Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
År 1994 den 17. juni ble av Gulating lagmannsrett i ankesak nr. 91-00878 avsagt slik dom : Saken gjelder et erstatningskrav fra Kunderingen AS mot Bergens Tidende (BT), sjefredaktør Einar Eriksen, Norsk Rikskringskasting (NRK), Bergens Arbeiderblad (BA), ansvarlig redaktør Olav Terje Bergo, journalist Torgeir Foss og kontorsjef Niels O. Wejset ved Forbrukerkontoret i Hordaland. Opprinnelig anla Kunderingen AS fire separate saker ved Bergen byrett med påstand om straff, mortifikasjon av og erstatning for en del påståtte ærekrenkende utsagn. For Niels O. Wejsets vedkommende var det ikke påstått straff, men derimot oppreisning til Kunderingen AS. Under byrettens saksforberedelse ble kravet om straff trukket tilbake. De fire sakene ble forenet til felles behandling. Bergen byrett avsa 26. april 1991 dom med følgende domsslutning: "Sak 51/1989, BT: 1. Bergens Tidende v/styrets formann og sjefredaktør Einar Eriksen frifinnes. 2. Kunderingen A/S v/ styreformann Finn Olsen jr. betaler innen to uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger til Bergens Tidende og sjefredaktør Einar Eriksen med kr 33410,-. Sak 52/1989, NRK: 1. NRK v/styrets formann frifinnes. 2. Kunderingen A/S v/ styreformann Finn Olsen jr. betaler innen to uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger til NRK v/ styrets formann med kr 33410,-. Sak 53/1989, BA: 1. Bergens Arbeiderblad v/styrets formann, ansvarlig redaktør Olav Terje Bergo og journalist Torgeir Foss frifinnes. 2. Kunderingen A/S v/ styreformann Finn Olsen jr. betaler innen to uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger til Bergens Arbeiderblad, redaktør Olav Terje Bergo og journalist Torgeir Foss med kr 33410,-. Sak 135/1990, Niels O.Wejset: 1. Kontorsjef Niels O. Wejset frifinnes. 2. Kunderingen A/S v/ styreformann Finn Olsen jr. betaler innen to uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger til kontorsjef Niels O. Wejset med kr 33410,-." Byrettsdommen ble av Kunderingen AS anket til Høyesterett, men anken ble nektet fremmet av kjæremålsutvalget den 1. august 1991. I medhold av straffeprosessloven §435 ble det i rett tid inngitt særskilt - subsidiær - sivil anke til Gulating lagmannsrett forsåvidt gjaldt de borgerlige krav som var pådømt av byretten. Ankeforhandling ble holdt i Bergen i dagene 30. mai - 1. juni 1994. Det ble gitt partsforklaring fra Finn Olsen, fra Torgeir Foss, fra Niels O. Wejset og fra Einar Eriksen. Videre ble avhørt 2 vitner. Saken er for lagmannsretten begrenset til et rent erstatningskrav. Et krav mot Niels O. Wejset om oppreising på 2 mill kroner er frafalt. Kunderingen AS v/ advokat Edvard Vogt har i det vesentlige anført: Det var et lovende og seriøst samarbeidsopplegg som Kunderingen sto bak med sitt City Card. Opplegget bygget på et samarbeid med næringslivet og det var på forhånd lagt ned et stort arbeid i tekniske og juridiske undersøkelser. Hele opplegget ble ødelagt ved at det i media kom fram misvisende, uforsvarlige og rettsstridige uttalelser om bl.a. lovligheten av tiltaket. Kunderingen var avhengig av tillit, men markedssituasjonen ble ødelagt og det oppstod store tap for Kunderingen og dem man samarbeidet med. Det kreves erstatning med kr 4 mill fra hver av de fire motparter. Da saken ble behandlet i byretten ble det fokusert på medienes ansvar i forhold til ytringsfriheten. Erstatningskravet er imidlertid grunnet på uforsvarlig og rettsstridig opptreden fra ankemotpartenes side. I ankeerklæringen er vist til skadeserstatningsloven §3-6 første ledd m.v., men dette er frafalt. Erstatningskravene utledes nå fra det ulovfestede erstatningsansvar, basert på uforsvarlig og rettsstridig opptreden fra ankemotpartenes side. I erstatningsretten er det en klar regel om at uaktsom adferd som forårsaker skade, medfører erstatningsansvar. I skadeserstatningsloven er det endel spesialbestemmelser, men grunnlaget for hele erstatningsordningen er at dersom man ved uaktsomhet påfører andre en skade, er man erstatningspliktig. Det er ikke nødvendig med skadehensikt - det er tilstrekkelig at det er opptrådt uaktsomt. Den ankende part hevder at utsagn i media om Kunderingen var uforsvarlige og uaktsomme. Det er en sterk og adekvat årsakssammenheng mellom de misvisende utsagn og skaden som oppstod. En rekke artikler i de to avisene Bergens Tidende og Bergens Arbeiderblad (Bergensavisen) og et distriktsprogram i NRK fokuserte meget negativt på Kunderingen og hadde en nærmest øyeblikkelig ødeleggende virkning for introduksjonen av City Card. Dette kortet kunne kjøpes for kr 100,- og ga rett til rabatt fra 5-20 % i de forretninger som var med i ordningen. Forretningene betalte til Kunderingen 2 % av den omsetning som skrev seg fra kortene, men hadde samtidig fordelen ved økt markedsføring og økt omsetning. City Card representerte en nyskaping og burde hatt alle muligheter for suksess. Det ble i oppslag i BA i juli 1987 gitt en meget negativ omtale av prosjektet og det ble hevdet at ordningen lå på kanten av loven. I et distriktsprogram i NRK i februar 1988 hevdet kontorsjef Wejset i det lokale forbrukerkontor at virksomheten var ulovlig eller i alle fall på grensen av det lovlige. Dette medførte ikke riktighet. Riktignok hadde forbrukerkontoret og forbrukerrådet denne oppfatning, men Markedsrådet som i november 1988 fikk seg forelagt saken, konstaterte at virksomheten var lovlig slik Kunderingen hadde lagt den opp. Påstandene om ulovlighet var i beste fall uaktsomme. Senere fulgte BT opp med svært negativ omtale av prosjektet, bygget bl.a. på kontorsjef Wejsets uttalelser. Kunderingen AS som var i ferd med å bygge opp virksomheten, var avhengig av tillit til City Card-systemet, og det var derfor helt ødeleggende da det ble påstått at kortet var ulovlig. Kunderingen AS måtte etter den sterkt negative medieomtalen skrinlegge sine planer og si opp sine ansatte. Påstandene om ulovlighet var drepende for prosjektet. Resultatet var betydelige tap for Kunderingen og dens samarbeidspartnere. Det er en direkte årsakssammenheng mellom uttalelsene i media og skaden som er kalkulert til 16 mill kroner. En offentlig tjenestemann som uttaler seg og påstår at det foreligger ulovlighet, har en særlig aktsomhetsplikt. Kontorsjef Wejset sitter i en stilling hvor han har en tilsynsfunksjon. Når han uttaler seg om lovligheten av et tiltak - på ufullstendig og sviktende grunnlag - vil han være ansvarlig. Han kan ikke tillate seg mistenkeliggjøring av lovlig og seriøs virksomhet. Også for Wejsets virksomhet gjelder forvaltningsloven regler. Uriktige uttalelser og misvisende veiledning vil kunne gi grunnlag for erstatning, jf bl.a. Frihagen: Forvaltningsrett, 1991 94. Misvisende uttalelser fra det offentlige kan lett få virkninger for private, og myndighetene må ha et særlig ansvar for å bøte på dette. Som arbeidsgiver for forbrukerkontoret burde staten vært trukket inn i saken, men et eget saksanlegg mot staten er avvist av byretten som foreldet. Etter den ankende parts oppfatning var det et misbruk av foreldelsesinstituttet at staten gjorde gjeldende at det forelå foreldelse. Men ettersom staten har et generelt objektivt ansvar for sine ansatte, må en likevel gå ut fra at Wejset vil ha et regresskrav mot staten for ansvar han blir ilagt. Av denne grunn kan det ikke være aktuelt for lagmannsretten å lempe ansvaret for Wejset i forhold til hans økonomiske muligheter. Wejset vil ha et regresskrav. Wejset hadde støtte fra forbrukermyndighetene, uten at dette kan betraktes som noe unnskyldende moment, slik byretten gjorde. En tjenestemann må selv stå ansvarlig for sine egne handlinger og kan heller ikke skyte seg inn under noen lydighetsplikt overfor overordnede organer. Wejsets opptreden - som ble fulgt opp av BT og BA - var i høy grad klanderverdig - han uttalte seg på et sviktende grunnlag og det måtte være klart at uttalelsene var ødeleggende for den ankende part. De uttalelser som ble gitt av kontorsjef Wejset og brakt videre av media, må karakteriseres som uforsvarlige. Media var en kanal for Wejsets feilaktige uttalelser og må anses som medansvarlig for den skade som ble påført Kunderingen. Pressens opplegg var uhyre negativt og det forekom også nedlatende karakteristikker som da en av medarbeiderne i Kunderingen ble omtalt som "karnevalsgeneral". Det var en unødvendig og uholdbar fokusering på personer. Når det gjelder journalist Foss hadde han, etter ankende parts mening, en uforsvarlig forståelse av sin oppgave og overtrådte aktsomhetsplikten ved å fremsette rettsstridige beskyldninger. For media eksisterer skjerpede krav som er uttrykt i Vær varsomplakaten. Det er på det rene at dårlig journalistisk håndverk kan medføre erstatningsansvar. De såkalte referat-privilegier for media har også sine grenser og fritar ikke for aktsomhet. Det kan bl.a. være en plikt til også å bringe inn motforestillinger. Det et betydelig ansvar å ha et "forbrukermagasin" hvor deltakerne uttaler seg om økonomiske interesser. NRK må være ansvarlig for programsekretærens manglende vurdering og stiller erstatningsmessig på lik linje med Wejset på grunn av de uriktige beskyldninger. Den ankende part har lagt ned slik påstand: "1. Byrettens dom av 26. april 1991, forsåvidt angår erstatningskravet oppheves. 2. Ankemotpartene dømmes til solidarisk å betale erstatning for det forårsakede økonomiske tap for Kunderingen A/S med tilsammen kr 16000000 - sekstenmillioner. Erstatningsbeløpet fordeles på de enkelte parter slik: 1. Sak: 51/1989 Bergens Tidende v/ styrets formann og Redaktør Einar Eriksen kr 4000000 2. Sak: 52/1989 NRK v/ styrets formann kr 4000000 3. Sak: 53/1989 Bergensavisen v/ styrets formann. Redaktør Olav Terje Bergo og journalist Torgeir Foss kr 4000000 4. Sak: 135/1990 Kontorsjef Niels O. Wejset, Forbrukerkontoret i Hordaland kr 4000000 I tillegg kommer morarenter fra byrettsdommen ble avsagt 26. april 1991 til betaling skjer. 3. Saksomkostninger ved byrettens behandling av erstatningskravet og ved Gulating lagmannsrett tilkjennes dekket i samsvar med omkostningsoppgave. Ankemotpartene svarer solidarisk for saksomkostningene, som fordeles på hver av partene i forhold til de idømte erstatningsbeløp." Ankemotpartene v/ advokat Valen har i det vesentlige anført: Hovedspørsmålet i saken er ytringsfrihetens grenser når en formidler kritiske synspunkter i forbrukerspørsmål. Ved byrettens dom ble samtlige saksøkte frifunnet og tilkjent saksomkostninger, idet byretten ikke fant det rettsstridig å fremsette de påklagede utsagn. Etter Høyesteretts behandling av anken, er det rettskraftig avgjort at de utsagnene som var krevd mortifisert, ikke var rettsstridige. Dette får betydning også for erstatningskravet som subsidiært er anket til lagmannsretten. Målestaven for rettsstrid vil være den samme enten det gjelder mortifikasjon eller erstatning. Hvis man ikke har foretatt en rettsstridig handling, kan man heller ikke pålegges et erstatningsansvar. Hvis det ikke er et rettsstridig utsagn etter straffeloven §247, er det heller ikke grunnlag for noe erstatningsansvar. I denne forbindelse vises til [[Rt-1979-1590]]. Ankemotpartenes prinsipale standpunkt er at også erstatningskravet er avgjort ved den del av saken som er rettskraftig. Det har vært Forbrukerrådets oppfatning at rabattkort-ordninger er døgnfluer. De innebærer en diskriminering av kunder, og er bare mulig å gjennomføre med fordel så lenge antall korthavere er begrenset. I årene 1986-89 var det høykonjunktur og det vokste fram flere kortordninger som idag er borte fra markedet. De eneste som over tid vil ha fordeler med denne type rabattkort er kortutstederen. Da Kunderingen kom med sin idé, ble det fra handelens organisasjoner og fra forbrukermyndighetene reagert negativt. Man kunne ikke se at rabattordninger ville påvirke den totale etterspørselen eller virke rasjonaliserende i bransjen. Det var således et kontroversielt opplegg som Kunderingen presenterte, uten at man hadde oversikt over de meget usikre forutsetninger. Det spørsmål som skal avgjøres av lagmannsretten er rammet inn av byrettens dom og av ankeerklæringen. Spørsmålet er om de konkrete utsagn er urettmessige og om de dertil ble uaktsomt spredd av media. De ankende parter har ikke vunnet noe på å påberope et nytt rettslig grunnlag i stedet for skadeserstatningsloven §3-6 som er nevnt i ankeerklæringen. Etter §3-6 er det et grunnleggende vilkår at utsagnet må være uaktsomt og rettsstridig. Erstatningskrav hjemlet i culpa-regelen går ut på nøyaktig det samme - de omstridde utsagn må være rettsstridige eller utilbørlige. Lagmannsretten må ta standpunkt til to spørsmål - Wejsets rett til å uttrykke oppfatninger - medienes rett til å formidle disse oppfatninger fra Wejset og forbrukermyndighetene. Wejsets rolle er å overvåke næringslivet og også å gi kritiske synspunkter på vegne av forbrukerne. I den forbindelse var det naturlig å delta i radioprogram om forbrukerspørsmål. De utsagn han kom med ligger innenfor de rettsmessige utsagn som ansvarsfritt kan fremføres. Det er vide rammer for ytringsfriheten - selv om ytringene rammer næringsdrivende. Formidling av forbrukerkritikk hører med til den alminnelige samfunnsdebatt, og mediene ga en korrekt gjengivelse av synspunktene. Denne formidling ligger klart innenfor grensen av det tillatelige. Subsidiært anfører ankemotpartene at Kunderingen ikke under noen omstendighet ville fått de inntekter som ble budsjettert. Prosjektet forutsatte en meget stor omsetning - bare for Bergen måtte det være en omsetning på 555 mill kroner i 1988 for å nå opp til budsjettet. Prosjektet var uten realisme og ville stoppet av seg selv etter en tid. Inntektene ville ikke ha dekket kostnadene, og en kan ikke si at medieomtalen var årsak til noe økonomisk tap. Ankemotpartene har lagt ned slik påstand: 1. Bergen byretts dom stadfestes. 2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten bemerker: Hovedspørsmålet i saken dreier seg om ytringsfrihet - hvor langt en kan gå i kritisk omtale som har negative følger for et firma. Mortifikasjonskravet er rettskraftig avgjort ved byrettens dom, etter at en anke ble avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Erstatningsspørsmålet ble imidlertid i rett tid anket til lagmannsretten etter straffeprosessloven §435. Lagmannsretten må etter dette fullt ut prøve det faktiske og rettslige avgjørelsesgrunnlaget for erstatningskravene, jf [[Rt-1994-98]]. I forbindelse med saken for byretten ble saksøkeren, Kunderingen, i samsvar med straffeprosessloven regler, pålagt å stille sikkerhet på kr 100000 for saksomkostninger. Kunderingen ble i byrettsdommen pålagt å betale saksomkostninger til motpartene med et beløp som overstiger sikkerheten med kr 33640, men sikkertheten er ennå ikke utbetalt. Foreløpig står beløpet på konto i lagmannsretten. Byrettsdommen er rettskraftig så langt den gjelder mortifikasjonsspørsmålet og de omkostninger som knyttet seg til behandlingen av dette spørsmålet. De pålagte omkostninger omfatter imidlertid også behandlingen av erstatningskravet i første instans og et oppreisningskrav. For disse spørsmål er byrettsdommen ikke endelig. Partene er i lagmannsretten blitt enige om at sikkerhetsbeløpet fortsatt står på konto i lagmannsretten, inntil lagmannsrettens dom foreligger. I ankeerklæringen fra Kunderingen ble det krevet erstatning i henhold til skadeserstatningsloven §3-6 m.v. Under behandlingen for lagmannsretten har den ankende part gått bort fra henvisningen til skadeserstatningsloven §3-6 som grunnlag for erstatningskravet. I stedet vises til det ulovfestede culpaansvar. En rekke steder i lovgivningen er culpa-ansvaret lovfestet, bl.a. i skadeserstatningsloven §3-6. Culpa-vurderingen må forankres i det som på vedkommende livsområde er en tilfredsstillende, forsvarlig handlemåte (Lødrup: Erstatningsrett 103). Er handlemåten uforsvarlig, og den fører til skade, foreligger et personlig erstatningsansvar. Selv om skadeserstatningsloven §3-6 ikke lenger er påberopt i saken, finner lagmannsretten likevel grunn til å peke på at det er et vilkår for erstatning etter §3-6 at det objektive gjerningsinnhold i straffeloven §247 er krenket og at det er opptrådt rettsstridig. All den stund det i mortifikasjonssaken er rettskraftig fastslått at ankemotpartene ikke har opptrådt rettsstridig i sin omtale av City Card og Kunderingen, anses det utelukket at nevnte bestemmelse kunne hjemlet erstatning i dette tilfellet. Spørsmålet er så om det i denne saken finnes et annet grunnlag for erstatning - det generelle ulovfestede erstatningsansvar som den ankende part viser til. Under enhver omstendighet må det være et vilkår for å få erstatning at det foreligger et uaktsomt, rettsstridig forhold hos skadevolderne. Det er rettskraftig avgjort ved byrettsdommen at de påklagede utsagn - som er grunnlaget for erstatningskravet - ikke kunne mortifiseres som rettsstridige. Det er da et spørsmål om bedømmelsen av rettsstriden skal avgjøres etter en annen norm når det gjelder erstatningskravet enn når det gjelder mortifikasjon. Lagmannsretten er av den oppfatning at normen for vurdering av selve det culpøse forhold, iallfall som hovedregel, må være den samme i begge tilfelle, jf [[Rt-1979-1590]], hvor førstevoterende uttalte bl.a.: "Jeg kan ikke se at det er holdepunkter for å anta at spørsmålet om rettsstrid skal vurderes etter en annen norm når det gjelder erstatningsansvar enn når det gjelder straffeansvar" (side 1596). En kan likevel ikke se bort fra at utsagn som volder økonomisk skade, vil kunne utløse erstatningsansvar også selv om uttalelsene ikke er ærekrenkende (Mæland: Ærekrenkelser 280). Lagmannsretten har funnet det riktig å foreta en bred og selvstendig vurdering av de påståtte skadegjørende handlinger - det vil si vurdere om det var urettmessig og medfører erstatningsplikt at kontorsjef Wejset og media omtalte Kunderingen på den måte som ble gjort. De konkrete uttalelser som Kunderingen har reagert på, fremgår av byrettens dom og er de samme som ble søkt mortifisert. Disse uttalelser omfatter bl.a.: "City Card... er i strid med markedsføringsloven" "...Ordningen virker tvers gjennom useriøs." Kunderingen og City Card ble utsatt for meget nærgående og kritisk omtale i media. Etter denne omtalen ble prosjektet nedlagt i 1988 med store tap. Det er på det rene at Markedsrådet - på et senere tidspunkt - kom fram til at City Card-ordningen ikke var ulovlig. Det er et grunnleggende prinsipp at når en vender seg til offentligheten kan en ikke kreve seg skjermet mot kritisk omtale og vurdering, og i denne vurdering må det være et vidt spillerom også for subjektive oppfatninger. Under slike forhold kan ingen kreve at en avis venter med omtale til et tidspunkt som passer bedre for den som omtales. Lagmannsretten nevner dette fordi Kunderingen har bebreidet BA at omtalen kom på et svært uheldig tidspunkt for selskapet og at man ble "presset" til intervju. Når forretningsdrivende lanserer et økonomisk tiltak som berører mange mennesker, har det offentlig interesse, og de må selvsagt være forberedt på at det straks kan komme kritisk og undersøkende omtale. Det nesten paradoksale er at et tiltak som City Card nærmest var avhengig av omtale - men velvillig sådan - for å oppnå suksess. Det er neppe til å unngå at den offentlige omtale og debatt i stor grad vil påvirke publikums oppfatninger og valg i en sak av denne art. Ved vurderingen av medieomtalen i denne sak må en selvsagt se nøye på om kritikken og kommentaren er saklig - eller om den på en usaklig og uforsvarlig måte er skadegjørende. Dersom det forekommer direkte feilaktige opplysninger av negativ karakter - og dette ikke straks blir rettet opp - kan det foreligge en krenkelse som kan betinge erstatning. Den omstendighet at avisen bare gjentar en annens negative utsagn, vil vanligvis ikke være unnskyldende. Den ankende part har særlig vist til påstandene om at City Card var i strid med markedsføringsloven og "på kanten av loven". Når en i ettertid ser på medieomtalen, blir en slått av at City Card og lignende tiltak dengang var nytt og omtvistet. Meningene var tydelig delte og i Forbrukerrådet og dets fylkeskontor i Hordaland var det en nokså negativ innstilling til den type rabattordninger som City Card ville innføre. Dette kom til uttrykk bl.a. gjennom et lokalt radioprogram hvor kontorsjef Wejset uttalte seg heller kritisk om City Card. BA hadde fattet interesse for rabattordningen og skrev flere artikler om Kunderingen sommeren 1987 og senere i februar 1988. BT var noe i etterkant, men trykket også på fremtredende plass en rekke artikler hvor man søkte å belyse problemstillingen ved intervjuer og opplysninger fra ulike hold. Disponenten for Kunderingen fikk også slippe til med et lengre innlegg i BT. Lagmannsretten må si seg enig med ankemotpartene i at dette var normale journalistiske oppgaver - man ville belyse et felt som åpenbart hadde adskillig interesse blandt folk flest. Samtidig så Kunderingen det som lite ønskelig med avisomtalen da den kom. Finn Olsen har i retten fremholdt at han oppfattet BAs intervju den 8. juli 1987 nærmest som en voldtekt. Saken hadde ikke offentlig interesse på dette tidspunkt, etter hans mening. Den ankende part har også besværet seg over karakteristikker som "karnevalsgeneral" o.l. (BT), og fremholder at dette er nedsettende og faller sammen med den øvrige negative innstilling fra avisen. Til dette siste vil lagmannsretten bemerke at en slik "merkelapp" som henspiller på en tidligere hendelse, neppe har selvstendig betydning i saken, og må for øvrig under enhver omstendighet være innenfor "frimodige ytringer". Det blir ofte i saker av denne art fokusert på avisenes presentasjonsmåte og stil, ettersom dette utvilsomt betyr mye for det inntrykk som dannes hos leseren. Her kan det ofte være rom for ulike oppfatninger, og i blandt kan en nok undre seg over virkemidler som tas i bruk for å "personliggjøre" stoffet. Når en leser omtalen av Kunderingen er det ikke tvil om at den hadde brodd. Samtidig er det lagmannsrettens oppfatning at omtalen i begge aviser, sett i sammenheng og over tid, var bygget på rimelig gode journalistiske prinsipper, hvor avisene søkte å få saken belyst så bredt som mulig. Det ble lagt arbeid i å få problemstillingen kommentert fra flere hold. Spaltene stod også åpne for innlegg fra Kunderingen, jf innlegg fra Kunderingen i BT. I denne sammenheng nevnes også at journalist Foss på anmodning lot Kunderingen få gjennomgå hele manuskriptet til den første artikkelen i BA - også de deler av manuskriptet som gjenga hva andre hadde uttalt. Dette førte til at det ble gjort endringer i det som kom på trykk. I stor grad bygget avisartiklene på uttalelser fra kontorsjef Wejset og uttalelser fra Forbrukerrådet og Forbrukerombudet. Disse organer har den lovbestemte oppgave å være kritiske på vegne av forbrukerne. Således uttrykte forbrukerombud Kjersti Graver i avisintervju sommeren 1988 at hun mente at City Cardprosjektet ikke var i samsvar med gjeldende oppfatning av markedsføringsloven. I et referat fra byrettssaken - BA 11. april 1991 - er forbrukerombudet sitert slik: "Vi uttaler oss hver dag kritisk om forskjellige virksomheter. Det er jobben vår. Av og til ender det opp med at vi "dreper" bedrifter". Tilsvarende referat kom også i BT. Dette er et løsrevet sitat, men sier likevel noe om hvordan forbrukermyndighetene ser sin oppgave som vakthund. En må kunne slå fast at da den påklagede medieomtalen skjedde var det iallfall i vide kretser en heller skeptisk, nærmest negativ innstilling til rabattkortordninger. Det gjaldt også innen handelsstanden hvor det ikke ser ut til at rabattopplegget ble vurdert som særlig seriøst. På et senere tidspunkt, i oktober 1988, ble spørsmålet om lovligheten av City Card forelagt Markedsrådet som - dog under noen tvil - kom til at denne kortordningen ikke var forbudt etter markedsføringsloven. Denne avgjørelsen stred mot de oppfatninger som hadde gjort seg gjeldende i Forbrukerrådet og hos forbrukerombudet. Lagmannsretten kan likevel ikke se at den tidligere omtale var utilbørlig. Etter lagmannsrettens oppfatning lå den innenfor det som må tåles i den offentlige debatt om samfunnsspørsmål av betydning. I denne sammenheng finner lagmannsretten grunn til å nevne det såkalte referatprivilegium som media har. En kan vanskelig strekke dette privilegium så langt at pressen uten videre er fritatt for ansvar for å bringe videre opplysninger fra offentlige organer som forbrukerombudet m.v. En annen sak er at et referatprivilegium også på dette området har vært drøftet og at det muligens vil komme endringer på dette punkt. Det er de lege ferenda gode grunner for å frita aviser for ansvar for opplysninger som korrekt blir gjengitt fra offentlige myndigheter som f.eks. forbrukerorganene. Uansett vil det være god presseskikk å få opplysninger bekreftet fra flere kilder og også foreholde opplysningene for "motparten". De to aviser synes å ha prøvd å leve opp til en slik linje. Lagmannsretten kan ikke se at avisene og NRK i denne saken kan lastes for å ha brakt videre de oppfatninger som åpenbart gjorde seg gjeldende i Forbrukerrådet og hos forbrukerombudet og ellers i vide kretser på denne tiden. Lagmannsretten legger som nevnt til grunn at oppfatningene av rabattkort var svært omtvistet før Markedsrådet traff sin avgjørelse - den rettslige situasjonen var uklar - og at heller ikke kontorsjef Wejset kan bebreides for at han engasjerte seg slik han gjorde i en sak som hadde betydning for mange forbrukere. I denne forbindelse legges vekt på at han foretok undersøkelser hos sine overordnede før han gikk ut med sine synspunkter. Det er på det rene at Kunderingen led tap etter at markedet falt sammen som følge av den negative omtalen. Det er fra ankende part lagt fram en rekke budsjettall for å illustrere tapet. Et vilkår for erstatning er at det foreligger årsakssammenheng mellom en skadegjørende handling og tapet, og at skaden var påregnelig. Dersom tapet ville oppstått av andre grunner, er det ikke grunnlag for erstatning. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, anses det unødvendig å gå inn på denne siden av saken selv om det under hovedforhandlingen ble fokusert på omsetningstall og mulighetene for at tiltaket ville bære seg. Anken har ikke ført fram og byrettens dom blir stadfestet forsåvidt den gjelder kravet om erstatning. Det gjøres heller ingen endring i byrettens omkostningsavgjørelse som også omfatter omkostninger for erstatningskravet. Byrettens dom er allerede rettskraftig forsåvidt gjelder kravet om mortifikasjon og saksomkostninger i den forbindelse. Anken har ikke ført fram og etter tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes den ankende part å svare motpartens omkostninger. Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunn til å anvende unntaksregelen i samme bestemmelse. Advokat Svein Åge Valen har oppgitt kostnadene til kr 90000, fordelt med kr 22500 på hver av ankemotpartene. Av det samlede beløp er kr 3500 direkte utgifter. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til omkostningsoppgaven og legger den til grunn. Dommen er enstemmig. Slutning : 1. Bergen byretts dom stadfestes så langt den er påanket. 2. Kunderingen AS v/ styreformannen betaler innen to - 2 - uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger for lagmannsretten med ialt kr 90000,- til ankemotpartene, fordelt med - fjerdeparten på Bergens Tidende og redaktør Einar Eriksen - fjerdeparten på Norsk Rikskringkasting - fjerdeparten på Bergens Arbeiderblad (Bergensavisen), ansvarlig redaktør Olav Terje Bergo og journalist Torgeir Foss - fjerdeparten på Niels O Wejset. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
