Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder kjæremål over beslutning om ikke å ta begjæring om vitneavskjæring til følge, samt kjennelse med pålegg om bevisfremleggelse i sivil sak. Advokat Pål Mitsem uttok 24. juni 1993 stevning for Stavanger byrett på vegne av Brandshaug A/S med krav om erstatning fra Norges Statsbaner (heretter benevnt NSB) på inntil kr 4387228,-. Som grunnlag for erstatningskravet er oppgitt dels at involverte i saken har utvist forsett eller uaktsomhet ved å ha brutt avtale om en forpliktelse til å gi Brandshaug A/S tilsvarende transportvilkår som andre kunder. Dels er erstatningskravet begrunnet i at den påståtte differensiering i pris mellom saksøker og en navngitt konkurrent - Maks Frakt & Spedisjon A/S - sine transportvilkår, er utslag av diskriminering og forskjellsbehandling som ikke er saklig bedriftsøkonomisk begrunnet. Avtalebruddet/forskjellsbehandlingen er erstatningsbetingende, og Brandshaug A/S har lidt tap på inntil kr 4387228,- fordi de på dette grunnlag mistet en betydelig kunde. I stevningen er Staten v/Samferdselsdepartementet angitt som saksøkt, men partsangivelsen er senere endret dithen at det er NSB v/styrets formann som er saksøkt. Advokat Ingunn Melhus har på vegne av NSB tatt til motmæle mot søksmålet, og advokat Finn Eilertsen har senere overtatt som prosessfullmektig for NSB. Saksøkte avviser at ansatte i NSB Stavanger har foretatt seg erstatningsbetingende handlinger. Likeledes bestrides at eventuell prisdifferensiering mellom transportfirma er utslag av diskriminering eller usaklig forskjellsbehandling. Prisene forhandles individuelt med den enkelte transportør og baserer seg på en rekke nærmere konkretiserte forhold. Som bevis har advokat Mitsem påberopt forklaring fra administrerende direktør Kristian Rambjør og styreformann Arne Rettedal i NSB. Saksøkte har fremsatt begjæring om at forklaringene avskjæres i medhold av tvistemålsloven §189 nr. 1. Advokat Mitsem har også provosert fremlagt avtaler mellom NSB og Maks Frakt & Spedisjon A/S for 1991 og 1992. Transportavtalene ble fremlagt som bilag til tilsvaret, men avtalenes opplysninger om priser ble sladdet. Advokat Mitsem provoserte deretter fremlagt avtalene i sin helhet, og NSB motsatte seg dette under henvisning til at de representerer en forretningshemmelighet. Stavanger byrett avsa 16. februar 1994 beslutning med slik slutning: "Begjæring om avskjæring av vitneforklaringer fra vitnene Kristian Rambjør og Arne Rettedal tas ikke til følge." Det ble samme dag avsagt kjennelse med slik slutning: "NSB pålegges å fremlegge fraktavtalene med opplysninger om priser inngått med Maks Frakt & Spedisjon A/S i 1991 og 1992." Advokat Finn Eilertsen har rettidig påkjært byrettens beslutning og kjennelse, og det er innlevert tilsvar til kjæremålssaken. Om saksforholdet forøvrig og partenes anførsler for byretten, vises til byrettens beslutning og kjennelse. Kjærende part har i det vesentlige anført: Det er ikke sammenheng mellom saksøkers anførte rettslige og faktiske grunnlag og det påberopte forhold administrerende direktør og styrets formann skal forklare seg om. Forklaringene kommer derfor ikke saken ved og har ingen annen hensikt enn å vidløftiggjøre saken. I stedet for nevnte vitner tilbys forklaring fra konserndirektør Yngve Pedersen som leder den enhet i NSB som arbeider med de spørsmål saksøker ønsker opplyst. Hva gjelder spørsmålet om bevisframleggelse bestrides den interesseavveining retten har foretatt i medhold av tvistemålsloven §209 annet ledd. Konkurransen på transportmarkedet er hard og det er av stor viktighet at avtaler ikke blir eksponert. Innsyn i vilkårene til Maks Frakt & Spedisjon A/S vil kunne føre til problemer i forholdet mellom selskapet og NSB. Pålegg om taushetsplikt vil ikke kunne avhjelpe betydningen av at avtalen ikke blir eksponert. NSB har full adgang til å differensiere prisene til de enkelte transportører, og det er uklart hva Brandshaug A/S konkret ønsker å oppnå ved fremleggelsen av avtalen i sin helhet. NSB's interesser i hemmelighold må derfor gis gjennomslag. Det er nedlagt slik påstand: "1. Vitnene Arne Rettedal og Kristian Rambjør avskjæres. 2. NSB plikter ikke å legge frem sine avtaler med firma Maks Frakt & Spedisjon A.S. for årene 1991 og 1992 i sin helhet." Kjæremotparten har i det vesentlige anført: Byrettens beslutning og kjennelse er korrekt, og det vises til dens begrunnelse som tiltres. Spørsmålet om bevisavskjæring forut for hovedforhandling må nødvendigvis knytte seg til de anførsler som partene har fremkommet med. Hensett til kjæremotpartens anførsler for byretten, bestrides kjærende parts påstand om at de påberopte vitnebevis ikke kommer saken ved. Hva gjelder spørsmålet om fremleggelse av fraktavtaler, er kjernepunktet at NSB ikke har kunnet konkretisere hva slags skader selskapet eventuelt vil påføres ved fremleggelse. Avtalene gjelder 1991 og 1992, og fremleggelse kan neppe skade NSB på annen måte enn at Brandshaug A/S kan utnytte opplysningene som grunnlag for sitt krav mot NSB. Det er ikke denne type skader tvistemålsloven tar sikte på å avverge. Begrepet forretningshemmeligheter må reserveres for spørsmål det kan medføre skade blir gjort kjent for andre. Dersom de angjeldende dokumenter anses som forretningshemmeligheter, gir kjæremotparten sin tilslutning til den interesseavveining byretten har foretatt. NSB har gradvis erkjent differensiering av sine priser, og poenget med fremleggelsen av vilkårene til Maks Frakt & Spedisjon A/S for 1991 og 1992 er å kunne dokumentere at det ikke var sammenheng mellom priser og volumer som kunne rettferdiggjøre det konkurransemessige fortrinn som Maks Frakt & Spedisjon A/S fikk i forhold til andre. Det er nedlagt slik påstand: "1. Stavanger byretts beslutning og kjennelse stadfestes. 2. Norges Statsbaner betaler saksomkostninger til Brandshaug AS." Lagmannsretten skal bemerke: Lagmannsretten slutter seg til byrettens vurdering av begge de prosessuelle spørsmål, og byrettens beslutning og kjennelse blir stadfestet. Det er partenes pretensjoner som er avgjørende ved rettens avgjørelse i relasjon til tvistemålsloven §189 nr. 1. Lovens vilkår er at det kan legges til grunn at det tilbudte bevis ikke utgjør bevis i saken. Det er ikke nok til avskjæring at beviset må antas å ha liten betydning. Retten bør vise varsomhet med avskjæring hvor det kan være tvil, jfr. [[Rt-1977-1368]] og [[Rt-1964-1423]]. Kjæremotparten anfører som et grunnlag for sitt erstatningskrav at NSB har gjort seg skyldig i en usaklig forskjellsbehandling som betegnes som diskriminering av regionale kunder til fordel for en kunde som har særlig tilknytning til Oslo. I forhold til det påståtte avtalebrudd fra ansatte i NSB er anført at det ligger i avtaleforholdet mellom NSB og transportørene en lojalitetsplikt og en underforstått forutsetning om at det ikke skal diskrimineres mellom disse, utover slike forskjeller som er saklig, bedriftsøkonomisk begrunnet. Advokat Mitsem har anført at Arne Rettedal og Kristian Rambjør skal forklare seg om: "NSB's holdning med hensyn til å skape like konkurranseforhold mellom regionene og sentrale strøk, og i alle fall ikke drive diskriminering av regionene". Lagmannsretten er enig med byretten i at det, under henvisning til rettslig og faktisk grunnlag påberopt for erstatningskravetsammenholdt med angivelsen av det selskapets styreformann og administrerende direktør er ment å skulle forklare seg om, ikke kan legges til grunn at beviset er uten betydning for sakens avgjørelse. Lagmannsretten finner grunn til å peke på at styrets formann Arne Rettedal er å anse som part, men regelen om bevisavskjæring i tvistemålsloven §189 nr. 1 antas å få tilsvarende anvendelse på partsforklaringer. Stavanger byretts slutning i beslutningen indikerer at byretten har ansett Arne Rettedal som vitne. Hensett til at realiteten i byrettens beslutning og lagmannsrettens oppfatning av saken er den samme, utformes ikke ny slutning. Lovens vilkår for å avskjære forklaring fra Kristian Rambjør og Arne Rettedal i medhold av tvistemålsloven §189 nr. 1 er etter dette ikke til stede. I henhold til tvistemålsloven §250 må en part imøtekomme begjæring om fremleggelse av bevis når beviset ikke inneholder noe som parten ikke har rett til, eller kan nekte, å forklare seg om, jfr. tvistemålsloven §204 flg. Under henvisning til tvistemålsloven §209 har NSB nektet å fremlegge den del av avtalene mellom Maks Frakt & Spedisjon A/S og NSB for 1991 og 1992 som tilkjennegir opplysninger om priser. Lagmannsretten er enig med byretten i at den omstridte delen av avtalene i utgangspunktet må være å anse som forretningshemmelighet. Hensett til at avtalene gjelder årene 1991 og 1992, sammenholdt med opplysningenes bevismessige verdi i hovedsaken, finnes det imidlertid påkrevd at avtalene fremlegges i sin helhet, jfr. tvistemålsloven §209 annet ledd. Lagmannsretten viser for øvrig til byrettens begrunnelse på dette punkt som tiltres. Dersom det anses hensiktsmessig, vil retten etter begjæring kunne lukke dørene og gi de tilstedeværende pålegg om taushetsplikt slik som nærmere angitt i tvistemålsloven §209 annet ledd. Foranlediget av anførslene i kjæremålet skal lagmannsretten her bemerke at det synes som om også kjærende part i fremtiden vil bli gitt anledning til å inngå avtale med NSB etter de samme prinsipper som har vært benyttet i avtaleforholdet til Maks Frakt & Spedisjon A/S bl.a. i 1991 og 1992. Dette forholdet har også hatt en viss betydning ved lagmannsrettens vurdering av plikten til å fremlegge de omstridte dokumentene i sin helhet. Etter dette blir også byrettens kjennelse stadfestet. Kjæremålet har vært forgjeves, og kjærende part må i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes å erstatte kjæremotpartens nødvendige saksomkostninger for lagmannsretten. Ingen særlige omstendigheter som kan begrunne fritak ses å foreligge. Advokat Mitsem har krevd seg tilkjent kr 4300,-, og lagmannsretten oppfatter salærkravet slik at det refererer seg til behandlingen for lagmannsretten. Ut fra kjæremålssakens omfang finnes imidlertid kr 2000,- å være tilstrekkelige nødvendige saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §176, og dette beløp tilkjennes. Saksomkostninger for byretten er ikke påstått, og ble heller ikke tilkjent. Kjennelsen er enstemmig. Slutning : 1. Stavanger byretts beslutning av 16. februar 1994 stadfestes. 2. Stavanger byretts kjennelse av 16. februar 1994 stadfestes. 3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler NSB v/styrets formann kr 2000,- -kronertotusen- til Brandshaug A/S innen 14 - fjorten - dager fra kjennelsens forkynnelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
