Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Sandnes herredsrett avsa 29. mai 1998 dom med slik domsslutning: "1. B plikter å utlevere til A en kjøpmannsdisk, et veggskap, et spillebord og et rundt bord, slik som nevnt i bilag 3 til stevningen 18.12.1997. 2. B frifinnes for øvrige punkter. 3. A plikter å betale Bs saksomkostninger med kr 26.000 -kronertjuesekstusen-." A har i rett tid erklært anke over herredsrettens dom, domsslutningens pkt. 2 og 3, i det han hevder at herredsretten har tatt feil i så vel bevisbedømmelse som i rettsanvendelse. Ankeforhandling ble holdt i Stavanger 25. og 26. mars 1999. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner, hvorav to var nye for lagmannsretten, og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Den del av saken som er påanket står i det vesentlige i rettslig og faktisk henseende i samme stilling som for herredsretten. Sakens bakgrunn er i korthet følgende: B kjøpte i 1987 borettslagsleilighet i - - -veien i Sandnes. Hun betalte kr 480000,- for leiligheten, hvorav kr 250000,- var lånefinansiert. Samboerskap mellom partene ble etablert i september 1989. A flyttet da inn i Bs bolig. der B bodde med sine to barn, som begge var i tenårene. A hadde samværsrett til en mindreårig sønn, som også bebodde leiligheten i - - -veien hyppig. Samboerforholdet ble endelig avsluttet i november 1996. I perioden 89 - 96 var det imidlertid flere, tildels langvarige, brudd mellom partene hvor de bodde fra hverandre. Høsten 1991 ble det igangsatt ombygging av kjelleretasjen i - - -veien. Hensikten var å utvide boarealet ved å ominnrede råkjelleren til blant annet kjellerstue. Partene er enige om at A tok initiativet til ombygningen, og at han også utførte et betydelig arbeid i denne forbindelse. Partene har tildels vært uenige om hvordan de direkte utgifter knyttet til ombyggingen nøyaktig ble fordelt dem imellom. Det er imidlertid på det rene at begge bidro økonomisk ved ombyggingen av kjellerstuen, og at også B ytet en viss arbeidsinnsats. Partenes anførsler har i det vesentlige vært sammenfallende for herredsrett og lagmannsrett. Lagmannsretten viser til herredsrettsdommens utfyllende gjengivelse av disse, og nøyer seg med kort å referere hovedpunktene i det som har vært anført for lagmannsretten. Ankende part: Det fremmes et vederlagskrav og to erstatningskrav. Vederlagskravet er basert på det arbeidet A har utført og de utgifter han har dekket i forbindelse med innredning av kjellerstuen. A krever ingen sameieandel i boligen, men vil ha vederlag for arbeidets verdi, samt kompensert sine utgifter til ombyggingen. Det rettslige grunnlag er de alminnelige rimelighetsbetraktninger, berikelses- og restitusjonsprinsipper som Høyesterett har åpnet for i [[Rt-1984-497]], og som også er fulgt opp i underrettspraksis. Erstatningskravene er basert på alminnelige culpabetraktninger. Kravene refererer seg til at B har skadet en marmorsøyle, henholdsvis en bil, og ved disse handlinger påført A et økonomisk tap. Både for vederlagskravet og erstatningskravene anføres dessuten at B under enhver omstendighet har erkjent kravene gjennom den oppgjørsoppstilling hun har fremlagt i saken. Vederlagskravet A har under hele samboerforholdet bidratt med alle sine inntekter, og ytet en jevnbyrdig økonomisk innsats med B. Lagmannsretten må legge til grunn As beregninger, som viser at han i perioden 1989 til 1996 hadde nettoinntekter på ca kr 850000,-, som i det alt vesentlige ble tilført felleshusholdningen. As innsats ved ombyggingen av Bs kjeller har medført en betydelig verdiøkning på boligen. Han har til sammen brukt ca 252 timer på arbeidet, og har dessuten dekket ca kr 40000,- i direkte utgifter. A var den som arbeidet mest med kjelleren, og han var også den som betalte det meste av de materialer og øvrige tjenester som ombyggingen nødvendiggjorde. Herredsretten har tatt feil i sin bevisbedømmelse når den har lagt til grunn at B var den som betalte de omstridte deler av elektriker- og rørleggerregningene, til sammen ca kr 12600,-. Dette var det A som betalte, og det bekreftes også av identifikasjonsnumrene på bankbilagene. As bidrag og innsats har medført at B har kunnet foreta nedbetaling av sin gjeld i perioden 1989 til 1996 med ca kr 150000,-, og til verdiøkning på hennes bolig. B har også etter samboerforholdets avslutning fordeler som følge av As innsats. Hun har bedret sin økonomi, mens As økonomiske situasjon er like dårlig som tidligere. Samtlige kriterier som Høyesterett har anvist for tilkjennelse av vederlagskrav tilsier at vederlagskrav må tilkjennes: Partene har ytet tilnærmet lik økonomisk innsats, A har bidratt til varig verdiskapning av noe omfang, og det er rimelig å tilkjenne A økonomisk kompensasjon. Erstatningskravene B er erstatningspliktig for skade hun har påført en antikk marmorsøyle og en bil. B ødela marmorsøylen da denne skulle leveres A i juni 1997. B fraktet i den forbindelse marmorsøylen på en tilhenger, og unnlot å beskytte søylen tilstrekkelig under transport. Dette resulterte i at det ble slått et skall av toppdelen på søylen. På leveringsstedet påførte B dessuten søylen ytterligere skade ved å kaste denne i bakken slik at foten knakk. Endelig er det konstatert et gjennomgående brudd i søylens hoveddel, som også må være forårsaket av B, enten ved den mangelfulle sikring under transport eller da søylen ble kastet i bakken. Marmorsøylen var gammel og verdifull, og A hadde fått tilbud om å selge denne for kr 25000,-. A krever dette beløpet erstattet av B, fordi søylen nå må anses verdiløs som følge av de skader B har påført denne. Bilskaden gjelder en Ford Transit som B lånte og skadet i 1995. Bilen var eiet av et finansselskap som leaset den til Y AS, som igjen hadde avtale med X AS om at A kunne benytte bilen. Begge de sistnevnte selskaper er senere slått konkurs/avviklet, og bilen er nå tilbakelevert leasingsselskapet. A har ikke selv betalt noe for den skade som er påført, men krever at B dekker det det vil koste å utbedre skadene, anslagsvis kr 8486,-. Ankende part har nedlagt slik påstand: 1. B tilpliktes å betale vederlag til A, begrenset oppad til kr 60000,-, med lovlig rente fra domsavsigelse og til oppgjør finner sted. 2. B tilpliktes å betale erstatning til A med kr 33.486,-, med tillegg av lovlig rente. 3. B tilpliktes å betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett. Ankemotparten: Herredsrettens dom er riktig, og må stadfestes så langt den er påanket. Vederlagskravet B var den som i økonomisk henseende bidro absolutt mest av partene, og den av dem som hele samboerperioden hadde en stabil inntekt gjennom et fast ansettelsesforhold. I motsetning til for A, lar Bs økonomi seg gjenskape og dokumentere. I tillegg til lønnsinntekter, mottok B midler i form av arv/arveforskudd. Dette har sammen gjort det mulig å nedregulere gjeld i henhold til ordinær nedbetalingsplan. Det har således ikke funnet sted noen ekstraordinær gjeldsreduksjon, og det er heller ikke As bidrag som har gjort henne i stand til å nedbetale sin gjeld. Det er ikke riktig at A bidro slik han har anført, og dette er heller ikke på noen måte sannsynliggjort fra As side. A kjøpte endel mat, og dekket enkelte regninger stort sett etter eget forgodtbefinnende, men var ikke villig til å påta seg ansvar for faste utgifter, som eks. husleie, strøm og telefon. Det erkjennes at ombyggingen av kjelleren ble foretatt vesentlig ved As arbeidsinnsats. Hvorvidt det oppgitte antall av 252 timer er korrekt er vanskelig å si, men B, Bs sønn og andre bekjente har også bidratt med arbeid. B erkjenner også, etter den bevisførsel som har vært for lagmannsretten, at det må ha vært A som betalte de omstridte regningene på til sammen ca kr 12600,-. Dette spiller ingen rolle for vurderingen av As krav. Selv om det legges til grunn at A har bidratt i det omfang han har anført, er det ikke grunnlag for å tilkjenne vederlagskrav. Det var A som ønsket å bygge kjellerstue og som tok initiativet til ombyggingen. B hadde ikke behov for dette så lenge hun bodde alene i leiligheten med sine barn. Verditilførsel i denne størrelsesorden er ikke mer enn det som må kunne forventes som bidrag til fellesutgiftene, tatt i betraktning at partene bidro svært ulikt til øvrige utgifter, varigheten av samboerforholdet og at As sønn også bodde mye med partene. Erstatningskravene B erkjenner ikke ansvar for skader på marmorsøylen. Det er riktig at en liten bit av søylen falt av da B transporterte søylen. Det foreligger imidlertid ingen uaktsomhet fra Bs side, verken i forbindelse med den bit som falt av, eller de øvrige skader søylen har. Det erkjennes at bruddet i søylefoten oppstod på leveringsstedet i Stavanger. Foranledningen var imidlertid en meget opphetet situasjon hvor A opptrådte voldelig og truende. B ble da nervøs og redd, og kan ha kommet i skade for å sette søylen for hardt ned på bakken, slik at foten brakk. Årsakssammenheng i relasjon til de enkelte skader kan for øvrig heller ikke konstateres. Man vet for lite om søylens tilstand forut for denne hendelsen til å vurdere sammenhengen mellom Bs håndtering av søylen og de skader som er avdekket. Endelig er det påståtte tap ikke tilstrekkelig sannsynliggjort. For så vidt gjelder bilskaden, fant denne sted i februar 1995. B lånte den Ford Transit som A disponerte, og erkjenner at hun kom i skade for å dunke borti en annen bil, slik at Ford Transiten ble påført skade. A er imidlertid ikke skadelidende i denne relasjon. Han har ikke vært eier eller leier av bilen, og har ikke dokumentert at han har blitt eller vil bli påført et økonomisk tap. Både for vederlagskravet og for erstatningskravene bestrides at det foreligger erkjennelse fra Bs side. Ankemotparten har nedlagt slik påstand: 1. Sandnes herredsretts dom av 29.05.1998 stadfestes. 2. A tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten skal bemerke: Lagmannsretten er kommet til at anken ikke på noen punkter kan taes til følge. Lagmannsretten er i det vesentlige enig i herredsrettens vurdering av de påankede forhold, og tiltrer også på de avgjørende punkter de begrunnelser herredsretten har gitt. Det bemerkes i relasjon til samtlige krav som er fremsatt, at det overhodet ikke kan sees å foreligge grunnlag for å anse den oppgjørsoppstilling Bs prosessfullmektig på et tidspunkt i den skriftlige saksforberedelse fremla, som en erkjennelse av kravene fra Bs side. Vederlagskravet Det foreligger ingen samboeravtale mellom partene. Lagmannsretten vurderer vederlagskravet i forhold til alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper samt på rimelighetsbetraktninger, som skissert i Høyesteretts dom fra [[Rt-1984-497]] flg. Etter lagmannsrettens oppfatning er de faktiske forhold i nærværende sak slik at det ikke er grunnlag for et vederlagskrav. Lagmannsretten ser først på den økonomiske ordning som ble praktisert av partene i det daglige. As økonomiske situasjon er vanskelig å rekonstruere. Lagmannsretten kan vanskelig ta konkret stilling til hva A netto har disponert på bakgrunn av de bevis som har vært ført om dette. Han var arbeidsledig den første perioden av samboerforholdet, og ble skjønnslignet i de år samboerforholdet varte (bortsett fra 1993), på grunn av unnlatt innlevering av selvangivelse. A har basert sin økonomi på kontante midler og kontant betaling. Hans midler har vært holdt utenfor ordinære betalingskanaler og bankkonti, og i stor grad også utenfor ligningsvesenets innsyn. I henhold til As egne opplysninger har han hatt meget store gjeldsposter, men unnlatt å betjene gjelden. A har selv oppgitt en nettoinntekt på til sammen kr 850000,- fra 1989 til 1996, og har hevdet at det vesentlige av dette er tilført fellesskapet med B. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å foreta en nærmere fastsettelse av As nettoinntekt, idet A under enhver omstendighet ikke kan sees å ha tilført fellesskapet midler i den utstrekning han selv hevder, og for øvrig heller ikke i et omfang som alene, eller sammen med ombyggingen, kan begrunne et vederlagskrav. Lagmannsretten legger som herredsretten til grunn at A i samboerperioden ikke i nevneverdig utstrekning bidro til faste boutgifter som f.eks. husleie, strøm, telefon, renter på boliglån. Disse utgiftene utgjorde ca kr 6000,- pr. måned og ble hovedsaklig dekket av B, som også alene har nedbetalt boliglånet. A bidro til øvrige felles livsoppholdsutgifter som mat, ferie etc. stort sett likt med B. Lagmannsretten legger til grunn at A, sammen med sønnen, for så vidt gjelder livsoppholdsutgiftene må anses å ha forbrukt tilsvarende det han har bidratt med underveis. A har således bodd tilnærmet gratis, og slik oppebåret en betydelig økonomisk fordel. B kan på sin side ikke sees å være tilført noen økonomisk merverdi eller berikelse ved As bidrag, snarere tvert imot. Det følger av ovenstående, at As bidrag under samboerforholdet heller ikke har frigjort midler til betaling av gjeld på Bs hånd. Lagmannsretten legger til grunn at Bs totale økonomiske situasjon og de inntekter hun selv har generert har vært slik at hun har kunnet følge ordinær nedbetalingsplan. B har hele tiden vært i fast arbeid som lærer i videregående skole, og har hatt en gjennomsnittlig årsinntekt på kr 235000,- i den aktuelle perioden. As arbeidsinnsats og utgiftsdekning i forbindelse med kjelleren endrer etter lagmannsrettens oppfatning ikke dette. Lagmannsretten tar utgangspunkt i at A har vunnet en betydelig økonomisk fordel ved den utgiftsdekning partene praktiserte. At A da har dekket utgifter med kr 40000,- og arbeidet for 20000,-, og at Bs bolig har økt i verdi, vil langt fra være nok til at A i ettertid skal kompenseres i form av et vederlagskrav. Det er fremdeles et markert misforhold mellom de økonomiske fordeler han har hatt og det bidrag innredning av kjelleren representerer. Lagmannsretten peker i den forbindelse også på at behovet for å innrede kjelleren oppstod da antall beboere økte ved at A flyttet inn, og dertil utøvde relativt omfattende samvær med sin sønn i boligen. B hadde ikke behov for mer plass da hun bodde alene med sine barn, og ville ikke igangsatt ombygning alene. A initierte ombygningen. Han hadde selv en dominerende interesse i at denne fant sted. Endelig må han dessuten i betydelig grad sies selv å ha hatt nytte av sin innsats. Lagmannsretten viser til at A bodde i boligen i flere år etter ombygningen, og til at hans sønn besøkte leiligheten ofte. Erstatningskravene Det er ankende part som har bevisbyrden for at vilkårene for å ilegge B erstatningsansvar foreligger. Lagmannsretten ser det slik at verken avskallingen på marmorsøylens øverste del, det gjennomgående bruddet i hoveddelen eller bruddet i søylens fot, med tilstrekkelig grad av sannsynlighet kan tilbakeføres til at B har håndtert søylen på uaktsom måte. Selv om det for lagmannsretten, i motsetning til for herredsretten, er på det rene at skallet på søyletoppen falt av under Bs transport av søylen, er dette faktum alene ikke nok til å konstatere uaktsomhet. For så vidt gjelder de to øvrige skader, legger lagmannsretten til grunn at disse oppstod i en opphetet og spent situasjon, hvor det er på det rene at det var meget høy temperatur, med munnhuggeri og tildels også noe fysisk kontakt mellom partene. Det er ubestridt at B ved denne anledning fikk revet opp, og ødelagt kjolen sin av A. Likeledes at Bs nevø, som også var tilstede, fant det best å rømme fra stedet under den heftige krangel som oppstod. Lagmannsretten har imidlertid ikke vært tilbudt bevis som gir grunnlag for med tilstrekkelig sikkerhet å fastslå mer konkret hva som skjedde mellom partene, og heller ikke hvordan søylen ble behandlet av B. Lagmannsretten finner det således etter bevisførselen ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at skadene på marmorsøylen er forvoldt ved uaktsomhet, og trenger etter dette ikke å vurdere de øvrige vilkår for erstatningsansvar. B har erkjent skadeforvoldelsen på bilen som sådan, og også at skaden kan bebreides henne som uaktsom. Lagmannsretten ser det likevel slik at erstatningsansvar ikke foreligger i relasjon til A. A var verken eier eller leier av bilen, men benyttet bilen som ansatt i X AS. A har ikke betalt for utbedring av skaden, og har heller ikke dokumentert at det er, eller vil bli rettet krav mot ham i den forbindelse. Kravet mot B fremstår som åpenbart udokumentert og ubegrunnet fra As side, og kan ikke taes til følge. Anken har etter dette vært forgjeves, og saksomkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter tvistemålslovens §180 første ledd. A må etter lovens hovedregel erstatte Bs saksomkostninger, idet det ikke finnes å foreligge slike særlige omstendigheter at han bør fritas for erstatningsplikten. Advokat Per T. Sekse har på vegne av B fremlagt saksomkostningsoppgave, som viser at omkostningene for lagmannsretten utgjør kr 28700,-, hvorav kr 28.500 er salær. Det er ikke fremmet innsigelser mot saksomkostningsoppgaven, som finnes rimelig, og legges til grunn. Herredsrettens omkostningsavgjørelse finner lagmannsretten ikke grunn til å endre. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Sandnes herredsretts dom pkt. 2 og 3 stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B, ved advokat Per T. Sekse, kr 28700,-. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
