Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
År 1993 den 7. oktober ble av Gulating lagmannsrett i kjæremålsak nr. 93-0863 avsagt slik Kjennelse : Saken gjelder kjæremål over nektelse av tvangsfullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven av 26. juni 1992 nr. 86 kapittel 13. Kjærepartene krever fjernet en tørrmur (bakkamur) langs deler av en utskiftningsveg beskrevet i utskiftningsforretning fra 1897 - veg nr. 13 - på Votlo i Osterøy. Etter utskiftningsforretningen skal vegbredden være 2.5 meter. Det er på det rene at vegbredden er smalere langs muren som for noen år siden ble oppført av kjæremotparten. Sentralt i saken står spørsmålet om kjærepartenes vegrett etter ny jordskiftesak i 1992 rettskraftig er flyttet til en ny veg anlagt av kjæremotparten, og at tvangsgrunnlaget etter den eldre utskiftningsforretningen derfor må anses bortfalt. Nordhordland namsrett behandlet begjæringen og avsa 22. juni 1993 kjennelse med slik slutning: "1. Begjæringen om tvangsfullbyrdelse tas ikke til følge. 2. I saksomkostninger til Anders Vatle betaler Andreas Vatle, Martin Vatle, Jan Hernes, Arne Nessestrand og Jarle Skjerping kr 5500 - femtusenfemhundre - innen 2 - to - uker fra kjennelsen er forkynt." Saksforholdet fremgår av namsrettens kjennelse som lagmannsretten henviser til. Martin Vatle m.fl. har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse til lagmannsretten, og det anføres i hovedsak følgende: Utskiftningsforretningen fastsatte at 10 bruk skulle opparbeide og vedlikeholde veg nr. 13. i en vegbredde på 2.5 meter eksklusiv skråninger og grøfter. Det ble gjort og vegen har senere vært del av tilkomsten for kjærepartene til utmark. Forretningen gir selvstendig tvangsgrunnlag når motparten innskrenker vegbredden ved oppføring av tørrmuren, jf. jordskifteloven §91. Det er ikke nødvendig med fullbyrdelsessøksmål eller annen rettslig avgjørelse for å ha tvangsgrunnlag. Namsretten har foretatt uriktig bevisvurdering. Det er ikke riktig at anken til jordskifteoverretten ikke omfatter betingelsene for flytting av eksisterende vegrett til den av kjæremotparten nyanlagte veg. Av tidsmessige grunner ble det gjort klart at anken til jordskifteoverretten var foreløpig. I prosesskriv med endelig utforming av ankegrunnlag, ble det presisert at: "De ankende parter har, som tidligere nevnt, akseptert å bli flyttet over på den nye veg som Anders Vatle har lagt, men vil altså ikke godta at dette blir som bruksberettigede. Av flere årsaker er det helt vesentlig å få fullt medeierskap i vegen." Tørrmuren er ikke nødvendig for kjæremotparten og må bare vært satt opp for å tvinge de kjærende parter over på den nyanlagte og kostbare vegen. I brev fra motparten er kjærepartene tilbudt å bruke hans nye veg, men da på bestemte økonomiske betingelser. Kjærepartene ønsker å benytte sin 90 år gamle veg og vegrett med slik bredde som den har hatt og skal ha. Det er nødvendig å fjerne muren for at moderne landbrukskjøretøy skal kunne komme uhindret fram. Så lenge jordskifteoverretten ikke har rettskraftig avgjort vegspørsmålet, er utskiftningsforretningen fra 1897 tvangsgrunnlag godt nok i forhold til kjæremotparten som har skiplet et rettslig og faktisk eksisterende forhold. Kjærepartene har lagt ned slik påstand: "1. Begjæring om tvangsfullbyrdelse taes til følge. 2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for namsretten og for lagmannsretten. For de kjærende parter kan saksomkostninger for namsretten settes til kr 5000,- og for lagmannsretten kr 2500,-." Kjæremotparten har tatt til motmæle og har i hovedtrekk anført: "Kjæremotparten vil hevde at namsrettens bevisvurdering og lovanvendelse er korrekt. Til de enkelte anførsler i kjæremålet skal kort bemerkes: Det er ikke grunnlag for å hevde at namsretten har tolket innholdet i kjærende parts prosesskriv feil. Namsretten har korrekt konstatert at kjærende parter i ankeerklæringen til Gulating Jordskifteoverrett har unnlatt å påanke den del av jordskifterettens avgjørelse som omhandler flytting av veg nr. 13 og at det dertil i erklæringen uttrykkelig sies at man slår seg til ro med dette. Videre har namsretten riktig konstatert at kjærende parter i senere prosesskriv til jordskifteoverretten "krever" bruken flyttet. Det fremgår hertil av namsrettens kjennelse side 3, 4. avsnitt bl.a.: "Videre er det opplyst at de i prosesskrift av 25. november 1992 til Gulating Jordskifteoverrett "krever" bruken flyttet, riktignok med tilføyelse av at de dermed ikke bare har bruksrett til vegen, men også blir sameiere i denne." Kjærende parter har selv risikoen for egne forutsetninger. Det forhold at man knytter betingelser til sin forståelse av jordskifterettens avgjørelse, medfører ikke at ankeadgangen utvides. Det er helt på det rene at kjærende parter hverken i ankeerklæringen til jordskifteretten eller i prosesskriv foranlediget av jordskifterettens anmodning om presisering, har påanket jordskifterettens avgjørelse for så vidt gjelder flytting av veggen. Det er korrekt at det ikke oppstilles samme krav til innholdet i ankeerklæring til jordskifteoverretten som ved anke etter tvistemålsloven §365. Det kan imidlertid ikke av dette utledes at partene ved overjordskifte står fritt til å fremsette anke over deler av jordskiftet etter de frister som er oppstilt i jordskifteloven. Under ingen omstendighet kan loven forstås slik når man i ettertid til overmål eksplisit sier at man aksepterer jordskfiterettens avgjørelse. ..... En annen sak er at utvidelse av anken åpenbart ikke kan føre frem. Jordskifterettens adgang til å flytte vegretten er særdeles vid. Det er tålig klart at den nye adkomsten er et langt bedre alternativ for alle parter. Det har karakter av sjikane når kjærende parter ønsker å belaste kjæremotpartens bruk med to veger som skal dekke samme formål. Dertil fastholdes at rettskraftvirkningen av utskiftningen fra 1897 er bortfalt når jordskifteretten har fattet vedtak om å fremme saken. Det vises herom til jordskifteloven §4 første ledd sammenholdt med §14. Det vil i praksis gripe inn i jordskifterettens kompetanse og under enhver omstendighet påvirke rettens adgang til å fatte fornuftige avgjørelser dersom partene skal ha anledning til å tvangsfullbyrde gamle utskiftninger som retten har besluttet skal være gjenstand for fornyet vurdering. Vedrørende omkostningspåstanden i kjæremålet, har jeg notert meg at kjærende parter krever tilkjent saksomkostninger for namsretten. Så langt jeg kan se av selve begjæringen om tvangsfullbyrdelse og senere prosesskriv til namsretten, har kjærende parter ikke inngitt omkostningsoppgave til namsretten. Jeg oppfatter også formuleringen i påstanden til lagmannsretten dithen. På vegne av kjæremotparten nedlegges slik PÅSTAND: 1. Namsretten kjennelse stadfestes. 2. Anders Vatle tilkjenns saksomkostninger for lagmannsretten." Det anføres i senere prosesskriv: "Uten at jeg kan se at det har avgjørende betydning for de spørsmål lagmannsretten skal avgjøre, bemerkes kort at Bakkamuren har hatt samme plassering siden veg nr. 13 ble anlagt. Den ble fjernet for en kort periode og deretter reetablert av kjæremotparten. Det har ikke vært reist innsigelser mot plasseringen før i de siste år. Til omkostningsspørsmålet, kan kort anføres at tvistemålsloven §179, annet ledd og henvisninger til [[Rt-1988-1164]] ikke kan tas til inntekt for at kjærende parter kan kreve dekket omkostningene for namsretten." Lagmannsretten skal bemerke: Det er på det rene at kjæremotparten rundt 1986 bygget ny veg til sitt tun delvis parallelt med den gamle markavegen - veg nr. 13 i utskiftningsforretningen fra 1897. Det ble den gang forsikret at markavegen skulle forbli uendret til bruk for de øvrige oppsittere. Men kjæremotparten fant det nødvendig å gjenoppføre den omstridte tørrmuren langs deler av markavegen. Lagmannsretten må legge til grunn at markavegens vegbredde på grunn av kjæremotpartens plassering av murfoten er blitt mindre enn bestemt i forretningen fra 1897. Konsekvensen er at kjærepartene har fått vansker med å komme fram med dagens landbruksmaskiner. Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet ikke kan føre fram, men med noe forskjellig begrunnelse for resultatet. Kjæremålet i saken reiser to spørsmål. Det første er om utskiftningsforretningen fra 1897 i seg selv er tvangsgrunnlag, jf. jordskifteloven §91 sammenholdt med tvangsfullbyrdelsesloven §4-1. Foruten å beskrive vegen og rettighetene til den, er det i jordskiftet også inntatt bestemmelse om opparbeidelse og vedlikehold. Vegretten i seg selv gir neppe tvangsgrunnlag til å fjerne/flytte muren da vegretten må sies å beskrive en rettighet/rettsforhold. Mye taler for at kjærepartene måtte ha sørget for en fullbyrdelsesdom eller en midlertidig forføyning om fjerning/flytting av muren for å kunne ha tvangsgrunnlag. Konstituert lagdommer Heinfjell mener at saken må avgjøres ut fra dette forholdet. Etter hans oppfatning gir ikke vegretten i seg selv tvangsgrunnlag til å besørge muren fjernet. Det kan ikke sees at utskiftningsforretningens bestemmelser om felles vedlikehold kan medføre noe selvstendig tvangsgrunnlag i forhold til fjerning/flytting av muren. Det annet spørsmål må, etter lagdommerne Trovåg og Pedersens syn, lede til at tvangsfullbyrdelse nektes. Det er på det rene at noen av kjærepartene i 1989 krevde nytt jordskifte hvor markavegen og "nyevegen" har vært et sentralt tema. Jordskiftet ble sluttet i juni 1992 og jordskifteretten bestemte at veg nr. 13 ble nedlagt og rettighetshaverne fikk vegretten overført til "nyevegen" på vilkår. Kjærepartene har krevd overjordskifte, men dette er ennå ikke holdt. Partene i kjæremålssaken er høyst uenige om kravet om overjordskifte omfatter spørsmålet om flytting av kjærepartenes vegrett til "nyevegen" eller ikke. Det er på det rene at det i påstanden i den foreløpige ankeerklæring ikke fremkom noe som skulle tilsi at overjordskiftet skulle behandle spørsmålet om markavegen skulle bestå eller nedlegges slik bestemt av jordskifteretten. I det påfølgende prosesskrift for jordskifteoverretten hvor anken presiseres, påberopes at flytting bare kan aksepteres hvis bl.a. kjærepartene oppnår medeierskap i "nyevegen". Lagdommerne Trovåg og Pedersen mener at det prejudisielle utgangspunktet må være at det ikke er anvendt rettsmiddel mot nedlegging av markavegen til felles bruk, jf. jordskifterettens slutning pkt. 1 i avgjørelsen fra 1992. Konsekvensen av den manglende presisjon i anken til jordskifteoverretten må være at det ikke kan kreves tvangsfullbyrdelse etter utskiftningsforretningen fra 1897 slik krevet fordi det i beste fall må sies å være berettiget tvil om ikke det siste jordskiftet rettskraftig har forandret utskiftningsforretningen fra 1897 med hensyn til om vegretten er flyttet til "nyevegen". Spørsmålet om anken til jordskifteoverretten også omfatter at markavegen ikke skal nedlegges, må endelig avgjøres i den pågående jordskifteprosess. For lagmannsretten er det tilstrekkelig å henvise til at betingelsene om tvangsfullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §4-2, jf. annet ledd ikke lenger kan sies å være til stede, if. Tvangsfullbyrdelse med kommentarer av Falkanger m.fl. 149 flg. Kjæremålet har ikke ført fram. Kjærepartene bør i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §3-3, erstatte motpartens omkostninger ved kjæremålet, idet det ikke kan sees å foreligge grunn for å anvende unntaksbestemmelsen. Det er krevet kr 3000.- i salær. Oppgaven er for høy i forhold til det arbeid som antas å ha vært nødvendig og omkostningene finnes passende å kunne settes til kr 1500.-, jf. tvistemålsloven §176. Det finnes ikke grunn til å endre namsrettens omkostningsavgjørelse. Kjennelsen er enstemmig, men avsagt med slik forskjellig begrunnelse med hensyn til realiteten som fremgår av foranstående. Slutning : 1. Namsrettens kjennelse stadfestes. 2. Kjærepartene dømmes til å betale Anders Vatle kr 1500,- - kronerfemtenhundre - i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
