Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder hvorvidt A kan kreve Landkreditts "overskudd" oppnådd ved tvangsauksjon av en boligeiendom - gnr. xx bnr. x i Y.Tredje gangs tvangsauksjon ble holdt etter krav fra Landkreditt 4. april 1991. Landkreditt ga bud på kr 550.000,-. Budet ble stadfestet av Ryfylke namsrett 23. mai 1991. Landkreditt hadde i 1986 ytet et lån til hjemmelshaver, B, på kr 500.000,-. Obligasjonen ble tinglyst 12. mars 1986. Etter at foranstående heftelser var dekket var det tilbake til dekning av Landkreditts pantobligasjon kr 142.262,- . A mener seg berettiget til beløpet. A og B ble skilt ved dom 13. februar 1986. B pantsatte den tidligere felles bolig etter skilsmissedommen, men før skifte var gjennomført. Det er ikke bestridt at A var medeier for en halvpart i den tidligere felles boligeiendommen. Det er på det rene at panteheftelsene ble holdt utenfor skiftet. Skiftet er i det vesentligste gjennomført gjennom en forliksavtale mellom partene. B ble slått konkurs 01. november 1989. Bobestyreren abandonnerte eiendommen til pantekreditorene. Det ble deretter foretatt inndrivelse av misligholdt gjeld hvor som nevnt Landkreditt fremmet kravet om tvangsauksjon. A mener at pantsettelsen til Landkreditt er ugyldig og reiste sak ved Ryfylke skifterett mot Landkreditt. Skifteretten avsa 6. oktober 1993 dom med slik domsslutning: "1. Saksøkte frifinnes. 2. I saksomkostninger betaler A innen 2 - to - uker til Landkreditt kr 7.860,- kronersjutusenåttehundreogseksti -." Hva saken gjelder og partenes anførsler for skifteretten fremgår av skifterettens dom som lagmannsretten viser til. Dommen er av A anket til lagmannsretten, idet det gjøres gjeldende at skifteretten har tatt feil ved sin bevisvurdering og rettsanvendelse. Ankeforhandling er holdt i Stavanger 12. og 13. oktober 1994. Det ble avhørt to vitner. Erik Ekeberg avga forklaring som partsrepresentant. For øvrig opptrådte han som Landkreditts prosessfullmektig under saken. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Det ble fremlagt noen nye dokumenter bl.a. den opprinnelige lånesøknad. Saken står omlag i samme stilling for lagmannsretten som for skifteretten. Under ankeforhandlingen har A lagt ned slik påstand: "1. Landkreditt betaler til A provenyet av tvangsauksjon over gnr. xx bnr. x i Y så langt dette ikke overstiger hennes krav mot B i henhold til avtale av 27. oktober 1989. Provenyet tillegges 18 % rente fra 04. april 1991 til 31. desember 1992 og 12 % rente fra 01. januar 1993 til betaling skjer. 2. Landkreditt betaler sakens kostnader for skifteretten til det offentlige og til A for lagmannsretten." For lagmannsretten har Landkreditt nedlagt slik endelig påstand: "1. Skifterettens dom pkt. 1 stadfestes. 2. Landkreditt tilkjennes sakens omkostninger for skifterett og lagmannsrett." A har i hovedtrekk anført: Hennes tidligere ektemann B var uberettiget til å pantsette huset så lenge skifte ikke var foretatt. Dette er for så vidt ikke bestridt av Landkreditt. Ekteskapsloven fra 4. juli 1991 kap. 6 er en kodifisering av tidligere rettstilstand herunder "husmordommen". Den pantsettelse B foretok kort tid etter skilsmissedommen, må kunne sies å være foretatt med et uriktig dokument. Det er likhetstrekk med falsk i tinglysingsloven §27 annet ledd. Selv om tinglysingsloven §27 annet ledd - de sterke ugyldighetsgrunner - ikke er direkte anvendelig, taler gode grunner for analogi slik at Landkreditts eventuelle gode tro ikke slår igjennom overfor disposisjonen. Under forutsetning av at Landkreditt vil kunne ekstingvere As rett til boligeiendommen, er det en betingelse etter tinglysingsloven §21 at troen er aktsom. Det anføres - særlig med bakgrunn i "husmordommen" - at Landkreditt hadde en særskilt foranledning til å være på vakt. Opplysningene i lånesøknaden - hvor det fremgår at B var gift - og i pantobligasjonen hvor det fremgår at han var skilt - er ikke tilstrekkelig til at Landkreditt kunne slå seg til ro med at alt var i orden. Landkreditt var en profesjonell kredittgiver og burde ha foretatt nærmere undersøkelser med henblikk på om boet var oppgjort. Om aktsomhetskravet som må stilles til Landkreditt er vist til Brækhus: Omsetning og kreditt II 282, og "Husmordommen" [[Rt-1975-220]]. Selv om Landkreditt har vært i aktsom god tro, hjelper ikke det dersom representanten for Landkreditt ikke var i aktsom god tro. Etter ankende parts mening opptrådte Rennesøy Sparebank som Landkreditts representant i forbindelse med kredittgivningen. Det var banken som sørget for underskriften på pantobligasjonen, vitterlighetsbekreftet denne og sendte obligasjonen til tinglysing. Oppgjøret fra Landkreditt skjedde også direkte til banken. Landkreditt benyttet seg av bankens kunnskap. Det forhold at Landkreditt ikke oppfatter Rennesøy Sparebank som fullmektig er ikke avgjørende. Avgjørende må være om banken etter en objektiv vurdering måtte anses å være fullmektig eller å ha annen representasjon for Landkreditt. I juridisk litteratur, f.eks. Carl J. Arnholm: Sammensatte avtaler 123, er det ikke særlig tvilsomt at det må foretas identifikasjon med hensyn til den gode tro mellom fullmektig og fullmaktsgiver. At banken (Rennesøy Sparebank) ikke var i god tro må være på det rene. Banksjefen var svoger til låntaker og bekreftet pantobligasjonen som vitterlighetsvitne. En onkel av låntaker var styremedlem i banken. Med de tette sosiale relasjoner som er på stedet, kan det ikke være tvilsomt at bankens representanter kjente til, eller burde kjenne til, at låntaker var uberettiget til å pantsette hele eiendommen. Et reelt hensyn er også bankens inneståelseserklæring. Banken påtok seg derved risikoen for pantobligasjonen fram til tinglysing. Landkreditt vil kunne gjøre regress gjeldende overfor banken og vil således få dekket sitt tap. Det er ellers vist til omfattende litteratur og dommer - [[Rt-1991-772]], [[Rt-1990-593]], [[Rt-1974-856]], RG-1962-683 og RG-1959-606. Landkreditt har tatt til motmæle og anfører at skifterettens dom er riktig både hva angår bevisbedømmelse og lovanvendelse. Landkreditt viser til skifterettens begrunnelse som den slutter seg til. Det anføres at Rennesøy Sparebank ikke hadde noen form for oppdrag for Landkreditt. Ankeparten foretar en konstruksjon av rettslig karakter når den hevder at banken er trådt inn som fullmektig eller mellommann for Landkreditt. Landkreditt har ikke søkt hjelp eller blitt tilbudt hjelp fra banken. Det anføres at det er B selv som har fått hjelp fra banken. Det oppstår ikke dermed noe mellommanns forhold av rettslig karakter mellom banken og Landkreditt. Bevilgningsbrevet er utstedt direkte til B. Han var etter grunnboken berettiget til å pantsette eiendommen som hjemmelshaver. At han benyttet seg av en innståelseserklæring, medfører intet representasjonsforhold mellom Landkreditt og banken. Inneståelseserklæringens hovedformål er at kunden - låntaker - skal kunne få raskere utbetaling. Inneståelseserklæringen er kredittgivers sikkerhet inntil pantobligasjonen er tinglyst. Banken representerer derfor lånekunden og ikke kredittgiver. Noen annen form for representasjon/fullmaktsforhold mellom banken og Landkreditt foreligger heller ikke. Det vises ellers til at Landkreditt, etter å ha mottatt pantobligasjonen, tok kontakt med B på bakgrunn av opplysningen i pantobligasjonen om at han var skilt. Landkreditt kjente ikke til skilsmissen forut for tinglysingen. De opplysninger som ble gitt av B, ga banken ingen foranledning til å tro at eiendommen var en del av et uoppgjort skilsmissebo. I så fall ville Landkreditt ha returnert obligasjonen og holdt seg til den inneståelseserklæring som banken hadde gitt. A kunne også ha sikret sine mulige rettigheter i eiendommen ved å foreta en tinglysing hvor det fremgikk at eiendommen ikke var blitt skiftet. Det anføres at ankende part burde ha benyttet seg av ektefelleloven §14, §15 og §16 dersom hun ønsket å få omstøtt den del av pantsettelsen som omfattet hennes del av eiendommen. Hun kan ikke benytte seg av tinglysingsbestemmelsene når hun unnlot å anvende ektefelleloven bestemmelser. Realiteten i saken er at B ikke har oppfylt sine forpliktelser i henhold til det forliket som ble inngått under skiftet. Det tapet som A derved har lidt, søkes veltet over på Landkreditt. Subsidiært anføres at A under enhver omstendighet ikke kan ha krav på mer enn halvparten av det som i hennes påstand er kalt "proveny" og som utgjør ca kr 142.000,-. Endelig vises til at rentesatsene som er krevet, er for høye. Saken gjelder ikke forretningsforhold og rentesatsen er derfor henholdsvis 15 og 12 % p.a. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og vil bemerke: Et sentralt spørsmål i saken er om Landkreditt var i god tro da pantobligasjonen fra B ble tinglyst og/eller da lånet ble utbetalt. Etter lagmannsrettens mening var Landkreditt i god tro ved begge anledningene. Lånet til B var innvilget så tidlig som 6. september 1984. Først i januar 1986 kom det muntlig henvendelse fra Rennesøy Sparebank hvor banken bekreftet at B ville ha det bevilgede lånet. Pantobligasjonen ble tinglyst 12. mars 1986 og lånet ble utbetalt 1. april mot inneståelseserklæring avgitt av Rennesøy Sparebank. Fram til april 1986 hadde Landkreditt ikke kjennskap til, og burde heller ikke ha kjennskap til, at B og A ble skilt 12. februar 1986. Den inneståelseserklæring som B hadde fått besørget avgitt av Rennesøy Sparebank - hvor han var kunde - skal godtgjøre at pantobligasjon er innlevert og godtatt til tinglysing, at obligasjonen har fått forutsatt prioritet og vil bli returnert til Landkreditt. Lagmannsretten finner for sitt vedkommende ikke foranledning til å ta standpunkt til hvorvidt de som handlet på vegne av Rennesøy Sparebank, var i god tro med hensyn til berettigelsen av Bs pantsettelse eller ikke, idet standpunkt til dette ikke er nødvendig for lagmannsrettens resultat. Slik forholdene i denne saken ligger an, er det ikke tvilsomt at långiver - Landkreditt - var i aktsom god tro på tinglysingstidspunktet og for så vidt også ved utbetalingen av lånet. Uten at det er avgjørende for resultatet, bemerkes at Landkreditt, da den mottok pantobligasjonen i retur i slutten av april 1986, tok kontakt med B. Bakgrunnen for dette var at det på obligasjonen ovenfor underskriften var skrevet: "Jeg er skilt og pantsettelsen gjelder ikke felles bolig." Opplysningen om skilsmissen var ny for Landkreditt. Saksbehandleren i Landkreditt fikk opplyst at ektefellen var fraflyttet eiendommen. B uttrykte seg slik at Landkreditt ikke hadde grunn til å undersøke nærmere om hjemmelshaver var berettiget til å pantsette hele eiendommen. Lagmannsretten peker også på at inneståelseserklæringen var gitt av den lokale bank som Landkreditt måtte kunne regne med hadde inngående kjennskap til sin kundes - Bs økonomiske og personlige forhold. Pantobligasjonen var vitterlighetsbekreftet av to banksjefer i Rennesøy Sparebank. Lagmannsretten mener som nevnt at Landkreditts rettserverv går foran As rett til den halve verdien i eiendommen. Den ankende part har ment at eventuell god tro ikke burde være avgjørende for om As rettigheter til den halve eiendommen skal kunne stå seg eller ikke. Det er vist til prinsippet i tinglysingsloven §21 annet ledd om hevd. Lagmannsretten finner ikke at det kan trekkes analogi fra reglene om hevd i tinglysingsloven §21 annet ledd. Etter lagmannsrettens mening kreves lovendring dersom en ektefelles rettigheter i en fast eiendom etter en skilsmisse skulle ha gjennomslag i forhold til godtroende tredjemann. Lagmannsretten peker her særlig på de opphevede regler i ektefelleloven §14, §15 og §16 som A ikke benyttet seg av. Det ville også vært mulig å ta opp spørsmålet om beskyttelse av hennes rettigheter til den faste eiendommen med tinglysingsmyndighetene etter skilsmissen, dersom hun så fare for at hun ville komme til å lide tap. Det er også vist til tinglysingsloven §27 annet ledd og anført at den tidligere ektefelles disposisjoner i forbindelse med pantsettelsen nærmest må bli å sammenligne med de sterke ugyldighetsgrunner. Lagmannsretten er ikke enig i dette. A angrep ikke disposisjonen. Under bobehandlingen ble det i 1987 enighet om at bl.a. denne pantheftelsen ikke skulle inngå i skilsmisseboet og det ble inngått rettsforlik om at eiendommen skulle utlegges på Bs lodd for kr 750.000,-. Å sammenligne Bs disposisjon over den faste eiendommen med de sterke ugyldighetsgrunner er etter lagmannsrettens mening ikke særlig treffende. A slo seg åpenbart til ro med situasjonen etter inngåelsen av rettsforliket. Først etter konkurs og abandonnering av boets faste eiendom tok A spørsmålet om pantsettelsen opp med långiver. Den ankende part har særlig vist til at Rennesøy Sparebank (nåværende SR-bank) må sies å ha handlet på vegne av Landkreditt i forbindelse med bl.a. underskriving av pantobligasjonen, tinglysing m.v. Lagmannsretten er ikke enig i dette og kan i det alt vesentlige slutte seg til skifterettens begrunnelse på dette punktet. Det er ikke særlig tvilsomt at B benyttet Rennesøy Sparebank i forbindelse med finansieringen for å erverve gnr. 38/1 i Rennesøy som han var odelsberettiget til. Det foreligger ikke noe som viser at Rennesøy Sparebank på noe tidspunkt opptrådte som representant for Landkreditt. Lagmannsretten ser det slik at Rennesøy Sparebank handlet på vegne av låntaker og etter oppdrag fra ham. Anken har vært forgjeves. A bør tilpliktes å erstatte motpartens saksomkostninger for lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ingen særlige grunner som bør frita for omkostningsansvaret. Landkreditt har gitt omkostningsoppgave. Landkreditt har også ved behandlingen i lagmannsretten vært representert ved sin inkassosjef Erik Ekeberg. Om tilkjennelse av saksomkostninger når egne ansatte prosederer rettssak, vises til Tore Schei: Kommentarutgave til tvistemålsloven 366, jfr. [[Rt-1984-1491]]. Lagmannsretten setter Landkreditts omkostninger til kr 5.000,-. I tillegg kommer utgifter i forbindelse med lagmannsrettens behandling kr 5.038,- tilsammen kr 10.038,-. Landkreditt har krevet forhøyet omkostningsbeløpet fastsatt av skifteretten. Lagmannsretten viser til det som er sagt ovenfor og finner at beløpet for skifteretten for eget arbeid passende bør settes til kr 10.000,-. I tillegg kommet utgifter kr 2.860,-. Dommen er enstemmig. Slutning : 1. Skifterettens dom pkt. 1 stadfestes. 2. I saksomkostninger for Ryfylke skifterett betaler A innen 2 - to - uker til Landkreditt kr 12.860,- - kronertolvtusenåttehundreogseksti 00/100 -. 3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A innen 2 - to - uker til Landkreditt kr 10.038,- - kronertitusenogtrettiåtte 00/100 -. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
