Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Ved stevning av 07. mars 1995 til Nord- og Midhordland jordskifterett reiste advokat Leon Larsen på vegne av Kjell-Vidar Øvrebø sak mot Bendik Utne Hatlevik med påstand om at gnr. 22, bnr. 124 har adkomst over den gamle fellesvei i den utstrekning den ligger inne på gnr. 22, bnr. 580 i Bergen. Nord- og Midhordland jordskifterett avsa 25. oktober 1995 dom med slik slutning: "1. Gnr. 22, bnr. 124 har slik veirett som eieren har satt fram påstand om. 2. Saksomkostninger blir ikke tilkjent noen av partene." Om saksomkostningsavgjørelsen har jordskifteretten uttalt: "Hovedregelen vedk. saksomkostninger er at den som taper en tvist også skal bære motpartens omkostninger. Fravik fra denne hovedregelen kan gjøres dersom saken har vært så tvilsom at vedk. part hadde grunn til å la den gå til retten. Jordskifteretten innrømmer at det har vært en viss grad av tvil i denne saken. Dessuten har Kjell-Vidar Øvrebø latt det gå lang tid før han hevdet sin rett, noe som bør komme Hatlevik til gode. Videre har retten merket seg at Hatlevik har gjort store anstrengelser og også hatt utgifter for å få istand minnelig løsning. Retten har ikke hatt grunn for å skaffe seg rede på detaljene i dette arbeidet, men inntrykket er likevel at Øvrebø kunne fått god og tjenlig løsning uten å la saken komme til retten. Retten ser ikke bort fra at han kunne oppnådd bedre løsning på minnelig måte enn den som er resultatet her." Den kjærende part, Kjell-Vidar Øvrebø, hevder at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Det gjøres gjeldende at tvistemålsloven §172 første ledd skulle vært anvendt. Hovedregelen er at den vinnende part skal tilkjennes saksomkostninger, hvis ikke de unntak som er nevnt i §172, annet ledd kommer til anvendelse. Det er vist til Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, bind I side 350 flg. samt side 389. Jordskifteretten har ikke vist til noen lovbestemmelse når det gjelder unntaket. Det fremgår at "det har vært en viss grad av tvil i denne saken." Det er ikke noe som tyder på det utfra premissene. Dessuten skal tvilen være av kvalifisert art. Som en del av begrunnelsen for saksomkostningsavgjørelsen er det vist til at Øvrebø har latt det gå lang tid, at Hatlevik har gjort store anstrengelser for å få i stand en minnelig ordning, og at øvrebø kunne ha fått en god og tjenlig løsning uten å la saken komme til retten. Dette er begrunnelser uten relevans idet unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd er uttømmende. Dessuten engasjerte Øvrebø advokat straks han ble klar over at Hatlevik ikke ville la ham få adkomst. Tomten er ubebygd og Øvrebø har ikke vært oppmerksom på problemet før i ca 1992. Hatlevik har ikke gjort store anstrengelser for å finne en løsning. Han har i det alt vesentlige innskrenket seg til å fastholde sin nektelse av å gi Øvrebø adkomst. Han har ikke fremkommet med noen konkrete forlikstilbud, men har antydet visse løsninger, som imidlertid alle ville gi Øvrebø store omkostninger. Øvrebø hadde krav på å få adkomst via den gamle fellesveien som ligger inne på bnr. 580, hvilket er en adkomst som teknisk sett er meget enkel og ville medføre minimale omkostninger. Å legge adkomsten utenom bnr. 580 ville derimot medføre store omkostninger for Øvrebø. Øvrebø har således ikke hatt noe alternativ til å gå til sak. Han måtte få en dom for å skaffe seg adkomst til tomten, og uten adkomst ville tomten være verdiløs. Det er anmodet om at lagmannsretten tar stilling til saksomkostningene i medhold til de innleverte omkostningsoppgaver. Det er nedlagt slik påstand: "1. Jordskifterettens omkostningsavgjørelse oppheves. 2. Lagmannsretten fastsetter saksomkostningene. 3. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken." Kjæremotparten, Bendik Utne Hatlevik, viser til tvistemålsloven §181, annet ledd hvor kjæremålsrettens kompetanse er angitt, d.v.s. kjæremålsretten er bundet av den underordnede retts bedømmelse av sakens bevisligheter. Lagmannsretten har ikke kompetanse til å gå lenger enn til eventuelt å oppheve og henvise spørsmålet til ny avgjørelse for jordskifteretten, jfr. [[Rt-1988-454]]. Det er imidlertid ikke begått noen lovtolkningsfeil eller saksbehandlingsfeil i jordskifterettens avgjørelse til omkostningsspørsmålet. Den har henvist til tvistemålsloven og redegjort for de grunner som saksomkostningsavgjørelsen bygger på. Det kan ikke være tvilsomt at retten har anvendt tvistemålsloven §172 annet ledd, hvilket også den kjærende part legger til grunn. Dette er for det første begrunnet med at saken var tvilsom, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd 1. alt. Jordskifterettens bevisvurdering og skjønnsmessige avgjørelse i slik sammenheng kan ikke overprøves i kjæremålet. Det er videre klart at jordskifteretten også har lagt til grunn at det helt eller delvis kan legges den vinnende part til last at det er kommet til sak jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd 3. alt. Jordskifterettens bevisvurdering og skjønnsmessige vurdering i en slik sammenheng kan heller ikke overprøves. De momenter retten har vektlagt er ikke i strid med lovens bestemmelse hvorunder det vises til [[Rt-1986-131]], særlig 133 hvor det heter: ""Etter tvistemålsloven §172 annet ledd kan det gjøres unntak fra hovedregelen i første ledd blant annet hvis det helt eller delvis kan legges den vinnende part til last "at det er kommet til sak". Lagmannsretten har lagt til grunn at "saksøkerne og deres rettsforgjengere" kan bebreides for uklarheten omkring grensen og sier at den omstendighet at dette forhold ikke er avklart tidligere "er en del av bakgrunnen for at nærværende krav om midlertidig forføyning har vært nødvendig". Utvalget er enig med lagmannsretten i at dette er relevant."" Såvel forut for saksanlegget, under saksforberedelsen og under hovedforhandling i pauser fra rettsmøtet ble der fremført konkrete forlikstilbud. Det ble forut for saksanlegget fra Hatleviks side og fra andre naboer til partene lagt ned betydelig arbeid med forslag til løsninger til veispørsmålet som ville være lagt gunstigere for Øvrebø til veifremføringsproblematikken enn det krav han har fremført. Saksanlegget omhandlet etter hvert kun å få tilkjent saksomkostninger til de relativt store undersøkelsesarbeider som måtte gjennomføres for å få klarlagt sider ved de faktiske forhold. De vesentligste arbeider fra Øvrebøs side synes å være lagt ned i forhold til eiendomsgrensene for Hatleviks eiendom. Det ble nedlagt slik påstand: "1. Jordskifterettens avgjørelse til saksomkostningsspørsmålet stadfestes. 2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken." Lagmannsretten vil bemerke: Kjæremålet gjelder jordskifterettens saksomkostningsavgjørelse i dom, og lagmannsrettens prøvelsesadgang er etter tvistemålsloven §181, annet ledd, 1. pkt. begrenset til å prøve om omkostningsavgjørelsen er i strid med loven, herunder om jordskifterettens begrunnelse er tilstrekkelig til å prøve rettsanvendelsen. Ved vurderingen av om avgjørelsen er i strid med loven er lagmannsretten bundet av den underordnede retts bevisbedømmelse, jfr. tvistemålsloven §181, annet ledd, 2. pkt. Jordskifteretten har ikke angitt noen lovhjemmel for sin avgjørelse. Dette anses i og for seg ikke å være noen feil, siden det for øvrig er gitt en begrunnelse. Jordskifteretten antas å ha anvendt unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd hvorunder det er vist til at unntak fra hovedregelen kan gjøres dersom saken har vært så tvilsom at vedkommende part hadde grunn til å la den komme for retten. Begrunnelsen er videre at "det har vært en viss grad av tvil" i saken. Dette er etter lagmannsrettens syn ikke i samsvar med lovens vilkår, siden det kreves at tvilen skal være av kvalifisert art, se Schei, bind I, 354. Ett eller flere av de unntak som er nevnt i §172 annet ledd må i tilfelle anvendes. Etter lagmannsrettens syn er det forhold at Øvrebø har latt det gå lang tid før han hevdet sin rett og at dette må komme Hatlevik til gode, forhold det ikke kan legges vekt på etter §172 annet ledd. Den videre begrunnelse er uklar, særlig om hvorvidt Øvrebøs bestrebelser for å få forlik har betydning. Spørsmålet er om det kan bebreides den vinnende part at det kom til sak. Det er et krav at det klart angis hvilket eller hvilke vilkår for unntak som foreligger, dersom unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd benyttes, se Schei, bind I, side 389. Videre er denne unntaksbestemmelsen uttømmende, se [[Rt-1987-1142]]. Er saken fullstendig tapt, og vilkårene etter annet ledd ikke foreligger, skal den vinnende part tilkjennes saksomkostninger. Jordskifterettens omkostningsavgjørelse må etter dette oppheves og hjemvises til ny behandling. Lagmannsretten finner det mest praktisk at spørsmålet om saksomkostninger i kjæremålssaken utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jfr. tvistemålsloven §179. Kjennelsen er enstemmig. Slutning : 1. Jordskifterettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling. 2. Saksomkostningsspørsmålet utstår i medhold av tvistemålsloven §179. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
