Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Midhordland herredsrett avsa 16. januar 1996 enstemmig dom med slik domsslutning: "I. A, født xx.xx.1948, dømmes for overtredelse av straffeloven §229 første ledd, 1. straffalternativ jfr. §230 jfr. §232, alt sammenholdt med straffeloven §62 til en straff av fengsel i 1 -ett- år og 2 -to- måneder. I straffen fragår et varetektsfradrag på 11 -ellevedager. II. A frifinnes for tiltalens pkt. II. III. A tilpliktes å betale B sitt borgerlige rettskrav med kr 28092,- -tjueåttetusenognittito- innen 14 -fjorten- dager fra forkynning." Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen. Domfelte har anket over straffutmålingen og gjort gjeldende at straffen er for strengt utmålt. Ved beslutning av 5. mars 1996 ble anken henvist til ankeforhandling, som ble avholdt 13. mai 1996. Domfelte ga da forklaring, og det ble foretatt en viss dokumentasjon av saksdokumenter inntatt i utdraget, jfr. rettsboken. Domfelte har for lagmannsretten akseptert at straffeloven §232 får anvendelse for den ene av de to legemskrenkelsene som domfellelsen gjelder, nemlig tiltalepost I pkt. b), idet forholdet bl.a. omfatter slag mot en sovende - og dermed forsvarsløs - person. Ved denne anledningen ble en tannprotese slått ut av den fornærmedes munn, og noen av fornærmedes tenner ble slått løse. For øvrig ble skadene på den fornærmede ved denne anledningen begrenset til et kutt i pannen. Det må tas i betraktning at tiltaltes handlemåte hadde sin bakgrunn i et provokasjonslignende forhold, nemlig at han var blitt frastjålet en del smertestillende tabletter av den fornærmede. Både i forhold til forannevnte tiltalepunkt samt legemskrenkelsen beskrevet under I a), må lagmannsretten ta stilling til omfanget av de handlinger A er domfelt for, idet omfanget av handlingene overskrider grensene for straffbarhet. I forhold til tiltalepunkt a) må det kunne legges til grunn at fornærmede ikke sov da legemskrenkelsen begynte og at også denne hadde sin bakgrunn i et provokasjonslignende forhold, nemlig at fornærmede hadde veltet et bord m.v. i tiltaltes leilighet. Det kan for øvrig ikke anses bevist at tiltalte brukte kniv i kombinasjon med volden. Betingelsene for anvendelse av straffeloven §232 er etter dette ikke til stede, idet forholdet ikke er mer omfattende enn at det i sin helhet fanges opp av grunndeliktet i straffeloven §229. - Spørsmålet om omfanget av de legemskrenkelser som domfellelsen omfatter, herunder spørsmålet om hvorvidt straffeloven §232 kommer til anvendelse, kan ankedomstolen prøve når det er omstridt i hvilken grad handlingene overskrider grensene for straffbarhet. Under henvisning til Høyesterettsavgjørelser inntatt i [[Rt-1995-519]], [[Rt-1995-672]], [[Rt-1995-955]] og [[Rt-1995-1181]] er det gitt uttrykk for at korrekt straffutmåling antas å være et sted mellom seks og ni måneders fengsel. Domfelte har påstått seg ansett på mildeste måte. Påtalemyndigheten er enig med domfelte i at ankedomstolen kan prøve omfanget av handlingene ut over grensene for straffbarhet, jfr. Matningsdal: Toinstansreformen, 1996, 108. Spørsmålet om det foreligger "særdeles skjerpende omstendigheter" som innebærer at straffeloven §232 får anvendelse, skal avgjøres ut fra en totalvurdering, som i denne saken bør føre til at det med rette bør legges til grunn at nevnte bestemmelse kommer til anvendelse. Hensett bl.a. til straffskjerpende momenter og almenpreventive hensyn, jfr. herunder [[Rt-1991-91]], fremstår herredsrettens straffutmåling som passende, og anken påstås således forkastet. Lagmannsretten er kommet til at anken ikke fører frem. Lagmannsretten bygger på at den har kompetanse til å prøve såvel bevisbedømmelsen som lovanvendelsen hva angår straffespørsmålet i saken. Etter bevisførselen vedrørende straffutmålingen legger lagmannsretten til grunn i det alt vesentlige de samme hendelsesforløp som herredsretten har funnet bevist. Vedrørende tiltalepunkt a), legemskrenkelsen 27. mars 1994 overfor C, finner lagmannsretten etter bevisførselen ikke at domfelte hadde grunn til å anse det for å foreligge noe slags provokasjonslignende forhold fra fornærmedes side, som ved straffutmålingen kan tas i betraktning ved subsumsjonen eller for øvrig som et formildende moment. Etter lagmannsrettens vurdering er det vedrørende punkt a) ikke i tilstrekkelig grad bevist at overgrepet mot fornærmede ble påbegynt mens han sov og heller ikke at det under overgrepet ble truet med kniv. Lagmannsretten finner imidlertid - ved sin totalvurdering av forholdet, jfr. nedenfor, at disse forskjeller i forhold til herredsrettens bevisvurdering bare har beskjeden betydning ved vurderingen av anken over reaksjonsspørsmålet. - Etter lagmannsrettens bevisbedømmelse og vurdering av forholdet under punkt a), er det et sentralt moment at det foreligger et overgrep som kan karakteriseres som massivt, både hva angår voldsanvendelse og varighet. Lagmannsretten legger - som herredsretten - til grunn at fornærmede i løpet av et tidsrom på mer enn én time, ble tildelt gjentatte kraftige knyttneveslag mot bl.a. ansiktet. Fornærmede ble videre sparket med klogger. Voldsutøvelsen førte til at fornærmede samme natt ble innlagt ved Haukeland Sykehus med lungekontusjon, kjevebrudd, nesebensbrudd og flere ribbensbrudd. Han måtte samme natt behandles ved sykehusets intensivavdeling på grunn av forbigående lungesvikt. Kjevebruddet er behandlet operativt. Ifølge legeerklæring omtalt i herredsrettens dom, var bruddet komplisert med bittavvik og flere medfølgende tannkronefrakturer. - Herredsretten har i sin dom vist til at domfelte - under en av flere pauser under, eller eventuelt etter, voldsanvendelsen overfor fornærmede - fotograferte fornærmede i blodig, forslått og forkommen tilstand inne på badet i tiltaltes leilighet, og herredsretten har nevnt denne fotograferingen som et skjerpende moment. Lagmannsretten er enig med forsvareren i at den omtalte fotografering ikke kan anses som et skjerpende moment i forhold til straffeloven §232, hvilket lagmannsretten for øvrig heller ikke antar at herredsretten har ment. Den omtalte fotografering - og domfeltes senere eventuelle forevisning av fotografiene - synes imidlertid i atskillig grad å kunne indikere at domfelte mangler alminnelig og nødvendig respekt for en annens integritet. Det tilføyes her at to fotografier som er fremlagt for lagmannsretten, viser fornærmede sittende i forslått og blodig stilling på gulvet i et badeværelse, hvor også badekaret og veggen bak dette er delvis tilsølt av blod. - Uavhengig av om fornærmede sov eller ikke da overgrepet mot ham ble påbegynt, legger lagmannsretten til grunn at angrepet fra domfelte relativt raskt førte til at fornærmede ble forsvarsløs og forble dette under den resterende del av overgrepsperioden, samt at voldsutøvelsen fra domfeltes side bl.a. mot denne bakgrunn, må karakteriseres som mishandling av den da 39 år gamle og berusede fornærmede. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at voldsutøvelsen fra domfeltes side viser en skremmende råskap, og lagmannsretten er likeledes enig i at det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, slik at straffeloven §232 får anvendelse i forhold til den aktuelle legemsbeskadigelsen, jfr. straffeloven §229 1. pkt., jfr. samme lov §230. På bakgrunn av ankeforhandlingen legger lagmannsretten videre til grunn at samme bestemmelser kommer til anvendelse i forhold til tiltalepunkt b), som gjelder overgrep 10. oktober 1994 overfor Cs da 47 år gamle bror B. Lagmannsretten legger, som herredsretten, til grunn at B ble angrepet mens han sov i sitt hjem, en campingvogn. Også han ble utsatt for massiv voldsanvendelse med kraftige slag og spark med klogger. Voldsanvendelsen var planlagt og pågikk i et visst tidsrom, delvis utenfor campingvognen etter at domfelte hadde slept fornærmede, som da kun var iført undertøy, etter bena ut av campingvognen. Heller ikke i dette tilfellet finner lagmannsretten at domfelte kan høres med at hadde grunn til å anse det for å foreligge noe slags provokasjonslignende forhold som kan tas i betraktning ved vurderingen av straffereaksjonen. Også B ble innlagt ved Haukeland sykehus som følge av domfeltes voldsanvendelse. Fra legeerklæring datert 24. oktober 1994 fra tannlege/lege ved kjevekirurgisk avdeling, Haukeland Sykehus, gjengis: "Hodet: Han er betydelig blodig og hoven i ansiktet, spesielt på hø. side og i høyre panneregion og kinn. Han har et vel 2 til 3 cm langt vertikalt kutt fortil i pannen og et mindre kutt til høyre forhøyre nesevinge. Han har slått ut en bro i overkjevens front og har en liten rift i tannkjøttet fortil i underkjevens front. Han har små kutt på innsiden av begge lepper som er hovne. Endel tenner i underkjevens front er løse." Lagmannsretten finner - som herredsretten - at domfelte også overfor B har utøvet legemsbeskadigelse hvor omfanget overskrider det som forutsettes for domfellelse etter straffeloven §229. Også B må anses for å ha vært forsvarsløs under voldsutøvelsen, som samtidig har hatt karakter av mishandling. Etter en totalvurdering kommer således straffeloven §232 til anvendelse også i forhold til tiltalepunkt b). Domfelte er en voksen mann, født i 1948. Han er straffedømt 11 ganger tidligere, i tidsrommet 1968 - 1994. To av domfellelsene, i 1973 og 1988, gjelder bl.a. legemsbeskadigelse. Dessuten er han i 1993 dømt for bl.a. legemsfornærmelse, hvilket han også ses å være botelagt for i 1982. Seks av domfellelsene gjelder for øvrig - alene eller sammen med andre forhold - promillekjøring. Domfelte har for lagmannsretten forklart at han i de to siste årene har arbeidet som sjømann på en fraktebåt, hvor han særlig forestår lasting og lossing av bulklast. Han har videre opplyst at han tidligere var selvstendig næringsdrivende i gravemaskinbransjen. Ankesaken gjelder straffutmåling for to tilfeller av meget grov voldsanvendelse. Ved begge anledninger ble det gjennom et visst tidsrom slått og sparket mot personer som må anses for å ha vært forsvarsløse. Det kan ikke legges til grunn at forholdene har hatt noen unnskyldende foranledning. Etter alminnelig erfaring må det samtidig legges til grunn at skadene lett kunne ha blitt mer alvorlige enn de faktisk ble. Vedrørende punkt a) kan det for så vidt vises til at C, som foran nevnt, måtte behandles ved sykehusets intensivavdeling på grunn av forbigående lungesvikt. Såvel individualpreventive hensyn som hensynet til den alminnelige lovlydighet tilsier at det reageres med ubetinget fengselsstraff, og straffeloven §62 får anvendelse. Som også lagt til grunn av herredsretten, får straffeloven §230 anvendelse i forhold til hvert av de forhold domfelte er dømt for, jfr. samme lov §61. Herredsretten har bl.a. pekt på at det av almenpreventive grunner er nødvendig med streng reaksjon overfor slike forhold som de denne saken gjelder. Lagmannsretten er enig i dette, og lagmannsretten kan ikke se at det er noe misforhold mellom de straffbare handlinger og den av herredsretten utmålte straff. Anken blir etter dette å forkaste. Kjennelsen er enstemmig. Slutning : Anken forkastes. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
