Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder spørsmål om samvær med felles barn også skal omfatte overnatting. Sakens parter inngikk ekteskap i 1991 etter å ha vært samboere noen år. De har fellesbarnet C, født xx.xx.1992. Etter faktisk samlivsbrudd mellom partene i slutten av 1995, med påfølgende separasjonsbevilling av 28.02.1996, har C bodd hos moren, mens faren har hatt samvær etter muntlig avtale mellom partene. Samlet samværsomfang har vært tilnærmet lik legaldefinisjon av "vanlig samvær" i barneloven - bl - §44, men uten overnatting. Da A motsatte seg Bs ønske om at samværene også skulle omfatte overnatting, tok han ut stevning for Karmsund herredsrett som 02.05.1997 avsa dom med slik slutning: "1. B skal ha vanlig samværsrett med sin datter C f. **.05.92. Julesamvær første gang 1997 og påskesamvær første gang i 1999. 2. Partene bærer sine egne saksomkostninger." A påanket dommen rettidig. I ankeforhandlingen hørte retten forklaring fra partene og fem vitner, hvorav fire vitner var nye i ankeomgangen. Om sakens øvrige bakgrunn vises til herredsrettens dom. A har senere flyttet til Stavanger hvor hun arbeider som sekretær. C har plass i barnehage. B bor fortsatt på X. Partene er enige om at B skal ha samværsrett omtrent som "vanlig samvær" i barneloven §44, men A motsetter seg som nevnt overnattingssamvær begrunnet i mistanke om at C tidligere har vært utsatt for seksuelle overgrep fra B. Bevisføringen i saken har hovedsaklig vært knyttet til spørsmålet om det har vært slike overgrep. Partene har samme anførsler for begge domstoler. A mener at det vil være skadelig for C å ha overnattingssamvær med faren. Ankende part mener overgrep har skjedd, og hun er redd for at nye overgrep kan skje. Det er Cs "sovesituasjon" som er det kritiske punkt i disse sammenhenger. Det bør derfor ikke være overnattingssamvær. A kan ikke bevise at det har skjedd overgrep, men der er tilstrekkelig mange indikasjoner til at muligheten må legges til grunn. C fortalte selv at hun hadde vondt i skrittet, fortalte at "pappa hadde malt henne der nede", og at han hadde fått tisselukten hennes på fingrene. Hun fortalte dette mens partene fortsatt levde sammen uten noen spesielle ekteskapelige problemer. A søkte deretter råd fra alle aktuelle faglige instanser, og fant det også nødvendig å følge rådene fra disse om å anmelde forholdet. C har vært i dommeravhør, undersøkt av lege og også vært til behandling på barnepsykiatrisk avdeling ved sentralsykehuset i Rogaland. Ved disse undersøkelser kunne det ikke direkte konstateres overgrep, men alle faginstanser fant signal som tyder på at overgrep kunne ha funnet sted. Barnepsykiatrisk avdeling anfører således at C flere ganger i sin lek viser ".. unngåelse og aggresjon i forhold til farsfigurer". Konklusjon fra den undersøkende psykolog er at oppførselen kan bli forstått på flere måter. Det er flere andre kjennetegn på at overgrep har funnet sted. C hadde vedvarende mareritt, hvor hun våknet opp og sa "pappa ikke gjør det", hun klarte i lange perioder ikke å holde seg tørr om natten, og ga også uttrykk for at moren hele tiden måtte passe på henne. At den straffemessige forfølgning ble henlagt etter bevisets stilling, kan ikke være avgjørende. Moren har på alle måter forholdt seg adekvat i forhold til de råd fagfolk har gitt om behandlingen av C. Det er ikke grunnlag for å hevde at overgrepspåstanden er kommet fra mor. Det vises også til at andre har sett Cs uro og funnet tegn som klart tyder på at overgrep har funnet sted. Det rettslige utgangspunktet etter barneloven §44 er at samværsomfanget skal vurderes ut fra hva som er til barnets beste. Når det er mistanke om at det kan ha foregått seksuelle overgrep, skal det etter avgjørelsen i [[Rt-1989-320]] overhodet ikke tas noen risiko i et slikt forhold. Etter [[Rt-1994-940]] gjelder dette også hvor det er spørsmål om samvær. Dette er en naturlig forståelse, bl.a. hensett til forskningsresultater som indikerer at nærmere 20% av norske barn utsettes for seksuelle overgrep før fylte 18 år. B skal ikke nektes overnattingssamvær ut fra en grunnløs påstand om at overgrep har funnet sted. Men finnes det tegn som kan tyde på slike overgrep, skal retten ta høyde for dette, og moren mener som nevnt at slike tegn finnes. A vil at B fortsatt skal ha samvær med C. Risikoen for overgrep er som nevnt knyttet til sovesituasjonen for C, og samværet bør derfor ikke omfatte slike situasjoner. På dagtid er det ikke slik fare. Det er nedlagt slik påstand: "1. B skal ha samvær med C, f. xx.xx.1992, men avgrenset til dagssamvær. 2. A eller det offentlige tilkjennes sakens omkostninger." B anfører at herredsrettens dom er riktig både i resultat og begrunnelse, og henholder seg i hovedsak til den. B bestrider enhver form for seksuelle overgrep. Det er heller ingen objektive indikasjoner på at noe slikt skal ha funnet sted. C har vært undersøkt og utredet av en rekke leger og annet fagpersonell, og ingen har konkludert med overgrep ut fra funn de har gjort. Mistanken er utelukkende basert på det C skal ha sagt en gang til moren. C har heller ikke gjentatt utsagnet overfor noen annen. Hun viser heller ikke noen av de typiske kjennetegn som gjerne følger etter overgrep. Problemet i saken er at A er fast overbevist om at overgrep har funnet sted, og tolker alt ut fra dette. B er enig med A i at det rettslige utgangspunkt er som angitt i [[Rt-1989-326]]. Men mistanken må forankres i noe konkret som kan sannsynliggjøre en mulighet for overgrep i det enkelte tilfellet. Noe slikt er det som nevnt ikke her. Legene på sentralsykehuset i Rogaland og Aker sykehus fant intet, og ville sikkert ha bedt om mer undersøkelser eller flere opplysninger hvis de hadde noen mistanke. Psykolog Hasselknippe, som bisto i dommeravhøret, konkluderte ikke med overgrep. Barne- og Ungdomspsykiatrisk avdeling ved sentralsykehuset foretok flere undersøkelser, men fant heller ingen egne indikasjoner. Det er således ingen konkrete opplysninger som det kan gripes fatt i, men derimot et udefinert forhold, og som gjør det vanskelig for B å føre motbevis. C har aldri vegret seg mot å være hos faren, noe hun nok ville ha gjort om hun hadde vært utsatt for overgrep. B har også et nært nettverk av øvrig familie. Disse personene ville aldri ha tillatt det hvis de fant noen grunn til mistanke, men det har de ikke gjort. As motvilje må også få betydning for saksomkostningene. Saken kom som et sjokk på B idet han først fikk vite om mistanken da han ble innkalt til politiavhør i januar 1996. Sju måneder senere ba B om at C skulle få overnatte av rent praktiske årsaker, noe som ble avslått. Han ventet derfor enda en stund for at moren skulle få anledning til å roe seg ned før det var en ny forgjeves henvendelse. Det ble så tatt ut stevning i mars 1997, dvs. ca 1 1/2 år etter mistanken. Det kom en solid dom i herredsretten, og nå er det en unødvendig anke. B har slik påstand: "1. Karmsund herredsretts dom stadfestes. 2. B tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett." Lagmannsretten finner anken forgjeves og viser hovedsaklig til herredsrettens dom idet saken vurderes på samme måten. Saken startet med et utsagn fra C til moren i september 1995 som tydet på at faren hadde forgrepet seg mot henne. Mor søkte råd hos fagkyndige om hvordan hun skulle forholde seg, og fulgte rådene fra disse. C ble undersøkt på barnepoliklinikken på sentralsykehuset i Rogaland den 18.09.1995. Undersøkelse og intervju ble tatt opp på video, og ble sendt til Kompetansesenter for seksuelle overgrep ved Aker sykehus for ytterligere vurdering. Forholdet ble anmeldt til politiet, og i den forbindelse ble det holdt dommeravhør av C 19.12.1995. Foreldre og barn var videre gjentagne ganger på barnepsykiatrisk avdeling ved Rogaland psykiatriske sjukehus i perioden 07.02. til 21.05.1996. B fikk vite om mistanken først i forbindelse med innkalling til politiavhør i begynnelsen av januar 1996. A hadde på det tidspunkt flyttet ut, men brukte en annen begrunnelse for samlivsbruddet, selv om det ifølge det som ble opplyst er mistanken om overgrep som førte til separasjonen. Straffesaken er for øvrig senere henlagt etter bevisets stilling. B har i dag fått ny samboer. Han bor på X og har et betydelig nettverk av familie i nærheten. C har for øvrig overnattet noen ganger under samvær etter tillatelse fra moren for det enkelte tilfellet når også andre har vært til stede. Det rettslige utgangspunktet i barneloven §44 er hva som er til barnets beste. Loven bygger på synspunktet at det er til barnets beste å ha kontakt med begge foreldre også etter ekteskapsbrudd, men loven sier ikke noe nærmere om omfang og form av samvær. Hvor den samværsberettigete har begått seksuelle overgrep mot barnet tidligere, vil det regelmessig føre til begrensninger ut fra den frykt barnet kan føle, og risikoen for nye overgrep i fremtiden. Dette kan endog føre til at samvær nektes. Spørsmålet om overnatting har vært fremstilt som en avveining mellom Cs interesse for ikke å utsettes for noen ytterligere risiko, og farens interesse av at samværet blir enklere hvis datteren kan overnatte i stedet for å hentes og bringes morgen/kveld. Etter lagmannsrettens oppfatning er denne problemstillingen noe for enkel. Ut fra de praktiske problemer med henting og bringing, har det formodningen for seg at samværsomfanget på sikt og i perioder vil bli mindre, f.eks. i ferier hvis B ikke får ha C til overnatting. I så fall bindes han til boligen i ferier i stedet for å kunne reise bort. Etter lagmannsrettens oppfatning vil det i tilfelle være til ulempe for C at samværet med faren reduseres slik. Hovedproblemet i nærværende sak er imidlertid hvorvidt det ved fastsetting av samværsomfang i det hele kan tas utgangspunkt i at det er begått noe overgrep. Til det rettslige beviskravet har Høyesterett i [[Rt-1989-326]] anført at det "kan ... hevdes at det overhodet ikke kan tas noe risiko i et slikt forhold". Den saken gjaldt rett nok daglig omsorg, men etter [[Rt-1994-940]] gjelder tilsvarende synspunkt i spørsmålet om samværsrett. Kriteriet kan synes moderert noe i [[Rt-1995-1152]] når det på side 1155 blir sagt at barnet ikke bør utsettes for "noen urimelig risiko". Etter lagmannsrettens oppfatning har disse nyansene ikke den store betydning i nærværende sak. Rettslig sett kreves det således ikke særlig sterk grad av sannsynlighet før samværsordningen må baseres på at overgrep kan ha funnet sted. Vurderingen må imidlertid ta utgangspunkt i de konkrete opplysninger som foreligger i den enkelte sak. Generelle opplysninger, eksempelvis om hvor hyppig overgrep statistisk forekommer, har mindre interesse. Lagmannsretten mener, som herredsretten, at selv med de nevnte svake beviskrav, er det ikke sannsynlig at C har vært utsatt for noe overgrep fra faren. Mistanken i denne saken er basert på det C sa til moren høsten 1995. Det betviles ikke at C har uttalt seg som anført, men problemet er å klarlegge hva uttalelsen var basert på, og hva som hadde skjedd. De øvrige opplysninger som foreligger kan, når de ses i sammenheng med utsagnet, i og for seg indikere at overgrep kan ha skjedd, men de kan, både isolert og samlet, også ha helt andre årsaker. Ingen av de fagpersoner som senere var inne i saken ved undersøkelser, dommeravhør etc. har konkludert med sannsynlighet for overgrep ut fra sine egne observasjoner, men har i høyden konkludert med at når observasjonene ses i sammenheng med Cs utsagn, er det ikke utelukket at overgrep kan ha skjedd. Etter lagmannsrettens oppfatning kan det synes som saken kom litt skjevt ut på grunn av råd fra noen av de A forståelig nok søkte veiledning hos. Noen av disse rådene er nok utmerkede hvor overgrep har skjedd, men kan bli litt unyanserte hvor spørsmålet er om overgrep har skjedd. Dette kan ha ledet til at A har trukket konklusjoner som det etter lagmannsrettens oppfatning ikke er grunnlag for. Som eksempel kan det vises til at det har vært et poeng at C i perioder hadde blod i urinen. Om årsaken til dette har legen i epikrisen angitt at "funnet settes i sammenheng med tidligere halsinfeksjon". Dersom dette skulle ha sammenheng med seksuelle overgrep, ville det formentlig ha vært merker på kjønnsorganene, noe der ikke var ifølge uttalelsen fra Aker sykehus. At C var plaget av sengevæting en periode, er etter lagmannsrettens oppfatning heller ikke noen spesiell indikasjon på at hun var utsatt for overgrep. Problemene startet såvidt forstås kort tid etter at hun sluttet med bleier, og at det fortsatte en periode, kan eksempelvis meget vel ha sammenheng med endringen i hennes daglige liv ved familieoppbruddet. Også marerittene kan ha andre årsaker enn at C har vært utsatt for seksuelle overgrep. C trives også i samvær med faren, har gitt uttrykk for misnøye ved at hun ikke får overnatte mer, og frambærer i det hele ingen frykt av den type som ofte forekommer hos barn som har vært utsatt for overgrep. Lagmannsretten kan således ikke se tilstrekkelige indikasjoner på at noe seksuelt overgrep har funnet sted. I tilknytning til "urimelig risiko" i [[Rt-1995-1152]] kan det legges til at selv om indikasjonene skulle tolkes slik A har gjort, må risikoen for gjentakelse sies å være liten. C selv vet hvorfor hun har vært nektet overnatting. B, hans samboer og flere i øvrige nære familie vet det også. Selv om ingen av de sistnevnte tror at overgrep har funnet sted, vil nok saken uansett føre til at de er observante på forholdet i fremtiden. Idet lagmannsretten for øvrig viser til herredsrettens begrunnelse, blir herredsrettens dom å stadfeste. For ordens skyld nevnes at tema i ankesaken har vært om C skal overnatte hos faren eller ikke når han har samvær. Detaljer som nøyaktig klokkeslett for henting og bringing osv. har ikke vært omprosedert, og det forutsettes at partene avtaler slike forhold seg imellom. Anken har vært forgjeves. Lagmannsrettens flertall, dommerne Lillebø og Husabø, ser ikke grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, hvoretter A må erstatte Bs saksomkostninger i ankeinstansen. Advokat Årstad har levert omkostningsoppgave på kr 25793,50 hvorav kr 24.000 i salær. Oppgaven legges til grunn. Herredsrettens omkostningsavgjørelse finnes det ikke grunn til å endre. Mindretallet, dommer Dons Heinfjell, finner at det foreligger slike særlige grunner at partene burde bære egne omkostninger for lagmannsretten. Det vises særlig til at den tvil som A har hatt på barnets vegne ikke er blitt tilstrekkelig avklart gjennom herredsrettens dom, da det ikke er mulig å se om herredsretten har lagt hennes forklaring om hva barnet skal ha sagt til grunn eller ikke. Dommen er avsagt med slik dissens som nevnt foran. Slutning: 1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. A betaler til B innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger for lagmannsretten med kr 25793,50 -kronertjuefemtusensjuhundreognittitre 50/100 [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
