Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder krav om opphevelse av tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon. A er født den *.*. 1944. Han har tilknytning til både Trondheim og X kommune. A har hatt langvarig kontakt med behandlingsapparatet for psykiske lidelser, først med diagnosene depresjon og reaktiv psykose. Han har i dag diagnosen kronisk paranoid psykose. A har vært innlagt ved psykiatrisk sykehus 15 ganger siden 1980. Siste innleggelse skjedde 2. juli 1996 etter §5 i dagjeldende lov om psykisk helsevern. A ble utskrevet på tvungent ettervern 7. august 1996. I forbindelse med spørsmål om forlengelse av ettervern, fikk han klagesak behandlet 16. juli 1997. Han fikk ikke medhold i klagen og det tvungne ettervern ble forlenget med ett år til 7. august 1998. Den 11. februar begjærte A seg utskrevet på nytt, men fikk ikke medhold. Etter søknad fra sykehuset forlenget kontrollkommisjonen den 13. juli 1998 det tvungne ettervern frem til 7. august 1999. A fikk ikke medhold i sin klage. A begjærte seg forgjeves utskrevet på nytt 19. april 1999. Kontrollkommisjonen samtykket 12. juli 1999 til at ettervernet ble forlenget frem til 7. august 2000. A bragte kommisjonens samtykke til forlengelse av tvungent ettervern inn for Trondheim byrett. Byretten avsa dom 15. februar 2000. Staten v/ Sosial- og Helsedepartementet ble frifunnet. Tvungent ettervern er senere forlenget frem til 6. august 2001. Det tvungne ettervern for A ble i forbindelse med ikrafttredelsen av den nye psykiatriloven konvertert til tvungent vern uten døgnopphold, jf. lovens §3-1, annet ledd. A ble 10. mai 2001 overført til tvungent vern med døgnopphold etter §3-1 første ledd på grunn av politianmeldelse vedrørende flere tilfelle av utilbørlig adferd overfor små piker. Han begjærte seg straks utskrevet. Begjæringen ble forkastet av kontrollkommisjonen 14. mai 2001. Få dager senere ble A på ny overført til tvungent vern uten døgnopphold. Han påklaget overføringsvedtaket, jf. lovens §4-10, til kontrollkommisjonen, som i møte 28. mai 2001 forkastet klagen. A reiste ved stevning av 6. juni 2001 sak ved Trondheim byrett med påstand om utskriving fra psykisk ettervern. Staten v/ Sosial- og helsedepartementet inngav tilsvar 11. juli 2001. Trondheim byrett avsa 28. november 2001 dom med slik domsslutning: «A utskrives fra tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold.» Staten påanket byrettens dom til lagmannsretten ved ankeerklæring av 19. desember 2001. A har inngitt anketilsvar 9. januar 2002. I tiden etter at byretten avsa dom i saken, har A fortsatt vært undergitt tvungent psykisk helsevern. Han har imidlertid ikke blitt pålagt å ta medisin i denne periode, og seponerte ca. 1. desember 2001 sin antipsykotiske medikasjon (Zyprexa). Den 9. februar 2002 ble A tvangsinnlagt ved døgnopphold. Selv om dette i formen skjedde som en reinnleggelse, var det i realiteten en endring i status etter psykisk helsevernlov §4-10. Den 22. februar 2002 ble A overført til tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold. Hans klage med begjæring om utskriving ble forkastet av kontrollkommisjonen 18. mars 2002. Ankeforhandling i saken ble avholdt 15. april 2002. Lagmannsretten ble satt med to sakkyndige meddommere. A avgav partsforklaring. Det ble avhørt to vitner. Staten v/Helsedepartementet har i det vesentlige gjort gjeldende: Samtlige vilkår for fortsatt tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold etter psykisk helsevernlov §3-3 jf. §3-9 er til stede i dag. Begrepet «alvorlig sinnslidelse» i psykisk helsevernlov viderefører den tidligere rettspraksis og omfatter tilstander som kan diagnostiseres som psykoser, jf. [[Rt-1987-1495]]. A har fått stillet diagnosen «kronisk paranoid psykose», og er derved å anse som alvorlig sinnslidende. Tvungent psykisk helsevern er nødvendig fordi det ellers er stor sannsynlighet for at A i meget nær fremtid - det vil si innenfor en tidsramme av om lag to måneder - kan få sin tilstand vesentlig forverret, jf. psykisk helsevernlov §3-3 første ledd litra a. Faren dokumenteres ved den endrede adferd som inntrådte innen kort tid etter at A sluttet å ta sin medisin tidlig desember 2001. Staten gjør subsidiært gjeldende at tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å hindre at A skal utgjøre en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse jf. lovens §3-3 første ledd litra b. Det vises særlig til at A tidligere har blottet seg overfor mindreårige, og at hans storhetstanker, aggressivitet og seksualiserte adferd i sum gjør ham til en helserisiko, særlig for barn. Fortsatt tvungent psykisk helsevern er etter en helhetsvurdering best for A, jf. psykisk helsevernlov §3-3 tredje ledd. Hans sykdom er kronisk, og han er avhengig av medisinering. Det vil derfor være best for ham å være underlagt et regime som sikrer forsvarlig medisinering, og som fanger opp negativ utvikling på et tidlig tidspunkt. Tvungent psykisk helsevern er - slik det praktiseres overfor A - intet tyngende inngrep overfor ham. Staten v/ Helsedepartementet har nedlagt slik påstand: «Staten v/ Helsedepartementet frifinnes» A har i hovedsak gjort gjeldende: Trondheim byretts dom er korrekt i resultatet og i det vesentlige også i begrunnelsen. A bestrider at han er alvorlig sinnslidende. Tvungent psykisk helsevern er ikke nødvendig overfor A verken ut fra «behandlingskriteriet» - forverringsalternativet - i psykisk helsevernlov §3-3 første ledd a eller etter «farekriteriet» i psykisk helsevernlov §3-3 første ledd b). Han vil i fremtiden ta medisiner regelmessig, noe han også har vært pliktoppfyllende med tidligere. Det forhold at han sluttet å ta medisiner etter herredsrettens dom, skyldes at han misforstod opplysningen om at han var optimalt medisinert. Det er ikke sannsynliggjort at A i meget nær fremtid vil få sin tilstand vesentlig forverret dersom han utskrives fra tvungent psykisk helsevern. Kriteriet «i meget nær fremtid» var en bevisst innskjerping ved vedtagelsen av den nye loven, og innebærer i henhold til lovforarbeid og rettspraksis en ramme på to måneder. As tilstand har over tid svinget en del, til dels uavhengig av medisinering. Selv om han skulle få en dårlig periode, vil dette ikke sette ham tilbake på lang sikt. Medisineringen er over tid stabilisert og vil også i fremtiden kunne anvendes til å oppnå et optimalt fungeringsnivå. Det er i dag ikke grunnlag for å si at A vil slutte å ta medisin ved utskriving, og det er uavhengig av dette ikke grunnlag for å si at hans helsetilstand vil forverre seg vesentlig ved utskriving innenfor lovens snevre tidsramme. Situasjonen da A sluttet å ta medisin etter herredsrettens dom, var ekstraordinær. Han følte en enorm opptur ved endelig å bli skrevet ut, og følte lykke og selvtillit. Skuffelsen over å bli reinnlagt på grunnlag av noen mindre episoder var desto større. Erfaringen fra dette tidsrom kan imidlertid ikke overføres til dagens situasjon. A har i dag et annet utgangspunkt ved utskriving. Det foreligger ikke sannsynlighetsovervekt for at A vil få tilbakefall innenfor en tidsramme på to måneder. Behandlingskriteriet er derfor ikke oppfylt. Heller ikke farekriteriet er oppfylt. Den siste episode med blotting skjedde så langt tilbake i tid som i 1996. De behandlende leger på Østmarka sykehus har på dette punkt misforstått de faktiske forhold. Det foreligger mangelfulle opplysninger om episoder etter desember 2001, og disse kan under ingen omstendighet begrunne en påstand om at A er en fare for andres liv eller helse. A er nå 58 år og det er sannsynlig at hans lidelse er i ferd med å brenne seg ut. A er høy, han har et stort skjegg og et intenst blikk og hans fremtoning kan nok virke noe fremmed og skremmende. Hans fremtoning kan imidlertid ikke begrunne tvungent psykisk helsevern. Det forhold at han kan oppfattes som ubehagelig, er heller ikke tilstrekkelig til å anse ham som en fare. Heller ikke «farekriteriet» er således oppfylt. Fortsatt tvungent psykisk helsevern vil etter en helhetsvurdering under enhver omstendighet ikke være den klart beste løsning for A, jf. psykisk helsevernlov §3-3 tredje ledd. A har mer eller mindre vært under sammenhengende psykisk helsevern i 30 år. Fortsatt tvungent psykisk helsevern vil være stigmatiserende og et urimelig inngrep. Det er nå på tide at han får etablere et liv på egen hånd. A lever under kontinuerlig sosial kontroll, og et eventuelt tilbakefall vil raskt bli registrert. Han kan også ta kontakt med sykehus selv, noe han har gjort tidligere. Saken er på mange måter parallell med forholdet omhandlet i Høyesteretts dom i [[Rt-2001-752]], der en utskriving ble besluttet etter en helhetsvurdering i samsvar med §3-3, tredje ledd. A har nedlagt slik påstand: «Trondheim byretts dom av 28.11.01 stadfestes.» Lagmannsretten ser saken slik: I henhold til tvistemålsloven §482 har lagmannsretten kompetanse til å prøve alle sider av saken. Psykisk helsevernlov av 2. juli 1999 nr. 62, ikraft fra 1. januar 2001, skal legges til grunn ved vurderingen. Saken skal vurderes ut fra dagens situasjon. Lagmannsretten viser til [[Rt-2001-752]] (756). Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at A er alvorlig sinnslidende. Han har fått stillet diagnosen kronisk paranoid psykose etter en langvarig og omfattende behandling. A har i stevningen - som han utformet selv - og for lagmannsretten omtalt seg selv som Jesus. Lagmannsretten er enig med byretten i at forestillingen om å være Jesus er en reell overbevisning som A har hatt i en årrekke, om enn med visse avbrudd. Lagmannsretten finner videre at fortsatt tvungent helsevern for A er nødvendig for å hindre at han på grunn av sinnslidelsen i meget nær fremtid får sin tilstand vesentlig forverret. Ved vurderingen har lagmannsretten lagt vekt på at avdelingsoverlege Arne Vaaler, som er behandlende lege for A, overfor lagmannsretten har gitt utvetydig uttrykk for at fortsatt tvungent psykisk helsevern er nødvendig. Dersom helsevernet blir opphevet, vil A ikke samarbeide om medisinering, det vil innløpe nye bekymringsmeldinger og en tvangsinnleggelse vil innen kort tid fremstå som tvingende nødvendig. Adferdsendringen vil etter Vaalers syn inntre innen 2 til 4 uker etter at det tvungne psykiske ettervern blir opphevet. Overlege Vaalers vurdering bekreftes etter lagmannsrettens syn av de erfaringer som er vunnet etter at byrettens dom forelå og A ganske umiddelbart sluttet å ta medisin. A ble 9. februar 2002 overført til tvungent psykisk helsevern ved døgnopphold etter psykisk helsevernlov §3-1 første ledd. Fra innleggende lege, spesialist i psykiatri, Michael Setsaas, journal siteres: «... Han fremstår med en klar og åpenbar paranoid og megaloman fremferd, er aggressiv og nekter enhver form for undersøkelse eller samarbeid og truer med anmeldelse til Statens helsetilsyn. Vil ikke gi noen form for opplysninger. Jeg kjenner pasienten gjennom mange år. Han bærer åpenbart preg av en alvorlig sinnslidelse med klar forverrelse fullt ut i samsvar med å være umedisinert. Jeg vurderer pasienten til å være inne i en svært ugunstig utvikling og forverrelse av sin grunnsykdom med oppblomstring av positive psykotiske symptomer. Hans seksualiserte, utagerende, aggressive og truende adferd er et velkjent mønster - hans modus operandi.» Fra avdelingsoverlege Vaalers notat, antagelig av 11. februar 2002, siteres: «Pasientens seksualiserte, aggressive og paranoide adferd har nå igjen økt på. Det vises til vedlagte rapporter fra Trondheim politikammer. Observasjonen i posten nå viser at pasienten igjen fremstår med kjente storhetsideer og vrangforestillinger. Han har nå en svært arrogant fremferd, spesielt mot kvinner. Han anser seg overordnet det meste, inkl. undertegnede og sykehusets Kontrollkommisjon. Ønsker ikke samtale med undertegnede og ønsker heller ikke at sykehusets kontrollkommisjon behandler hans sak.» Fra avdelingsoverlege Vaalers journalnotat av 13. februar 2002 siteres: «Han har en alvorlig forverrelse etter seponering av medikamenter. Han går nå på Akuttavdeling, og atferden preges storhetsideer, irritabelt stemningsleie, og vrangforestillinger. Han skriker og hyler til personalet. Fremstår i perioder truende. Hans atferd sammen med hans ytre, gjør at dette medfører utrygghet for hans medpasienter og personalet.» I tidsrommet fra byrettens dom til tvangsinnleggelsen truet han politidirektør Ingelin Killengreen, oppsøkte Høyesterett for å diskutere en sak som angivelig sto for domstolen, sendte seksuelt ladet brev med nakenbilde av seg selv til en for ham ukjent kvinne ansatt ved Oslo lufthavn og opptrådte overfor barn på en måte som disse og foreldre oppfattet som truende. I sum viser dette etter lagmannsrettens syn at A trenger medisinering for å oppnå en akseptabel adferd, og at han i dag ikke er i den situasjon at han vil ta medisin frivillig. Det er overveiende sannsynlig at han ved utskriving fra tvungent psykisk helsevern vil slutte å ta medisin, og innenfor en periode på to måneder få en vesentlig forverring av sin tilstand som vil nødvendiggjøre ny innleggelse ved døgnopphold. Det er ut fra det ovenstående ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om også farekriteriet er anvendelig. Lagmannsretten bemerker imidlertid at dette kriterium synes lite utredet og at det ikke er dokumentert for lagmannsretten at A uten medisinering vil representere en fare for andres liv eller helse. Lagmannsretten er etter en helhetsvurdering kommet til at fortsatt tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold framtrer som den klart beste løsning for A. Slik helsevernet har vært praktisert, fungerer dette som en kontroll med medisinering og en jevnlig oppfølging av As tilstand. Dette er etter lagmannsrettens syn klart til fordel for A, og nødvendig for å hindre tilbakefall til symptomadferd. Lagmannsretten har forståelse for at A føler det langvarige tvungne helsevern som stigmatiserende og som en belastning. Dette blir imidlertid mer enn oppveid - også i forhold til omverdenen - ved de positive virkninger det tvungne helsevern har for ham. Forholdene ligger annerledes an enn i saken i [[Rt-2001-752]], der pasienten hadde hatt døgnopphold i psykiatrisk institusjon sammenhengende siden 1984. Ved vurderingen har lagmannsretten også lagt vekt på de erfaringer som ble høstet etter at byrettens dom forelå 28. november 2001. Staten blir etter dette å frifinne. Dommen er enstemmig. Domsslutning: Staten v/ Helsedepartementet frifinnes. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
