeneste forholder seg til bruttofortjeneste, og der disse størrelser er tilnærmet like er dette vurdert som et moment som taler for å anse utbetalingene som lønn. Det ble også lagt vekt på at det dreier seg om kortvarige oppdrag hvor agenten ikke har drevet annen næringsvirksomhet. Det synes for så vidt på det rene at en del av Innemiljøs agenter har drevet en svært beskjeden virksomhet. I noen tilfeller dreier det seg om enkeltstående salg, noe som også indikerer at virksomheten har vært av kortere varighet. Det er imidlertid på det rene at de krav som rettspraksis har stillet til virksomhetens omfang ikke har vært strenge, det vises for så vidt til avgjørelsen i [[Rt-1928-1135]]. Kravet til varighet er også beskjedent, jf [[Rt-1973-1136]]. Det avgjørende kan imidlertid ikke være hvilket omfang eller varighet den enkelte agents virksomhet rent faktisk fikk, men hva intensjonene har vært ved avtalens inngåelse. Det kan være mange forklaringer på at virksomheten har fått et annet forløp enn opprinnelig tilsiktet. Med mindre måten virksomheten er gjennomført på indikerer at mellomværendet mellom partene i realiteten hadde et annet innhold enn hva som fremgår av avtalen, må en senere irregulær utvikling være uten betydning for vurderingen av om agentene er å anse som selvstendige næringsdrivende eller ikke. Varighet og omfang er noe som først lar seg konstatere i ettertid, og ikke noe som følger av avtaleforholdet. I mange tilfeller vil man i virksomhetens art finne en god forklaring på dens korte varighet og/eller beskjedne omfang, jf [[Rt-1994-1094]] (1070) . Det ligger i virksomhetens natur at slik salgsvirksomhet det her er tale om ofte vil være en bigeskjeft for vedkommende agent. Særlig vi dette gjelde i begynnerfasen; det er først etter noen tid det vil bli klart om virksomheten vil gi slikt resultat at agenten finner det tjenlig å fortsette virksomheten. Mange vil ikke lykkes som selger, og avslutter derfor virksomheten. Slike omstendigheter kan etter lagmannsrettens syn ikke ha særlig betydning for om agenten skal anses å ha drevet virksomheten som selvstendig næringsdrivende. Det forhold at det ofte vil dreie seg om bierverv kan imidlertid meget lett forklare at det i mange tilfeller kun dreier seg om svært beskjeden virksomhet. Det er også fullt mulig at de forhåpninger man hadde ved avtalens inngåelse om vellykket salgsvirksomhet ikke har slått til, og det er i det hele en rekke forhold som meget vel vil kunne forklare at virksomheten har fått beskjedent omfang eller kort varighet. Agenten vil i slike tilfeller åpenbart være avhengig av inntekter fra annet hold for å kunne opprettholde nødvendige inntekter til livsopphold; ofte vil dette være inntekter han oppnår som lønnstaker. Det er imidlertid åpenbart intet i veien for at en skattyter anses som lønnsmottaker i relasjon til noen inntekter og selvstendig næringsdrivende i relasjon til andre. Det som må vurderes er vedkommendes status i relasjon til den enkelte utbetaling. Det er derfor ikke avgjørende, og knapt nok av særlig betydning, om en agent har mindre inntekter av agentvirksomheten enn av lønnsarbeid. Det kan ikke være avgjørende at den enkelte agent har ført utbetalingene fra Innemiljø som lønnsinntekt i post 2.1 i selvangivelsen, og ikke har oppgitt dem som næringsinntekt. Årsakene her kan være mange. En nærliggende mulighet kan være at agentene var usikre på hvorledes inntektene skulle føres i selvangivelsen; særlig i de mange tilfeller der virksomheten har vært beskjeden synes dette å være en naturlig forklaring. Slik lagmannsretten ser det må det særlige holdepunkter til før man kan slutte fra agentenes føring av selvangivelsene at de anså seg selv som lønnstakere. Spørsmålet vil også kunne stille seg forskjellig fra agent til agent. Staten må ha bevisbyrden på dette punkt, og noe bevis i så måte er ikke ført. Lagmannsretten er enig med Innemiljø i at man ikke kan kreve av Innemiljø at denne i ettertid, etter at de enkelte utbetalinger var foretatt, fulgte opp hvorledes mottakerne fører utbetalingene i sine egne selvangivelser. Dette er forhold det knapt er mulig for Innemiljø å ha noen oversikt over, og om saken er mangelfullt opplyst på dette punkt er dette derfor ikke Innemiljøs risiko. Ligningsmyndighetene ville hatt full adgang til å kreve nærmere opplysninger fra den enkelte agent også på dette punkt. Det bokettersyn som ble foretatt i 1989 må ha gitt Innemiljø god grunn til å mene at det var korrekt å behandle agentene som selvstendig næringsdrivende. Også det forhold at Innemiljø var kjent med at agentene til de øvrige distributører for Kirby i Norge, av de lokale ligningsmyndigheter, hadde blitt akseptert som selvstendig næringsdrivende synes å ha gitt Innemiljø grunn til å mene at man opptrådte korrekt. Det er på det rene at ligningsmyndighetene i alle de tilfeller der spørsmålet har vært tatt opp til vurdering, med to unntak, har ansett agentene som selvstendig næringsdrivende. Det ene av disse unntakstilfeller er nærværende sak, den andre gjaldt Moss overligningsnemnds vedtak av 27. april 1999 vedrørende firmaet Kirensy AS. I Moss namsretts kjennelse av 19. juni 2000 og Borgarting lagmannsretts kjennelse av 26. september 2000 ( LB-2000-02226)/ , ble Kirensy AS agenter ansett som selvstendige næringsdrivende. Etter lagmannsrettens kjennelse ble saken forlikt for Moss byrett, idet ligningsmyndighetene aksepterte lagmannsrettens forståelse. Det nevnte tilfelle synes for øvrig å være det eneste tilfelle der spørsmålet kan ses å ha vært domstolsbehandlet. Det er på det rene at Innemiljø var kjent med saken og dens utfall. Hensynet til forutberegnelighet og rettsenhet synes derfor å tilsi at Innemiljøs agenter anses på samme måte som agentene for de øvrige distributører. Innemiljø har etter avtalene ingen slike forpliktelser overfor sine agenter som arbeidsgivere normalt har overfor arbeidstakere. Det stilles heller ikke arbeidsplass til disposisjon og det er ingen regulert arbeidstid. Agentene må selv holde seg med telefon og bil. Dette innebærer at agentene åpenbart ikke kan anses som ansatte hos Innemiljø. Det kan da ikke være avgjørende at Innemiljø har akseptert at deres telefonselgere blir å anse som lønnstakere. Disse telefonselgere hadde fast avtalt arbeidstid og benyttet seg av Innemiljøs egne lokaler, telefoner og andre fasiliteter. De var således i en helt annen situasjon enn salgsagentene. Det blir så spørsmål om agentene kan anses som oppdragstakere utenfor næring (frilansere). Det avgjørende i så måte er om de enkelte oppdrag er avgrenset i tid, eller om det dreier seg om vedvarende virksomhet. Også her er det intensjonen som er avgjørende. At det i mange tilfeller rent faktisk bare ble foretatt enkeltstående salg er derfor av sterkt begrenset betydning. Slik lagmannsretten ser det må det være Staten som har bevisbyrden for at agentene mottok enkeltstående oppdrag og ikke drev eller tok sikte på å drive vedvarende virksomhet. Også her må det skje en individuell vurdering av den enkelte agent. Det er intet i avtalen mellom Innemiljø og agentene som tyder på at det dreide seg om enkeltstående oppdrag. Punkt 4 fastsetter som nevnt at agentens plikter er å oppnå salg av støvsugere (og det ligger i virksomhetens natur at jo flere, jo bedre for så vel Innemiljø som agent.) Avtalens post 6 bestemmer at avtalen gjelder inntil videre inntil den blir oppsagt. Den virksomhet som agentene etter avtalens innhold skulle drive er derfor åpenbart av vedvarende art. Staten har ikke gjort noe forsøk på å sannsynliggjøre at partene har forholdt seg annerledes enn hva avtalen gir uttrykk for eller har hatt dette til hensikt. Spørsmålet om hvorvidt agentene drev eller aktet å drive vedvarende virksomhet har for øvrig ikke på noe tidspunkt under ligningsbehandlingen vært tatt opp med Innemiljø eller noen av agentene. Dette kunne ligningsmyndighetene ha gjort. Uklarheter på dette punkt kan derfor ikke Innemiljø ha risikoen for. Etter dette kommer lagmannsretten til at Innemiljøs agenter anses som selvstendig næringsdrivende, og at byrettens dom blir å stadfeste. Anken har vært forgjeves. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at den ankende part bør fritas for å erstatte ankemotpartens saksomkostninger. Staten må derfor dømmes til å erstatte Innemiljøs saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Selskapets prosessfullmektig har oppgitt omkostningene ved ankebehandlingen til i alt kr 204.521, hvorav kr 178.000 er salær. Innemiljøs omkostningsoppgave har vært forelagt Statens prosessfullmektig, som ikke har hatt innsigelser mot beløpet. Lagmannsretten er ikke bundet av dette, jf for så vidt Schei I (1998) s. 584. Lagmannsretten finner at det salær som er forlangt klart overstiger hva som kan anses som rimelige utgifter til juridisk bistand i en sak av denne art og omfang. Ankeforhandlingen tok 2 1/2 dag. Det legges vesentlig vekt på at forhandlingene i lagmannsretten fremsto som en ren reprise av byrettsforhandlingene. Det har således ikke i tiden etter byrettens dom fremkommet nye omstendigheter verken av rettslig eller faktisk art. Det synes for øvrig ikke å foreligge spesielle forhold som kan tilsi at salæret skal ligge så høyt som kr 178.000.-. Prosessfullmektigens salær blir etter dette å fastsette skjønnsmessig til den størrelse som finnes nødvendig, hvilket etter lagmanns-rettens skjønn innebærer en reduksjon på kr 50.000.-. Forøvrig godtas omkostningsoppgaven, og saksomkostningene blir å fastsette til kr 154.521.-, hvorav advokat Klingenbergs salær utgjør kr 128.000. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Trondheim byretts dom av 27. april 2001 stadfestes. 2. Staten v/Sør-Trøndelag fylkesskattekontor dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale Norsk Innemiljø Total System AS saksomkostninger for lagmannsretten med 154.521,00 - etthundreogfemtifiretusenfemhundreogtjueen - kroner med tillegg av 12 - tolv - % rente p.a. fra forfall til betaling skjer. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt