Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder åpning av offentlig skifte i fellesbo. Karmsund skifterett avsa 08.07.1998 kjennelse med slik slutning: "Det åpnes offentlig skifte i Laila Synnøve Hansen og Karl Olav Hansens fellesbo." Saksforholdet er i korthet: Advokat Lodve Kvamme på vegne av Laila S. Hansen krevde ved begjæring av 5. mai 1998 offentlig skifte, etter at hun og den tidligere ektefellen Karl Olav Hansen, flyttet fra hverandre omkring mars 1995. Ektefellene har senere fått skilsmissebevilling av fylkesmannen i Rogaland den 1. april 1998. Begjæringen om offentlig skifte er begrunnet med at skiftet mellom ektefellene ikke er sluttført, og at Karl Olav Hansen så langt har overtatt betydelige merverdier, anslått til ca kr 100000. Karl Olav Hansen har overfor skifteretten tatt til motmæle og anført at skiftet er gjennomført. Laila Synnøve Hansen har overtatt verdier for kr 363.400 som hun skal ha akseptert som fullt og endelig oppgjør. Karl Olav Hansen har rettidig påkjært kjennelsen og Laila Synnøve Hansen har gitt tilsvar til kjæremålet. Karl Olav Hansen v/advokat Thor Harald Eike har i det vesentlige anført: Kjennelsen er basert på feil ved saksbehandlingen, feil ved bevisbedømmelsen og uriktig lovanvendelse. Skifterettens kjennelse er truffet uten såvel forutgående muntlige forhandlinger som saksforberedende møte. Den skriftlige saksforberedelse er begrenset til kjæremotpartens begjæring om offentlig skifte av 5. mai 1998 samt partenes etterfølgende skriftlige innlegg. Skifteretten har ikke kompetanse til å beslutte åpning av offentlig skifte med grunnlag i en rent skriftlig behandling. En slik boåpning har såvidt drastiske konsekvenser for de berørte parter at enhver tvist om hvorvidt skifte er gjennomført, vil måtte undergis en muntlig forhandling, eventuelt overføring til søksmåls former, jfr. dom inntatt i [[Rt-1985-547]]. For det tilfelle at man mot formodning skulle ha anledning til prejudisielt å realitetsbehandle spørsmålet om skifte er gjennomført (som ledd i vurderingen av om det skal åpnes offentlig skifte i boet) på basis av en skriftlig saksforberedelse, må denne være forsvarlig. Partene må i så henseende sikres fullstendig kontradiksjon ved at de gis adgang til å kommentere hverandres innspill fullt ut før det eventuelt avsies en kjennelse. Det er kjærende parts oppfatning at den skriftlige forberedelse i denne sak ikke er i samsvar med de minstekrav som må oppstilles til kontradiksjon i slike tilfeller. I denne forbindelse vises særskilt til at kjærende part ikke fikk adgang til å kommentere kjæremotpartens innlegg av 22. juni 1998, med den følge at de kommentarer kjærende part innga av egen initiativ den 8. juli 1998 (samme dag som han mottok brevet) ikke kom frem til retten før kjennelsen var avsagt. De her nevnte forhold representerer såvidt vesentlige feil ved skifterettens saksbehandling at kjennelsen for boåpning må oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling. Feilen har åpenbart virket inn på avgjørelsen idet brevet av 8. juni 1998 ville ha korrigert de forhold som er påberopt som feil ved bevisbedømmelsen som nevnt nedenfor. Skifterettens kjennelse er videre basert på en uriktig bevisbedømmelse på helt sentrale og avgjørende punkter. Skifteretten har lagt til grunn som en avgjørende forutsetning for boåpningen, kjærende parts egen oppstilling over skiftet sammenholdt med en kvittering. Dette gir ikke en riktig forståelse av skiftet. I oppstillingen er ikke hensyntatt at kjærende part i sin helhet overtok ektefellenes gjeld på skiftet. Dersom oppstillingen justeres for dette,fremgår klart at kjæremotparten vitterlig mottok mer enn hun var berettiget til under det private skiftet. Skifterettens faktiske villfarelse på dette punkt har virket avgjørende for skifterettens kjennelse, hvoretter kreves at denne oppheves eller at lagmannsretten avsier ny kjennelse hvor begjæringen avvises eller ikke tas til følge. Skifteretten har som en annen avgjørende forutsetning for å anse skiftet som uoppgjort, lagt vekt på kjæremotpartens opplysning om at skiftet har blitt utsatt av hensyn til sønnen som bodde hjemme på det aktuelle tidspunkt og ikke ønsket skiftet gjennomført. Sønnen, Svein Olav Hansen, har tatt avstand fra kjæremotpartens fremstilling av dette. Forholdet til sønnen er angitt som et avgjørende moment for ikke å anse boet for skiftet med bakgrunn i tidsforløpet. Når det viser seg at dette forholdet overhodet ikke er relevant ved vurderingen, må det anses åpenbart at feilen har innvirket på kjennelsen, hvoretter denne kreves opphevet eller at lagmannsretten avsier ny kjennelse hvor begjæringen avvises eller ikke tas til følge. Etter skifteloven §53, første ledd nr. 1 skal offentlig skifte av fellesbo åpnes dersom en av partene krever det. Det er sikkert rett at dette må forstås med den reservasjon at offentlig skifte selvsagt ikke skal åpnes dersom det allerede er skiftet mellom partene. I denne sak er det allerede gjennomført skifte, hvoretter det ikke er anledning etter loven til å åpne offentlig skifte. Dersom retten er i tvil med hensyn til om det er gjennomført skifte, må saken overføres til søksmåls former og frist for anleggelse av søksmål fastsettes, slik kjæremotparten tidligere har krevet. Bare dersom retten finner det klart at saken må avvises/begjæringen forkastes - slik kjæremotpartene hele tiden har hevdet - kan det være aktuelt å treffe en avgjørelse uten muntlige forhandlinger. Når kjennelse likevel er avsagt uten muntlige forhandling, anføres at rettens avgjørelse baseres på en uriktig lovanvendelse. Det gjøres videre gjeldende at skifterettens avgjørelse er basert på en uriktig anvendelse av de alminnelige bevisbyrderegler. Det vises til kjennelsen side 2, første avsnitt hvor det heter følgende: "Retten kan i denne sak ikke se at det er ført bevis for at endelig avtale om skifte er inngått." Når skifteretten med bakgrunn i ovennevnte treffer sin kjennelse om åpning av skifte med en henvisning til at kjærende part ikke har godtgjort at det er gjennomført skifte, blir dette helt galt. Dersom det først fremsettes en begjæring om offentlig skifte må man som et minstemål, kunne forlange og forvente at rekvirenten samtidig redegjør for på hvilket grunnlag påstanden fremsettes med og en tilhørende redegjørelse for hva som er et korrekt skifte. Kjæremotparten har til tross for gjentatte krav fra kjærende part ikke gjort noe forsøk på å dokumentere berettigelsen av sitt krav. Hun har tvert i mot avvist å fremlegge slik dokumentasjon under henvisning til at kravet baseres på en "pretensjon" fra hennes side. Kjærende part har på sin side fremlagt betydelig dokumentasjon for at skiftet er gjennomført, herunder blant annet kvittering for mottakelse av skiftesummen. Når kjennelsen til tross for ovennevnte likevel er basert på at kjærende part ikke har ført beviser for at skiftet er gjennomført, innebærer dette at skifteretten har lagt til grunn et krav om omvendt bevisbyrde i denne sak. Dette er imidlertid ikke riktig idet det her som ellers må være den som pretenderer å ha et krav som må føre tilstrekkelig dokumentasjon for kravets eksistens. Kjæremotparten skaper det inntrykk at det er likegyldig hvorvidt spørsmålet om skiftetvist avgjøres rettslig før eller etterat offentlig skifte er åpnet. Det medfører ikke riktighet idet det er vesens forskjellige rettsvirkninger knyttet til tidspunktet for avgjørelse av dette spørsmålet. Det er nedlagt slik påstand: "Prinsipalt: 1. Karmsund skifteretts kjennelse for åpning av offentlig skifte i Laila Synnøve Hansen og Karl Olav Hansens fellesbo oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling. Subsidiært: 1. Laila Synnøve Hansens begjæring om offentlig skifte tas ikke til følge. I begge tilfeller: 2. Karl Olav Hansen tilkjennes erstatning for sakens omkostninger med til sammen NOK 8325,-, hvorav NOK 2500,- utgjør omkostninger ved kjæremålet. Hertil plikter Laila Synnøve Hansen å betale samtlige omkostninger til domstolene i anledning saken." Laila Synnøve Hansen v/advokat Lodve Kvamme har i det vesentlige anført: Partene er uenige i spørsmålet om deres felleseie var delt eller ikke. Dette forholdet må klarlegges ved at det på vanlig måte fremskaffes oversikt over: - boets eiendeler og gjeld pr. skjæringstidspunktet - eiendelenes verdi, eventuelt ved verdsettelse/takst - fordeling av eiendeler og gjeld så langt dette er gjennomført. Det ligger i sakens natur at det for flere av disse postene kan kreves rettslig avgjørelse på grunnlag av bevisføring. Partenes uenighet kan behandles på én av to måter: A. Enten ved at det åpnes offentlig skifte, hvoretter spørsmålet om det er foretatt en likedeling av boets netto avgjøres som vanlig skiftetvist. Dersom det viser seg at bomidlene allerede er skiftet - slik kjærende part hevder - skal bobehandlingen innstilles i henhold til skifteloven §33a, annet ledd. B. Spørsmålet om boet er oppgjort kan alternativt avgjøres som skiftetvist før det eventuelt åpnes offentlig skifte. Valget av fremgangsmåte kan for såvidt synes likegyldig. Kjæremotparten vil uansett ha krav på å få realitetsbehandlet sin pretensjon om at boet ikke er endelig delt - enten dette skjer på grunnlag av A eller B. I brev av 28.06.98 blir det vist til fremgangsmåten skissert under B, mens skifteretten istedet valgte A. Det ligger ingen saksbehandlingsfeil i dette. Skifteretten har fulgt hovedregelen og åpnet offentlig skifte i medhold av skifteloven §53 nr. 1 - etter begjæring fra kjæremotparten 15. mai 1998. Kjærende part vil på sin side få anledning til å få prøvd sine innsigelser i form av skiftetvist under skifterettens behandling. Dersom kjærende part - mot formodning - også gis medhold i at boets midler allerede er delt, skal bobehandlingen som nevnt innstilles. Dersom skifteretten derimot finner at det ikke er foretatt endelig oppgjør, fortsetter bobehandlingen frem til slutning og utlodning. Den kjærende part synes følgelig ikke å kunne oppnå noe med kjæremålet, idet de samme spørsmål og tvister må løses enten det skjer før eller etter at offentlig skifte er åpnet. Konsekvensen av at kjærende part eventuelt gis medhold i sin prinsipale påstand, vil således nettopp være at skifteretten gir kjæremotparten anledning til å reise tvist før spørsmålet om offentlig skifte endelig avgjøres. Kjæremotparten er for sin del enig med skifteretten i at det synes mest praktisk at de omtvistede spørsmål vedrørende omfang, verdsettelse, fordeling av boets eiendeler og gjeld skjer som ledd i den offentlige skiftebehandling - dvs. etter at offentlig skifte er åpnet - og ikke som vilkår for å åpne offentlig skifte, hvoretter de samme spørsmål helt eller delvis må behandles på ny under selve skiftebehandlingen. Det vesentlige er imidlertid som nevnt at skifteretten ikke har begått feil verken med hensyn til saksbehandlingen, bevisbedømmelse eller lovanvendelse ved å følge hovedregelen i skifteloven §53 nr. 1 og ta begjæringen om offentlig skifte til følge for såvidt som kjærende part uansett ville få prøvd sine innsigelser under bobehandlingen og under denne eventuelt gis medhold i at boet er delt. I forhold til materielle spørsmål - omfang, verdsettelse og fordeling - begrenser kjæremotparten seg til å fastslå at partene er uenige og ser ingen hensikt i å fremlegge noen dokumentasjon forsåvidt. Dokumentasjonen vil uansett bli mangelfull, idet en blant annet vil være avhengig av å innhente takster - særlig i forhold til tidligere fellesbo, som grunnlag for å finne frem til hva som er boets netto og dermed om nettoen er likedelt. Kjæremotparten bemerker bare kort at partene ikke har foretatt noen verdsettelse av fellesboligen - som var boets desidert mest verdifulle eiendel, og som bebos av den kjærende part. Det foreligger heller ingen avtale om at boet er oppgjort. Med hensyn til saksomkostningene som er kreve, må kjærende part begrense sitt omkostningskrav til de utgifter som vedrørende kjæremålet er oppgitt til kr 2.500 med tillegg av gebyr. Den kjærende part kan i forbindelse med kjæremålet ikke krevet dekket honorarkrav opparbeidet forut for kjæremålet. Det er nedlagt slik påstand: "1. Skifterettens kjennelse stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Karl Olav Hansen kr 2500,- til Laila Synnøve Hansen." Lagmannsretten skal bemerke: Lagmannsretten har full kompetanse og finner derfor ikke grunn til å gå inn på Karl Olav Hansens anførsler vedrørende skifterettens saksbehandling. Partene har i kjæremål og tilsvar samt i flere prosesskriv belyst sakens faktum og sine standpunkter slik at lagmannsretten mener å ha et fullgodt materiale til å treffe en selvstendig avgjørelse i saken.Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen om at kjæremålet avgjøres uten muntlige forhandlinger jfr. tvistemålsloven §403, første ledd idet slike særlige grunner som kreves etter tredje ledd, ikke finnes å foreligge. Som innledningsvis påpekt i skifterettens kjennelse, skal felleseieskifte behandles av skifteretten, dersom en av ektefellene krever dette jfr. skifteloven §53, første ledd nr. 1. Er avtale om skifte inngått mellom ektefellene, vil saken ikke kunne bringes inn til offentlig skifte. Karl Olav Hansen hevder at det er inngått endelig avtale om skifte slik at det ikke er adgang for skifteretten til å åpne offentlig skifte i fellesboet. Skifteretten har ikke funnet bevis for at endelig avtale om skifte er inngått. Lagmannsretten finner som skifteretten ikke sannsynliggjort at det er inngått endelig avtale om skifte. Det foreligger ikke noen skriftlig avtale mellom partene som viser at det er foretatt et endelig skifteoppgjør. Det er imidlertid ikke noe krav at en slik avtale må være skriftlig, også en muntlig avtale om skifte er bindende for partene. Ved tvil om en muntlig avtale er inngått, tilligger det ut fra vanlige bevisbyrderegler, den som hevder at slik avtale er inngått, å sannsynliggjøre dette. Det foreligger en kvittering av 06.02.95 hvor det heter følgende: "Jeg, Laila S. Hansen har mottatt 350000,- kroner av Karl Olav Hansen." Kvitteringen er undertegnet av Laila S. Hansen og Karl Olav Hansen. Karl Olav Hansen hevder at kvitteringen er uttrykk for et endelig skifte mellom partene - i følge Karl Olav Hansen skal det korrekt beløp være kr 363400. Laila S. Hansen hevder at kvitteringen er et a konto oppgjør i forbindelse med skiftet og ikke uttrykk for et endelig oppgjør. Lagmannsretten finner at tidsmomentet - det at det er gått over 3 år fra hun skrev under til hun fremsetter ytterligere krav i forhold til sin tidligere ektefelle - isolert sett kunne tale for at kvitteringen var et uttrykk for et endelig oppgjør og ikke et a konto oppgjør. Når lagmannsretten likevel er kommet til at det ikke er sannsynliggjort at det er inngått en endelig avtale, legger den vekt på at først den 17.02.98 søkte Karl Olav Hansen Fylkesmannen i Rogaland om skilsmisse. Etter det opplyste skal partene ha vært faktisk separert siden 01.03.95 uten at det har vært utstedt bevilling til seperasjon. Partene har følgelig heller ikke ufyllt noen seperasjonssøknad eller skifteavtale som er vanlig i forbindelse med et samlivsbrudd.Laila Synnøve Hansen mottok brev om skilsmissesøknaden fra Fylkesmannen i Rogaland datert 17.03.98. Hun kontaktet deretter advokat som i brev av 25.03.98 til Karl Olav Hansen tilkjenngav at hun ikke var uenig i at det ble gitt bevilling til skilsmisse, men var uenig i at boet var oppgjort. Laila S. Hansens tilsynelatende passivitet kan ha sin forklaring i at hun ikke har funnet grunn til å ta opp spørsmålet om endelig skifteoppgjør før det ble aktuelt med formell separasjon eller skilsmisse. Avgjørende for lagmannsrettens vurdering er likevel at den ikke finner det tilstrekkelig godgjort at Laila S.Hansen har fått fullt oppgjør. I mangel av en skriftlig avtale må det være en forutsetning at den som hevder at det foreligger en endelig skifteavtale, dokumenterer denne. Som nevnt, hevder Karl Olav Hansen at hans tidligere ektefelle har fått fullt oppgjør. Det foreligger en oversikt over boets aktiva og passiva som bilag 4 til brev av 27.05.98, fremsendt av Karl Olav Hansens advokat til Karmsund skifterett. Det fremgår av denne bl.a. følgende: "AKTIVA EIENDOM: Enebolig Lyngveien 70 Takst febr.96 iflg NOTAR ca kr 550000 Leilighet Ramsdalen Kjøpesum 6. febr. 95 kr 195000 INNBO & LØSØRE: Innbo Lyngvein 70 Det meste er gammelt ca kr 50000 Innbo Ramsdalen Alt ble her køpt nytt kr 38000 PERSONBILER: Toyota Camry Mod.87 innbyttepris kr 90000 Opel Kadett Mod.83 kjøpepris 1995 kr 38000 BANKINNSKUDD: Karl Olav Hansen Lønnskonto kr 27000 Laila S Hansen Lønnskonto kr 92400 ______________________________________ 1080400 PASSIVA FELLESGJELD: Enebolig Lyngveien 70 Husbanklån kr 109490 Forbrukerlån Dnb med pant i enebolig kr 124500 ______________________________________ 233990 Til den enkelte rådighetsdel tilfaller da kr 423205 Av boets aktiva har Laila S. Hansen tatt ut følgende da hun flyttet fra eneboligen i Lyngveien 70, mars 1995. Leilighet Ramsdalen kr 195000 Opel Kadett kr 38000 Innbo Ramsdalen kr 38000 Bankinnskudd kr 92400 _______________ = 363400 ___ ____________" Det er opplyst at Karl Olav Hansen har overtatt fellesgjelden, og følgelig mener han at hans tidligere ektefelle har fått fullt oppgjør. Lagmannsretten finner det på grunnlag av nevnte oppstilling, ikke godgjort at Laila S. Hansen har fått fullt oppgjør. Beløpet kr 423.205 fremkommer etter at det er gjort fratrekk for felles gjeld. Om Karl Olav Hansen deretter har dekket den felles gjeld, kan det ikke derav sluttes at hun har fått fullt oppgjør. De øvrige aktiva i boet som ikke ble overtatt av Laila S. Hansen utgjør i følge oppstillingen: "Enebolig Lyngveien 70 ca kr 550.000 Innbo Lyngveien ca kr 50.000 Toyota Camry mod. 87 ca kr 90.000 Karl Olav Hansens lønnskonto kr 27.000 ________________ Totalt kr 717.000" Fratrukket felles gjeld kr 233.990 har Karl Olav Hansen fått utlagt til seg verdier for til sammen kr 483.010 som er vesentlig mer enn hva Laila S. Hansen har fått utlagt til seg. Det er således slik lagmannsretten ser det, ikke sannsynliggjort at hun har fått det hun har krav på ved en likedeling. Sammenholdt med at det ikke foreligger noen skriftlig avtale om endelig skifteoppgjør, er lagmannsretten, selv om en tar hensyn til tidsfaktoren, av den oppfatning at det ikke er sannsynliggjort at det foreligger en endelig avtale om skifte. Lagmannsretten legger ved denne vurdering ingen avgjørende vekt på at Laila s. Hansen skal ha opplyst at skiftet ble utsatt av hensyn til sønnen, noe som er imøtegått av sønnen i brev til skifteretten. Det kan ikke ses bort fra at hun kan ha følt at hun måtte vente med å skifte av hensyn til sønnen. I nevnte brev fremgår også at sønnen i en telefonsamtale med sin mor skal ha fått opplyst at de var blitt enige om et oppgjør. Lagmannsretten finner ikke å kunne tillegge dette en slik vekt at det gir bekreftelse på at en endelig avtale var inngått og senere oppfyllt. Lagmannsretten er etter dette kommet til at skifteretten kjennelse blir å stadfeste. Kjæremålet har vært forgjeves. I tråd med hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd må Karl Olav Hansen dekke Laila S. Hansen saksomkostninger for lagmannsretten idet særlige omstendigheter som kan frita ham for denne erstatningsplikten ikke finnes å foreligge. Saksomkostningene fastsettes i samsvar med advokat Lodve Kvammes oppgave til kr 2500. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Skifterettens kjennelse stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Karl Olav Hansen kr 2.500 -kronertotusenfemhundre- til Laila Synnøve Hansen innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
